Deres Majesteter,

Venner av Oslo,

Vi er samlet til en historisk fødselsdag.

For Norges hovedstad.

For Norges største by.

For hele Norges Oslo.

I Norge blir det ansett som en last å være bygutt skrev Johan Borgen. En skal værsgo være fra landet; og land er det jo gudbedre mest av, så de fleste slipper heldig. Noen er tilmed fra Oslo … de går på asfalt, ja i teater, enkelte – så sies det – ferdes på kaféer … trøste og bære for elendighet.

Så ille er det nå ikke!

Man trenger ikke være født Oslo-gutt, slik Johan Borgen var og jeg selv er, for å si:

Vi er glad i denne rare og levende byen, som speiler seg i fjorden og er omsluttet av Marka – det fineste turområdet noen storby kan skilte med.

Vi er simpelthen stolte av Oslo.

I dag går det varme ønsker til Oslo fra alle deler av landet.

For Oslo tilhører hele Norge. Landets trivsel og vekst er avhengig av at vi har en driftig og vital hovedstad. Slik har det vært gjenom mange år – og slik vil det være i framtiden.

Oslo var småby i det meste av sin tusenårige historie.

I 1814 lå folketallet på rundt 10.000 og både Bergen og Kongsberg var større byer. Så kom veksten.

Mellom 1850 og 1900 ble folketallet femdoblet. Kristiania var den byen i Skandinavia som vokste raskest.

Byen var blitt hovedstad med administrasjon, universitet og kulturinstitusjoner.

Byen ved fjorden var blitt et handelssentrum og Norges ledende skipsfartsby.

Og ikke minst: byen tok energiressurser og ny teknologi i bruk. Akerselvas fossefall ga kraft til spinnerier, sagbruk og annen industri.

Dermed skaptes også grunnlaget for en politisk bevegelse og en deling av byens langs elvas løp. En deling vi har hatt fram til våre dager.

Men nå ser vi at grensene mellom øst og vest flyttes. Boligprisene på Grünerløkka forteller oss at østkanten må være et annet sted.

Oslo har vært en typisk innflytterby, uten den stolte bypatriotismen som gamle europeiske storbyer har vært preget av.

Det går en historie om Stor-Oslos første ordfører, Halvdan Stokke som opprinnelig kom fra Fredrikstad. Under en fotballkamp mellom Vålerenga og Fredrikstad på Bislet gir linjemannen et innkast til Vålerenga. Da reiser Oslos ordfører seg og roper Det er vår ball guttææær!

Nå tar en egen – mer rotfestet – Oslo-tilhørighet form. Oslo er blitt et mini-Norge. Men også en mini-verden.

Oslo-folk har slektsbånd til alle deler av landet.

Oslo-folk har slektsbånd til store deler av verden.

Oslo er et fargerikt fellesskap.

Her er kirke, synagoge og moské.

Her er varme pølser og kebab.

Her er kål og oliven.

Her er korte sommerkjoler og shalwar kamiz.

Dette mangfoldet beriker Oslo.

Det øker vår felles skaperkraft.

Og det setter byen og alle vi som bor her på prøve.

I et nytt århundre i et nytt årtusen for land og hovedstad er toleranse og respekt for hverandre kjerneverdiene i hovedstadens bykultur.

Det er kjerneverdiene i hele Norges nasjonalkultur.

Byen samler menneskeskjebner. Gode og vonde.

Litteraturen har fortalt om Bondestudentar som ikke kunne slå rot i asfalt.

Om småkårsfolk som ble drevet til byen av bitter nød.

Men midt i elendigheten og slitet møter vi den menneskelige varmen, som i Oskar Braatens østkantfortellinger, eller i Rudolf Nilsens stolte drøm om veien til et land hvor Nr. 13 ikke er! Litteraturen var med på å gi stolthet og tro på seg selv. En tro som gjorde det mulig for småkårsfolk å reise seg fra fattigdommen.

Og også Vinje, høyfjellets og norskhetens dikter, hilser Oslo når han drar til fjells:

Farvel, hovudstaden:
i deg var det best;
der fann eg dei beste,
der lærde eg mest.

For noen var flukten fra landsbygda en flukt til større frihet, bort fra småstedets press. Holberg noterte at for å finne ro skulle man enten slå seg ned ute på landet, der man er alene, eller i hovedstaden, der man kan være alene: Jo større byer, jo større frihet, skrev han.

Snorre utpekte Harald Hardråde som Oslos grunnlegger.

Feiringen i dag skyver tidspunktet tilbake til Olav Tryggvason – den djerve som balanserte på årene utenbords når mennene hans rodde Ormen Lange.

Det kan være et passende forbilde for de balansekunster som skal til for styringen av Oslo.

Et annet forbilde står i byvåpenet: Oslo skytshelgen St. Hallvard – Lier-gutten som ofret livet for å redde en gravid ungpike fra overfallsmenn. Det er et utfordrende symbol for den plikt Oslo har til å dra særlig omsorg for de svakeste i samfunnet.

På frimerkene i dette byjubileet gjenkjenner vi to kjente figurer fra byens historie.

Den ene er Christian IV, som grunnla nybyen Kristiania etter bybrannen i 1624. Han risset selv opp mønstrene for gater og plasser i ly av Akershus slott, renessanseborgen som fortsatt preger denne frodige kongens profil inn i bybildet.

Som statsminister har jeg merket meg at Christian IV gjennom sine reformer i byen var en ivrig forkjemper for fornyelse av offentlig sektor. Det vil vi i regjeringen hente all mulig inspirasjon fra.

Den andre frimerket viser Sinnataggen i Vigelandsparken. Han er, så vidt jeg kan bedømme, ikke typisk Oslo-gutt, men snarere en urnorsk figur plassert midt i hovedstaden.

Det kan være en del å være sint for – men også mye å glede seg over i Oslo.

Sammen har stat og kommune tatt store felles løft for å utvikle hovedstaden.

I kyst-Norge har tunneler åpnet vei under fjorden mot fastlandet.

I Oslo har tunneler knyttet hovedstaden sammen.

Byen har åpnet seg mot fjorden.

Oslo har utviklet et nytt styringssystem.

Bydelene bringer beslutningene nærmere folks hverdag.

Bedre tjenester, flere tjenester.

Sammen skal vi ta nye løft.

Norge skal få ny opera.

Den skal ligge midt i hovedstaden.

Bjørvika ligger i Gamle Oslo.

Nå skal vi utvikle bydelen til å bli varemerke for det nyeste i byen.

Det er en hovedsak for Oslo.

Det er en hovedsak for landet.

Det er denne regjeringens største kultursak.

Og Oslo skal knyttes tettere til landet omkring.

Det skal bli bedre tilgang.

Bedre veier.

Bedre kollektivtransport.

Bedre miljø.

Også det er en hovedsak for Oslo – og for hele landet.

For Oslo er vår egen by – slik Nils Collett Vogt skrev:

Det er vor egen by!

Saa fast og trygt du hviler

i dine åsers ly.

Snart høit og blaat, snart taakegraat

Og det er storting, det er slot

Og gamle Akershus

I fjordens bølgebrus

Det er følelser som mange av oss kan gjenkjenne seg i.

Oslo har hatt mange hamskifter. Ikke alle av dem har gitt næring til romantiske stemninger.

Men slik er mangfoldet. Variasjoner, brytninger og motsetninger. Et speil av verden og livet i Norge ved inngangen til et nytt år tusen – Oslo’s andre årtusen.

Jubileer kan komme fortere enn man tror. I 1950 ble 900-årsjubileet feiret med pomp og prakt og nytt rådhus.

I dag, 50 år senere, feirer vi 1000-årsjubileet.

Tiden går fort i en storby.

Deres Majesteter

Venner av hele Norges hovedstad

Vi er glad i Oslo. Vi er stolte av Oslo.

På vegne av Regjeringen ønskes hele Norges hovedstad til lykke med jubileet.

Skål for Oslo!