Kjære venner,

I dag skriver vi historie.

Sammen innleder vi det tredje århundre med 1. mai feiring.

Generasjoner før oss startet det hele i det 19. århundre.

Nye generasjoner tok feiringen med seg ga det innhold i pakt med det tjuende århundre.

Og i dag markerer våre generasjoner dagen i det 21. århundres tegn.

Vi gjør det i en verden som har opplevet store framskritt, men der fattigdom og miljøødeleggelser truer framtiden for alle.

En verden der det er færre kriger mellom land, men der etnisk strid og nasjonalisme har ført til mer krig innen nasjonalstatens grenser.

En verden der teknologien sprenger grenser. Grenser for framskritt. Grenser for mulige ødeleggelser. Og grenser mellom land.

Det er en verden der 1. mai-budskapet har sinn fulle mening. For hva handler 1. mai-dagen om?

1. mai handler om internasjonal solidaritet. Om global rettferdig fordeling. Om samhold over landegrensene. Om likeverd mellom mennesker.

De som kjempet fram denne dagen sloss for vanlige folks rettigheter i hvert land. Det var lenge før globaliseringens tid.

Men de løftet blikket. De så at hver kamp – om den var aldri så lokal – var en del av en verdenskamp for menneskeverd, solidaritet og rettferdighet.

Pionerene var framsynte.

Deres verdigrunnlag er et godt kompass for våre generasjoner.

Sosialdemokratiets visjon er at kampen for rettferdig fordeling aldri vinnes i ett land alene – vår visjon er rettferdighet og solidaritet for alle.

Ikke en gang langt ut i framtiden. Framtiden er nå!

Nordal Grieg sa det slik: Edelt er mennesket, jorden er rik – finnes det nød og sult, skyldes det svik.

Så la oss se ut over Norges grenser. Vi ser da at det er langt igjen.

Halve jordas befolkning lever i fattigdom – det er tre milliarder mennesker.

To av tre fattige er kvinner.

20 prosent av jordas befolkning forbruker over 80 prosent av jordas rikdom.

Over en milliard mennesker kan ikke lese.

Og over halve jordas befolkning har aldri hatt telefon og bare en brøkdel har opplevd Internett og pc.

Nå som før handler 1. mai dagen om rettferdighet og kamp mot fattigdom.

I den kampen må vi aldri svikte.

Det gjelder i Europa.

I dag – på 1. mai 2000 - viser vi vei når vi mobiliserer for den krigsrammede befolkningen på Balkan.

Se til byen Mostar i Bosnia.

Før var Mostar var en flerkulturell by. En vakker steinbru bandt bydelene og folkegruppene sammen. Brua hadde blitt skadet i mange kriger opp igjennom historien.

Men den ble alltid stående.

Inntil den siste Balkan-krigen. Da var brua - symbolsk nok, noe av det første som ble ødelagt.

Nå skal det bygges opp. Stein for stein. Hus for hus. Menneskesinn for menneskesinn.

Vi skal vende krigen ryggen. Gi freden en sjanse.

Dagen 1. mai brukes til en innsamling for utvikling i Mostar. Pengene vi samler inn går til bygging av aktivitetshus for hjemvendte flyktninger og ryddig av miner.

Det er en lang vei å gå. Men vi kan ikke la vær å gå den sammen med menneskene som bor der og som nå må se framover sammen.

For dette er Europa. Vår verdensdel. Vårt nabolag.

Europas framtid er vår framtid.

Europas sikkerhet er vår sikkerhet. Derfor må vi engasjere oss.

Det er ennå ikke fred på Balkan. Det er snarere et sårbart fravær av krig.

Ikke noe land bidrar mer til fredsbygging i Kosovo enn hva Norge gjør pr. innbygger. Det er et engasjement for Europas fred og det er et engasjement vi skal fortsette.

Vårt solidaritetsansvar gjelder også utover Europa. Vi må ta vår del av kampen mot fattigdom og nød.

UNICEF, Verdens helseorganisasjon, Verdensbanken og mange private givere mobiliserer nå for at alle verdens barn skal bli vaksinert.

Vi vil lede an i dette initiativet. Norske foreldre vet hva dette handler om. Alle norske barn blir vaksinert på helsestasjonen.

Men 30 millioner av verdens barn har ikke denne retten. Resultatet er at 3 millioner av dem dør fordi de ikke ble vaksinert. Det er seks barn hvert minutt.

Vaksinene finnes. De er ikke engang særlig dyre.

Vi viser solidaritet med en ny generasjon når vi gir dem god helse i oppveksten. Og et håp for framtiden.

Vi skal også bidra til å fri de fattige landene for gjeldsbyrden.

Et fattig land i Afrika betaler i dag mer i renter og avdrag på gamle lån enn de samlede utgifter til helse, utdanning, rettsvesen og veibygging.

Det hindrer utvikling og det svekker folks tro på demokratiet.

Norge har ledet an i arbeidet for å ettergi u-landenes gjeld. Vi har åpnet for at vi kan ettergi 100% av gjelda til de fattigste og mest gjeldstyngede landene.

Vi har besluttet at Tanzania som det første landet ikke lenger skal betale renter og avdrag på gjelda til Norge. Tanzania har et troverdig opplegg for å bruke det de sparer på helse og utdanning. Det vil vi støtte.

La oss så se mot Norge.

Norge er mulighetenes samfunn.

Fordi vi har dyktige mennesker i dette landet. Det er ikke oljen og gassen som har gjort Norge til et rikt land. Hadde det vært svaret hadde Norge vært rikt for hundrevis av år siden. Det er kunnskapen og skaperevnen som skapte mulighetene. Det er dette vi skal leve av.

Aldri før har flere av oss vært i arbeid her i landet.

Aldri før har en så stor del av kvinnene vært i arbeid.

Aldri har så mange tatt utdanning.

Mange kan ta æren for at det er blitt slik. Fagbevegelsen tok ansvar. Arbeiderbevegelsen tok ansvar.

Også i dag har vi arbeidsledige. Det skal vi ikke glemme. Vårt mål skal hele tiden være at folk som kan arbeide får mulighet til det. Det er ikke mangel på oppgaver i Norge. Tvert i mot. Vår mangel i årene som kommer er snarere mangel på arbeidskraft.

Derfor må vi legge forholdene til rette for at alle som kan bidra finner veien til jobb.

Det gjelder vi som er så heldige at vi har god helse. Men også de som ikke har krefter til å jobbe fulltid – som er syke og gamle – men som ikke av den grunn vil sitte uten noe å gjøre. Det må være veier til arbeidsmarkedet også for dem.

Folketrygden er en bærebjelke i velferdsstaten og den slår Arbeiderpartiet ring rundt. Men trygdesystemet vårt skal ikke virke som en sperre mot arbeid.

Vi sier: alle har kan bidra, alle har rettigheter, alle har plikter.

Norge er mulighetenes samfunn.

Fordi vi har stort potensiale til verdiskapning.

Jeg er glad for å si dette i Ålesund. Jeg er glad for å være i Ålesund. For i Norge er Sunnmøre verdiskapningens sentrum.

Skaperkraft. Lagarbeid. Oppfinnsomhet. Stå-på-holdning.

Her er motoren for at Norge er en ledende nasjon innen skipsbygging, møbel og fisk. Her bor menneskene som har skapt varemerker verden over er opptatt av. Her ligger bedrifter som hevder seg i den aller hardeste verdenskonkurransen.

Mange i Norge har noe å lære av dere som bor på Sunnmøre.

Og mange erfaringer kan vi trekke på. Som at trygge arbeidsplasser og lønnsomme bedrifter ikke gir seg selv. Det krever dyktige mennesker. Det krever at vi alle har adgang til opplæring og utdanning. Det handler om at kompetansesamfunnet slår rot i virkelighetens verden – ikke bare i lærebøkene. At den nye teknologien tas i bruk – av og med mennesker – ikke mot mennesker.

Og det handler om kostnader. Dere som jobber i møbelindustrien inne i fjorden vet det smertelig godt. Hvor små marginene er. Hvor lite det skal til for at det siste produktet blir akkurat de få kronene for dyre til å hevde seg ute.

Derfor må vi være på vakt mot at våre kostnader kommer ut av kontroll.

De to siste årene har vi hatt mye høyere kostnadsvekst enn de land vi konkurrerer med. Det blir ikke dramatisk over natta. Men vi kan ikke leve med at det varer ved.

Da rammes driftige bedrifter og mange av dem finnes i denne regionen. Da mister vi jobbene. Og veien blir uendelig lang for å vinne dem tilbake.

Derfor må vi holde orden i norsk økonomi. Det ansvaret påligger Regjering og Storting – og partene i arbeidslivet.

Det inntektspolitiske samarbeidet på 1990-tallet har gitt gode resultater. Prisstigningen og rentene er holdt nede. Dermed har selv små lønnstillegg gitt god utvikling i kjøpekraft for vanlige lønnsmottakere.

På 1980-tallet var det omvendt. Lønnstilleggene var store, men kjøpekraften ble ikke forbedret. Høy prisstigning spiste opp de store tilleggene.

Det er heller ikke slik at solidaritetsalternativet har bidratt til at kapitalen har skodd seg på lønnstakernes bekostning. Fordelingen av bedriftenes driftsresultater mellom eiere og ansatte er den samme i dag som den var for ti år siden. At enkelte eiere har fått urimelige utbytter og fordeler må ikke få oss til å tro at alle eiere har fått det.

I uravstemningen blant LOs medlemmer i privat sektor ble det anbefalte meklingsforslaget forkastet. Dermed står vi foran en omfattende arbeidskonflikt. Streik er alltid en alvorlig sak, og en omfattende streik er selvsagt ekstra alvorlig. Derfor ønsker ingen i utgangspunktet konflikt. Men, adgangen til streik er en del av vårt system for lønnsfastsettelse, og en del av de demokratiske spillereglene vi har i arbeidslivet.

Disse spillereglene innebærer at tariffoppgjøret er partenes ansvar, og det er partene som avgjør om et forhandlingsresultat skal godkjennes eller ikke. Når det nå ligger an til konflikt påhviler det også partene å finne fram til en løsning på konflikten.

Regjeringen kan ikke ved bruk av lønnsnemnd frita partene for denne oppgaven. Det ville undergrave vårt system for å fastsette lønninger i Norge.

Noen sier at den varslede konflikten innebærer at det inntektspolitiske samarbeidet og solidaritetsalternativet har brutt sammen. Det er ikke regjeringens oppfatning. Også tidligere på 90-tallet har vi opplevd streiker, konflikter og at anbefalte meklingsresultat er forkastet. I 1996 ble for eksempel et anbefalt meklingsforslag innen industrien og hotell- og restaurant forkastet, og vi fikk en omfattende arbeidskonflikt.

Regjeringen har tro på at det skal være mulig å videreføre en solidarisk inntektspolitikk, men det innebærer at alle parter må bidra og vise ansvar. Ikke minst de som har mest må forstå at moderasjon også må gjelde dem.

Regjeringen bidrar gjennom å ta sin del av ansvaret for etter- og videreutdanningsreformen.

Det er bevilget 180 millioner kroner i årets budsjett, og det er innført:

• Lovfestet rett til utdanningspermisjon.
• Bedre finansiering i Lånekassen.
• Organisasjonene og myndighetene samarbeider om en konkret handlingsplan for å sette reformen ut i live.
• Før helgen fremmet regjeringen et forslag om rett til videregående utdanning for de som ikke har fullført det tidligere. Dermed er en ny viktig byggestein på plass i etter- og videreutdanningsreformen. Vi skal ikke gi oss før hele reformen er på plass.

Solidaritetsalternativet innebærer at det er regjeringen og Stortingets ansvar å bidra til å holde orden i norsk økonomi og prisstigningen nede gjennom å føre en ansvarlig budsjettpolitikk.

Det er mangel på arbeidskraft mange steder og i mange bransjer. Temperaturen i økonomien er høy, og statsbudsjettet må derfor ikke bidra til å øke presset. Det øker faren for høy prisstigning og økte renter.

Om 12 dager legger regjeringen frem det reviderte statsbudsjettet. Det er nødt til å bli stram kost. Det ligger budsjettoverskridelser og ubetalte regninger på flere milliarder kroner.

Vi sier ikke dette for å skyve ansvaret over på andre. Vi sier det for å ta ansvar – slik Arbeiderpartiet alltid gjør. Nå tar vi ansvar for å betale de ubetalte regningene. Det betyr at vi må bruke mindre penger på noen formål for å dekke det vi bruker mer på andre. Det er ikke alltid like populært, men det er nødvendig.

Alternativet er så gi opp å styre, og la økte renter og markedet avgjøre hvor det skal strammes inn. Det blir i hvert fall ikke rettferdig.

Norge er mulighetenes samfunn.

Fordi vi har rik tilgang på naturressurser.

God tilgang på energi har bidratt til å bygge det velferdssamfunnet Norge er i dag. Det har gitt arbeidsplasser og levedyktige lokalsamfunn – ikke minst i denne delen av landet.

Nå må vi møte en ny situasjon: Vi har underskudd på kraft. Det vil vi ha selv om vi satser mer på energisparing og økt bruk av alternativ energi.

Energinasjonen Norge importerer allerede sterkt forurensende kullraft. Vi selger gass og kjøper kraft. Men vi lager ikke kraft av egen gass.

Vi må – som før – ta våre egne ressurser i bruk. Derfor vil vi at Norge også skal produsere elektrisk kraft av våre egne gassressurser. Vi vil være framsynte og ta i bruk gassen som vi en gang tok i bruk vannkraften.

Men ikke på hvilken som helst måte.

Norge skal være et foregangsland. Vi skal utvikle verdens beste teknologi for å redusere utslippene av CO2 fra gasskraft. Vi vil stå på for et internasjonalt regelverk for lavere utslipp av klimagasser.

Vi skal fullt og helt leve opp til våre internasjonale forpliktelser i Kyoto-avtalen. Vi skal ta vår del av den byrden.

Vi vil bruke vår kompetanse og kunnskap til å utvikle renseteknologi. Derfor vil vi ikke som i dag bare eksportere gass, kjøpe kraft tilbake og la andre ta ansvaret.

Norge er mulighetenes samfunn.

Fordi vi har en sterk offentlig sektor. Den var en hjørnestein i utviklingen av velferdssamfunnet. Den er det i dag. Og den vil være det i framtida.

En sterk offentlig sektor er en garantist for at vi sikrer likeverdige tilbud til alle. For at ikke lommeboka skal avgjøre hvilken velferd du har adgang til.

Vi vet i dag at behovene for velferdstjenester og utdanning vil øke. Vi vil ha et enda bedre helsestell. Gode skoler. Gode veier. Adgang til de nye kommunikasjonskanalene som bredbånd. Vi vil ha god service fra det offentlige, enten det er på likningskontoret, i møte med trygdeetaten, når vi ligger på sykehus eller når vi reiser med toget.

Regjeringen har satt seg dette målet: Offentlig sektor skal styrkes. Derfor skal den fornyes.

Vi gjør det fordi vi vet hvor viktig offentlig sektor er for folks velferd. Og vi gjør det fordi vi vet at ikke alt er så bra som det burde være.

I den gode, gamle arbeidersangen Sosialistmarsjen, heter det:

Det knaker i samfunnets fuger og bånd. La falle hva ikke kan stå

Den strofen inspirerte arbeiderbevegelsens pionerer, den kan inspirere oss nå når vi skal styrke og fornye offentlig sektor.

Vi går nå igjennom ansvarsfordelingen i offentlig sektor – mellom stat, fylker og kommuner. Mellom etater og direktorater. Og mellom departementer.

Og vi spør: Er de eksisterende ordningene gode nok? Hvem er de til for? Bidrar de til å gi folk gode tjenester og tilbud? Sikrer de en rettferdig fordeling?

Vi vil vurdere om det er den beste løsning å ha 19 fylkeskommuner i dette landet. Kan vi ikke løse oppgavene bedre ved å ha 5-6 regioner – store nok til å ha et helhetlig velferdstilbud til alle?

Vi vil ha et bedre helsevesen. Og helse vil få mer penger. Men vi må også spørre; er sykehusene organisert slik at de kan styre sin egen økonomi og planlegge deretter?

Jeg tror svaret er nei. Derfor haster det med å komme i gang med fornyelsen.

Vi vil ha mindre statlig regelstyring, men klarere mål for utvikling av velferdsoppgaver i kommuner og fylkeskommuner.

Mener vi alvor med kommunalt styre, så må vi også la folkevalgte i kommunene ta sine valg – og vi må la velgerne holde dem ansvarlig. Slik må det lokale demokratiet få virke. Vi må i større grad la kommunene prøve ut nye ordninger. Det kan føre til forskjeller mellom kommunene. Men det kan også føre til at vi kan lære av hverandre.

Vi vil bruke mindre ressurser på byråkrati og administrasjon og mer på skolebøker, politifolk i gatene, utstyr på sykehusene og bedre omsorg for de eldre.

Det betyr ikke at sykepleiere skal løpe fortere eller at leger skal operere raskere. Men de skal få mer tid til å være sykepleiere og leger.

Vi vil ha enklere regelverk, mer brukervennlig slik at vi har sjanse til å forstå våre rettigheter og plikter.

Norge er mulighetenes samfunn.

Fordi vi har vist at solidaritet og rettferdig fordeling ikke bare er viktige politiske verdier. Stor grad av likhet er ett av våre viktigste konkurransefortrinn.

Nesten alle i vårt samfunn har noe å tape på å stille seg utenfor samfunnet. Vi er i samme båt. Å utnytte mulighetene handler om å mobilisere skaperkraften i alle aldersgrupper og i alle deler av landet.

Trygghet for barna våre.

Trygghet for våre eldre.

Trygge mennesker er skapende mennesker.

Trygge mennesker er villige til å ta risiko.

Vårt velferdssamfunn er ikke et sikkerhetsnett man henger fast i. Det er en trampoline vi kan satse fra.

Vårt samfunn skal være preget av økt toleranse og respekt.

Vi skal ha respekt for andres mening, legning, kultur og tradisjon.

Vi skal ha toleranse for flertallets ønsker og mindretallets behov.

Vi skal ikke ha toleranse for kriminalitet, narkopushere og de som sprer fremmedfrykt og rasisme.

Vi skal vende rasistene ryggen. Vi gir rasistene rødt kort.

Norge – mulighetenes samfunn – er et spennende land å leve i.

Vi har så mye vi kan få til sammen – så mye vi kan bygge videre – så mye skaperkraft og optimisme å utløse.

God 1. mai til alle!