Kjære jazzvenner!

Det er en ære for meg å få komme hit å åpne Molde Internasjonale Jazz festival. Dette er en av de festivalene, ja kanskje ”den” festivalen jeg har hørt mest om i hele mitt liv. For min generasjon og minst en, kanskje to generasjoner før meg, har denne festivalen vært et musikkens Mekka.

Og mer enn det: gjennom over 40 år har jazz-festivalen her i Molde vært et litt eksotisk utfluktsmål; et lite opprør på nordvestlandet, en kulturell reise bort fra hverdagen og det etablerte, inn i den grenseløse jazz-musikkens inspirerende landskap.

Litt sånn er det for meg nå. Av alt det en statsminister gjør, er dette noe av det jeg gjør med størst lyst og glede. Både fordi dette er en stor og viktig begivenhet, som betyr mye for mange, men også fordi dette er en annerledes begivenhet enn mange andre jeg deltar i.

Noe opprør kan det knapt sies å være. Spesielt ikke fordi min far har vært her før meg og gjort akkurat dette jeg gjør nå. Så veldig opprørsk og bohemaktig er det vel heller ikke lenger å true foreldrene sine med å flippe ut og reise til Molde!

Men da kan jeg jo røpe for dere at min første reise inn i jazz-musikkens verden skjedde nettopp via Thorvalds jazz-plater. Duke Ellington, Luis Armstrong og Ella Fitzgerald hørtes virkelig ut som om de kom fra et land langt borte, der de spraket ut av platespilleren. Siden har jeg hørt mye musikk. Noe er sikkert jazz, noe er kanskje blues, noe er noe helt annet. Hva det heter er ikke det viktigste for meg. Alt er litt i slekt, alt har de samme røttene, men du verden hvor det har utviklet seg i nye og spennende retninger. Ellington, Armstrong og Fitzsgerald har vel ikke vært her, men jeg har inntrykk av at de også er de eneste som betyr noe i jazzens verden som ikke har gjestet Molde. Så skal jeg legge til at alle dem jeg kjenner som opp gjennom årene har besøkt festivalen, har vært opptatt – ikke bare av den utrolige naturen – men også av det utrolige været. Det vet jeg kan være som jazzen her oppe, både svingende og mangfoldig (legg til litt om dagens vær!).

Ved siden av været, er det tre forhold som avgjør om en festival blir vellykket:

• artister av høy kvalitet
• et entusiastisk og engasjert publikum
• arrangører som brenner for det de holder på med

For å ta det siste først: Det er blitt meg fortalt at om lag seks hundre frivillige stiller opp for festivalen. De legger ned 30 000 dugnadstimer, og for en som selv driver med loddsalg og loppemarked i skolekorpset, sier det alt. Uten disse 600 frivillige, hadde ingen av oss vært her i dag. De fortjener all vår honnør!

Artistene vet jeg holder et høyt nivå. Jeg har lest gjennom programmet og sett at dere som vanlig byr på stor bredde, kjente og mindre kjente navn, inter­nasjonale og nasjonale stjerner, og noen navn i alle fall ikke jeg har hørt om før. Noen kommer tilbake som gamle venner av festivalen, noen har kanskje hatt sitt gjennombrudd her – og noen vil i år for første gang bli lagt merke til av anmeldere og publikum. La meg spesielt berømme dere for spennende koblinger mellom norske og utenlandsk artister.

Publikum er også et særtrekk ved Molde-festivalen. Hit kommer selvsagt alle typer mennesker. Noe annet ville være rart, så lenge det er mellom 80 000 – 100 000 gjestende i byen under festivalen. Like imponerende er billettsalget: 35 000 besøkende i fjor, sikkert enda flere på årets konserter.

I mengden her finnes også landets fremste kjennere av jazz. Det er viktig at de er her. Det er et kvalitetsstempel på festivalen og artistene. Men først og fremst er det alle dere andre som gjør dette til den folkefesten det pleier å være – om kulingen feier inn Moldefjorden og omskaper jazz-campen til et gjørmehav, eller om sola varmer publikum på Rådhusplassen og gir dem solspillet i romsdalsalpene som en ekstra bonus. Molde Internasjonale Jazz Festival har et fantastisk publikum!

Som politiker har jeg arbeidet mye med næringspolitikk. Det handler om hva vi skal leve av. Mye av politikken handler om nettopp det. Men jeg synes det er viktig også å spre hva vi skal leve f or. Kunsten og kulturen tvinger oss til å reflektere over slike mer grunnleggende problemstillinger.

Det faller oss lett å si at kunst og kultur gir avkobling. Men kunstens og kulturens oppgave har aldri vært å koble av, men å koble til. Kunsten og kulturen skal by på tilkobling. For ikke å snakke om begrepet tidsfordriv: kunsten og kulturens for­nemste oppgave må da være det motsatte – ikke å være tidsfordriv, men dødsfordriv. Den har aldri hatt som formål å få tiden til å gå, men derimot - livet, opplevelsen og erkjennelsen til å komme.

Jeg er redd den politiske debatten generelt, og den kommende valgkampen spesielt, ikke speiler dette godt nok. Det politiske ordskiftet burde nok handle mer om mat for hjertet og hjernen enn om enda mer mat til velfødde mager.

Kunsten og kulturen bryter ned fordommer, gir oss ny innsikt og nye måter å betrakte virkeligheten på. Den skaper toleranse og utvikler oss som tenkende individer. Kunstnere, kunst og kultur må i enda sterkere grad utfordre samfunnet med uttrykk omgivelsene må ta kritisk stilling til, og slik være med på å prege samfunnet. Og det begynner med de unge. Derfor gleder det meg å se så mange ungdommer spille i gateparadene her i Molde. Jeg skjønner at det til og med er sunnmøringer og nordmøringer blant dem. De viser bare hvordan musikken bryter ned grenser og skaper forståelse mellom ulike folkegrupper!

Vi lever i en spennende tid, med mangfoldige kulturuttrykk, det er i seg selv positivt. Og noe av det mest positive er de mange kulturelle møteplassene som vokser fram skapt av folk selv. De drives fram av sjeler som brenner for noe, mennesker som vil skape, og lokalsamfunn som løfter sammen.

Disse møteplassene er like viktige – vel så viktige – som de store, nasjonale institusjonene. Og nettopp fordi de henter næring fra sjeler med brennende hjerter er de så spill levende. Denne jazzfestivalen er en slik møteplass. Den holde et høyt kunstnerisk nivå, den mobiliserer lokalsamfunnet, ja, faktisk hele regionen, og den er et sosialt og kulturelt møtested for mennesker og kulturuttrykk fra hele verden. Jeg skjønte dette i fullt monn dag jeg gikk gjennom Storgata tidligere i dag.

Storsamfunnet kan ta sin del av ansvaret for disse møtestedene. Vi kan gjøre det ved å legge forholdene til rette for at de skal vokse og trives. Derfor står denne festivalen på statsbudsjettet. Jeg kan forsikre dere om at denne regjeringen vil trappe opp bevilgningene til kulturformål fram til Selvstendighetsjubileet i 2005. Og Kultur­ministeren har allerede varslet at noe av dette også skal komme jazzfeltet til gode.

Kjære venner, jeg gjentar nok en gang at jeg setter stor pris på å være her sammen med dere, jeg ser fram til å være her i dag og i morgen, jeg ser fram til kultur slik den best kan nytes: framført av levende utøvere, opplevd sammen med andre mennesker, skulder ved skulder. De største opplevelsene er de vi deler med andre.

Jeg ønsker arrangører, artister og publikum lykke til og erklærer herved Molde Internasjonale Jazz Festival 2001 for åpnet.