På tirsdag la FN fram rapporten om menneskelig utvikling.

Den har vakt stor oppmerksomhet fordi Norge nå kommer ut som det beste landet i verden å leve i. Ikke blant de beste – slik vi har vært det siden denne oversikten ble laget for første gang for 10 år siden. Men det aller beste. Nr. 1 av 162 land som er med i undersøkelsen.

Det er ikke lett å måle livskvalitet og menneskelig utvikling. Det er lettere å måle inntektsutvikling – hvem som er rikest.

Men det var nettopp derfor noen av verdens ledende forskere ville jobbe fram et redskap som siktet bredere enn bare penger. Det var den indiske Nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sen, som ledet arbeidet med å lage en indeks som tok mange flere hensyn: fordeling og forskjellene mellom fattige og rike, befolkningens helse, kvinners deltakelse osv.

Og på denne lista kommer Norge på topp.

Det er et ganske symbolsk uttrykk at landet som for 100 år siden var blant Europas fattigste nå ligger helt på toppen.

Ingen enkelt bevegelse kan ta på seg æren for det. Men like fullt er det en anerkjennelse til en samfunnsmodell som har lagt så avgjørende vekt på å gi alle mennesker rett til å ta i bruk sine muligheter. Og denne modellen har arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet drevet fram – og i dag – rett før et Stortingsvalg – skal vi minne hverandre på at det er en kamp vi må ha krefter til å kjempe videre.

For denne FN-rapporten må være en tankevekker for de politiske kreftene som mener at nettopp nå – i det året vi er krabbet helt til topps – er det aller viktigste at vi slår inn på en annen kurs – bort fra å vektlegge fellesskapets mulighet til å trekke alle med – og inn på en kurs med skattelette til de som har mest fra før.

Dette er kontrasten i 2001:

FN sier at Norge er verdens beste land å bo i. Høyre sier at ”nok er nok”.

Likevel: det viktigste ved denne rapporten er faktisk ikke det vi kan lese om fordelingen helt på toppen av lista.

Det mest slående er de enorme forskjellene i verden. Det er på se – svart på hvitt – hvor dramatisk vanskelig mennesker i de fattigste landene har det – og det er å forstå hvor vanskelig også de fattigste menneskene i de rikeste landene har det.

Mer enn 1 milliard mennesker lever for under 1 dollar om dagen. Mindre enn ni kroner. Rundt halvparten av verdens befolkning lever for under to dollar dagen. Mindre enn atten kroner.

Gjennomgående har det skjedd en kraftig bedring i menneskelig utvikling over hele verden de siste tretti årene. Rapporten forteller at mennesker lever lenger, de lever med bedre helse, flere kan lese og flere har utdanning og høyere inntekter. Utviklingen går i retning av større likestilling og større respekt for menneskerettigheter.

Men det er kontrastene som er så slående.

Forventet levealder i Norge er oppunder 80 år.
I Zimbabwe og Botswana er forventet levealder like over 40 år.

For bare noen få år siden regnet man i Botswana med at forventet levealder for et nyfødt barn i år 2000 ville passere 70 år. Det var før de fulle konsekvensene av HIV/AIDS slo inn. Nå er tallet nesten halvert. Det sier noe om hvilken katastrofe AIDS-epidemien er for Afrika.

I Norge gjennomfører så å si alle barn og ungdom grunnskole og videregående opplæring. I Nigeria – med nesten 100 millioner innbyggere - gjelder det rundt 4 av 10 barn. I Angola rundt 2 av 10 barn.

I Norge har alle adgang til rent vann.

I Tsjad gjelder det færre enn tre av ti. I Etiopia ikke mer enn to av ti.

I Norge har alle adgang til de mest nødvendige medisiner og legemidler.

I Equador gjelder det fire av ti. I Kambodsja bare tre av ti.

Nesten samtlige norske ett-åringer er vaksinert mot de vanligste barnesykdommene.

I Nigeria gjelder det bare tre av ti.

Så det viktigste budskapet er at det er langt å gå for å sikre alle grunnlaget for en verdig menneskelig utvikling. God helse, utdanning, rent vann, arbeid og trygghet.

Det er på ingen måte nytt – men mer og mer ser vi at vi som er på toppen av statistikkene må ta ansvar for å bistå de som sliter i bunnen. Det handler om mye mer enn tall og rangering. Det handler om menneskeverd, rettferdighet og vår felles framtid.

Ingen er tydeligere på dette enn AUF.

Derfor er dere pressgruppe for å minne oss om at vi skal bidra av våre overskudd og vår rikdom.

Vi gir rundt 90 øre av hver hundrelapp vi tjener i støtte til de som er aller fattigst i verden. Og vi har satt målet om å nå opp i en krone.

Dermed er vi plutselig inne i den norske valgkampen.

For hva er budskapet fra Høyre og Fremskrittspartiet? Jo, det første de vil gjøre for å rydde plass til skattelette til de rikeste i verdens beste land å leve i – det er å kutte i bistanden til de aller fattigste. De fattigste blant de fattige.

Fremskrittspartiet vil avskaffe NORAD og kutte all statlig bistand. Oppgjøret med dem tok vi i fjor høst. Vi tar det gjerne igjen om det skulle bli nødvendig.

Høyre kutter i bistanden. Nå forsøker partiet å bagatellisere sine egne kutt i bistanden. Men det er ikke bagateller.

* Høyre vil kutte bistanden med 2.7 milliarder kroner.

Eva viste til at dette kunne løftet 80 000 barn ut av fattigdom. Et annet eksempel: 30 millioner barn blir ikke vaksinert. Det koster ca. 200 kroner å vaksinere ett barn.

Å vaksinere barn er effektiv bistand. Det mener verdens fremste bistandseksperter, det mener FN og det mener f.eks. Bill Gates.

Høyre bør derfor ta de 2,7 milliardene de kutter bistanden med og bruke de til å vaksinere verdens barn. Nok til å vaksinere opp mot 15 millioner barn. Det tilsvarer omtrent halvparten av de barna som ikke blir vaksinert i dag.

* Feil signal. Eller for å sitere Mark Malloch Brown i FN: ”Norge, som den flinkeste eleven i klassen både på hjemmebane og på den internasjonale arenaen, har nå et særskilt ansvar for å vise vei både på det nasjonale og globale plan.”

Norge har sammen med mange andre land i FN vært med å vedta at målet for de rike landenes bistand er at den skal utgjøre 0,7 % av nasjonalinntekten. Det vil si 70 øre av hver hundrelapp vi tjener. Med Høyres kutt i bistanden vil Norge komme under denne minimumsmålsettingen. Dette rammer de fattigste blant de fattige, men går også utover Norges internasjonale anseelse.

Ikke ofte jeg siterer Einar Steensnæs i mine taler. Men i en pressemelding på tirsdag skriver han: ”Det vil være en skam for Norge dersom vi kutter bistanden slik Høyre foreslår.”

Jeg er helt enig med Steensnæs.

Mange rike land ligger under FN’s målsetting. Men er det tenkelig at også vi skal havne der? Vi som har ledet an i kampen for internasjonal solidaritet gjennom mange tiår?

Det er altså dette som skal være Jan Petersens budskap til verden: Vi er nå blitt verdens beste land å bo i. Nesten det aller rikeste. Så nå er tiden inne for å kutte på det vi deler med andre.

Er det slik vi vil framstå?

Nei – og dette er alene grunn god nok for å gå inn i denne valgkampen med engasjement og kraft. Vi vil ikke at Norge skal se ut slik!

* Høyre begrunner kuttet i bistand med at de vil åpne for mer import av varer ra u-land. Det er vel mulig å gjøre begge deler.

Høyre og AP. Forskjeller

Det er ikke bare i bistandspolitikken at det er tydelige og klare forskjeller mellom Arbeiderpartiet og Høyre.

I valgkampen vi nå går inn i er det vår oppgave å presentere vår politikk. En del av den jobben handler også om å få frem forskjellene mellom oss og Høre.

Når vi peker på forskjellene mellom oss og Høyre blir Høyre veldig hårsåre og kaller det negativ valgkamp.

Vel, Høyres reaksjon er egentlige litt underlig og krever et par kommentarer:

For det første: Når det gjelder negativ valgkamp er det vel knapt noe parti som har mer erfaring enn Høyre. Partiet har valgt ”nok er nok” som slagord og knapt latt en anledning gå fra deg til å rakke ned på Arbeiderpartiet og den politikk vi står for. Partiets talsmenn omtaler vår politikk som ”grotesk” og svartmaler tilstanden i Norge.

For det andre: Oppsiktsvekkende at Høyre mener det gir et negativt bilde av Høyres politikk når vi rent faktisk påpeker forskjellene mellom Arbeiderpartiets og Høres politikk. Kanskje det simpelthen er slik at når vi sammenlikner Arbeiderpartiets og Høyres politikk så kommer Høyre dårlig ut.

La meg minne om noen av forskjellene. Så kan folk vurdere hvilke partier som kommer godt eller dårlig ut.

• Arbeiderpartiet vil sikre retten til lønn under sykdom. Det vil ikke Høyre. Høyre har foreslått at kreftsyke og andre langtidssykemeldte skal miste 32 000 kroner i sykepenger. For en person med gjennomsnittlig sykefravær vil Høyres kutt i sykelønnsordningen innebære 4 800 kroner i tapte inntekter.
• Arbeiderpartiet vil rettferdig skatt. Derfor vil vi fortsette å redusere skatten på lave inntekter og vil sørge for at vanlige lønnstakere ikke betaler toppskatt. Høyre vil gi hundretusener i lavere skatt til de med millioner i aksjeinntekter og store formuer. En lønnstaker med 275 000 kroner i inntekt får 420 kroner i redusert skatt.

Det holder å være syk én dag så er mer enn hele skattelettelsen spist opp av kuttet i sykelønna.

• Arbeiderpartiet vil videreføre en aktiv distriktspolitikk for å opprettholde bosetting og sysselsetting i hele landet. Høyre vil gjennomføre omfattende kutt i norsk distriktspolitikk.
• Arbeiderpartiet vil satse på at de som faller utenom arbeidsmarkedet skal få opplæring og hjelp til å komme seg i jobb og leve v egen inntekt. Høyre vil kutte kraftig i arbeidsmarkedstiltakene. Det vil blant annet ramme de med rusmiddelproblemer, innvandrere med dårlige norskkunnskaper og andre som har problemer med å få seg jobb.
• Arbeiderpartiet vil gjøre barnehagene og skolefritidsordningene billigere og innføre gratis skolebøker i videregående skole. Høyre har foreslått å fjerne statsstøtte til skolebøker og halvere tilskuddet til SFO.
• Arbeiderpartiet vil at vi i fellesskap skal ta ansvaret for å utvikle norsk kultur, kunst og filmproduksjon. Å gi tilværelsen innhold og mening er spesielt viktig i en tid der nye medier og kommunikasjonsformer vikser fram. Vi må ikke bare ha noe å leve av, men også noe å leve for. Derfor vil Arbeiderpartiet satse på kultur. Høyre har foreslått å kutte kulturbudsjettet med over 400 millioner kroner i år. Omtrent halvparten skyldes at de fjerner produksjonstilskuddet til norske aviser slik at mange lokalaviser nedlegges, og med dem forsvinner viktige kulturbærere. I tillegg kutter Høyre støtten til film, kunst og allmenne kulturformål. Resultatet blir mer enfold og et fattigere kultur-Norge.

Ikke alt er bra i Norge

Selv om FN sier at folk flest har det bra i Norge sammenliknet med andre land, betyr ikke det at alle har det bra i Norge.

Vi vet at selv om vi har lykkes i å fordele goder mer rettferdig i Norge enn i de fleste andre land, er det fortsatt store forskjeller, og vi har sett tendenser til at forskjellene øker. Det bekreftes også av FN-rapporten.

Svaret på dette er selvsagt ikke en politikk for økte forskjeller og nedbygging av våre felles velferdsordninger, slik høyrepartiene legger opp til.

Svaret er en politikk for fortsatt utbygging av det norske velferdssamfunnet og økt innsats overfor de som har det vanskeligst. Det er dette veivalget vi står overfor ved stortingsvalget til høsten.

La meg nevne noen v de oppgavene Arbeiderpartiet vil ta tak i:

Barnehager

Arbeiderpartiet er barnehagepartiet framfor noe annet parti.

Vårt mål når det gjelder barnehager er ambisiøst.
Vi jobber for at alle som ønsker og trenger det skal få barnehageplass.

Det gir barn trygge oppvekstvilkår og gir foreldre valgfrihet. Det er viktig for familien.

Staten verken kan eller skal erstatte det ansvar og den omsorg som foreldre har for sine barn. Men vi kan og skal legge til rette for at alle skal leve så rike og gode liv som mulig.

Vi vet at det ikke er reell valgfrihet før alle som trenger det kan få en barnehageplass til en pris de kan leve med.

Det skal vi få til i løpet av neste fireårs periode.

Barnehager er et tilbud til barna.
Men de er også en forutsetning for at begge foreldrene kan jobbe hvis de vil.

Norske kvinner er blant de med høyest yrkesdeltakelse i verden. Det gjør Norge rikere. Det er bra. Det fødes flere barn enn i noe annet Vesteuropeisk land. Det er også bra.

Utvidet svangerskapspermisjon har gjort det travelt på fødestuene fordi flere ikke bare har lyst på barn, men også bedre mulighet til å ta omsorg for dem.

Svangerskapspermisjonen har gjort livet friere for kvinner så vel som for mennene og bedre for familiene. Den har fått mennene til å ta mer av sitt ansvar, selv om vi fortsatt ikke er i mål.

Det er tre ting på en gang, og den viser i et nøtteskall dette: Det er ingen motsetning mellom gode offentlige ordninger, økt individuell frihet og mer omsorg. Snarere tvert imot de støtter opp under hverandre. Tre ting på en gang – det er fult mulig med god sosialdemokratisk politikk.

Det er bra at kvinner og menn jobber og blir mer og mer likestilt.
Det er bra at det fødes mange barn.
Dette er utrykk for at velstand og velferd går hånd i hånd.

Og det handler nettopp om valgfrihet. Folk ønsker ulike ting og de velger ulikt. Noen ønsker å være hjemme med barna, og ikke alle ønsker å jobbe full tid. Vi har ulike ønsker og ulike behov. Gode velferdsordninger handler om å legge til rette for dette.

Vårt ideal er ikke noen norsk ”superkvinne.” Vårt ideal er at kvinner og menn skal være likestilt, og at de skal ha trygghet og mulighet til å velge.

Nå skal vi skrive et nytt kapittel i historien om barnehager:

Vi skal nå målet om full barnehagedekning – den visjonen Arbeiderpartiet formulerte.

Vi har gjenopptatt arbeidet som stod stille under sentrumsregjeringen.

Vi har allerede startet.

Fra høsten øker statstilskuddet til barnehagene med rundt 200 kroner per plass.

Det betyr at grunnlaget er lagt for å senke satsene, og nå må dette følges opp i kommunene.

I Bergen, Bodø, Eidskog, Kristiansund, Drammen, Larvik og mange andre steder setter de ned prisene og øker antallet plasser. Dette viser at politikk virker.

Bjarne Håkon forteller oss at vi selv må holde matvarekjedene i øra – og passe på å handle der prisene er lavest.

Det samme må de som har barn i barnehagene gjøre; følg med på prisene; grunnlaget er lagt for at de kan settes ned – det skjer i kommune etter kommune.

Med ett klart unntak – Oslo. Der har Høyre sagt nei. Vi setter ikke ned prisen. Dette lukter det valgkamp av.

Dette er bare starten.

I debatten omkring barnehager er det veldig mange som spør hvilken modell vi skal velge. Der er det i alle fall en ting som er sikkert: Vi skal velge den modellen som gir barna og barneforeldrene det beste tilbudet. Så enkelt og så vanskelig er det.

Men vi vet en ting til, og det vet vi bedre enn noen: Barnehager koster. Og en ting er klart. Det hjelper ikke med fine modeller hvis det ikke er penger i kassa som skal betale det.

Derfor sier vi nei til skattelette for de aller rikeste og ja til billigere barnehager for alle.

Til neste år vil vi foreslå å bevilge en ekstra barnehagemilliard.

Derfor skal vi si til velgerne: En stemme til Arbeiderpartiet er en stemme for flere og billigere barnehager.

Skole

Det neste viktige området for barn og ungdom er skolen.

Ikke noe land har flere lærere per elev enn Norge.

Likevel er vi opptatt av at skolen kan og skal bli enda bedre.

Vi har gitt lærerne økt lønn.
Vi får bedre undervisning igjen.

Vi har gitt gratis lærebøker og bevilget midler til nytt IT-utstyr til skolene.
Vi vil at dere som fremdeles går på skolen skal være beredt til å møte utfordringene i kunnskapssamfunnet.

Og det norske utdanningsnivået er bra. Vi er nummer tre i blant alle OECD-land. Det skal vi være stolte av. Men vi skal gjøre det enda bedre. Målet er verdens beste skole.

Det aller viktigste er skolens innhold. Det vet dere.
Men dere vet også at hvis man trives på skolen, ja da lærer man mer og lettere.

Men selv om skolens innhold er det viktigste, er det noe annet som også er viktig – og det er hvordan dere har det i skolebygningen hvor oppholder dere i så mange timer i uka.

Hva er det mange elever møter ved skoleporten?

Jo altfor mange av dere møter skoler som forfaller. Det er for mange gymsaler som er stengt.

Nedslitte skoler er symboler på at det offentlige ikke greier å løse sine oppgaver på en god måte. Det må og skal vi gjøre noe med.

I neste fireårsperiode vil vi gjøre opprustning av skolebygg til en hovedsak.

Opprustning slik at skolene ser skikkelige ut – opprustning slik at inneklimaet er godt for lærerer og elever – opprustning slik at skolene kan ta i bruk ny teknologi i undervisningen.

Kommunene har ansvar for skolene.
Slik ønsker vi at det fortsatt skal være.
Men kommunene må få bedre muligheter til å løse sine oppgaver.

Vi har begynt arbeidet med å kartlegge tilstanden for skolebygg i hele landet. Det er vi i gang med, så skal vi skal vi gjøre kommunene i stand til å ruste opp skolebyggene sine.

Det er investeringer i kunnskaps-Norge.
Investeringer som år for år skal gi oss flere skolebygg av høy kvalitet.

Norske barn har rett til bygninger som holder ordentlig standard, hvor man legger til rette for undervisningen med nye teknologi og gode undervisningsformer.

Alle skal ha rett til den samme utdanningen, derfor styrker vi den offentlige fellesskolen.

Vi er ikke mot mangfold, vi trenger alternativer.

Men vi kan ikke si ja til skoler som underviser på en måte som bryter med opplæringsloven – en skole slår en strek over samarbeid, samspill og likeverd.

Vi kan ikke si ja til skoler som forkynner at mannen er kvinnen overlegen og at direktøren står over arbeideren.

Vi kan ikke si ja til fundamentalismen.

Vår skole er for alle – ikke de utvalgte få.

AUF formulerte på 1970-tallet målet om videregående skole til alle. Den gangen ble det sett på som et fjernt og urealistisk mål. På 1990-tallet innførte en arbeiderpartiregjering rett til videregående skole for alle.

Men nå har AUF satt nye mål. Når den videregående skolen er et tilbud til alle, må det også være et gratis tilbud. Det er den ikke i dag. Det koster tusenvis av kroner å kjøpe skolebøker. Nå er vi i gang med å gjøre noe med det. Tatt de første skrittene. Bevilget penger til en utlånsordning. Elevene har fått redusert sine utgifter til skolebøker.

Men vi er ikke fornøyd før vi har fått ordningen med gratis skolebøker fullt og helt på plass. Derfor skal vi ta nye skritt allerede til neste år. Bevilgningene til gratis skolebøker skal økes. Vi gir oss ikke før vi har nådd målet om at skolebøkene er gratis i den videregående skolen.

Skolepolitikk er et av de områdene der vi ser tydelige forskjeller mellom Høyre og Arbeiderpartiet.

Vi vil bygge ut en god fellesskole for alle.

Høyres skolepolitikk vil gi økte forskjeller. Klarere enn noen gang før sier Høyre at de vil ha en skolepolitikk som fører til et todelt skoletilbud her i landet.

• Høyre vil ha en omfattende privatisering av norsk skolevesen, økt statsstøtte til private skoler og nærmest automatisk godkjenning av alle som vil starte private skoler.

Arbeiderpartiet vil bruke pengene på å gi alle et bredere skoletilbud.

• Høyre sier nei til gratis skolebøker i den videregående skolen.
• Høyre vil halvere statsstøtten til skolefritidsordningen. Det betyr økt foreldrebetaling i SFO.

Arbeiderpartiet vil at SFO skal bli billigere.

Miljø

AUF er opptatt av miljø. Det er Arbeiderpartiet og regjeringen også. Den er pådrivere i mange viktige miljøsaker og siden Arbeiderpartiet overtok regjeringsansvaret kan vi vise til resultater i flere viktige natur- og miljøspørsmål.

• Vi har sagt nei til kraftutbygging i Svartisen og Hattebergvassdraget. Det er utbygginger som betyr lite for kraftforsyningen, men mye for vassdragsnaturen vår. Den naturen skal vi ta vare på.
• Vi har lagt fram en klimamelding der vil redegjør for hvordan vi kan nå våre klimamål. Vi satser på utvikling av ny teknologi og innføring av utslippskvoter for å få ned utslippene av klimagasser. Da meldingen ble lagt fram ble Siri Bjerke gratulert av Fredric Hauge, og han sa: ” Når de andre miljøvernorganisasjonene klager over klimameldingen må jeg bare konstatere at de er bakstreverske.

Men det viktigste med klimameldingen er ikke at Fredric Hauge er fornøyd. Det viktigste er at vi slår ring rundt Kyoto-avtalen. Kyoto-avtalen er vårt viktigste redskap i kampen mot global oppvarming. Derfor må vi stå i mot når avtalen angripes av Fremskrittspartiet i Norge. Men vi må også si klart i fra til USA at vi ikke er enig når de vil gå fra Kyoto-avtalen.

Så litt om allemannsretten. Det er en viktig sak for oss – det er en viktig sak for folk.

Jeg husker jeg i fjor sommer leste en artikkel som tidligere nestleder i AUF og nåværende politisk rådgiver i Miljøverndepartementet Jo Stein hadde skrevet i Dagbladet som het "Strandsonen - idyll for de mange eller de få?".

I kronikken angrep han Høyre og deres ønske om at norsk natur skal tilhøre de få, medprivatisering og gjerder og alt mulig. I hvert fall - en måned etterpå brukte milliardæren Trygve Hegnar en hel lederartikkel i sin egen avis, Kapital, på å skjelle ut Ap og ikke minst unge Moen. Moen blir kalt en "jypling i 20-åra" av Hegnar som raser fordi vi vil sikre folk flest tilgang til norsk natur. Til det vil jeg si: Jeg har stor sans for miljøbeviste jyplinger i 20-åra.

Det er jo dette debatten om strandsonen handler om. Vi er garantisten for at folk flest skal kunne gå langs norskekysten uten å hindres av gjerder overalt. Selv om Høyre og Hegnar blir sinte på oss. For norsk natur tilhører alle - ikke de få!

Så til slutt litt om naturvern: Det er noe som sikkert mange her vet – men som slett ikke alle vet: Denne regjeringen har vernet mer natur enn noen annen regjering.

Det er ikke arealmessig blitt vernet så store arealer på ett år gjennom hele 90-tallet som i år 2000. Ja faktisk er det ikke vernet mye mer på hele 90-tallet enn det som ble vernet i år 2000.

Vi har faktisk 3-4 ganger mer i år 2000 alene enn samlet de siste fem årene.

Arealet som er vernet av denne regjeringen er faktisk et område som er større enn Vestfold fylke.

Energi

AUF er urolig for veksten i forbruket av strøm. Det forstår jeg fordi vi har hatt en kraftig vekst i bruken av strøm her i landet. Ja, veksten har vært så sterk at vi i dag ikke produserer nok strøm i Norge til å dekke vårt eget forbruk i år med normal nedbør.

Men vi må også lytte og forstå mange av de som nå er urolige for at strømregningen vokser kraftig. De fleste kan nok betale økte strømregninger uten særlig store problemer, men vi vet også at mange har problemer med å betale en strømregning som er blitt en god del høyere enn den var i fjor. Den uro må vi lytte til å gjøre noe med. For å gjøre noe må vi også ha klart for oss hva årsaken til den økte strømprisen er. Og det er i liten grad endringer i avgiftene. Hovedårsaken er at kraftprisen har økt fordi vi har underskudd på kraft i landet.

For en gjennomsnittshusholdning har strømprisen det siste halvåret økt med en sum som tilsvarer drøyt 3 000 kroner på årsbasis. Rundt 2 500kroner av dette skyldes økning i selve kraftprisen. Den viktigste årsaken til dette er at vi bruker mer og produserer mindre strøm enn i fjor.

Det har også vært kaldere og tørrere i år enn i fjor. Første halvår i år produserte vi 10TWh mindre enn i samme periode i fjor. Og mens vi første halvår i fjor eksporterte 8,6 TWh, hadde vi i samme periode i år en nettoimport på 3,9 TWh. Situasjonen er at vi har strømunderskudd u et såkalt normalår. For at strømprisen skal gå ned, må vi begrense veksten i strømforbruket og øke produksjonen av strøm.

Vi må gjøre flere ting for å dempe virkningen av økte kraftpriser. Spesielt må vi lette situasjonen for de som fra før av har det vanskeligst. La meg peke på i hvert fall fire tiltak:

Vi må øke produksjonen av kraft.

Vi må begrense veksten i forbruket gjennom energisparing.

Vi må redusere skatten for de med de laveste inntektene.

Vi må trappe opp arbeidet med å få ned kostnadene ved overføring av strøm, slik at strømregninga kan bli lavere.

Vi har gitt gasskraftverkene endelig tillatelse til å bygge. Og vi satser sterkere enn noen regjering før oss på å begrense veksten i strømforbruket. Det siste gjør vi ved å vri forbruket fra strøm til varme, ved å øke den direkte bruken av gass og ved å øke produksjonen fra fornybare energikilder,

I fjor sa jeg her på Utøya at vi hadde besluttet å opprette et eget sentralt organ for energiøkonomisering. Den saken gikk igjennom i Stortinget i vår, og 22.juni ble foretaket Enova stiftet. Fra 1. januar 2002 vil Enova, fra sin base i Trondheim, være en pådriver for energiøkonomisering, ikke minst ved å fordele mer enn 500 millioner kroner årlig i støtte til enøk-tiltak som bioenergi, varmepumper, solenergi, vindkraft, fjernvarme og miljøvennlig bruk av gass.

Arbeiderpartiet har redusert skatten for de med lave inntekter. Det vil vi fortsette med.

Omtrent en tredjedel av strømregninga folk betaler er betaling for overføring av strøm. Regjeringen vil sikre at kostnader ved drift av kraftnettet når ned. Nettselskapene vil bli pålagt å redusere kostnadene sine og dette skal komme forbrukerne til gode. I tillegg arbeider vi får å ta i bruk ny teknologi slik at prisen kan gå ytterligere ned når kraftnettet ikke er fullt belastet. Forslag til nye forskrifter som skal sikre lavere kostnader er sendt til høring. De nye forskriftene vil tre i kraft 1. januar 2002.

AUF som ”ideologisk korreks” og spydspiss.

Jeg har vært på Utøya hver enste sommer i over 25 år. Og en ting er sikkert – det er få ting som er så motiverende som Utøya for en sosialdemokrat – enten man er her for første gang eller om man her er som statsminister for Arbeiderpartiet.

Her treffer vi likesinnede fra hele landet. Her treffer vi likesinnede fra utlandet. Her lærer vi å kjenne hverandre og vi blir kjent med hele vår bevegelse.

Her pleide vi å si klart i fra til partiledelse om hva den gjorde feil. Det var og er riktig. Men vi er også her fordi vi tilhører det samme partiet og deler de samme målene.

Vi deler verdier og vi deler visjoner.
Vi tror på et mer rettferdig Norge og på en mer rettferdig verden.
Vi tror på at alle har rett til de samme mulighetene.
Vi tror på det å ta ansvar for hverandre.
Vi vet at sterke fellesskap og gode velferdsordninger ikke står i veien for den enkeltes frihet.

Vi er alle for flere og billigere barnehager.

Vi er alle for en bedre skole med gode skolebygg.

Vi er alle for et bedre helsevesen.

Vi er alle for et bedre miljø og for en god bistandspolitikk.

Og – vi er villige til å betale for det. Vi tør å si at dette er viktigere enn skattelette for de aller rikeste.

Vi tør å si at vår politikk er til beste for alle, ikke de utvalgte få. Derfor er vi har sammen – derfor står vi side om – derfor er vi i samme bevegelse.

Skulder ved skulder skal vi stå å slå høyrebølgen tilbake. Jeg kan opplyse om at ordet ”høyrebølge” oppfattes som skrivefeil i Word for Windows – og det skal det fortsette med.

Avslutning

AUFere,

Vi er nå snaue to måneder før den store styrkeprøven 10. september.
Sammen skal vi nå et godt valgresultat.

Sammen skal vi sikre at det blir en fortsatt satsning på barnehager.

Sammen skal vi sikre at skolen styrkes og at skolebygningene rustes opp.

Sammen skal vi jobbe for et bedre miljø.

Sammen skal vi jobbe for at noe av verdens beste bistandspolitikk fortsetter.

Kort sagt: Sammen skal vi jobbe for at man tar hensyn til alle, ikke de utvalgte få.

Det er ikke lenge siden vi nærmet oss 40% på meningsmålingene.

Knapt noen gang i vår historie har vi sett så store utslag på meningsmålingene.
Men alle som har sett en pendel vet at det som slår ut vil svinge tilbake.

Jeg vil at vi skal lytte til dem som sa at de skulle stemme på oss for et år siden.
Jeg vil at vi skal lytte til hva de har å si.
Jeg vil at vi skal snakke med dem.
Hvis de mente at vi var det beste partiet for ett år siden, er det vår oppgave å overbevise dem til mene det samme 10. september.

På 90-tallet, etter vi hadde klart å drive ledigheten tilbake, sa vi at Arbeiderpartiets seire aldri er vunnet en gang for alle. Vi vet også dette: Arbeiderpartiets velgere er aldri vunnet en gang for alle.

Dere skal nå ut å vinne ungdommen, vinne førstegangsvelgerne. Det er mulig. Ungdom er en oppegående gruppe mennesker. Ungdom er solidariske og rettferdige. Ungdom vil dele.

På alle landets skoler skal dere ut å lytte, debattere og overbevise. Dere står foran en enorm oppgave. Så enorm at det kun er dere av alle ungdomsorganisasjoner som er i stand til å løse den. det er jeg sikker på at dere vil klare.

Vi skal snakke klart om hvilke verdier vi holder høyt. Men vi skal også lytte nøye når velgerne gir oss tilbakemeldinger.
Demokratisk politikk er nettopp dialog med velgerne.
Vi skal lytte og lære, men også handle og argumentere.

Våre oppdragsgivere er folket – vi skal lytte til dem. Vi skal snakke med dem. Dette valget dreier seg om viktige spørsmål. Hvis velferd er viktigst vinner Arbeiderpartiet valget 10. september.

Dette er et valg vi kan vinne. Dette er et valg vi skal vinne.