Norge som en kunnskapsnasjon i verdensklasse – Regjeringens visjoner

Alle som har lært å sykle husker den dagen veldig godt. Eller den dagen vi lærte å svømme, eller lærte å knyte våre egne skolisser.

Hva var det som skjedde?

Vi ble mer kompetente. Vi ble mer selvhjulpne. Vi økte våre ressurser, samtidig som det åpnet seg helt nye muligheter.

Nå kunne vi komme oss raskere og lengre av gårde enn før. Nå kunne vi oppleve livet ved stranden eller ved badebassenget på en helt ny måte. Å knyte sine egne skolisser er en milepæl i oppveksten, nesten like viktig som første skoledag.

Kunnskap gir glede – det er et viktig budskap i kunnskapssamfunnet.

Kunnskap og kompetanse gir oss mulighet til å være mer selvhjulpne – mindre avhengig av andre. Økt kompetanse betyr at vi greier mer, at både livene våre og jobbene kan bli mer interessante og innholdsrike.

Hvis man ikke tror på kompetanse, kan man et kort øyeblikk vurdere alternativet: Og det er inkompetanse.

Alternativet til mestring og forståelse er at man er klønete og inkompetent, at man er avhengig av mye hjelp, at ens egne muligheter er begrenset, ja, noen ganger handler det om at vi rett og slett ikke forstår det som skjer omkring oss.

Samtidig skal vi huske at kompetansesamfunnet ikke handler om å ale opp kunnskapsatleter, - mennesker som kan alt og vet alt om absolutt alt.

For det første finnes det ikke slike mennesker. Men for det andre skal vi ha respekt for at det som faller noen lett, kan være krevende for andre.

Det er ikke mindre imponerende når mennesker med ulike lærevansker greier å komme opp på et nivå som andre betrakter som "normalt." Mange ganger er det mer imponerende å se mennesker vinne over sin egen usikkerhet og sine egne ulemper, enn det er å se dyktige mennesker gå til topps i vitenskap og forskning.

Selv var jeg ikke noe skolelys i yngre år. Derfor vet jeg selv en del om hva det vil si å henge etter, å oppleve at de andre drar fra, mens jeg selv måtte slite med det som andre hadde skjønt for lenge siden.

Dette er også en viktig side ved kunnskapssamfunnet: Alle kan ikke vinne Nobelprisen. Men alle har ressurser som fortjener å komme til sin rett. Alle fortjener muligheten til å utfordre sine egne grenser, oppleve gleden ved økt innsikt og økt mestring, oppleve hvor tilfredsstillende det er å kunne løse nye oppgaver.

Når jeg velger denne tilnærmingen er det fordi "kunnskapssamfunnet" ikke nødvendigvis høres ut som et godt samfunn i alles ører. Mange er faktisk usikre. De lurer på om de vil greie å henge med. De spør om de vil få en plass i et samfunn som mer og mer bygger på teknologi, forskning og kompetanse.

Og mitt svar er dette: Kunnskapssamfunnet skal være for alle. Hvis vi ikke greier den jobben, lykkes vi heller ikke med en enda viktigere jobb: Nemlig det å lage et bedre samfunn.

Når vi snakker om kunnskap hører vi ofte begreper som omstillingsevne, økt produktivitet, spesialisering og effektivitet. Og alt dette er vel og bra. Men ingen ting av det er mål i seg selv. De er midler til det som er det egentlige målet: Å lage et samfunn der alle har en plass, der vi fordeler godene på en rettferdig måte og der alle skal ha mulighet til å skape seg en framtid gjennom å bruke sine egne ressurser.

Det vil alltid være noen som trenger ekstra hjelp og innsats fra andre. Men det må aldri bety at vi ser bort fra den innsatsen som alle mennesker både vil og kan gjøre selv, og som er viktig både for fellesskapet og for den enkelte.

Regjeringen mener at kunnskap til alle både er et middel og et mål i seg selv. Det er slik vi må tenke på kunnskap. Kunnskap kan deles uendelig mange ganger uten å tape sin verdi. Tvert i mot, verdien av kunnskapen øker jo flere som får tilgang til den.

Derfor er kunnskap til alle også en demokratisk verdi. Demokratiet forutsetter deltakelse, og deltakelse forutsetter ofte kunnskap. Er kunnskapene skjevt fordelt, er også den politiske makten skjevt fordelt. Men ikke bare den politiske makten. Alt vi vet om fordeling av goder i samfunnet forteller oss at ingen ting betyr mer for den enkeltes mulighet til å greie seg enn nettopp egen kompetanse. Å ha et mål om kunnskap til alle er derfor en viktig del av arbeidet med å skape en mer rettferdig fordeling, - noe min regjering legger stor vekt på.

Norge skal være en kunnskapsnasjon i verdensklasse. Norge er allerede en kunnskapsnasjon i verdensklasse. Det er få land som bruker like store ressurser på kunnskap og opplæring som Norge. Og det er få land som har en befolkning med bedre utdanning enn den norske.

Hele 83 prosent av den norske befolkningen i alderen 25-64 år har utdanning ut over grunnskolen. Om lag 54 prosent har videregående opplæring, og 26 prosent har universitets- og høyskoleutdanning. Bare USA og Nederland ligger foran oss.

Vi ligger helt i toppen også når det gjelder andel av samlet verdiskaping (BNP) som blir brukt på utdanning. Hele 93 prosent av all norsk ungdom går i dag direkte over fra grunnskole til videregående opplæring. Og etter fire år har 85 prosent av disse fullført sin opplæring.

I videregående opplæring er vi også i fremste rekke når det gjelder ny teknologi, som bruk av datamaskiner og skolenes tilknytning til Internett. Her ligger grunnskolen for øyeblikket noe etter, men det gapet har vi til hensikt å tette igjen.

I videregående opplæring har vi også greid å øke antallet avlagte fag- og svenneprøver. Fra 1996 til 1999 var økningen på nesten 50 prosent.

Samtidig har vi fordoblet antallet studenter i høyere utdanning på 15 år. Særlig har det vært en sterk økning blant kvinnelige studenter, og det går nå 1,3 kvinner per mannlig student i Norge.

Også på de aller høyeste nivåene i utdanningssystemet er innsatsen økt. I 1980 ble det avlagt 200 doktorgrader i Norge. I 1999 var tallet mer enn 700.

At vi er gode – og at det går framover – betyr ikke at vi er fornøyd. Selv om vi samlet sett satser mer på utdanning enn de fleste andre land, finnes det viktige områder der vi ikke er i ledelsen. Vi har ambisjoner om å komme enda lenger, og da handler det om å legge til rette for et "lærende samfunn."

Et lærende samfunn er et samfunn der vi fullt ut har tatt konsekvensen av at alle mennesker skal lære gjennom hele livet. Vi skal lære når vi er barn, og når vi er unge. Men vi skal også lære når vi er voksne, og – ikke minst – når vi er gamle.

Oppgaven er å legge til rette for dette. Da trenger vi bl.a.:

Gode barnehager til alle barn

Gode skoler til alle barn

En god videregående opplæring til alle unge

Gode universiteter og høyskoler, der alle har en reell mulighet til å studere

Et godt system for etter- og videreutdanning, som gjør at vi kan veksle mellom arbeid og utdanning gjennom hele yrkeslivet

Men vi trenger mer enn dette. Vi trenger også:

Gode førskolelærere og lærere

Gode forskere

Gode arbeidsgivere som vet å legge til rette for kompetanseheving

Gode og motiverte medarbeidere som føler et ansvar for sin egen kompetanse

En god infrastruktur for opplæring, bl.a. gjennom bruk av Internett og andre former for fjernundervisning

Vi må være opptatt av kvalitet i alle deler av utdanningssystemet. Utdanning uten kvalitet blir fort verdiløs. Kvalitet gjelder både hva vi lærer og hvordan vi lærer. I kunnskapssamfunnet vil vi trenge mange nye pedagogiske modeller, nye måter å organisere læring på, og nye måter å kombinere opplæring og andre aktiviteter på. Ja, i seg selv krever organiseringen av nye læringsformer at vi er villige til å lære.

Jeg er stolt av å representere et parti som har stått i spissen for store utdanningsreformer i Norge. Ett av de kanskje mest verdifulle trekk ved den norske velferdsstaten er at vi har en folkeskole for alle. Den skal vi ta vare på.

Mange vil huske Steenkomiteen og Ottosenkomiteen fra 1960- og –70 årene. De la grunnlaget for det som senere ble Lov om videregående opplæring, og vårt unike system med distriktshøyskoler i alle deler av landet. Senere har vi gjennomført 10-årig folkeskole, med skolestart for 6-åringene. Vi gjennomførte Reform –94. Vi lagde Norgesnettet for høyere utdanning, og vi omformet det norske forskningsrådsystemet da vi lagde Norges forskingsråd. Det var også Arbeiderpartiet som programfestet og løftet fram den reformen for etter- og videreutdanning som vi nå er i ferd med å gjennomføre.

Men vi kan ikke møte utfordringene ved å se bakover. Det er framtiden det handler om, og det er den vi kan gjøre noe med.

Derfor er vi i gang med nye tak. I fjor fikk vi til et lønnsløft for lærerne. Mange hadde snakket om det i lang tid. Vi gjorde noe med det. Skolen trenger gode lærere. Å løfte lærerne lønnsmessig er en understrekning av at vi mener deres innsats er viktig, - for barna og for samfunnet. Samtidig legger vi til rette for økt fleksibilitet og en bedre utnyttelse av lærerårsverket.

Så arbeider Trond Giske med nye grep i høyere utdanning. Vi vil ha sterkere og mer uavhengige institusjoner. Institusjoner som kan fylle sin samfunnsmessige oppgave under nye forhold. Vi vil ha mer kvalitet inn i utdanningene, studentene både trenger og fortjener bedre oppfølging. I dag studerer en gjennomsnittlig norsk student med "halv fart." Det er en dårlig utnyttelse av deres tid, og av kunnskapsressursene. Vi vil lage et nytt gradssystem og gjenreise heltidsstudenten, og skape bedre læringsmiljøer for studentene våre.

Vi vil flytte ressurser fra administrasjon og rapportering til utdanning og forskning. I høyere utdanning økte administrasjonen gjennom første halvdel av 90-tallet, og vi har ikke lykkes med å bringe ressursbruk til administrasjon og kontroll ned igjen. Det må vi gjøre noe med. Vi må få universitetenes lærerkrefter ut av møterommene og kontorene, og inn i auditoriene og laboratoriene.

Derfor vil vi gi institusjonene økt frihet til å bruke sine ressurser, og økt frihet til å gjøre sine faglige prioriteringer. Vi vil at de skal være de spydspissene i kunnskapssamfunnet som vi trenger. Og vi vil at de skal spille en rolle på nye områder, ikke minst når det gjelder etter- og videreutdanning.

Vi har satt oss som mål å bringe nivået på norsk forskning opp blant de fremste i verden. Først til gjennomsnittet av OECD-landene innen 2005, og deretter opp til gjennomsnittet av de nordiske landene. Det vil kreve mye av staten og myndighetene, men det vil også kreve mye av norske bedrifter som sammenlignet med bedriftene i andre land investerer langt mindre i forskning i utvikling.

I reformen for etter- og videreutdanning er flere viktige elementer allerede på plass:

Alle arbeidstakere er nå sikret en rett til utdanningspermisjon, dersom de har vært i arbeidslivet i minst tre år og tilsatt hos arbeidsgiveren de siste to årene. Permisjonen gjelder på hel- eller deltid i inntil tre år. For utdanning ut over videregående opplæring, kreves det at den er yrkesrelatert. Retten gjelder fra 1. januar i år;

Vi er midt inne i et treårig prosjekt for å etablere ordninger for dokumentasjon av realkompetanse;

De statlige utdanningsinstitusjonene har fått større frihet til å tilrettelegge tilbud innen etter- og videreutdanning;

Det er etablert et eget Forum for kompetanseutvikling, der myndighetene, partene i arbeidslivet og tilbyderne av opplæring samarbeider om nye tiltak;

Det er laget en egen handlingsplan for kompetansereformen;

Voksne som trenger grunnskoleopplæring vil få en individuell rett til slik opplæring fra 1. august 2002;

Og det er foreslått en rett for voksne som ønsker videregående opplæring, og som ikke har fått slik opplæring tidligere. Denne retten trer i kraft fra 1. august i år, og vi legger vekt på at undervisningen skal legges til rette for voksne mennesker;

Vi har fremmet forslag – og fått vedtatt – en ordning som gjør at søkere uten videregående opplæring skal kunne komme inn på et studium ved et universitet eller en høyskole dersom realkompetansen blir godkjent;

Og vi har nedsatt et utvalg sammen med partene i arbeidslivet med sikte på å etablere en ordning vedrørende støtte til livsopphold ved utdanningspermisjon som gjelder for helearbeidslivet. Utvalget ledes av Sigbjørn Johnsen og skal levere sin innstilling innen 1. juli i år.

En god etter- og videreutdanningsreform må nødvendigis bestå av mange ulike elementer, rett og slett fordi det er mye som skal på plass for at det skal fungere for den enkelte og for bedriftene. Hver enkelt bit utgjør en del av et større puslespill, - et puslespill som til slutt skal gi oss et av verdens mest avanserte systemer for etter- og videreutdanning.

Samlet betyr dette at vi holder høyt trykk på utdanningsreformene – i alle deler av systemet: Fra barneskolen og helt opp til opplæring av voksne.

Det må vi. Og det vil vi.

Men vi står foran en rik reformperiode også på andre viktige områder i Norge. I helsevesenet, i kommunesektoren, i politiet, ja, i hele den offentlige forvaltningen. Vi ønsker å fornye offentlig sektor for å gjøre den bedre, mer fleksibel, og for å sette den bedre i stand til å møte nye behov. For oss er en slik fornyelse den beste garantien for at vi fortsatt skal ha en sterk og kompetent offentlig sektor, noe som er avgjørende for om vi skal lykkes med å nå våre mål om å skape et samfunn som er trygt og godt for alle.

Vi har altså både en klar visjon, og en klar ambisjon, om at Norge skal være en kunnskapsnasjon i verdensklasse.

Så la meg avslutte der jeg begynte, med å begrunne hvorfor vi har denne ambisjonen.

Filosofen Karl Popper sammenlignet en gang vekst i kunnskap med å blåse luft inn i en ballong. Jo mer kunnskap, jo større blir ballongen. Samtidig representerer ballongens overflate grensene for hva vi har kunnskap om. Jo større ballongen blir, jo større blir grensene mot det vi ikke vet.

Og det er jo et paradoks: At jo mer vi vet og kan, jo mer vet vi at vi ikke vet og ikke kan.

Skal vi slutte å blåse luft i ballongen av den grunn?

Nei. Mennesker søker alltid etter ny kunnskap. Det er vår natur. Vi stiller nye spørsmål, og går løs på nye oppgaver. De fleste av oss er ikke som den mannen Else Michelet omtalte slik: Han hadde tenkt alle de tankene han hadde tenkt å tenke.

Motstykket til den "byrden" det er å sprenge grensene for kunnskap er at vi faktisk lærer mer og kan mer. Den byrden er lett å bære.

Målet på om Norge er et godt samfunn er ikke om vi er en halv prosent over eller under gjennomsnittet i OECD når det gjelder forskning. Målet er heller ikke antall datamaskiner per elev eller per ansatt, eller hvor mye data vi klarer å dytte igjennom kablene våre per sekund.

Målet på om vi er et godt samfunn er om vi klarer å la alle mennesker få utnytte sine talenter og ressurser. Om vi er i stand til å utnytte alle sider ved oss selv, hele livet igjennom. Om vi greier å fordele kunnskapen på en rettferdig måte, slik at alle trekkes med videre inn i kunnskapsalderen.

For å si det enkelt: Om vi er et samfunn der flest mulig greier å knyte skolissene selv.

Det er dette kunnskapspolitikken handler om, og det er så viktige verdier det handler om.

Jeg ønsker dere lykke til med en viktig og spennende konferanse.

Takk for oppmerksomheten.