Man kan si mye om Næringslivets Hovedorganisasjon.

Jeg skal ikke gjøre det her i dag, men jeg vil si: NHO er god med timingen: Like sikkert som januar kommer – er det at årskonferansen kommer med en viktig dagsorden.

I fjor var tema eierskap. Mange, både fra NHO, LO og annet hold etterlyste avklaringer og vilje til å rydde opp. Det var en forståelig etterlysning, og vi har tatt den på alvor. I dag er Telenor på børs. Vi har avklart bankstrukturen, vi selger statens aksjer i Kredittkassen og vi har åpnet for utvidet eierskap i Statoil.

Dette er hver for seg vanskelige spørsmål. Men vi kunne ikke bare la dem ligge.

I år er tema Europa, og det er regjeringen opptatt av.

Timing er viktig også i politikken. Det fikk vi demonstrert da vi la fram Europa-meldingen fredag 1.desember. Mange hadde ventet på meldingen. Det lå an til betydelig medieintersse.

Men så gikk en aspirant i utenrikstjenesten hen og forlovet seg samme formiddag. Det er ingen hemmelighet hvilken sak som ble bestseller den dagen. Mediene fant veien til aspiranten og ikke utenriksministeren. Det ble direkteintervjuer med de nyforlovede snarere enn med utenriksministeren og meg.

Derfor er jeg glad for å få anledningen til å snakke om Regjeringens Europa-politikk her i dag. Jeg vil gå nærmere inn på fire tema: Utvidelsen av EU, forsvaret av EØS-avtalen, Norges forhold til EU og behovet for et kunnskapsløft om EU i Norge, men kanskje enda viktigere – om Norge i EU.

Utvidelsen av EU

La meg begynne med utvidelsen.
EUs utvidelse er Europas sjanse til å forene det som var delt – til å slå ring om demokrati, menneskerettigheter og felles verdier.

Gradvis viskes begrepene Øst-Europa og Vest-Europa ut. Dette vil forandre det politiske landskapet i Europa – og dermed også norsk virkelighet. Polen, Ungarn og Tsjekkia er allerede våre NATO-allierte. Et bredere EU tar et skritt nærmere det alleuropeiske, politiske fellesskapet som er vårt historiske mål. Landene rundt det meste av Østersjøen blir EU-område. Her finner vi nå EUs mest vekstkraftige region.

Vi er veldig enige i Norge om at utvidelse av EU er riktig og viktig. Ja dette er faktisk den minst omstridte Europa-saken her hjemme. Ikke bare det, et nesten oppstemt politisk flertall her hjemme er entusiastisk for utvidelse. Norge, som tre ganger har vært aktuell som medlem og to ganger har forhandlet og så takket nei, er samlet om å mene at medlemskap er en flott sak. Vi er til og med enige om å gi norsk økonomisk støtte til deres bestrebelser om EU-medlemskap.

Vi er med andre ord uenige om norsk EU-medlemskap men enige om andre lands EU-medlemskap. Dette vekker til live aktualiteten i et velkjent Marx-sitat: Jeg vil ikke bli medlem i en klubb som vil ha meg som medlem. Nå har Marx tatt feil i mye, og da hjelper det kanskje at det denne gangen ikke var Karl Marx som så det slik, men Graucho Marx fra The Marx Brothers.

Men like fullt; Vi gir høy prioritet til å støtte utvidelsen. Vi tror det vil gi et tryggere Europa, mer utveksling mellom landene og nye muligheter for norske bedrifter. Alt dette er viktig for Norge.

I neste måned legger vi fram en handlingsplan rettet mot søkerlandene. Planen skal følges opp med konkrete prosjekter som både kan styrke politiske, økonomiske og kulturelle bånd til søkerlandene. Det er satt av 127 millioner kroner til dette formålet på budsjettet for i år. I tillegg kommer andre tiltak rettet mot Øst-Europa, det vil si Nord-vest Russland og Barentsområdet. Dette tar summen opp i rundt 350 millioner kroner i 2001.

Utvidelsen blir krevende. Men det overordnede budskapet er klart: Utsiktene til EU-medlemskap er den store drivkraften for å befeste demokratiet, rettsstaten og en sunn markedsøkonomi.

Vi vil se et nytt EU. Kanskje med det samme regelverket, men med nye karaktertrekk. Ta bare landbruket: I Polen arbeider en fjerdedel av alle sysselsatte i landbruk, i Romania mer enn en tredjedel. I Norge er dette tallet 4%.

Men tilpasningen er ikke – og kan ikke være – ensidig. Også dagens EU-land må foreta reformer - i landbrukspolitikken, i økonomiske overføringer og i måten EU arbeider på.

Det berører også Norge, og vi skal møte utfordringene.

For vårt perspektiv må være dette: I første omgang vil nye medlemsland i EU bli våre partnere i EØS. Det vil i gi en ny karakter også på EØS-avtalen. Norske bedrifter får rettigheter i nye land – og bedrifter fra de nye medlemslandene får rettigheter hos oss. Det må vi forberede oss på, og jeg vil berømme NHO for å ha startet arbeidet i god tid.

EØS-avtalens betydning

La meg så gå til EØS-avtalen.

For 15 år siden startet EU arbeidet med det indre markedet. Stikkordene var: Like konkurranseregler og like rettigheter i verdens største marked.

EFTA-landenes svar var EØS.

EØS-avtalen er ryggraden i vårt forhold til EU, ikke minst for norske bedrifter. Vi bør derfor ta godt vare på den. Avtalen har betydning for bedriftene våre hver eneste dag. Den er samtidig det beste utgangspunkt for å få til tilleggsordninger med EU på de nye områdene av det europeiske samarbeidet – slik vi har sett med Schengen-avtalen og tilknytningen til det europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet. Ingen av ordningene er perfekte, men de har i det minste gitt oss en viktig tilknytning.

Vi – minst av alle – skal gjøre EØS-avtalen mindre enn den er.

I syv år har avtalen vært kanalen for innfasing av EØS-regler i norsk lov- og regelverk. Jeg skal ikke her dvele ved at dette handler om å gjøre om til norsk rett regler andre har vedtatt. Det er jo EØS-avtalens store paradoks.

Men i store trekk har avtalen tjent oss vel.

I debatten kommer det fra tid til annen rop om at vi bør legge ned "veto" eller avvise regelverk vi ikke er enige i. Jeg tror det på de fleste tenkelige områder er en dårlig gjennomtenkt strategi. Gjennom sine to og et halvt år med regjeringsansvaret valgte Sentrums-regjeringen bevisst å ikke gå denne veien. Jeg mener det var et klokt valg.

Ordet "veto" forekommer ikke i EØS-avtalen. Det vi snakker om, er en reservasjonsrett for EFTA-landene. Det gjelder ikke hvert EFTA land for seg, men EFTA-landene samlet.

Den retten skal vi ta vare på. Men i de aller fleste tilfellene der det oppstår uenigheter, skal vi bestrebe oss på å finne ordninger, direkte med EU eller gjennom den måten vi innpasser nye regler i norsk rett.

EØS-avtalens intensjon er like rettigheter på grunnlag av et felles regelverk. Norske bedrifter vet hva det betyr. Å avvise regelverk vil være et brudd med denne intensjonen. EFTA-siden bør være varsom med å følge en slik strategi uten at det anses å være av vital interesse.

Et forsvar for EØS-avtalen og klar støtte til EUs utvidelse betyr ikke at vi har en ukritisk holdning til alt som skjer. Vi skal ha stemme og kraft til å si i fra, påvirke der vi kan og fase inn regler så fornuftig som mulig, slik vi gjør det med direktivet om matsminke eller oppfølgingen av gassmarkedsdirektivet.

En bærebjelke i EUs samordnende kraft er evnen til å lage felles regler. Det har gradvis gitt bedrifter og innbyggere like rettigheter og det har stimulert utveksling og samarbeid over landegrensene. Alt dette er et historisk gode – for EU og for oss.

Men det er grunn til å være kritisk til en utvikling som produserer enda flere regler – på nye og gamle områder. I dag hever flere EU-land røsten og mener EU er i ferd med å gå for langt på den veien. Og vi ser en trend i retning av et samarbeid mindre fokusert på regler.

Det er en holdning jeg deler. Summen av nye regler kan nå et nivå der det hele kan bli en hemsko, ikke minst for bedriftene. En viktig oppgave for min regjering er å bidra til fornyelse av offentlig sektor – blant annet ved å få til en sanering av unødvendige regler og ved å endre kulturen slik at vi er varsomme med å vedta nye.

Det gjelder i Norge. Men det bør også gjelde i EU.

Norges forhold til Den europeiske union?

Hva så med vårt forhold til EU?

Kort fortalt skisserer Europa-meldingen utfordringen vår på denne måten: EØS-avtalen ble Norges svar på 80- og 90-tallets store økonomiske forandring i Europa – det indre marked. Nå møter vi nye utfordringer på områder som ikke dekkes av EØS-avtalen.

Dette stiller oss i en ny situasjon fordi det ikke er noen automatikk i hvordan vi skal innrette oss i forhold til et EU-samarbeid i stadig utvikling.

Noen sier at svaret ligger i dagen – at Norge bør bli medlem av EU. Det er en vurdering jeg forstår. Det var et standpunkt jeg selv hadde i 1994, og jeg har ikke endret mening siden.

Likevel: Vi kan ikke ha det slik at alle spørsmål som handler om EØS og om Norges forhold til EU skal drøftes som om vi hver dag diskuterer medlemskap. Arbeiderpartiet og Regjeringen legger til grunn at vi vil åpne for en vurdering av medlemskap i EU dersom utvidelsen faktisk er kommet i gang, og det har skjedd "vesentlige endringer" i folkets holdning til spørsmålet.

Poenget er: Utvidelsen er den neste store korsveien. Da får vi vurdere hvor vi står, EØS-avtalens betydning, våre sikkerhetspolitiske interesser og stemningen i folket.

Men vi er ikke ved noen korsvei i dag – verken når det gjelder utvidelsen eller stemningen i opinionen.

Derfor vil de som håper på en ny debatt om medlemskap nå bli skuffet. Det gjelder de ivrigste tilhengerne. Men det vil nok også skuffe de ivrigste motstanderne som ønsker seg tilbake til gamle kamparenaer, særlig når det stunder mot valg.

De må gjerne ønske seg dit. Men der vil de ikke møte oss.

Det er i Norges interesse at vi diskuterer utfordringene fra EU og Europa. Men det er ikke i vår interesse at alt gjøres til et spørsmål om medlemskap. Det tjener verken tilhengere eller motstandere.

Men aller minst tjener det landet.

Det avgjørende behovet for kunnskap.

Til sist; kanskje ligger vår største utfordring et annet sted – nemlig midt i kunnskapssamfunnet; vår kunnskap om EU og EUs kunnskap om oss.

Da vi forhandlet EØS-avtalen og medlemskapsavtalen oppnådde vi noe viktig.

Hele det norske samfunnet fikk en kraftig oppdatering på EU og hvordan fellesskapet virker. Knapt noe land hadde bedre kunnskaper enn vi i 1994 – etter at vi hadde endevendt regelverk og forhandlet på kryss og tvers. Som det ble sagt; vi fant til slutt ut at Acquis Communautaire ikke var en franskmann i Kommisjonen men den franske betegnelsen på EU’s felles regelverk.

Trenden snudde den dagen vi ble koplet av møteinnkallingene og adresselistene. Lenge har vi kunnet leve på krafttaket fra tidlig på 90-tallet. Nå bør vi spørre om vi trenger et nytt krafttak, ikke minst i forvaltningen, men også i organisasjonene og bedriftene.

Vi trenger kunnskap, men også erfaring. Mange EU-land har utviklet omfattende utvekslingsordninger mellom forvaltningene. Vi bør vurdere liknende ordninger. Og så trenger vi å styrke kunnskapen om de to ledende EU-språkene i tillegg til engelsk, nemlig tysk og fransk.

Like viktig som vår kunnskap om EU, er EU’s kunnskap om oss.

Alle land har særtrekk. Og alle land er avhengig av at landene omkring forstår og respekterer disse særtrekkene, enten det handler om bosetting, næringsstruktur, kultur eller tradisjoner.

Også her var forhandlingstiden tidlig på 90-tallet en blomstringstid. Gradvis fikk representanter for Kommisjonen og EU-landene øynene opp for norske særtrekk.

Jeg opplevde selv betydningen av skritt for skritt å få forklare utformingen av vårt forvaltningssystem av olje-og gass-ressursene. Dørene var åpne, motparten lyttet og våre syn vant fram. Kunnskap om Norge spredte seg. Det samme gjaldt på fiskeriområdet. Betydningen av spredt bosetting. Videreføring av våre erfaringer med forvaltning på, og rundt Svalbard. Eller forholdet til Russland og miljøutfordringene i Nord.

Heller ikke slik kunnskap er varig.

For bare å ta ett eksempel: EU har vedtatt regler for mottak av fersk fisk. I arbeidet med disse reglene har EU en typisk EU-havn i tankene. Men reglene skal gjelde i hele EØS. Problemet er at å ta i mot fersk fisk rundt Middelhavet er noe ganske annet enn å ta i mot fersk fisk ved Barentshavet.

Her ligger vår kanskje viktigste utfordring som utenforland.

Vi har ingen vetorett mot at EU tar beslutninger fattet på sviktende kunnskap om norske forhold. Vi har heller ingen garanti om at de har oss i tankene når de tenker.

Dette påkaller all vår energi, kreativitet og oppfinnsomhet. Som regjering, utenrikstjeneste og øvrige forvaltning, som bedrifter, organisasjoner, læresteder og partier. Vi må med klokskap bruke alle anledninger til å fremme våre syn, våre interesser og kvaliteten ved våre bidrag.

Enten det er i kampen for freden i Kosovo – i arbeidet med transportsikkerhet langs Europas kyster – i møte med miljøutfordringene i Nord eller i vår felles søken etter en europeisk sikkerhetspolitisk identitet som samtidig kan bygge videre forholdet til våre allierte USA og Canada.

Europas framtid er vår framtid. Europas usikkerhet er vår usikkerhet.

Det vil vi se i årene som kommer. En aktiv Europa-politikk er avgjørende for å ta vare på norske interesser. Det krever debatt. Men den må vi ta.

Det er det Regjeringen inviterer til med Europa-meldingen.