Regjeringens politikk for økt verdiskaping

1 Innledning – viktigheten av samspillet mellom verdiskaping og velferd

• Samspillet mellom verdiskaping og velferd har vært en politisk tråd i den norske samfunnsutviklingen gjennom det siste århundret.

Industrialisering og demokratisering har gått hånd i hånd. Industriutviklingen endret ikke bare bosetting og produksjon, den la også grunnlaget for en sosial og politisk omforming.

Utjevningspolitikken har ikke kommet i stedet for økonomisk vekst.

Tvert imot, har den vært en forutsetning for den veksten vi har hatt i Norge.

Et sterkt velferdssamfunn med godt helsestell, gode barnehager og stor satsing på utdanning og opplæring - det gir et godt og varig grunnlag for sterke bedrifter.

• Omstillingsevne blir sentralt i den nye tiden. Det gjør samspillet mellom det offentlige og næringslivet enda viktigere.

En stadig større del av vår framtidige verdiskapning vil være kunnskapsbasert. Vi må forholde oss aktivt til en rivende teknologisk utvikling og en global økonomi som er i stadig omforming.

Endringene påvirker våre etablerte næringer og legger rammer for nye virksomheter. Alle organisasjoner og bedrifter må forholde seg til hurtig omforming politisk, økonomisk og teknologisk.

Ikke minst teknologibedriftene vet hvor viktig det er å lære seg å leve med stadige endringer.

Vi må alle regne med å endre tilvante tanker og arbeidsformer. Og vi må ta innover oss at evnen til å konkurrere på den internasjonale arena blir avgjørende for egen sysselsetting og velferd.

Det enkelte menneskes evner og kunnskap blir det sentrale i fremtiden.

2 Norge er et lite land – hva skal vi konsentrere oss om?

Politikere utfordres ofte til å velge satsingsområder. Det har ofte gått galt. Det er ikke i de byråkratiske kontorene at fremtiden best kan forutsies.

Er det f eks med rimelighet grunn til å tro at finske politikere hadde valgt mobilkommunikasjon hvis utfordret til å velge ett satsingsområde for ti år siden? Nei, helt sikkert ikke.

Men Nokia valgte på ett tidspunkt å satse alt på ett av sine nærmere 10 produktområder.

Mobil kommunikasjon utgjorde den gangen 4-5 % av Nokia’s omsetning. Resten solgte de ut.

På disse ti årene har Nokia gått fra å være produsent av gummistøvler, til å bli verdensledende på mobiltelefoni. Det kunne ingen ha forutsagt.

Men det er noe vi kan forutsi

Vi vet at av alle våre ressurser er kunnskap den viktigste.

Det er ikke oljen og gassen som har gjort oss rike.

Den store utfordringen er å sikre at folk kan ta sine evner i bruk.

Utviklingen av det norske industrisamfunnet handler om først og fremst om vår evne til å utnytte rike natur ressurser.

Ressursene i seg selv har ikke gitt oss mulighetene, men derimot vår kunnskap og evne til stadig å utvikle teknologien.

3 Hvordan skal vi sikre en konkurransedyktig industri og et fremtidsrettetnæringsliv

• For det første skal vi føre en stabil økonomisk politikk

Som tidligere sagt; det viktigste bidraget til norsk næringsliv er ikke hvor mye penger det bevilges til ulike næringslivsformål, men at vi fører en finanspolitikk som ikke bidrar til et press som med nødvendighet medfører økende kostnader og renter.

Finanspolitikkens oppgave er kort sagt å gi gass i motbakke og bremse i utforbakke.

Nesten daglig leser vi i avisene om at vi bør bruke mer av oljepengene. Og jeg hører det ofte i mitt møte med mennesker.

Min gode venn professor Steinar Strøm sier i et intervju i Dagbladet i forrige uke at han mener vi kan bruke mer oljepenger i helsesektoren.

Og så sier han, litt nede i teksten, sitat Det vil presse ned den tradisjonelle, konkurranseutsatte sektoren, slik at en del bedrifter vil gå på trynet.

Og han har helt rett. Å øke de offentlige utgiftene er ikke bare et spørsmål om penger. Det er også et spørsmål om tilgang på andre nødvendige ressurser. Vi har store inntekter, men knapphet på arbeidskraft.

For ti år siden var det riktig å bruke statens utgifter til å stimulere veksten. Nå må vi passe på at veksten ikke blir for sterk, og at den ikke ender med økonomisk tilbakeslag slik den gjorde både på 1970- og 80-tallet. Det er en vanskelig oppgave. Men den er viktig. Ingen ting bidrar mer til sosiale problemer og økte forskjeller enn arbeidsledighet.

Arbeid til alle er fortsatt hovedmålet i den økonomiske politikken.

Derfor kan vi ikke la oljeprisen bestemme statens utgifter.

Vi ønsker å bruke mer penger over de offentlige budsjettene, og vi bruker mer penger hvert eneste år. Vi bruker mer på helse i år enn i fjor. Og vi skal bruke enda mer neste år. Vi bruker mer på skoler i år enn i fjor. Og vi skal bruke enda mer neste år. Kommunene har høyere inntekter enn de noen gang har hatt. Og de vil få enda høyere inntekter neste år.

Spørsmålene er ikke om statens utgifter skal øke, men hvor raskt de skal øke. Vi kommer lenger ved å legge stein på stein, enn ved å bygge opp et offentlig forbruk som velter over ende.

Oljeinntektene tilhører ikke bare dagens yrkesaktive og pensjonister. De skal bidra til velferden for de som enda ikke har begynt å arbeide. Ja, også for de som enda ikke er født. Vårt viktigste bidrag til framtidige generasjoners velferd er at vi greier å holde orden i vår egen økonomi, slik at vi kan sette mye av inntektene fra dagens olje- og gassproduksjon til side. Derfor handler ikke statens utgifter bare om hvordan vi fordeler i dag, men også om hvordan vi fordeler mellom generasjonene.

• Vi har lange tradisjoner for inntektspolitisk samarbeid i Norge.

Det inntektspolitiske samarbeidet har gitt svært gode resultater.

Gjennom 90-tallet ble ledigheten halvert til under tre prosent, blant de aller laveste i Europa. 250.000 flere er kommet i jobb.

Priser og kostnader har i hovedsak vært på linje med de vi handler med, og kjøpekraften for det brede lag av arbeidstakerne har økt.

Lønnstilleggene var om lag dobbelt så store på 80-tallet som de var på 90-tallet. Likevel økte reallønningene langt mer på 90-tallet enn i tiåret før, først og fremst fordi tilleggene ikke ble spist opp av en mye høyere prisstigning.

På 80-tallet lærte vi at høye lønnstillegg ikke nødvendigvis betyr økt kjøpekraft. På 90-tallet erfarte vi at moderate tillegg ikke nødvendigvis betyr en svak utvikling i reallønningene.

Samarbeidet har heller ikke stått i veien for dynamikk, vekst og omstilling i norsk økonomi.

Norge er en avansert teknologinasjon.

Vi ligger langt framme når det gjelder bruk og spredning av moderne informasjonsteknologi, og i flere viktige bransjer er vi teknologisk ledende.

Vi har gjennomført store utdanningsreformer, og i de siste årene har vi startet satsingen på etter- og videreutdanning som et viktig bidrag til at Norge skal kunne hevde seg i kunnskaps- og informasjonsøkonomien.

Også her har vi alt å tjene på at partene tar ansvar sammen.

Likevel er det inntektspolitiske samarbeidet under press. Noen mener at årets lønnsoppgjør betyr slutten for solidaritetsalternativet. Det er jeg uenig i.

Lønnsveksten i Norge må komme mer på linje med konkurrentlandene. Siden vi ikke har en høyere produktivitetsvekst enn andre land, kan vi ikke tillate oss en sterkere lønnsvekst uten at vi taper markedsandeler.

Snevert vurdert ut fra hensynet til konkurransevnen kunne vi nok ønsket oss et mer moderat oppgjør i år enn det vi fikk.

Jeg vet at TBL var blant de som var mest bekymret ikke bare for kostnadsveksten, men også for de konsekvensene en langvarig streik ville fått for norske bedrifter.

Men vi skal samtidig ha med oss:

I et demokratisk land som vårt er det arbeidslivets parter som har ansvaret for inntektsdannelsen.

Streik er et lovlig kampmiddel. Forhandlingssystemet besto prøven ved at partene – med meklingsmannens hjelp – fant løsninger sammen. Vi unngikk omfattende, langvarig arbeidskamp.

Rammene fra privat sektor la rammene for oppgjørene i offentlig sektor.

Lønnsveksten er på vei ned, selv om en kunne ønsket at det gikk fortere.

Årets lønnsoppgjør minner oss om at elementene i den økonomiske politikken må spille sammen.

Blir den samlede etterspørselen for høy, blir det en umulig oppgave for partene å levere moderate oppgjør.

Derfor er det så viktig å sørge for at årets reviderte budsjett ikke bidrar til ytterligere til å øke presset i norsk økonomi.

Men solidariteten må gjelde alle.

Det vi har sett av kraftig økning i lønninger, fallskjermer og andre ordninger for norske ledere har rokket ved den felles moderasjonsforståelsen som må ligge til grunn.

Dette kom klart til uttrykk under streiken i privat sektor.

• Vi må også mobilisere skaperkraften i alle aldersgrupper og i alle deler av landet vårt.

Aldri har flere vært i arbeid i Norge.

Likevel er det stor mangel på arbeidskraft i mange bransjer. Allerede i dag er det for få mennesker i pleie- og omsorgsyrkene. Det er stor etterspørsel etter folk med teknologikunnskaper. Vi vil trenge enda flere mennesker i disse viktige jobbene.

Skal vi klare å løse de store velferdsutfordringene, og samtidig skape rom for næringsutvikling, må vi øke tilgangen på arbeidskraft.

Det kan vi blant annet gjøre gjennom skattepolitikken.

Regjeringen ønsker å redusere skatten på arbeid, og heller øke skatten på forbruk og tette skattehull slik at den faktiske skatten for de med de høyeste inntektene og formuene øker.

Når vi skal redusere skatten på arbeid, er det naturlig for Arbeiderpartiet å redusere skatten for de som har minst. Dette handler om rettferdig fordeling. Men det kan også bidra til at flere velger å være yrkesaktive.

Lavere skatt på lave arbeidsinntekter vil også styrke arbeidslinjen i trygdepolitikken. Det er nødvendig fordi vi ser at arbeidslinja er under press.

Aldri har flere vært uføretrygdede i Norge. Nesten en av ti personer mellom 17 og 67 er nå på uføretrygd.

I FAFO-prosjektet Det 21. århundrets velferdssamfunn dokumenteres det at mange som lever av trygd vil tape på å gå over i arbeid.

Offentlige velferdsytelser trappes gjerne ned ved overgang fra yrkespassivitet til yrkesaktivitet. For de som mottar trygd eller andre offentlige stønader innebærer dette at det ofte er lite eller ingen ting å tjene på å gå over i arbeid. For noen er det direkte tap.

Skal vi få flere fra trygd til arbeid, må vi sammen med endringer i skattesystemet, også satse på andre tiltak.

Vi må sørge for at arbeidslivet er tilpasset kreftene til den enkelte. Mange eldre og uføre kan, dersom arbeidsoppgavene ikke er for belastende, tenke seg å bli i arbeidslivet, for eksempel gjennom å kombinere arbeid og trygd.

Trygdesystemet skal ikke være et sikkerhetsnett hvor folk blir sittende fast som passive mottakere av støtte. Det skal være en hjelp til selvhjelp, som gjør at folk kan komme tilbake til meningsfull aktivitet.

En god sysselsettingspolitikk forutsetter også en god familiepolitikk. Det handler om å gjøre det lettere for småbarnsforeldre å kombinere jobb og familieliv. Derfor vil vi satse videre på utbygging av velferdstilbud som barnehager og skolefritidsordninger.

• Så vil jeg si noen ord om kunnskap og forskning

Vi skal ta nye løft på utdanning – i kvalitet som i kvantitet.

Tenk på det som har skjedd de siste årene. I 1970 var det bare en av tre som hadde utdanning på videregående nivå eller fra universitet eller høyskole. I ungdomskullene som nå går ut i arbeidslivet har hele ni av ti videregående utdanning. Over tre av ti har også høyere utdanning.

Det har vært en utdanningsrevolusjon og vi har båret den fram. Men har vi råd? – var det mange som spurte.

Svaret er egentlig ganske enkelt: Ikke noe annet har gitt høyere avkastning for samfunnet som helhet enn å løfte opp kunnskapsnivået i det brede lag av folket.

Vi skal satse på opplæring og muligheten til å fornye kunnskapene og erfaringene våre hele livet igjennom. Det hevdes at om 10 år er 80 prosent av den teknologien vi bruker i dag skiftet ut. Men tre av fire av de som i dag er i arbeid vil være det også om 10 år.

Så det er ikke slik at læring er noe vi gjør fra vi er 7 år til vi er 17 år, og så jobber de neste 50. Derfor går vi inn for at alle voksne for første gang skal få rett til grunnskole og videregående opplæring.

I Revidert nasjonalbudsjett fremmet Regjeringen et forslag om å innføre en individuell rett for voksne som ønsker å ta videregående opplæring, og som ikke har fullført en slik opplæring tidligere. Hvis vi får flertall for dette i Stortinget, kan de starte allerede denne høsten.

Vi har også foreslått å lovfeste retten til grunnskoleopplæring for voksne som mangler dette.

Vi arbeider med en handlingsplan for Kompetansereformen i samarbeid med organisasjonene. Og i statsbudsjett for i år er det bevilget 180 millioner kroner til kompetanseutviklingsprogram, bedre ordninger i Lånekassa og flere andre tiltak.

Vi skal satse mer på forskning.

Norge bruker en relativt liten andel av bruttonasjonalproduktet til forskning og utvikling sammenliknet med andre OECD-land.

Den offentlige finansieringen er omtrent på nivå med både OECD og EU. Forskjellen skyldes først og fremst forskjeller i næringslivets finansiering, der Norge ligger klart under gjennomsnittet både for OECD og EU.

Finske Nokia hadde et FoU-budsjett på om lag 9^2 milliarder kroner i 1998. Dette er mer enn det samlede forskningsbudsjettet til det norske næringslivet.

I fjor ble Hervik-utvalget nedsatt for å vurdere tiltak rettet mot økt privat finansiering av forskning og utvikling.

Medlemmene var fra forskningsmiljøer, industrien og Norges forskningsråd. Utvalget la fram sin rapport i mars, og utvalgets innstilling er sendt på høring. Regjeringen vil komme tilbake med en vurdering av Hervik-utvalgets forslag i statsbudsjettet for neste år.

• Norske bedrifter skal kunne ta aktivt del i den nye økonomien.

Når vi nå tar den nye informasjonsteknologien i bruk ser vi hvor viktig det har vært å sikre folk lik rett til utdanning og opplæring. Det er den eneste veien å gå for å hindre at noen grupper blir stående utenfor.

Den nye teknologien kan løfte et helt samfunn og alle kan bli med. Men den kan også splitte samfunnet på en mer dramatisk måte enn adgangen til kapital noen gang har gjort.

Informasjonsøkonomien er en av de raskest voksende i verden. Få er vel lenger i tvil om betydningen av den nye teknologien for verdiskapningen i de mest utviklede landene.

Vi ser at teknologien endrer måten vi arbeider på. For 20 år siden ville ingen trodd at vi kunne ha Brønnøysundregisteret i Brønnøysund. Eller Norsk Tipping på Hamar og Innkrevingssentralen i Kirkenes. Men i dag ligger disse arbeidsplassene nettopp her – spredt i vårt langstrakte land. Alle kan nå dem. Alle blir betjent.

Det viser hvilket redskap informasjonsteknologien er og vil være – ikke bare for næringslivet, men også for offentlig sektor.

Vi skal ta mange grep for å fremme denne utviklingen. Vi er blant landene i verden med høyest teknologibruk målt i mobiltelefoner, PC’er og internettbruk. Vi har ikke vært like flinke til å oppnå en omfattende industriutvikling på dette området.

EU har lansert sin store satsing på eEurope. Landene vil følge opp med en utvidet handlingsplan på toppmøtet i Portugal 19. og 20. juni.

Parallelt med dette vil Norge lage en tilsvarende plan – eNorge – med utgangspunkt i Norske forhold. Det er nødvendig å ha en strategi som er helhetlig og med klare og operative mål. eNorge skal bidra til å sikre fokus. eNorge vil synliggjøre helheten i Regjeringens politikk. Med eNorge skal vi forene kreftene og koordinere innsatsen.

Regjeringen har bedt flere organisasjoner og bransjer, blant annet TBL Itf, om å komme med kortfattede og konkrete innspill til eNorge. Regjeringen har vært opptatt av å få innspill fra så mange miljøer som mulig. IT-politikken vil ha konsekvenser for alle. Nettopp derfor er det viktig at vi sikrer at alle berørte grupper deltar i utviklingen av denne politikken.

En første versjon av eNorge skal ferdigstilles i slutten av juni, og en endelig versjon vil presenteres i forbindelse med statsbudsjettet for 2001. Planen skal evalueres og oppdateres hver 6. måned. Nærings- og handelsdepartementet har utnevnt en egen eKoordinator som skal rapportere til meg hver måned om utviklingen i Norge på IT-området.

Vi skal bygge bredbånd som skal dekke hele landet. Dette er den nye informasjonsveien – selve motorveien.

I byggingen skal vi mobilisere private aktører. Staten skal også investere for å sikre at den nye teknologien gir oss en bedre offentlig sektor, en mer tilgjengelig offentlig sektor.

• Vi skal fornye offentlig sektor

Regjeringen har startet arbeidet med å fornye offentlig sektor. Fornye for å styrke. Vi skal ha en sterk offentlig sektor med flere ansatte og større bevilgninger. Men vi må også flytte ressurser og stille kritiske spørsmål til vår organisering av tjenesteproduksjonen.

Vi vil sette brukerne i fokus

Vi skal ha en brukerrettet offentlig sektor som utvikler sine tjenester slik at de møter folk i deres hverdag. En hverdag i forandring.

Det betyr blant annet at vi må ta den nye teknologien i bruk.

Ny teknologi skal fornye offentlig sektor.

Hvorfor skal det være lettere å få tilgang til bankkontoen enn det er å få tilgang til likningskontoret, biltilsynet eller trygdekontoret?

Regjeringen vil ha en døgnåpen offentlig sektor.

Arbeidsmarkedsetaten er kommet langt. Likeså skatteetaten. Nettet brøt sammen da over 300.000 nordmenn sendte selvangivelse med e-post.

I mange sykehus derimot, føres journal tre ganger – av innleggende lege, mottakende lege og sykepleier. Mange leger skal diktere sine journaler som så skal via skrivestua neste morgen.

Fra politietaten hører jeg at navn og adresse på en siktet person skrives ned 13 ganger før endelig siktelse er ferdig. Og at det går saksdokumenter fram og tilbake i posten som enkelt kunne vært sendt på nettet.

Her nytter det ikke med et statlig direktiv om fornyelse. De som kjenner at skoen trykker må selv finne en løsning.

Poenget er dette: Offentlig sektor skal være et byråkrati i ordets beste forstand – ikke i den dårligste. Vi steller med mange papirer i offentlig forvaltning. Ingen har mer å hente på å heve kunnskapsnivået når det gjelder bruk av elektronisk kommunikasjon.

Internasjonalt er vi kommet langt. Men det kan ikke være malen vi måler oss mot. Vi må sikte etter å være så gode som bare vi kan være.

Nesten en million mennesker i Norge benytter Internett daglig. Potensialet er stort – og vi skal sammen gjøre det vi kan for å utnytte det.

Vi vil ha bedre arbeidsdeling mellom forvaltningsnivåene

Vi må være villige til å kritisk vurdere den måten vi er organisert på i dag. Det gjelder forholdet stat-fylkeskommune-kommune, men også organiseringen på hvert enkelt nivå.

Dette er ikke et ensidig fokus på fylkeskommuner og kommuner, slik det ofte framstår i pressen. Det gjelder i høyeste grad måten sentraladministrasjonen drives.

Jørgen Kosmo vil lede regjeringsutvalget for fornyelse av offentlig sektor. Han gav nettopp et godt eksempel på hvorledes vi tenker i dette arbeidet.

Administrasjonen i departementet orienterte ham om at det kunne være aktuelt å vurdere en sammenslåing av Statskonsult og Statens Informasjonstjeneste. Kosmos svar var at det var han åpen for å vurdere – men kunne han først få vite hvorfor man trengte Statskonsult?

Dette var ikke et signal om at han ville avvikle Statskonsult. Det var et uttrykk for at bruken av offentlige penger – skattebetalernes penger – hele tiden skal godtgjøres.

Så må vi også spørre: Er det den beste løsning å ha 19 fylkeskommuner i dette landet.

Kan vi løse de offentlige oppgavene bedre og mer effektivt ved å organisere oss på en annen måte? For eksempel ved å samle oss om 5-6 regioner – store nok til å ha et helhetlig velferdstilbud til alle og til å drive tilbudene på en mer effektiv måte? Dette må vi vurdere når Oppgavefordelingsutvalgets innstilling kommer til sommeren.

Vi må også vurdere om kommuneorganiseringen setter oss i stand til å løse de oppgavene folk forventer. Det er alltid en utfordring. En lokal struktur er basert på bosetting i en viss periode. Så endrer bosettingsmønsteret seg. Kommunegrensene i byområder kan over tid bli forbigått av et bosettingsmønster i forandring.

Vil større fylkeskommuner eller regioner automatisk vil medføre større kommuner? Det vet vi ikke, og det er ikke gitt at større er bedre. Men jeg tror ikke kommunestrukturen er den samme om 10 - 15 år.

Arbeiderpartiet vil at kommuner ikke skal tape på å slå seg sammen. Det bør være slik at kommunene har alternativer som kan gjøre dem bedre i stand til å løse sine oppgaver. Ordførerne i Stange, Ringsaker og Hamar har sagt at de ikke er fremmede for å slå sammen de tre kommunene. Rikspolitikere skal åpne for sammenslåing der det er hensiktsmessig.

Videre vil vi ha mindre regelstyring og flere frie midler til kommunene

Helt sentral i vår styringsmodell må ligge målet om et sterkt lokaldemokrati der de lokalt folkevalgte har reelt ansvar og kan stilles til ansvar. Her er det behov for en grundig gjennomgang.

Øremerking av midler og sentral styring overfor kommunene har vært begrunnet med hensynet til likhet i velferdstilbud. Men virkeligheten er at vi ser store forskjeller i velferdstilbudene.

På statsbudsjettet for 2000 er det 92 øremerkede ordninger for kommuner og fylkeskommuner. Disse utgjør i dag ca 40 milliarder kroner. I løpet av det siste tiåret har andelen øremerkede tilskudd økt fra 20 % til 40 %.

Hensikten har nok vært den beste. Men resultatet er ikke like imponerende.

Regjeringen legger i kommuneøkonomiproposisjonen opp til å redusere omfanget av øremerkede midler. Det betyr en økning i frie midler. I første omgang foreslår vi å avvikle 14 ordninger neste år. For de neste 7 årene foreslår vi å innlemme ytterligere 39 øremerkede ordninger.

Vi tror at det betyr en mer rettferdig fordeling av midlene. De øremerkede tilskuddene var det jo bare rike kommuner som har tilgang til fordi ordningene forutsetter egenandeler.

I tillegg medfører øremerking omfattende søknader, rapportering og kontroll. Vi hører fra fylkesordførere at av psykiatrimidlene blir det nesten bare en tredjedel igjen av til tjenesteproduksjon fordi 1/3 går til søknader og 1/3 går til rapportering. Slik kan vi ikke ha det.

Det bærer galt av sted.

Dette handler om historiske reformer i Norge. Det er starten på grunnleggende forandringer til det bedre.

Vi vil bli bedre eiere

Dette er en utfordring for hele offentlig sektor.

Ta sykehusene. Ressursbehovene i sykehusene er store. Det blir gjort en stor innsats under vanskelige forhold mange steder. Og det må komme mer penger til helse.

Det som plager mange i helsesektoren er likevel følelsen av at ressurssituasjonen er nesten upåvirket av om innsatsen er stor eller liten. Gjør man en ekstra innsats for å holde kostnadene nede, forsvinner innsparte beløp raskt inn i andre utgiftsposter. Og motsatt: Dersom man ikke bryr seg om kostnadene, blir utgiftene likevel dekket på en eller annen måte.

Den sikreste veien til økte kostnader er å ha systemer som ikke skiller mellom god og dårlig drift, der det ikke spiller noen rolle hvordan man innretter seg, og der hverken gode eller dårlige prestasjoner får konsekvenser.

Slike systemer er dømt til å gi dårlige resultater.

Vi vil ha er ansvarlige universiteter, høyskoler og sykehus der ledelsen har et ansvar og myndighet. Og der den som en hver annen ledelse kan stilles til ansvar.

Vi har startet arbeidet med å gjennomgå organiseringen av viktige institusjoner som sykehus, høyskoler og universiteter. Vi har fått viktige innspill fra Mjøsutvalget, og vi venter som sagt på innstillingen fra Oppgavefordelingsutvalget.

Vi skal ha styring i offentlig sektor. Men styringen må være reell. Det tror jeg vi kan få til ved å skille klarere mellom rollene som overordnet myndighet, eier og daglig ledelse av våre institusjoner.

Når staten eier forretningsvirksomhet tar vi det for gitt at det skal være en klar arbeidsfordeling mellom politiske myndigheter og selskapenes forretningsmessige ledelse. Dersom staten ønsker å gripe inn, er det i kraft av å være eier.

Offentlig sektor spiller en rekke ulike roller i samfunnet. Det er viktig både for de som arbeider der og for de som skal bruke offentlige tjenester at det er klarhet i hvilken funksjon som til enhver tid dekkes.

Ett konkret eksempel er når staten både er eier av forretningsvirksomhet og når vi er konsesjonsmyndighet, slik vi for eksempel er i finansnæringen, i telenæringen og i oljevirksomheten.

Jeg sier ikke at det skjer en rolleblanding i dag. Men det vil bli stilt enda strengere krav til å holde rollene fra hverandre i framtiden. Derfor må vi skille klarere mellom rollen som eier og rollen som regulerende myndighet.

En måte å klargjøre rollene på, er å ikke la staten være eneste eier i de aktuelle foretakene. Dette er ikke det eneste argumentet for å endre eierstrukturen i Telenor og Statoil, men det er et viktig argument, og det bidrar til mer ryddighet omkring statens eierrolle.

En annen måte å klargjøre rollene på, er å plassere ansvaret for eierskapet i andre departementer enn hos de departementene som har sektoransvaret. Det vil vi for eksempel gjøre når forvaltningen av eierskapet i Telenor flyttes fra Samferdselsdepartementet til Nærings- og handelsdepartementet.

Denne formen for ansvarsdeling er særlig aktuell når vi snakker om konkurranseutsatt virksomhet, og virksomheter der staten deler eierskapet med andre.

La oss se på Telenor – et godt eksempel på hva vi ønsker.

For noen år siden var Televerket et offentlig monopol. Så kom den nye teknologien som økte mulighetene for kommunikasjon over alle grenser.

I Europa og USA falt telemonopolene sammen. Vi så at det samme ville skje hos oss.

Derfor forberedte vi oss. Første trinn var å omdanne Televerket til Telenor A/S. Vi forvandlet Televerket fra en forvaltningsetat til en moderne kunnskapsbedrift. En bedrift med større fokus på markedene og på egne kostnader.

Det var riktig, og det har bidratt til at Telenor er en mye sterkere bedrift i dag – ja, det er en bedrift i verdensklasse.

Utviklingen i teknologien og i markedene bare fortsetter. Skal Telenor utvikle seg videre må selskapet ha mulighet til å delta på lik linje med sine konkurrenter. Det må satse på ny teknologi, nye markeder, utnytte sine konkurransefortrinn.

Telenor konkurrerer i markeder som er preget av sterk vekst. Men det er grenser for hvor mye Telenor kan vokse i Norge. Derfor kjøper Telenor seg opp i bedrifter over hele verden. For å utnytte sitt vekstpotensiale trenger selskapet kapital, partnere og et bredere eierskap.

Staten skal som eier være aktivt med. Men ikke alene. Vi skal ha flertallet av aksjene, men vi skal invitere andre til å dele både kunnskap og risiko med oss.

Når vi utvider eierskapet i Telenor blir det enklere å sammenligne selskapet med konkurrentene. Med flere eiere i Telenor blir statens eierrolle tydeligere. Det blir et klarere skille mellom staten som eier og staten som regulator og konsesjonsmyndighet. Dermed reduserer vi også de målkonfliktene som finnes mellom eierrollen og myndighetsrollen.

Og til slutt; vi vil ha mangfold i velferdsstatens tjenesteproduksjon

Det offentlige leverer hoveddelen av velferdstjenestene. Offentlig sektor skal nå alle, men offentlig sektor kan ikke gjøre alt. Private og frivillige organisasjoner har også en rolle å spille.

Det gjør de allerede i dag.

To tredjedeler av legene i primærhelsetjenesten - de vi møter først når vi blir syke - er private. Flertallet av barnehagene i Norge er private. De er drevet av foreldrene selv, bedrifter og frivillige organisasjoner. Det samme gjelder rusmiddelomsorgen .

En slik arbeidsdeling vil vi fortsatt ha.

Det vi er imot, er private løsninger som gjør at det er lommeboka som skal avgjøre om du får adgang til de viktigste og mest grunnleggende velferdstjenestene.

Og vi sier stopp en halv hver gang vi hører at privatisering er det automatiske svaret på enhver mangel eller utfordring. Det er ikke slik at det viktigste verktøyet for å utføre en best mulig og kostnadseffektiv produksjon av offentlige tjenester er å privatisere eller sette ut på konkurranse.

Det betyr ikke at vi ikke kan være åpne for et bedre samspill mellom offentlige og private. At private i noen tilfeller kan levere tjenester innenfor offentlige rammer for driften - til avtalt standard og avtalt pris.

Lenge har vi hatt konkurranse i lufta. Og på vannet og på vegen. I Nasjonal transportplan 2002-2011 vil regjeringen vurdere å åpne for at vi også kan ha konkurranse på jernbanenettet, i første omgang på godsområdet.

Sikkerhetskravene står fast. Og tjenestene kan bli rimeligere.

4 Avslutning

Norge er mulighetenes samfunn.

Ikke først og fremst fordi vi er så rike. Det finnes andre land som produserer mer varer og tjenester per innbygger enn oss.

Norge er mulighetenes samfunn fordi vi har greid å trekke hele befolkningen med i velferdsutviklingen.

Iblant hører vi at gode offentlige velferdsordninger hemmer folks evne til å ta vare på seg selv. I noen sammenhenger kan det være slik.

Men samtidig skal vi huske på at trygge mennesker er skapende mennesker. Trygge mennesker er villige til å ta risiko. Og vilje til risiko er grunnlaget for nyskapning og vekst.

Stor grad av likhet er ett av våre viktigste konkurransefortrinn. Det har gitt det brede lag av folket muligheter til å utnytte sine evner og anlegg fullt ut, uavhengig av sosial bakgrunn. Det er kanskje den viktigste faktoren som gjør oss godt rustet til å møte det nye kunnskapssamfunnet.