Fylkesmann, ordfører, mine damer og herrer!

Det er to grunner til at jeg står her i dag. Og de henger sammen. Den ene er å hilse en kultur institusjon. Den andre er å minnes en kultur person.

Kaare Fostervoll ble født i Kristiansund, 3. desember 1891, for 109 år siden. Det virker ufattelig lenge siden. Men skolemannen, målmannen, forfatteren, sosialdemokraten og kulturmennesket Kaare Fostervoll kom gjennom sitt virke til å prege vårt samfunn helt opp til i dag. Det gjorde han først og fremst ved å lede en av våre fremste nasjonale institusjoner i dens kanskje viktigste vekst- og omformingsperiode.

Kaare Fostervoll ble kringkastingssjef 20. august 1948, etter å ha vært stortingsrepresentant for mørebyene og kirke- og undervisningsminister i Einar Gerhardsens regjering fra 1945.

Regjeringens arbeid disse årene handlet om gjenoppbyggingen av landet. Det moderne Norge ble skapt. Kringkastingens virksomhet var mye preget av det samme. Den hadde vært et viktig samlende symbol gjennom krigsårene, med sine sendinger fra London. Men nå sto en ny virkelighet for døren. Krigs-kringkastingen skulle bli Riks-kringkastingen. Den skulle bygges ut så radiosignalene nådde hver liten krok av vårt langstrakte land.

Og enda viktigere: det nye og ukjente medium fjernsynet skulle bli introdusert for folket. Jeg tror vi alle skal være glade for at det var et menneske med sterke røtter i norske tradisjoner og med et sterkt engasjement i kulturlivet og samfunnsdebatten, som ble satt til å lede innføringen av fjernsynet i Norge. For Fostervoll var fjernsynet først og fremst et medium for opplysning, orientering og overføring av verdifulle impulser mellom mennesker.

Da han gikk av i 1962, ble han hyllet som "Kringkastingens rektor" og som "Skolemesteren på Marienlyst, med et fast, men følsomt sinn". Han innførte den moderne allmennkringkasteren i Norge. Han ledet NRK fram til posisjonen som landets viktigste, samlende kulturinstitusjon. Og mange av de verdier Fostervoll sto for, preger og skal fortsatt prege NRK.

Fostervolls sterke tilknytning til hjembyen ble blant annet understreket av at han umiddelbart etter at han gikk av som kringkastingssjef, engasjerte seg i komiteen som arbeidet for Kristiansunds fastlandsforbindelse. Der satt han til han fylte 77 år. Han døde 6. juli 1981, nesten 90 år gammel. Jeg skjønner godt at dere her i Kristiansund er stolte over Kaare Fostervoll og hans røtter her i byen, og det er med stor ydmykhet jeg avduker hans portrett, malt av Aase Indergaard.

Siden 1970 er vi blitt nesten tre ganger så rike her i landet, målt i penger. Men er vi blitt tre ganger så lykkelige? Lever vi rike liv i det rike landet? Min opplevelse er at mange av drømmene våre og mye av samfunnsdebatten ender opp som regnestykker i kroner og øre. Men som hundreogfemti-årsjubilanten Arne Garborg så riktig skrev:

"Skallet av alle ting kan en få for penger, men ikke kjernen".

For kjernen i livene våre handler om følelser, opplevelser og engasjement.

Om følelser som setter de dypeste strengene i oss i bevegelse.

Om opplevelser som berører og beriker oss.

Om engasjement som mobiliserer tankekraft og hjertevarme.

Og sterkest av alle opplevelser er de vi deler med andre. For eksempel i en sal som denne, her i Festiviteten, hvor vi snart skal la opplevelsene ta tak i oss, flytte oss langt av sted i tid og rom, stimulere oss, og bringe oss tilbake igjen, som rikere mennesker. Ikke på penger, men på musikk i sjelen og bilder på netthinnen.

For det må være en av kunstens og kulturens viktigste oppgave i vårt samfunn; å skape arenaer for mellommenneskelige opplevelser. I en tid hvor alt går raskere, hvor teknologien på mange områder erstatter menneskelig kontakt, og hvor opplevelsene blir stadig mer flyktige – hvor det virtuelle internettet bringer oss mange steder, uten at vi egentlig har vært noen steder.

Det er da vi trenger rom for refleksjon og ettertanke. Det er da vi trenger tilkobling, ikke til datamaskinen, men til menneskene rundt oss og til det vi har inne i oss. Det er kunstens og kulturens oppgave, ikke å være tidsfordriv, men dødsfordriv – å forsøke å gripe tiden og holde den fast.

Jeg kommer ikke hit til Kristiansund med små forventninger til en liten opera i en liten by. Jeg kommer tvert i mot med store forventninger til store kunstneriske opplevelser i en by som har ryddet seg en stor plass i norsk kulturliv og norsk operahistorie.

For det forplikter å bygge på 30 års sammenhengende operatradisjoner – med aner som strekker seg enda lenger bak i tiden. Det forplikter å ta mål av seg til å være et kraftfullt ressurssenter for musikk-teater i Midt-Norge. Og det forplikter å være fyrtårn for arbeidet med å utvikle en god modell for distrikts-opera i Norge.

Opera i Norge skal nemlig være noe mer enn det etterlengtede, flotte og påkrevede operabygget som snart skal reise seg i Bjørvika i Oslo. Opera i Norge skal være noe mer enn vår nasjonale institusjon, Den norske Opera. Det skal også være lokale kompetansesenter utover i landet, som skal kunne produsere og formidle forestillinger av høy kunstnerisk kvalitet.

Jeg er ikke i tvil om at jeg får innfridd mine forventninger, både til kveldens kunstneriske kvalitet, og til den rollen Operaen i Kristiansund skal spille framover . Det handler både om institusjonen her i Festiviteten, men det handler også om den modellen dere har utviklet, med ansvarsdeling mellom staten, regionale og lokale myndigheter. Med et fint samspill mellom amatører og profesjonelle krefter. Med en sterk tilknytning til musikk- og kulturskolene i Kristiansund og kommunene rundt. Med ressurser til å bistå det allmenne skoleverket til å gi det nye og viktige kulturfaget innhold.

Tiden er kommet for å la lyset gå ned og teppet opp. Tiden er kommet for å la tonene tale.

Jeg har sett fram til denne kvelden og til opplevelsene vi skal dele. Jeg er stolt over å være den første sittende statsminister som utfører dette ærefulle oppdraget. Dere skal vite at jeg føler at det forplikter.

Og jeg erklærer herved Operafestukene i Kristiansund 2001 for åpnet.