Islands statsminister, kjære Davíd og Ástrídur, kjære gjester.

I dag hilser den norske regjering velkommen en nordisk statsmann. Den av dagens nordiske statsministre som har lengst fartstid. En kulturpersonlighet. En europeer. En venn av Norge.

Det sies at etter dine mange år i posisjon på Island – som hovedstadens ordfører i en årrekke og siden 1991 som Islands statsminister – er Reykjavik også blitt kalt "Davíds stad".

I et slikt bilde passer det at du i helgen har besøkt Bjørnson-festivalen i Molde – som er Kjell Magne Bondeviks hjemby.

Og er du min gjest i Oslo, min hjemby. På vegne av regjeringen ønsker jeg deg og Ástrídur et varmt velkommen.

Når Icelandairs fly lander på Keflavík, ønsker kapteinen sine islandske passasjerer Vélkomin heim. Slik kan vi også si når vi mottar våre islandske gjester i dag: Velkommen hjem.

Ikke fordi vi skal underkjenne 1000 års historie som to nasjoner. Men fordi islendinger og nordmenn så tydelig er av samme ætt. Av det samme kulturelle opphav. Og fordi vel ikke noe annet folk står oss nærmere enn våre brødre og søstre der ute fra vulkanøya i vest - fra Island.

I år har Island markert to store begivenheter.

Tusenårsjubileet for innføringen av kristendommen til Island, og tusenårsmarkeringen av Europas oppdagelse av Amerika.

Vi nordmenn har fått anledning til å ta del i feiringene. De har vist vårt nære fellesskapet i kultur og historie. Kongens og Dronningens besøk til Island i juli var inspirert av dette fellesskap.

Det var en ære for oss at den norske stortingspresidenten ble invitert til å tale på Þingvellir under kristningsjubileet.

Island fascinerer. Island inspirerer. Med sin kultur, sin natur, sitt folk, sitt språk, sitt demokrati.

I disse dager leser vi om det unike genmateriale vi finner lagret på Island – et genbibliotek forskerne sier kan gi oss ny innsikt i menneskenes natur og utvikling.

Men på Island finner vi også genmateriale også til hva mennesker har skapt. Ikke minst til det moderne europeiske demokrati.

Dere bygget Alltinget. Dere knesatte prinsippet om "one man one vote" mer enn seks hundre år før noen andre fant på denne banebrytende ideen lenger sør i Europa.

På Island innførte dere kristendommen på den mest siviliserte måten historien kan berette om. Den ble vedtatt i Alltinget. Ikke hugget gjennom med sverd.

De nordmenn som reiste hit motsatte seg Harald Hårfagres sentrale kongemakt og hardstyre – eller "ofriki". På Island bygget man de flate strukturene. Med demokrati, med avstemninger og med forhandlinger. Og islendingen Njål slo fast at "Med lov skal land bygges, med ulov skal land ødes".

Pionerer innen demokrati – pionerer innen språk. Det var på Island at det norrøne språket ble til skrift.

Dette var skriftspråket som ble benyttet i saga-gullalderen. Dette var skriftspråket islendingen Snorre Sturlasson benyttet da han ga oss nordmenn identitet gjennom sine beretninger om norske konger og tidlig middelalder. Et skriftspråk dere har hegnet om fram til i dag.

Det er et skriftspråk som produserte litteratur – historier, romaner og lyrikk - som savner sidestykke i verden. På grunn av sin kvalitet og uendelig mange gåtefulle sider, men også fordi sagaskriverne kunne dokumentere et lands tilblivelse fra dag én.

Kjære Davíd,

Dette springer ut fra Island. Vi sier som deres nabo i øst, at dette kan Europa takke Island for. Vi sier at dette er kilder – historiens varme kilder som vi fortsatt kan, og skal, øse av.

I dag står vi nær hverandre – nå som for tusen år siden. Vi er allierte i NATO. Vi holder skansen i EFTA og er en staut ryggrad i EØS.

Sammen har vi gjennom 1990-tallet arbeidet for løsninger som sikrer oss så mye deltakelse som mulig i det europeiske samarbeidet. Et samarbeid som griper om seg på så mange områder.

Et samarbeid som vi begge står midt oppe i som folk, næringsliv, arbeidsliv, forskere og studenter – men som vi ikke står midt inne i som land.

Det stiller helt spesielle krav til oss. Ikke minst når EU – navet i det europeiske samarbeidet – nå åpner seg for nye medlemmer og skal ta det historiske løftet for å trygge demokrati og utvikling i landene vi altfor lenge diffust har kalt Øst-Europa. Det er land som nå gradvis rister denne grå merkelappen av seg og trer fram som det de er - europeiske kulturnasjoner i sentrum av utviklingen.

Et Europa som holder båndene til Amerika ved like og som tar større ansvar for sin egen sikkerhet.

Et Europa som får sin egen felles valuta.

Et Europa som skal hevde seg i det globale informasjonssamfunnet.

Et Europa som må ta større ansvar for å bekjempe fattigdom og fremme utvikling.

Et Europa som også er Islands og Norges Europa.

For oss handler det om å ta det nye Europa på alvor i hele sin bredde og dybde. Om å bruke våre historiske kunnskaper til å ivareta vår identitet, vårt felles ansvar og en framtid der også vi skal være med på å bygge demokrati mellom land – slik det ble bygget demokrati mellom mennesker på Island for over 1000 år siden.

En annen arv skal vi ta med oss og stå opp for; en bærekraftig miljø- og ressursforvaltning. Vi vet hva det betyr. Å forvalte store fornybare fiskeriressurser er en gave, men også en forpliktelse.

Miljøvern kan aldri bli en urban hobby. Sammen ser kystnasjonene Island og Norge hvor viktig det er å stå opp for en ansvarlig ressursforvaltning – som når vi sloss for en bærekraftig forvaltning av hvalen i internasjonale fora eller for det livsviktige behovet for å bevare polare og arktiske strøk mot truende utslipp fra luft og vann.

Kjære Davíd,

Island er imponerende historie.

Island er imponerende nåtid. Ditt land framstår i dag som et moderne, avansert høyteknologisk samfunn som går foran med innovasjon og nyskaping. Som viser evnen til å kombinere teknologisk nyvinning med tradisjonelle næringsveier. Som forener globalisering med forankring i kulturarv og nasjonal identitet.

Vi opplever en ny interesse for islandsk kultur i Norge. Den aller eldste gjennom sagaene. Og den aller nyeste – som gjennom artisten og skuespilleren Björk. Våre malere og forfattere dras mot Island, igjen og igjen.

Og vi kan også la oss berike av Islands statsminister – som ikke bare styrer landet fra "Davíds stad"- men som også skriver litteratur.

En av dine noveller kan gi inspirasjon tilbake til politikken – i motgang som i medgang. Jeg sikter til novellen med den talende tittelen: "Kjære Gud, gi meg en tyggis". Den er jeg blitt anbefalt å lese og det ser jeg fram til.

Jeg vil be gjestene reise seg og utbringe en skål for Islands statsminister og hans frue, og for vennskapet mellom våre land og folk.