Dette er slutten på en uke som begynte med en fantastisk flott 1.mai-feiring og som avsluttes med en åpningen av en historisk LO-kongress.

1. mai sto vi sammen om viktige felles budskap:

internasjonal solidaritet

arbeidstakernes rettigheter

verdiskapning og arbeid for alle.

Nå møtes LO for å legge sin strategi for hvordan fagbevegelsen kan gi sitt kraftfulle bidrag for å virkeliggjøre disse verdiene. Sammen ser vi framover mot hvordan vi kan videreutvikle, styrke og forbedre det norske velferdssamfunnet. Et samfunn preget av mer rettferdighet og mindre forskjeller.

Men denne uka har også formidlet et annet politisk budskap – en visjon for et annet samfunn bygget på andre verdier.

Fremskrittspartiet og Høyre har hatt sine landsmøter.

Vi har fått en smakebit på hvor det politiske alternativet til en fortsatt Arbeiderparti-regjering ligger: En regjering med tyngdepunkt i Høyre og med støtte og direkte innflytelse fra Fremskrittspartiet.

La oss holde dette klart for oss: Vi møter nå den sterkeste utfordring til det norske velferdssamfunnet på mange, mange år. Vi utfordres av et alternativ som vil legge om kursen:

Nedbygging av våre felles velferdsordninger.
Mer til de som har mye og mindre til de som har lite.
Omfattende kutt i støtten til distriktene.
Todeling av helsevesenet og skolen.
Svekkelse av arbeidstakernes rettigheter.
Kutt i internasjonal solidaritet.

Dette er et kaldere samfunn.

Dette er et samfunn der fellesskapet tar mindre ansvar for den enkeltes muligheter til å ta i bruk sine evner og anlegg.

Resultatet blir et samfunn med mindre mangfold fellesskap og mindre fellesskap.

Det er dette valget den 10. september handler om. Vi har 4 måneder på å vinne denne kampen.

Vi har vist før at vi kan mobilisere for fellesskap og mangfold.

Nå må vi vise at vi kan gjøre det igjen.

**

En LO-kongress er alltid historisk – fordi LO gjennom mer enn et århundre har skrevet historie, forandret historie og tatt ansvar for historien.

Også LO-kongressen 2001 vil bli en historisk kongress. Og for meg er det tre grunner til det:

For det første fordi vi skal takke vi av en LO-leder som vil gå over i historien som en av de mest markerte, handlekraftige og framsynte leder som Landsorganisasjonen har hatt.

For det andre fordi vi nå står foran en epoke der vi sammen må lykkes i å fornye og videreutvikle innholdet i to av de viktigste kjennetegnene ved det norske velferdssamfunnet: Verdien av å skape. Og verdien av å dele. Ikke bare det ene og ikke bare det andre – men begge deler.

Og for det tredje; det er en kongress som finner sted før et stortingsvalg der vi står overfor klare veivalg i både velferdspolitikken og arbeidslivspolitikken. Alternativene er klare – og vi har mye å kjempe for.

La meg begynne med en takk til Yngve.

Yngve er et enestående menneske.

Han skal huskes for mye. For sin sterke personlighet og sitt brennende engasjement. Det er egenskaper som jeg har hatt gleden av å oppleve på nært hold gjennom en god del år nå. Det vil si: Det er en stor glede å oppleve Yngves sterke personlighet når man er enig med ham. Hvis man er uenig med ham er det en mer delt fornøyelse.

Heldigvis for meg har det vært mye mer av det første enn av det siste.

Jeg vil alltid forbinde Yngve med et spesielt begrep. Og det er begrepet kollektiv fornuft.

Yngve har vokst opp i det kollektive som arbeiderbevegelsen er. Han har alltid sloss for kollektive løsninger. Det har han gjort fordi han klarere enn de fleste har sett at gode fellesskapsløsninger ikke står i motsetning til det enkelte menneskes interesser eller til det mangfoldige samfunn.

Tvert i mot: Sterke fellesskapsløsninger, gode felles velferdstilbud – en god offentlig skole, et godt offentlig helsevesen – og tilbud om en trygg alderdom til alle – alt dette gir menneskene trygghet.

Trygge mennesker kan utvikle sin egen personlighet. Da får vi et mangfoldig samfunn.

Denne forståelsen av det kollektive har Yngve kombinert med sunn fornuft.

Det viktigste eksempel på dette er solidaritetsalternativet. Det er denne politikken som gjorde at vi greide å drive tilbake arbeidsledigheten på begynnelsen av 1990-tallet og det er solidaritetsalternativet som har gjort det mulig å gjennomføre omfattende sosiale reformer samtidig med at vi har greid å sikre en sterk norsk økonomi, lønnsomme bedrifter og trygge arbeidsplasser.

Yngve, det er mange som har mye å takke deg for:

Arbeidsledige har fått arbeid .

Lønnstakere har fått lengre ferie og bedre pensjonsordninger.

Småbarnsforeldre har fått lengre permisjon i forbindelse med fødsler.

Og tusener vil få etter- og videreutdanning.

Du har ikke gjort alt dette helt alene, men knapt noen har gitt et større personlig bidrag enn du.

Også er det en ting som du helt alene har gitt oss alle: En uendelig rekke av sterke taler, kraftfulle meldinger og gode replikker.

**

Fortvandlingen av Norge fra et fattigsamfunn til et velferdssamfunn handler om at vi har lykkes bedre enn mange andre land i å virkeliggjøre to grunnleggende verdier for arbeiderbevegelsen:

Verdien av å skape og verdien av å dele.

Vi har forstått at dersom vi skal sikre trygghet og velferd må vi både ha evne til å skape verdier og evnen til å dele rettferdig.

I arbeidet med å skape verdier har inntektspolitisk samarbeid vært en av våre viktigste virkemidler. I arbeidet med å sikre rettferdig fordeling har offentlig sektor vært det viktigste virkemidlet.

Nå gjelder det å videreutvikle og fornye disse virkemidlene inn i et nytt århundre.

Landsorganisasjonen har spesielle forutsetninger for å gjøre denne jobben. LO organiserer lønnstakere i offentlig sektor og i privat sektor. Dere er opptatt av velferdsreformer, pensjoner, skolepolitikk og helsepolitikk.

LO har drevet på for å bygge flere og billigere boliger. Vi har fulgt opp den utfordringen. Nå ser vi at boligbyggingen skyter fart, etter at vi la inn store ressurser i statsbudsjettet for i år. Vi vil fortsette arbeidet med å gjenreise den sosiale boligbyggingen

Men LO passer også godt på når det gjelder å sikre gode vilkår for lønnsomme norske bedrifter, en sterk norsk industri og LO sier fra i debatten om energipolitikk og foredling av norske råvarer.

Noen ganger er det spenninger og uenighet, men det er nettopp i det spenningsfeltet at vi skal greie å sikre verdien av å skape og verdien av på dele. Og da kan vi sammen skape det 21. århundres velferdssamfunn.

I fjor ble det forhandlingsresultatet LO-ledelsen anbefalte stemt ned av medlemmene i en uravstemning. Resultatet ble streik og et resultat som ga større lønnstillegg.

I går sa Yngve at det ville være en overdrivelse å si at han ble glad for avstemningsresultatet.

Som statsminister skal jeg være forsiktig med å mene noe om resultatet av tariff-forhandlinger, men jeg kan vel driste meg til å si at jeg forstår godt hva Ynge mente.

Men uravstemningen i fjor og streiken som fulgte betyr ikke at LO vender ryggen til et inntektspolitisk samarbeid. Og jeg kan på vegne av Regjeringen og Arbeiderpartiet si helt klart i fra om at vi er beredt til å fortsette et inntektspolitisk samarbeid med LO.

Over tid gir dette resultater: flere jobber, lavere arbeidsledighet og bedre utvikling i kjøpekraften enn dersom tariff-forhandlingene ender opp som en alles kamp mot alle.

Det er nok å vise til hva vi har fått til de siste åra:

Europas laveste arbeidsledighet.

250 000 flere personer er i jobb.

En gjennomsnittlig reallønnsvekst for industriarbeidere på 1,5 prosent gjennom hele 90-tallet. Det er 6 ganger høyere enn gjennomsnittet for 80-tallet. Da var de nominelle tilleggene høyere,, men så var også prisstigningen mye høyere. Store lønnstillegg ble spist opp av høy prisstigning.

Renta gikk opp og industrien tapte i konkurransen med utlandet.

Den feilen må vi ikke gjenta.

Det er gjennomført en avtalefestet pensjonsordning med statlige bidrag ned til 62 år.

Vi gjennomfører den 5. ferieuka.

Vi gjennomfører etter- og videreutdanningsreformen.

Skal vi lykkes med ansvarlige lønnsoppgjør må alle vise ansvar. Dette enkle budskapet ser det ut til at noen ledere i norsk næringsliv ikke forstår.

Nå skjer det igjen: Noen ledere i næringslivet bevilger seg lønninger som er ganske ufattelige – årslønninger og bonusordninger som gir mer i lønn enn det en industriarbeider eller lærer må bruke på nesten hele arbeidslivet sitt på å tjene opp.

Gjennom år har fagbevegelsen vært med på å holde kostnadsveksten nede.
Da burde norske ledere ha selvdisiplin og ta samfunnsansvar.
De burde vite hva folk flest på godt norsk forstår som anstendighet.

De høye tilleggene er ikke bare i strid med det de aller fleste av oss oppfatter som anstendig. De er også en trussel mot norske bedrifter fordi de undergraver mulighetene til å sikre ansvarlige lønnsoppgjør i årene som kommer.

Det burde bekymre alle norske bedriftsledere.

**

LO har en høyere himmel enn ren lønnskamp. Ikke bare rettferdig lønn, men også et rettferdig samfunn.

Derfor har LO gjennom et helt århundre satt seg mål som går utover det fagbevegelsen kan oppnår gjennom tariff-forhandlinger alene. Det handler om krav som bare kan virkeliggjøres gjennom politiske vedtak.

Arbeidsmiljølov, fradrag for fagforeningskontingent, sykelønn for alle, lengre fødselspermisjon, avtalefestet pensjon og videreutdanning.

Her kommer det faglig-politiske samarbeidet inn. Det handler om ansvar og innflytelse. Ingen vil ha ansvar for noe de ikke kan ha innflytelse på, men ønsker vi innflytelse må vi også være villig til å bære ansvar.

Det faglig-politiske samarbeidet bygger på uavhengighet og selvstendighet for både Arbeiderpartiet og LO. Det er en styrke at samarbeidet bygger på egne mål og oppfatninger i hver av organisasjonene. Det gjør enigheten sterk når vi er enige. Og det gjør uenigheten til å leve med når vi ikke er enige.

Likevel deler vi felles grunnleggende oppfatninger om verdier og store veivalg. Her ligger også en styrke.

Den styrken må vi ta vare på.
Da vil vi fortsatt lykkes i å skape verdier.

Men da må vi også greie å ta vare på vår viktigste ressurs; vårt arbeid og menneskene som utfører arbeid.

Sammen må vi skape et arbeidsliv der det er plass til flere og der færre støtes ut. Det er et nederlag at sykefraværet aldri har vært høyere, at stadig flere mennesker går over i uføretrygd. Og mener jeg nederlag for de tusenvis av mennesker som opplever ikke å kunne ta del i arbeidslivet med det de har av evner og arbeidskraft.

At det er problem for budsjettbalansen er et langt mindre problem enn at det rammer tusenvis av mennesker og deres familier.

Denne kongressen behandler forslag om en ny arbeidslivslov. En lov som tar opp i seg alle de store og små endringene som har skjedd, og som skal gjøre det mulig å ta vare på gode kollektive ordninger i et arbeidsliv som blir stadig mer sammensatt.

Dette er kanskje en av de viktigste utfordringene for fagbevegelsen i årene som kommer. Vi kjenner ikke alle svarene i dag.

Men vi skal finne dem sammen.

Da trenger vi en sterk og ansvarlig fagbevegelse. Det er en fordel for hele samfunnet at vi legger forholdene til rette for et velorganisert arbeidsliv.

Det er en skatt som de borgerlige alltid har vært for å øke, og det er skatten for fagorganiserte. De har allerede halvert fagforeningsfradraget og ønsker å fjerne det helt. Vi vil gå motsatt vei: Vi vil doble fradraget for fagforeningskontingent fra 900 til 1800 kroner.

**

Så noen ord om verdien av å dele.

Det viktigste redskapet vi har for å fordele goder i samfunnet vårt er offentlig sektor. Det er bare gjennom gode fellesskapsløsninger at vi kan sikre alle tilgang til en god skole, et godt helsevesen og trygg alderdom.

Hundretusenvis av dyktige mennesker står på til alle døgnets tider for å sikre oss trygg oppvekst for ungene våre, gode helsetilbud når vi trenger dem og en verdig alderdom for de eldre.

Ønsker vi en bedre offentlig sektor må vi trekke på deres kunnskaper og erfaringer.

Trolig er de norske tilbudene på disse områdene blant de beste i verden.

Men vi vet at det likevel er alvorlige mangler i det norske velferdssamfunnet. I dag vet vi at det er mangler på alle disse områdene. I regjeringserklæringen i fjor sa vi at offentlig sektor må styrkes. Derfor må den fornyes.

Mange var litt skeptiske til det vi sa. Noen likte ikke at vi skulle styrke offentlig sektor. Andre likte ikke at den skulle fornyes. Jeg er for begge deler, simpelthen fordi vi ikke greier det første uten at vi lykkes med det andre.

La meg gi dere noen eksempler:

Ikke noe land i Europa har flere leger i forhold til antall innbyggere enn Norge. Likevel har vi legemangel.

Ikke noe land i Europa har flere lærere i forhold til antall elever enn Norge. Likevel opplever vi lærermangel.

Ikke noe land bruker mer penger pr. elev enn Norge. Likevel får ikke elevene god nok undervisning og mange skoler forfaller.

Få statsetater har opplevd en sterkere økning i antall ansatte enn politietaten. Likevel mangler vi politifolk der vi trenger dem mest; i gater og nærmiljøer.

Vi skal bevilge mer penger til våre felles velferdstjenester. Men vi skal også sørge for at vi bruker pengene bedre.

Det handler ikke om at kommuneansatte skal løpe raskere i sykehjemskorridorer eller at veiarbeidere skal slurve med snømåking og veivedlikehold.

Det handler om å organisere arbeidet bedre enn i dag: Mindre administrasjon, flere og bedre tjenester. Bedre bruk av utstyr og lokaler. Større muligheter for de som jobber der til å gjøre det de er best til. Flere ut av kontorene.

Denne jobben er vi i gang med. Og vi har i all beskjedenhet kommet godt i gang på ett år. La meg gi dere noen eksempler:

Vi har økt bevilgningene til helse. Vi får nå melding om at ventelistene til sykehusene blir kortere. Alle får i disse dager tilbud om en fast lege. Vi tar nye krafttak i kreftomsorgen og psykiatrien.

Men alle ser at sykehusene våre ikke er organisert slik de bør. Vi så det – og vi startet arbeidet med å gjøre noe med det. I Bergen i juni i fjor sa jeg at Regjeringen ville gi seg to år på å fremme en ny modell for sykehusvesenet i Norge.

Sykehusreformen er den største i sitt slag noen sinne. Den omfatter mer enn 100.000 mennesker. Til sammenlikning jobber det 16.000 mennesker i Norge for Norsk Hydro.

Sykehusene skal settes i stand til å drives bedre, til det beste for pasientene og de som jobber der. Da skal startpunktet være godt. Derfor vil vi slette sykehusgjeld og andre forpliktelser på 16 milliarder kroner.

I denne saken er ikke LO og Arbeiderpartiet enige om alt. Men vi er enige om det viktigste, nemlig at helse er et offentlig ansvar og at vi ikke ønsker et helsevesen der det er størrelsen på lommeboka som avgjør hva slags tjenester du får.

Vårt mål er klart: Resultatet skal bli bedre sykehus, kortere køer og mer behandling.

Vi har startet opprustning av skolen.

Mange har lenge ropt på mer lønn til lærerne. Vi har gjort noe med det. Lærerne har fått bedre lønn. Til gjengjeld skal lærerne bidra til en bedre organisering av skoledagen slik at elevene får bedre undervisning.

Vi har lagt fram forslag til en historisk fornyelse av forsvaret.

Vi skal bruke mer på forsvaret, men vi skal bruke pengene bedre. Resultatet skal bli et sterkere og mer slagkraftig forsvar- et forsvar med moderne utstyr og motiverte soldater og befal. Det er et forsvar som samler ressursene i Nord Norge og i Sør Norge slik at vi blir bedre i stand til å ta vare på sikkerheten etter den kalde krigen - mot trusler utenfra, men også ved at vi kan kontrollere de store havområdene våre der vi har så viktige ressurser å ta vare på.

Vi gir hele Norge et bedre posttilbud.

Virkeligheten var i ferd med å løpe fra Posten, med nedgang i bruk av skranketjenester og mindre trafikk på postkontorene.

Vi tok fatt i saken: Nå blir halvparten av postkontorene erstattet av poststeder drevet med samarbeidspartnere – butikker, bensinstasjoner og offentlige servicekontorer. 200 nye poststeder opprettes.

Vi har lagt fram tidenes reform av norsk politi- og rettsvesen, - med mindre byråkrati og mer politi. Vi foreslår å halvere antall politidistrikter halveres. Folk skal merke at de får en tryggere hverdag. Og det får de når vi nå får frigjort 400 politiårsverk til arbeid i gater og nærmiljø.

Vi har tatt ansvar for å bringe Statoil inn i en ny tid der selskapet kan forbli en ledende, norskbasert virksomhet med kompetanse og kraft til å utvikle Nordsjøen videre og vinne nye markeder i Europa og utenfor våre nærområder.

Dette har det vært strid om. Men nå har vi fått et bredt kompromiss i Stortinget for utviklingen av et sterkt Statoil og en framtidsrettet forvaltning av våre felles olje og gassressurser.

For meg handler fornyelsen om to veldig viktige ting: Om vår evne til å rydde opp og å rydde rom.

Troverdigheten til de offentlige tjenestene krever at vi har evnen til å rydde opp der det trengs.

Og ønsker vi satsing på ny velferd og bedre velferd må vi ha evnen til å rydde rom for en slik satsing. Den kommer ikke av seg selv.

**

Det er valg til høsten.

Vi er vant til å sloss for nye reformer. Det skal vi fortsatt gjøre. Men nå opplever vi noe nytt. Vi opplever at rettigheter og reformer som vi trodde var vunnet blir angrepet.

Dette er ikke nytt i den forstand at Fremskrittspartiet og Høyre har vært i mot mange av disse reformene da de ble kjempet fram. Men til nå har de ikke hatt oppslutning til å gjøre noe med det.

Det kan de få ved høstens valg.

Høyresiden angriper velferden på flere områder:

Det er sterke krefter som ønsker å svekke sykelønnsordningen

Det er sterke krefter som legger til rette for en mer todelt skole, der private tilbud skal kjempes fram.

Vi ser det når det gjelder forslag om kutt i skolefritidsordningen.

Vi ser det veldig tydelig i skattepolitikken – med størst lettelser til de som har mest fra før.

Vi ser det når det gjelder kutt i nærings- og distriktsutvikling.

Vi ser det når det gjelder tiltak for de arbeidsledige der Høyre vil halvere antallet tiltaksplasser 9000 til 5000. De som rammes av dette er de som har vanskeligst for å komme seg ut i arbeidsmarkedet. Alternativet for mange er lange perioder i deres liv – hvor de må leve på trygd og/eller sosialhjelp.

Og vi ser det når det gjelder å kutte i bistanden til de aller fattigste – den internasjonale solidariteten

Det er ett felles trekk ved alt dette, og det er at det svekker vår felles velferd og vil gi en mindre rettferdig fordeling

Forslagene i sykelønnsordningen gir klare utslag: Tjener du 300.000 kroner og blir syk ett år, koster det deg rundt 30.000 kroner med Høyres opplegg og over 60.000 kroner med forslaget til FrP.

Men selv om du ikke er syk ett helt år, vil du tape. I dag har vi i gjennomsnitt et sykefravær på 25 dager i Norge. Det betyr at dersom du er "gjennomsnittlig" syk, vil du med en inntekt på 300.000 tape 4.800 kroner med Høyres forslag og 7.500 kroner med forslaget fra FrP.

Da jeg møtte Jan Petersen til debatt for noen dager siden kalte han dette "en beskjeden egenandel" for de som blir syke.

Minus 30.000 for en som blir kreftsyk eller trafikkskadd – det ikke en beskjeden egenandel Jan Petersen!

Det hjelper nokså lite med noen få hundrelapper i skattelette for en med gjennomsnittlig inntekt hvis du samtidig skal betale mer for barnehageplass, mer for skolefritidsordning og betydelig mer dersom du blir syk.

Det spriker en del på høyre-siden. Men på ett punkt er de helt enige: Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil alle kutte i sykelønnen. Disse partiene kan får flertall på Stortinget til høsten. Det er det vår felles oppgave å forhindre.

Du kan si hva du vil om høyresidens politikk, men en ting er sikkert:
I det samfunnet som høyrekreftene vil skape bør du sørge for å være både rik og frisk.

Høyre vil i regjeringskontorene til høsten – med hjelp fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Men enda viktigere – sa Jan Petersen i sin tale på fredag – er det å få fjernet utdanningsminister Trond Giske.

Det er klar tale. Han retter alt sitt skyts mot:

En statsråd som fikk til det lønnsløftet for lærerne alle andre partier, inkludert Høyre, bare har snakket om.

En statsråd som fått med seg lærerne på en mer fleksibel arbeidstidsavtale som skal gi mer og bedre undervisning for elevene.

En stastråd som har lagt fram den største forbedringen av studiefinansieringen noensinne der norske studenter får om lag 1000 kroner mer i måneden i stipend. Dermed kan studentene studere mer og gjøre seg raskere ferdig med studiene.

En statsråd som bedrer mulighetene til livslang læring gjennom rett til videregående opplæring for voksne som ikke har fått gjennomført dette tidligere.

En statsråd som er i ferd med å gjøre læremidlene i videregående skole gratis.

En statsråd som jobber for en billigere og bedre skolefritidsordning og opprustning av nedslitte skolebygg.

En statsråd som har innført lesetester og dermed tatt fatt i utfordringen fra mange ungers lesevansker og som jobber for å styrke realfagenes stilling og bedre kvalitet i skolen.

En statsråd som bruker 100 millioner ekstra på ny teknologi i skolen bare i år.

Så vil mange spørre seg: Hvorfor i all verden vil Høyre fjerne en statsråd som på litt over 1 år har fått til så mye som helt åpenbart er bra?

Svaret er enkelt. Fordi Høyre faktisk er uenige om viktige skolepolitiske spørsmål.

Det er litt merkelig, dere, med denne Høyre-skolen.

De sier den er bra for lærerne - men lærerorganisasjonene er mot.

De sier den er bra for elevene - men elevorganisasjonen er sterkt kritisk.

Jan Petersen sier han er fornøyd med skolen i Oslo. Jeg sier: Spør foreldrene.

Det er mye gammelt i Høyres skolepolitikk. Men det er nytt at de klarere enn noen gang tidligere sier at de åpner for full privatisering av skolen.

Annerledes kan det ikke forstås når partiet sier at alle som ønsker det kan starte privatskole med offentlig støtte.

Det er starten på et todelt skoletilbud. Det betyr gode tilbud til de som har gode inntekter og bor sentralt i landet og dårligere tilbud til de som har lave inntekter.

Vi er ikke mot mangfold i skolen.

Men vår ambisjon er å sikre en god skole for alle – ikke bare for noen.

Og så skal vi ruste opp skolefritidsordningene – ikke kutte den ned slik høyresiden vil. Det skal vi gjøre fordi slike tilbud er viktige for barna. Og de er viktige for familiene der både mor og far er i jobb.

Barnehager til alle handler om trygg oppvekst for ungene og rettferdig fordeling.

Og så skal vi gjøre noe med en av de største manglene i det norske velferdssamfunnet: At tusenvis av foreldre opplever at de får avslag på søknad om barnehageplass for sine barn. Og at de som får plass ofte må betale altfor høye satser.

Derfor skal vi bygge flere og billige barnehager.

Staten skal øke sin støtte til barnehagene betydelig i årene som kommer. Det skal gi flere plass til lavere satser.