President,

For første gang i dette århundre avsluttes en stortingssesjon.

Det Storting som velges til høsten vil sitte inn i året for markeringen av 100-årsjuibileet for Norge som selvstendig stat.

Dette er to sider ved denne anledningen som berettiger at vi betegner oppløsningen av Stortinget som et historisk øyeblikk.

Det er også et høytidelig, og for mange et vemodig øyeblikk.

Høytidelig fordi vi alle – enten vi har hatt vårt tilhold i Stortinget som folkets valgte representanter - eller vi har forholdt oss til Stortinget som regjeringens medlemmer – opplever at Stortinget har den verdighet den folkevalgte forsamling skal ha.

Her ligger folkeviljen.

Og vemodig fordi enhver slik markering er en avskjed med de representantene som skal tre ut av Stortinget. Noen vet det, fordi de ikke står til valg.

Andre vil vi ikke møte igjen fordi valget gikk annerledes enn de hadde håpet den 10. september.

Til den siste kategorien vil jeg si; gi ikke opp!

Meningsmålinger er ikke valg, jeg har fått treningen på å si det noen ganger nå. Men la meg legge til: De som i dag rir høyt på målingene får kose seg med papir- prosentene så lenge de har dem. Det skal gås mange runder før prosenter skal veksles om til håndfaste mandater – til seter i det hus der det er så godt å sitte.

1990-tallet har vært et begivenhetsrikt tiår for Stortinget. Det har vært et tiår med mindretallsregjeringer – slik vi har hatt det i Norge i 32 av de 56 årene siden krigen – slik vi har hatt det i 28 av de 30 årene siden 1971.

På reiser i det store utlandet har flere enn jeg møtt store øyne når vi viser til at Norge gjennom så mange år har blitt styrt av regjeringer i mindretall.

Alle statsministre kunne ønske seg flertall bak sin regjering. Og flertallsregjeringer har også klare fordeler, men så lenge det ikke har vært mulig å etablere flertallsregjeringer, har vi utviklet en ganske særnorsk tradisjon for mindretallsparlamentarisme.

Men det viktige har vært – og er – at vårt politiske system likevel viser evne til å produsere flertall ved de mange korsveier der det skal besluttes, avveies og stakes ut en kurs.

Det har vi greid i Norge – og det tjener vår arbeidsomme nasjonalforsamling til ære.

I stortingsperioden vi nå legger bak oss har det blitt flertall i Stortinget bak mange viktige beslutninger. Budsjetter er vedtatt hvert år, det er innført kontantstøtte, Verdikommisjonen har fått sine bevilgninger og det er gjennomført omfattende reformer av blant annet helsevesenet, høyere utdanning, politi, post, forsvar og det er statlige eierskapet til Telenor og Statoil. Enig eller uenig. Det er vist handlekraft og besluttsomhet i store saker.

Og kanskje det mange utenfor vårt land synes er mest overraskende er at vår lange tradisjon med mindretallsregjeringer har vært i stand til å håndtere en økonomi med store og voksende oljeinntekter på en stort sett ansvarlig måte.

Denne oppgaven ikke vil bli mindre krevende i årene som kommer. Nettopp derfor er det så viktig at vi i vår har samlet oss om en handlingsregel for den framtidige bruken av oljeinntekter.

Vi gjør det på tvers av de politiske skillelinjene, og det viser igjen at Stortinget har evnen og viljen til å ta ansvar.

Margareth Thatcher sa en gang at hun foraktet begrepet konsensus. Mange andre parlamentariske systemer inviterer da heller ikke til bred enighet.

Vårt system gjør det. Hos oss er ikke konsensus eller kompromiss noe negativt, det er et uttrykk for at flere partier sammen kan ta ansvar for styringen av landet. Uten kompromiss får vi handlingslammelse i vårt politiske system.

Jeg mener det er en norsk kvalitet. Vi vet hvor inderlig uenige vi kan være – og skal være. Men vi vet også at det på mange områder råder en vilje til å søke etter de gode og samlende løsningene for land og folk. Der vi tar og gir inntil vi når en løsning som så står desto stødigere.

Denne kvaliteten skal vi ta vare på.

På vegne av Regjeringen vil jeg sende en hilsen til Stortingets dyktige stab i alle deler av et stadig ekspanderende hus – for ikke å si kvartal. Det er ofte vanskelig å begripe hvordan det viser seg mulig å få stadig flere mennesker inn i et hus som tilsynelatende ikke blir større.

Men vi merker det vi som har vårt daglige tilhold noen meter opp i gaten. I det tiåret vi har bak oss har vi lært å leve med nye begreper i vårt politiske vokabular: kontroll- og konstitusjonskomite – granskningskommisjon – Riksrevisjonens nye Dok.3- serie – spontanspørretime eller en stadig hyppigere gjenganger: Dok. 8-forslaget.

I sum forteller dette om en mer tilstedeværende nasjonalforsamling. Sammen med pressens iherdighet har det innevarslet nye utfordringer også for Regjeringen. De mesterer vi.

Men på en kveld som dette er det naturlig å minne om at i et velfungerende demokrati har til syvende og sist alle deler av vårt politiske system interesse av at hver av statsmaktene har rammer til å gjøre det beste ut av sitt arbeid og sitt ansvar.

Stortingspresidenten har takket av de som går ut av Stortinget ved sesjonens slutt. Hun brukte metoden ingen nevnt ingen glemt.

Jeg skal gjøre hennes ord til mine, med to unntak.

Jeg vil i kveld spesielt nevne den av representantene som har sittet lengst på Stortinget, og som etter valget forlater nasjonalforsamlingen. Han er en parlamentarisk kollega som har satt sitt preg på norsk politikk gjennom mer enn et kvart århundre. En politiker som har vunnet respekt i alle leire – fra både motstandere og medspillere - og som på sin lune og humoristiske måte har markert en politisk epoke i vårt land. Stortinget blir ikke det samme uten Johan J. Jakobsen. Om det får være en trøst: Det vi taper, vinner Nord-Trøndelag tilbake.

Og så vil jeg få takke Stortingspresidenten selv. Kirsti Kolle Grøndahl har vært folkevalgt siden 1977. Din lange og brede erfaring, din klokskap og integritet gjorde deg til president i dette hus. Det er et embete du har skjøttet på en framragende måte. Du har ledet en historisk fornyelse av Stortingets arbeidsform. Du har vært frontfiguren for nasjonenes folkevalgte. Sjelden har klubben fra presidentens stol blitt anvendt med større kombinasjon av fasthet, smidighet og mykhet.

På vegne av Regjeringen vil jeg få takke for samarbeidet og ønske alle en god sommer.