Vi har for få barnehagehageplasser i Norge, og for mange plasser er for dyre. Derfor trenger vi både flere og billigere barnehager. Målet vårt for neste fireårsperiode er at alle som ønsker det skal få tilbud om plass og at vi får halvert foreldrebetalingen.

I går foreslo regjeringen at vi allerede til høsten øker statstilskuddet til hver barnehageplass med 150-200 kroner per måned. Til neste år trapper vi opp innsatsen. Det vil gi grunnlag for at foreldrebetalingen fra neste høst kan bli redusert med i gjennomsnitt 350-400 kroner per måned sammenliknet med dagens nivå. Det betyr om lag 4000 kroner i sparte utgifter per år i forhold til hva foreldrene ellers ville betalt. For de som har heldagsplass, kan reduksjonene bli enda større.

Satsing på barnehager er viktig av mange grunner.

Først og fremst for barna. Barnehagen gir tilbud til ungene våre om et godt sted å være. En god barnehage legger til rette for sosial utvikling, møte med andre barn, lek og læring.

Gode barnehager er også viktig for foreldrene. Ungene våre er det viktigste vi har. Vi vil vite at de har et trygt sted å være de timene vi ikke passer på dem selv. For de av oss som er i jobb, er det en forutsetning at det finnes gode barnehager. For de av oss som er hjemme på dagtid, er tilbud om barnehageplass også viktig for at ungene skal ha bedre mulighet til lek og samvær med andre barn.

Spesielt viktig har gode barnehager vært for kvinner – rett og slett fordi mangel på barnehageplass har vært en av de viktigste hindringene til at både mor og far kan ta lønnet arbeid. Holdninger er i endring, og menn tar et større ansvar hjemme i dag enn tidligere. Men vi må medgi at det ennå er et godt stykke igjen. Mangel på barnehageplass er med på å befeste et kjønnsrollemønster der mor må gi avkall på sin soleklare rett til både utdanning og arbeid.

Til sammen understreker dette at gode barnehager er viktig for samfunnet. Det finnes vel knapt noe viktigere enn å tilby barn og ungdom gode og trygge oppvekstvilkår. I disse årene legger vi grunnlaget for hvordan barna skal leve sine ungdomsliv og voksenliv, hvordan de skal få utvikle og ta i bruk sine evner.

For Arbeiderpartiet har gode barnehager vært et av de viktigste svarene på å møte en av de største endringene i det norske samfunnet – den som har fulgt av at kvinner valgte utdanning og aktivt arbeid. Derfor var det vi som i sin tid formulerte målet om full barnehagedekning.

Tenk tilbake i tid: Rundt 1970 var det knapt noe europeisk land som hadde færre kvinner i jobb enn Norge. Barnehagedekningen var svært lav. Så skjedde det på få år en dyptgripende forandring. De kvinnene som ble født etter krigen, gjorde nye valg sammenliknet med sine mødre. De søkte utdanning og de ønsket seg lønnet arbeid. Midt på 1980-tallet var det knapt noe europeisk land som hadde flere kvinner i jobb enn Norge.

Jeg tror denne forandringen blir stående som en av de største endringene av det norske samfunnet i hele det forrige århundre.

Det viktigste var at dette handler om frigjøring, likestilling og kvinners rett til egne valg. På en grunnleggende måte har det bidratt til et mer demokratisk samfunn der begrepet like rettigheter får en helt ny mening.

Samtidig har det stilt nye krav til samfunnet. Hvordan kan vi bidra til at småbarnfamilier med begge foreldre i jobb kan få hverdagens mange oppgaver til å gå opp? Og ikke minst: Hvordan kan vi sørge for at tilbud til barn og barnefamilier når fram til alle, særlig de som er vanskeligst stilt?

Da Arbeiderpartiet tok over regjeringsansvaret i 1986, gikk vi inn i et tiår som skulle bli stående som barne- og familiepolitikkens tiår. Yrkesaktive foreldre ønsket mer tid med barna sine. I 1986 hadde norske kvinner tilbud om 15 ukers svangerskapspermisjon. Vi bygget den ut – skritt for skritt – til 52 uker. Foreldrene har fått rett til å velge hvordan de selv vil ta ut permisjonen, og retten til ulønnet permisjon er utvidet.

Og ikke minst; en storstilet bygging av barnehageplasser ble igangsatt. I 1985 hadde under 100.000 barn plass i barnehage. I dag går tilbudet til rundt 200.000 – dobbelt så mange - i offentlige og private barnehager.

På 1990-tallet ble det bygget mange tusen barnehageplasser hvert år. Men det ble bråstopp da Bondevik-regjeringen tok over. Nå må vi få barnehageutbyggingen opp igjen.

I dag er det fortsatt tusenvis av foreldre som venter på barnehageplass. Derfor må vi ta nye krafttak for å få bygget flere barnehageplasser. Samtidig må vi få prisene ned. Noen steder, som i Oslo, kan en barnehageplass koste over 4000 kroner. Det virker sosialt urettferdig, og det holder barn fra familier med lave inntekter utenfor.

Doblingen av antall plasser siden midten av 1980-tallet har vært et nasjonalt løft. Det har kommet til gjennom et flott mangfold av barnehager bygget og drevet av kommuner, foreldre, foreninger, bedrifter og frivillige. Det betyr at vi ikke kan sette en fast pris for en barnehageplass gjennom enkle vedtak. Derfor starter vi nå en tett dialog med eierne av barnehagene – kommunale og private – for å sikre at økning i statstilskuddet virkelig resulterer i flere barnehager og lavere priser.

Å ikke få en plass i barnehagen fordi plassen ikke finnes eller er for dyr, kan få stor negativ betydning både for foreldre og barn. Vi vet det så altfor godt; sosiale forskjeller som befester seg i barneårene biter seg ofte fast for resten av livet. Et slikt samfunn ønsker vi ikke. Derfor er det et ansvar for fellesskapet å sikre alle barn en trygg oppvekst. Det betyr å vise vilje til å bygge flere barnehager og til å få prisene ned. Finnes det noen bedre måte å gi en ny generasjon et godt utgangspunkt i livet?

Derfor satser Arbeiderpartiet så sterkt på et nytt krafttak for barnehagene. Av hensyn til barna, av hensyn til foreldrene, av hensyn til likestilling mellom kvinner og menn og ikke minst – av hensyn til vårt ønske om å skape et enda bedre Norge.