Innledning

Partifeller,

Jeg vil begynne i dag med noen ord om den situasjonen som nå har utviklet seg når det gjelder spredning av munn og klov-sykdom i Europa.

Det som nå utspiller seg i Storbritannia er en tragedie.

Først og fremst er det en tragedie for tusenvis av dyr. Det setter dyrs helse og velferd på dagsorden. Dette handler om en sykdom som ikke har noen bånd til kugalskap – det er tilfeldig at begge sykdommene gjør seg gjeldende samtidig. Men det understreker hvilket drama europeisk landbruk står oppe i.

Dernest er det en tragedie for bonden som blir rammet, for mange lokalsamfunn og landsbygda. Vi ser hele livsverk gå i grus. Solidariteten blir satt på prøve.

Etter det vi vet i øyeblikket, har sykdommen ikke spredt seg til kontinentet. Men situasjonen kan ikke sies å være under kontroll. Derfor er også vi berørt. Munn og klov-sykdom kan også nå til Norge.

Derfor ha regjeringen et åpenbart ansvar; vi må gjøre alt hva vi kan for å hindre at det skjer. Landbruksministeren og hans folk jobber døgnet rundt med dette og jeg har selv fulgt saken nøye.

La meg minne om: Dette er en dyresykdom – ikke en menneskesykdom. Viruset er ikke farlig for mennesker.

Men vi skal beskytte våre dyr, våre gårder, våre bønder og våre distrikter.

Derfor tar vi dette så alvorlig. Derfor sa vi fra i går at dersom sykdommen sprer seg på kontinentet, vil vi vurdere å innføre et totalt importforbud på kjøtt og melkeprodukter fra EU.

Det vil eventuelt være et dramatisk tiltak og vi skal vurdere meget nøye før vi setter det i kraft. Men vi er rede til å gjøre det – og vi har de hjemler vi trenger i norsk lovgivning og i EØS-avtalens sikkerhetsklausul dersom det blir nødvendig.

Kontrollen er viktig. Men dette vil aller mest handle om solidaritet, omtanke og klokskap fra hver og en av oss. Vi må ikke bli smittebærere og vi må følge de råd og pålegg som kommer fra veterinærmyndighetene.

Tenk på vårt utgangspunkt: Vi har en norsk matproduksjon som har god dyrehelse, god kvalitet og et godt rykte som ren mat. Dette må vi ikke bare ta vare på – vi må utvikle det videre.

Det kommer nå en debatt om framtidas jordbruk i EU. Tyskland har ført an ved å stille grunnleggende spørsmål til det industrilandbruk som har fått utvikle seg. Det vi ser er at forbrukerne stemmer med handlekurven. De mister tilliten til den måten kjøtt er produsert på og de velger heller annen mat.

Vi er ikke der i Norge. Tilliten til norsk mat viser seg å være høy hos norske forbrukere, og med god grunn. Men vi kan ikke slå oss til ro med det.

Vi må gå nye veier for å utvikle norsk landbruk i pakt med naturen. Selv om vi kan si å produsere ren mat så har vi kommet ganske kort i utprøving av et mer økologisk fundert landbruk. Bare 2% av landbruksarealet er økologisk drevet. Her bør vi ha mye mer og hente og vi vil ta dette opp med organisasjonene i landbruksforhandlingene til våren.

Partifeller,

Da Landstyremøtet møttes i august hørte vi fortsatt noen spørre om hva Arbeiderparti-regjeringen egentlig drev med.

Vi hører ikke dette så ofte lenger.

Spør i Stortinget. Jeg tror man skal lete lenge etter en sesjon der så mange store og viktige saker er blitt lagt på Stortingets bord av en regjering.

Det vi har lagt der de siste ukene og månedene handler om store og viktige reformer av det norske velferdssamfunnet.

Vi vil bygge ut velferden. Derfor må den reformeres.
Vi vil styrke offentlig sektor. Derfor må den fornyes.

Vi har brettet opp ermene, tatt tak i de store sakene, vi gjør noe med dem – og nå kommer resultatene. Det er dette velgerne nå merker seg.

Vi er kommet godt i gang

Vi er kommet langt siden 17. mars i fjor – og la meg ta noen eksempler:

Vi har økt bevilgningene til helse betydelig. Vi får nå melding om at ventelistene til sykehusene blir kortere. Alle får i disse dager tilbud om en fast lege. Vi tar nye krafttak i kreftomsorgen og psykiatrien.

Alle ser at sykehusene våre ikke er organisert slik de bør. Vi så det – og vi startet arbeidet med å gjøre noe med det. I Bergen i juni i fjor sa jeg at Regjeringen ville gi seg to år på å fremme en ny modell for sykehusvesenet i Norge.

Noen mente at to år var altfor kort tid.
Tore Tønne mente at det var altfor tregt.

Derfor er vi allerede kommet godt i gang. Landsmøtet ga sin støtte til modellen om at staten skulle overta eierskapet og at sykehusene skulle organiseres som foretak med bedre mulighet til å ordne virksomheten til det beste for pasientene.

Det skal gå mer penger til helse. Men vi skal også få mer helse igjen for pengene.

Vi har store ambisjoner på vegne av norske sykehus og de som trenger sykehusenes behandling. Målet er klart: Den 1. januar 2002 skal reformen settes ut i livet.

Resultatet skal bli bedre sykehus, kortere køer og mer behandling.

• Vi har startet arbeidet med opprustning av skolen.
  
  Mange har lenge ropt på mer lønn til lærerne. Vi har gjort noe med det. Lærerne har fått bedre lønn. Til gjengjeld skal lærerne bidra til en bedre organisering av skoledagen slik at elevene får mer undervisning.
  
  Vi har gjort etter- og videreutdanning til en lovfestet rett og på fredag legger Trond fram tidenes reform av høyere utdanning. Det skal bli mer kvalitet og mer kunnskap.

• Vi har økt kommunenes inntekter mer enn på mange år.
  
  Vi gir kommunene økt frihet og mindre statlig detaljstyring. På denne måten styrker vi lokaldemokratiet og velferden bygges videre ut.
  

• Før valget i 1997 sa vi at det trengtes et løft for våre eldre som trenger pleie og omsorg. Vi gjennomfører nå tidenes opprusting av eldreomsorgen der alle som ønsker det skal få enerom.
  
  Thorbjørns regjering trakk reformen i gang. Nå tar vi den sammen i havn.

• Vi har utvidet Husbankens lånerammer.
  
  Det gis mange tusen etableringslån til de som har det vanskeligst i boligmarkedet, og vi bygger tusener av nye student- og utleieboliger. Også vår tid krever en sosial boligpolitikk.

• Vi gir hele Norge et bedre posttilbud.
  
  Virkeligheten var i ferd med å løpe fra Posten, med nedgang i bruk av skranketjenester og mindre trafikk på postkontorene.
  
  Vi tok fatt i saken: Nå blir halvparten av postkontorene erstattet av poststeder drevet med samarbeidspartnere – butikker, bensinstasjoner og offentlige servicekontorer. 200 nye poststeder opprettes.
  
• Vi har trappet opp kampen mot kriminalitet. Vi vil forebygge, vi vil ha mer politi i gatene og rask reaksjon fra samfunnet. Soningskøene skal ned og fengslene skal bygges ut.
  
  Og Hanne har lagt fram tidenes reform av norsk politi- og rettsvesen. Vi vil halvere antall politidistrikter, frigjøre 400 politifolk. Det skal bli mindre byråkrati og mer politi.

• Vi har tatt ansvar for forvaltningen av vår natur og vårt miljø. Vi har vernet store områder, vi har sikret Saltfjellet mot vannkraftutbygging og vi har sagt det som måtte sies: Tiden for de store vannkraftutbyggingene er over. Bevilgningene til forskning på miljøvennlig teknologi er økt, og vi har tatt ansvar for en bærekraftig forvaltning av våre rovdyrbestander.

• Vi har startet med å ta naturgassen i bruk. Interessen er stor fra mange deler av landet, ikke bare til å bruke gass til kraft slik at vi kan få ned importen av kraft fra sterkt forurensende kullkraftverk – men også til direkte bruk.
  
  Vi har bevilget penger til et eget prosjekt i Hordaland. Her tas nå gassen inn til byen for direkte anvendelse i Bergens-området, blant annet på Haukeland sykehus.
  

• Vi har tatt ansvar for å bringe Statoil inn i en ny tid der selskapet kan forbli en ledende, norskbasert virksomhet med kompetanse og kraft til å utvikle Nordsjøen videre og vinne nye markeder i Europa og utenfor våre nærområder.
  

• Vi har lagt fram forslag til mer rettferdige regler for barnebidrag – regler som tar hensyn til begge foreldres inntekt og hvor mye de er sammen med barna. Dette har ligget i mange år - nå gjør vi noe med det.
  

• Vår tidlige støtte til det globale vaksineinitiativet har gitt resultater. Vaksinene når nå fram til de fattigste landene. Allerede nå kan vi ha bidratt til å redde hundretusenvis av barneliv.

• Vi har lagt fram forslag til en historisk fornyelse av forsvaret.
  
  Vi har ventet altfor lenge. Vi har hatt ett forsvar for den kalde krigen på papiret og ett forsvar som ikke vet hva det skal eller vil i felten.
  
  Det er ikke godt for sikkerheten og det er ikke godt for de som jobber der.
  
  Med den reformen Bjørn Tore har jobbet fram får vi et sterkere forsvar, og landet får økt trygghet. Vi skal ikke bruke mindre på forsvaret, men vi skal bruke pengene bedre. Vi gjør nå det de fleste av våre allierte allerede har gjort på 90-tallet.
  
  Jeg vet at forandringene er krevende for mange lokalsamfunn, jeg vet at mange i vårt parti har engasjert seg i lokale saker. Vi skal stille opp for å hjelpe til med omstillingene. Men la oss ikke glemme at denne reformen var overmoden. Hadde vi latt dette drive ville vi ha skadet Forsvaret og satt det helt ut av stand til å løse sine oppgaver.

Et helt spesielt valg

Før hvert eneste valg sier vi at dette valget blir spesielt og at mye står på spill.

Og slik skal det alltid føles før møte med velgerne.

Men likevel vil jeg si at dette valget er ekstra spesielt – fordi det faller sammen med en viktig epoke i vår historie.

Det Stortinget vi velger i september skal markere 100-års jubileet for Norge som selvstendig stat.

Det blir en markering der vi vil ha all grunn til å se tilbake – og veldig mange grunner til å se framover. Og det gir oss alle en mulighet til å fokusere på de verdier vi vil bygge samfunnet vårt på i dette århundre.

Vi har en stor ambisjon for de neste fire årene fram mot den historiske markeringen i 2005:

Vi vil vise at Norge er mulighetenes samfunn.

Vi startet arbeidet 17. mars i fjor. Vi er kommet godt i gang. Men vi skal bruke hver dag av de neste fire årene til å vise at vi er denne merkelappen verdig.

Hva kjennetegner Norge som mulighetenes samfunn?

• Det er et Norge som har rustet opp og fornyet velferdssamfunnet slik at alle får likeverdig adgang til de grunnleggende velferdsgodene helse, skole og omsorg.

• Det er et Norge som tar godt vare på miljøet, som tar hele landet i bruk og som strutter av virketrang, oppfinnsomhet og skaperkraft.

• Det er et Norge for alle der vi har nedkjempet rasismen, gjennomført en nasjonal dugnad for toleranse og der vi leder an i kampen mot fattigdommen i verden.

• Det er et Norge der vi greier å utvikle nye næringer, der vi igjen spiller pionerens rolle i utviklingen av havbruk og oppdrett av torsk, der vi utnytter naturgassen og der vi kommer oss med i den spennende revolusjonen innen gen- og bioteknologi.

• Det er et Norge der vi gir kulturen er mer sentral plass i samfunnslivet, særlig på en måte som trekker barn og unge med.

Vi har vedtatt et ambisiøst partiprogram. Vi har satt i gang et omfattende arbeid i regjeringen.Nå skal vi fokusere på de viktigste oppgavene i de fire årene som kommer.

Selv i et av verdens rikeste land er det mange uløste oppgaver.

Politikk er å ville. Men politikk er også å velge.

• I 1997 så vi at det var behov for et stort løft innen eldreomsorgen.
  Vi laget planen, vi satt arbeidet i gang og vi bringer reformen trygt i havn.

• Da vi overtok regjeringsmakten så vi at det var mange uløste oppgaver i helse-Norge, særlig i sykehusvesenet.
  
  Vi tok tak i utfordringene, vi bevilget mer penger, og vi har satt i gang en omfattende reform for å gi de som trenger pleie og behandling gode tilbud uten unødig venting.

Helse og eldre har fått store løft – og det vil fortsatt være hovedoppgaver for oss i årene som kommer.

Når vi så ser framover – med 2005 som et naturlig veiskille.

Da skal vi igjen spørre oss: Hvor er behovene størst, hvor trenger vi å sette inn ekstra innsats i kampen mot urettferdighet og for rettferdig fordeling?

For meg står det ganske klart: Vi må sette barn og unge i sentrum.

Vi vil gi unge mennesker et tryggere utgangspunkt i livet.

Et godt utgangspunkt for alle.

Et utgangspunkt som fellesskapet tar ansvaret for.

Framtiden tilhører de unge. Men mer enn det; det grunnlaget vi kan gi våre barn og unge sier også mye om vår evne til å skape et rettferdig samfunn i dag og i morgen.

Vi har et veldig godt utgangspunkt. Norsk oppvekstpolitikk står seg veldig godt sammenliknet med andre land. Men vi har også veldig mye ugjort.

Den norske fellesskolen er et av sosialdemokratiets stolteste byggverk. Vi har løftet fram utdanningsreformer tiår etter tiår i det 20. århundre. Det har vært fellesskapets satsing – helt fram til de store løftene på 1990-tallet med videregående skole for alle og skolestart for 6-åringene.

Hver gang har vi fått høre at dette blir for dyrt. Men hver gang har vi sett at investering i kunnskap alltid betaler seg.

Barna får igjen for det. Foreldrene får igjen for det. Og samfunnet får igjen for det.

Å satse på de unge er viktig for de unge.
Men det er også viktig for hele samfunnet.

Å gi barn og unge en tryggere oppvekst er forebyggende arbeid i ordets virkelige forstand.

Sosiale forskjeller og urettferdig adgang til kunnskap i unge år sementerer den ulikheten vi er i mot. Skapes det sosiale forskjeller i barndommen biter de seg fast for hele voksenlivet.

Vi vil at folk skal være forskjellige, for folk er forskjellige.

Men de skal ha like muligheter til å ta evner og anlegg i bruk. De skal ha den samme tryggheten i nærmiljøet. De skal ha den samme rettssikkerheten mot overgrep.

Skal vi motvirke et forskjells-Norge – skal vi slå tilbake kimene til ny-fattigdom - må vi sikre rettferdige oppvekstvilkår for de unge.

På mange måter har barn det bedre i dag enn før.

Men det er ikke nok å si at barn og unge har høyere levestandard nå enn noen gang. At de har finere bobledresser. At de har video og Playstation. Eller at de har finere sykler enn hva vi hadde.

La oss beholde vårt samfunnskritiske blikk og åpne øynene for en annen virkelighet:

• Vi ser foreldre som ønsker seg en trygg og god barnehageplass for barna sine – men som ikke finner én.

• Vi ser foreldre som trekker ungene sine ut av barnehagen og skolefritidsordningen fordi prisene settes opp.

• Kan vi være bekjent med at en plass i mange barnehager her i Oslo koster over 4000 kroner? Eller at en plass på skolefritidsordningen plutselig blir uoppnåelig fordi prisene skrus i været?

• Vi ser de kravene våre unge blir møtt med når de skal ut i arbeid – og vi spør oss om skolen er god nok – om ungene får nok kunnskap og trygghet til å møte utfordringene.
  
  Lærer de det de trenger – lærer de å lære – å åpne sine sinn og sin kritiske sans for kunnskaper som vil måtte suppleres med videre studier eller praktisk arbeid?

• Vi ser 10-15-åringer på vei ut skoleporten i ett-to-tiden – på vei til flere tomme timer utover ettermiddagen, tomme timer som for noen gjør veien kort til gjengene og kriminell virksomhet.

• Vi ser barn av innvandrere i første og annen generasjon som ikke kommer inn i lokalmiljøet fordi møteplassene mangler, fordi mødrene blir sittende i leilighetene. De lærer ikke norsk. Og da lærer heller ikke barna norsk.

• Vi ser mange idrettsinteresserte ungdommer som ikke får plass til å trene i idrettshaller fordi hallene er så altfor få og så altfor fulle.

• Og mange foreldre står der i skoleporten etter å ha levert barna og spør inni seg; hva forteller vi til ungene når det som møter mange av dem er stengte gymsaler fordi det er gått sopp i veggene?

Alt dette – og mer til – ser vi.

Og nå sier vi: Tiden er kommer for å ta tak i alt dette i et samlet grep.

Da er vår ambisjon klar: Vi må satse på barnehagen og på skolen.

La meg begynne med de aller yngste: I vår oppvekstpolitikk er satsingen på barnehager et viktig utgangspunkt. Slik er det nå også. Derfor sier vi klart i fra:

Vi skal bygge flere barnehager og vi skal ha prisene ned.

Partiprogrammet er klart. Vi skal ha full barnehagedekning innen 2003. Vi skal ha prisene ned. Fram mot valget skal velgerne få se at vi mener alvor.

Å sikre lave barnehagepriser er også et politisk ansvar.

Da må fellesskapet stille opp.
Det vil det gjøre med Arbeiderpartiet i regjering!

Vi trenger et løft for skolen

Ved valget skal velgerne vite at en stemme til Arbeiderpartiet er en stemme for en kraftig opprustning av skolen.

• En skole med høy faglig kvalitet.

• En skole som tør å gå nye veier i undervisning og organisering av skoledagen slik at lærerne kan bruke mer tid på nettopp å være lærere.

• En skole som trekker alle med og ivaretar at alle har de samme rettighetene og mulighetene til å tilegne seg kunnskap.

• En skole som holder åpent utover skoletiden og er en ramme for en meningsfull ettermiddag der vi skaffer rom og plass til å invitere inn fritidstilbud fra idrett og kultur.

Vi har begynt på denne jobben.

• Vi startet med å sende et klart signal til de som formidler kunnskapen – til lærerne: dere gjør en viktig jobb, mange har snakket om å gi lærerne høyere lønn – vi har gjort noe med det.
  
  Vi økte lærernes lønn med mellom 30.000 kroner – noen fikk helt opp i 50.000 kroner og vi jobber nå med å få på plass en mer fleksibel arbeidsdag i skolen som bedre utnytter tiden til undervisning.

• Vi har sett problemene til ungene som sliter tungt med lesning og skriving. Vi har satt i verk lesetester – slik at ungene får det tilbudet de trenger.

• Vi har sett at vi har langt å gå for å ta i bruk ny teknologi i undervisningen. Vi bruker i år 100 millioner ekstra på å gi barna våre sjansen til å bruke de fantastiske mulighetene som ligger i den nye informasjonsteknologien.

Men vi er ikke fornøyde. Vi både vil og kan enda bedre.

Vi skal sikre at elevene lærer bedre.

Vi skal ta på alvor at det faglige nivået i matematikk er for dårlig.

Er det nødvendig å legge inn flere timer matte – så skal vi gjøre det.

Og vi skal følge opp arbeidet med å bedre leseevnen hos de yngste.

I den norske skolen skal kunnskap stå i sentrum – moderne kunnskap – formidlet på en måte som trekker alle med.

Vi skal sikre at elevene har et godt tilbud gjennom hele dagen, ikke bare halve dagen.

Det var dette vi startet med skolefritidsordningen. Vi vet hvor viktig den reformen har vært for de yngste skolebarna.

Men vi ser også hvor utsatt et slikt tilbud er.

Prisene er for høye og mange steder er ikke tilbudet godt nok utbygget.

Se på Oslo i disse dager. SFO-prisen går i været. Da passerer vi smertegrensen for veldig mange. Barna må ut av SFO – tilbake til de tomme ettermiddagstimene.

Dette skjer i Høyres utstillingsvindu.

De siste ukene har vi kunnet lese om fortvilte foreldre som må ta barna sine ut.

Til foreldrene sier vi: Dere som kjemper mot urimelige prisøkninger har Arbeiderpartiets støtte. Vi vil ikke ha det slik – vi kan ikke ha det slik.

Så har vi barna over 10 år. De har ikke noe tilbud i det hele tatt. For mange av dem er ettermiddagene tomme.

Derfor vil vi starte arbeidet med å gi alle ungene i grunnskolen og ungdomsskolen et utvidet tilbud knyttet til skolen.

Et faglig godt, moderne og vel tilrettelagt skoletilbud i skoletiden – og et godt fritidstilbud etter skoletid. Det er vårt mål for den fireårsperioden vi går inn i.

Vi vil ikke ha en oppbevaringsskole. Vi vil ha en skole med god læring av høy faglig kvalitet – og en skole som på ettermiddagen kan danne rammen for meningsfulle aktiviteter.

Derfor trenger vi ny satsing på å bruke skolens lokaler i forlengelsen av skoledagen. Med muligheter til et varmt måltid. Med muligheter til lekselesing med kyndig hjelp.

Det vil kreve at skolebygninger settes i stand til å huse slike tilbud. Det vil også gi oss anledning til å sikre at slitte skolebygg for den opprustning de trenger.

Vi skal ta på alvor alle som blir nedslåtte over nedslitte skolebygg. Vi vil lovfeste barns rett til et godt innemiljø.

Et godt tilbud utover ettermiddagen vil gi både barna og foreldrene mer tid på sen ettermiddags- og kveldstid – og ikke minst mer tid sammen for foreldre og barn.

På denne måten kan vi trekke flere barn med i en aktiv fritid fordi de blir mindre avhengig av foreldres evne og vilje til å organisere og betale for aktiviteter etter skoletid.

Det er god oppvekstpolitikk.

Det er god fordelingspolitikk.

Det er god familiepolitikk.

Og det reduserer faren for at unger fra ressurssvake familier faller utenfor.

Vi har investert betydelige midler i skoleanlegg, inventar og utstyr. Innkjøp av IKT utstyr har skutt fart. Skolebibliotek og tilkobling til Internett gir oss store muligheter for læring og utvikling.

Ved å åpne for at elever kan bruke skolen større del av dagen og året, vil samfunnets investeringer bli bedre utnyttet.

Da blir Karl Eirik også glad. Både fordi han er finansminister og fordi han har mange barn.

Heldagstilbudet skal handle om fag, læring, fritid og lek – på en måte som også kan bidra til mer og bedre integrering av barn med ulik bakgrunn.

Vi legge ekstra vekt på kultur.

Vi har startet arbeidet med å fylle en kulturell ryggsekk til alle skolebarn.

I den sekken skal det ligge et tilbud om kulturopplevelser i tilknytning til skolen. Vi trekker kultur-Norge med i å fylle ryggsekken – og Trond og Ellen har started sine samråd med kulturarbeidere fra ulike miljøer.

Dette er starten på en satsing. Den første tilbudet skal ligge der til elevene når de kommer tilbake til skolen etter sommerferien.

Mange barn stenges i dag ute fra fritidsaktiviteter fordi egenandelene er for mange og for høye. Det er jo her ny-fattigdommen viser et av sine mest hjerteskjærende ansikter; barna som må stå igjen når de andre drar av gårde på aktiviteter og turer.

Vi kan ikke ha det sånn.

Skolen skal være gratis. Og aktivitetene rundt skolen kan ikke koste så mye at unger hektes av tilbudene.

Partifeller,

Jeg ser at mange partier varsler at skole skal være en av de viktigste sakene deres i valgkampen.

Det er bra – for skolen, elevene og foreldrene. Og det er bra for den politiske debatten.

Mye er felles – i forhold til mange andre land har det vært bredere enighet om veivalgene for skolen.

Men det er også forskjeller, og de skal velgerne få vite mer om fram mot valget.

Høyre ser ut til å mene at dersom de kaller seg selv "utdanningspartiet" ofte nok – så vil velgerne tro at de har en god skolepolitikk. Men de bør tenke etter.

Arbeiderpartiet vil styrke den offentlige fellesskolen. Høyre vil ha flere privatskoler.

Vi er ikke mot privatskoler og mangfold. Men vi vil at fellesskolen skal være til for alle.

Vi vil ikke si ja til skoler som underviser på en måte som bryter med grunnholdningen i opplæringsloven – som bare underviser individuelt og slår en strek over samarbeid og samspill.

Vi vil ikke si ja til skoler som forkynner at mannen er overordnet kvinner og direktøren står over arbeideren.

Vi vil ikke si ja til skoler der elevene tvinges til å pugge salmevers i matte-timene.

Vi vil ha nye undervisningsmåter og arbeidsformer, Høyre vil ha flere tradisjonelle eksamener og prøver.

Vi vil ansette flere gode lærere for å gjøre kvaliteten bedre, Høyre vil ansette nye byråkrater og kontrollører for å sjekke kvaliteten.

Så har vi Fremskrittspartiet.

Jeg gleder meg til å diskutere skolepolitikk med et parti som har vært i mot utvikling av skolefritidsordningen.

Dette sa Fremskrittspartiet i 1999: "… dersom SFO ordningen skal opprettholdes, så må denne i sin helhet finansieres av foreldrene"

Var det partiet for folk flest de kalte seg?

Eller hør på denne fra Carl I Hagen: "Da jeg vokste opp, klarte vi oss uten den type ordninger".

Målet for framtidens Norge er altså å gå tilbake til den gang Carl I Hagen var barn.
Tilbake til oppvekstvilkårene på 1940- og 50-tallet! Det er litt av en visjon.

Gjennom de siste årene har vi bygd stein på stein og skritt for skritt et bedre utdanningssystem – nettopp for folk flest - med Fremskrittspartiet som motstandere ved hver eneste korsvei.

Vi har gitt all ungdom rett til videregående opplæring – FRP var mot.

Vi ga alle voksne rett til videre gående opplæring - FRP var mot.

Vi ga 6-åringene plass på skolen - FRP var mot.

Vi vil ha skole for alle, de vil ha en skole for vanlige folk og en for de som kan betale ekstra.

Vi vil ha en god, rimelig og trygg SFO, de vil sende barna hjem til tomme hus.

Vi vil ha nye pedagogiske arbeidsmåter – de vil ha én lærer bak katetret - slik Hagen styrer partiet sitt.

Partifeller,

I 1997 tok vi fatt i manglende innen eldreomsorgen. Hill Marta la fram et program for en historisk opprustning. Den skal vi gjennomføre.

Våre eldre skal vite at samfunnet stiller opp om de trenger pleie og omsorg. Derfor er vår satsing på helse og bedre sykehus en viktig del av eldrepolitikken.

Men la oss ikke glemme et helt annet perspektiv. Vi er på helt ville veier om vi alltid nevner eldre og sykdom i samme setning. For det som er slående ved utviklingen i vår befolkning er jo hvor mange friske og spreke eldre vi har – eldre med kunnskap og erfaring og fulle av virketrang.

Jeg har et veldig konkret forslag her i dag: Det er at vi i Arbeiderpartiet sletter ordet eldrebølgen fra språket vårt.

Hva høres det ut som? Syndefloden? En bølge av eldre som velter inn over oss?

At vi får flere eldre er et uttrykk for en utrolig vellykket velferdspolitikk. Det er et uttrykk for at de store framskrittene innen folkehelsen har gitt mennesker lengre og bedre liv.

Likevel mener jeg at vi som samfunn tar altfor dårlig vare på den ressursen som våre eldre er. Mens befolkningen blir gradvis eldre, ser det ut som om arbeidslivet ofte ser en helt annen vei – at de satser alt på å få fatt i 35-åringene og at det for folk over 50 blir stadig vanskeligere å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

Jeg får en del brev fra mennesker over 50 som undres og fortviles over at kompetansen deres ikke kan utnyttes. Dette er en ny type arbeidsledighet – særlig fordi vi trenger flere i arbeid. Vi trenger nye tiltak for å gjøre terskelen inn til arbeidsmarkedet lavere.

Vi må vurdere om det trengs tiltak som kan gjøre det mer attraktivt å ansatte folk over 50. Vi vil ha en ny seniorpolitikk som gjør det mulig å stå lenger i arbeid når folk ønsker det selv.

Partifeller,

Skal velgerne kjenne igjen Arbeiderpartiet som velferdssamfunnets fremste forsvarere skal de også kjenne oss igjen som velferdssamfunnets fremste fornyere.

Vår ambisjon er å rydde opp – og å rydde rom for ny satsing på velferd. Vi vet at vi vil trenge titusener nye årsverk i offentlig sektor de neste ti årene bare for å gjennomføre det vi allerede har bestemt oss for innen helse, psykiatri og eldreomsorg.

Fornyelse av offentlig sektor handler derfor ikke om å bygge offentlig sektor ned eller å svekke velferdsordningene.

Det handler om det motsatte: Om å legge grunnlaget for fortsatt utbygging av tjenestetilbudet. Et tjenestetilbud som alle ønsker mer av, - også de som snakker om å bygge offentlig sektor ned.

Men det skjer ikke av seg selv. Det krever at vi bretter opp ermene. At vi tør å tenke nytt. At vi er klare til å røske opp i både ordninger, etater, byråkrati og regelverk.

Vi er i gang med den jobben.

Jeg har nevnt noen eksempler på hvorfor vi må ta dette på alvor – og la meg gjenta:

• Antall legeårsverk er økt med 50 prosent de siste ti årene, og vi er nå det landet med flest leger per innbygger i Europa. Likevel opplever vi legemangel.

• Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder bruk av penger per elev, og vi har flere lærere per elev enn noe annet vestlig land. Likevel kan skolen fortsatt bli bedre.

• Vi bruker mer penger på norske sykehus enn noen gang. Men samtidig står topp moderne utstyr ubrukt store deler av døgnet. Operasjonsstuer står tomme midt på dagen, og sykehuslegene behandler færre pasienter enn før.

• Det er få områder der det har blitt flere ansatte de siste årene enn i politiet. Likevel opplever vi at det er mangel på politi, og mange føler økt utrygghet.

Folk skal merke disse reformene i sin hverdag. De skal merke at tjenestene blir flere og bedre.

Da er det en viktig oppgave å få folk ut av kontorene.

• Legene ut av kontorene - for å bruke mer tid på pasientene.

• Politifolk ut av kontorene - for å jobbe mer i nærmiljøet.

• Lærerkreftene ved universitetene ut av kontorene og møterommene - og inn i auditoriene og laboratoriene, slik at vi kan tilby norske studenter bedre undervisning og styrke norsk forskning.

• Og flere ansatte i statlige og kommunale etater skal ut av kontorene - og vekk fra rapporteringsskjemaene, slik at kommunene blir bedre i stand til å dekke innbyggernes behov for gode tjenester.

Ved dette valget møter vi en mer samlet høyreside enn på lenge. Like sikkert som det er valg, kommer skatteletteløftene fra Høyre. Og løfte om enda større lettelser fra Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiets regnestykker skal jeg la ligge – partiet som vil frigjøre norske bønder ved å kutte ut landbruksstøtten – eller gi framtiden tilbake til Nord-Norge ved å kutte ut Nord-Norge tilskuddet og dramatisk redusere regionaltilskuddet.

Høyres problem er at partiet har ulik politikk i posisjon og i opposisjon.

Høyre går nå mot et nytt og rettferdig system for taksering av boliger. I stedet vil partiet avskaffe hele boligskatten. Det er hva de lover.

Her er hva de holder: Høyre satt i regjering i fem år på 1980-tallet. Boligskatten ble økt i 1983, 1984, 1985 og 1986 med 10 prosent hvert eneste år. Jeg gjentar: 10 prosent.

Så var Høyre ute av regjeringskontorene inntil de kom tilbake med Syse-regjeringen i 1990. Igjen fikk partiet vedtatt 10 prosent økning i boligtakstene.

Historiens dom er klar: boligskatten er en skatt Høyre er for å øke i posisjon, og for å avskaffe i opposisjon.

Høyre finansierer brorparten av sine løfter gjennom kraftig kutt i den bistanden vi gir til de aller fattigste i verden og gjennom dype kutt i sykelønnsordningen. Det sier noe om politisk grunnsyn.

Men like viktig er det at mye av dette ikke lar seg gjennomføre uten videre. Nedskjæringene i sykelønnsordningen går langt utover forslaget fra Sandman-utvalget. Det innebærer at etablerte rettigheter i inngåtte tariffavtaler settes til side. Dette er ikke realistisk i virkelighetens verden. Derfor handler dette langt på vei om urealistisk budsjettering.

Vi har i de siste to årene redusert skatten for de som har minst fra før, og den politikken vil vi føre videre. Vi har ikke noe å skamme oss over. Norge har det laveste skattenivået i Norden og vi ligger ikke langt unna gjennomsnittet i Europa.

Noen peker på at svenskene reduserer skatten, så hvorfor gjør ikke vi det samme?

Poenget er jo at svenskene nå har vendt om og er på vei nedover mot vårt nivå. Og når jeg lytter til politikere ute i Europa – eller til presidenten i Verdensbanken som jeg møtte i januar – så er det jeg hører at skattene i mange europeiske land antakeligvis må opp i årene som kommer dersom man skal betale de pensjeonene folk har rett og krav på.

- Skattene kveler skaperkraften – det har vært høyresidens refreng i alle år.

Det blir ikke mer sant av den grunn. I forrige uke fikk vi nok et eksempel på en annen virkelighet.

En omfattende internasjonal undersøkelse utført av London Business Schooll, viste at nordmenn har mest entreprenørånd i hele Europa. Norge har et godt klima for å starte ny virksomhet. Ikke i noe land i hele Europa er flere ansatte i nye selskaper.

En av de som har lengst erfaring å låne ut penger til norske grundere sier han ikke er overrasket over undersøkelsen. Lange handelstradisjoner har gjort nordmenn til et folk som er villig til å ta risiko, sier han – og så legger han til:

Godt utbygde velferdssystemer gjør at mange tør prøve seg som grundere!

Jeg er helt enig. Det viser at velferdssamfunnets ordninger gir trygghet til å satse – ikke til å sy puter under armene.

Vi kommer ikke til å stille opp i konkurransen om hvem som kan love størst mulig lettelse for de som har mest fra før. Det vi kan love er at alle skal få mer igjen for skatten de betaler.

• Det vi sparer inn gjennom en bedre organisering av sykehusene våre skal ikke føre til reduserte sykehusbudsjetter. Det skal gi bedre sykehus, kortere køer og mer behandling.

• Det vi sparer inn ved å redusere antall studieår ved universitetene ved å utvide lengden på studieåret, skal ikke tas ut gjennom kutt i universitetenes og høyskolenes budsjetter. Det skal brukes til bedre utdanning, mer forskning og sterkere universiteter.

• Det vi sparer inn ved å halvere antall politidistrikter, skal ikke brukes til å redusere politibudsjettene. Det skal gi flere politifolk i nærmiljøene, der vi trenger dem for å få mer trygghet.

• Og heller ikke det vi sparer inn på å omstille i forsvaret skal føre til kutt i forsvarsbudsjettet. Det skal gi oss et sterkere forsvar.

Partifeller,

Ved valget skal vi sette verdier i sentrum.

Velferdssamfunnet bygger på grunnleggende verdier; solidaritet og rettferdighet.

Det gjelder ikke minst når vi lager politikk for å ta hele landet i bruk – slik at vi kan sikre spredt bosetting, gode levekår og trygt arbeid i alle deler av landet.

Da mener jeg alle deler av landet.

Når man reiser rundt i Norge – enten det er i indre by av Oslo, til innlandsbygdene eller til Øst-Finnmark – så hører man ofte det samme budskapet:

-Dette er den beste plassen i landet – her vil vi bo, men det er krevende.

Ja slik er det – derfor skal vi bygge på folks trivsel og tilknytning til sine hjemsteder. Vi skal ha gode offentlige tilbud. Og vi skal arbeide målrettet for å trygge og å få i gang ny næringsvirksomhet.

Solidariteten mellom by og land må gå begge veier – i mange tilfeller kan det være vel så krevende utfordringer i indre deler av storbyene som i distriktene.

Vi skal ta vare på hele landet. Det har vært Arbeiderpartiets varemerke – og ser vi rundt oss i Europa ser vi at vi har lykkes godt. Det vil vi fortsette med.

Det er ved å ta hele landet i bruk at vi lykkes med å skape mulighetenes Norge.

I verdikampen er det ett område som nå kaller på vårt fulle engasjement; det er kampen for toleranse og mot rasisme.

Den 21. mars er dagen for FNs markering mot rasisme.

Det er grunn ti å markere denne dagen hvert år. I år er det spesiell grunn til ettertanke hos oss. Drapet på Benjamnin Hermansen rystet oss. Det ble lagt merke til over hele Europa – i forrige uke var Benjamins skjebne gjennomgang i en artikkel i International Herald Tribune om en ny rasistisk vind.

Men artikkelen nevnte også at 40.000 mennesker gikk ut i Oslos gater i den største markeringen siden frigjøringen.

Dette engasjementet skal ikke bli noe blaff. Skal vi vinne kampen må vi vinne den i lokalsamfunnene. På skolene, i idrettslagene og på arbeidsplassene.

Arbeiderpartiet skal ta fatt i dette. Vi skal være en drivende kraft for integrasjon og toleranse i hvert lokalsamfunn der vi er representert. Vi må være med på å skape nye møteplasser. Vi må støtte opp under de mange positive erfaringene.

Terskelen inn til rasistiske miljøene må bli høyere – terskelen ut av disse miljøene må bli lavere. For ungdom som går seg vill må det alltid være en åpen dør tilbake.

I regjeringen skal vi gjøre det vi kan. Igjen må skolen bli en viktig nøkkel. Her skapes holdninger, her møtes barn fra ulike kulturer.

Vi inviterer nå norske skolebarn til å være med på å lage kjøreregler for hvordan vi kan bekjempe rasismen. Vi vil spre klassesett med de tekstene som gir oss politiske, økonomiske og sosiale rettigheter som likevrdige mennesker - fra menneskerettighetserklæringen til grunnloven.

Vi vil at elevene selv kan få innsikt i hvordan disse rettighetene har blitt krenket – fra slaveriet til holocaust og liketil hverdagsrasismen.

På denne bakgrunnen inviterer vi barna til selv å lage kjøreregler for hvordan vi kan leve gode liv sammen i et mangfoldig og flerkulturelt Norge for alle.

Vi følger nå opp handlingsplanen mot rasisme. Den går ut i år – og før året er omme vil vi ha på plass en ny. Fokus vil vi sette på tiltak i lokalsamfunnet. Det er der kampen må vinnes.

Om noen dager mottar vi rapporten fra gruppen som har vurdert erfaringer med forbud mot ny-nazistiske organisasjoner i land som Tyskland og Sverige. Vi skal lytte til erfaringene og vurderingene.

Men ett er klart; det skal vises null-toleranse mot rasistisk moitivert vold og agitasjon. Vi vil ikke la by og bygd bli skjendet med nazistiske symboler og effekter.

Det er ikke et slikt Norge vi vil ha i dag.

Det er ikke et slikt Norge vi vil vise fram i 2005 når nasjonen fyller 100 år som selvstendig stat.

Derfor trenger vi en nasjonal mobilisering for toleranse og respekt for ulikheter i et fargerikt og mangfoldig Norge – mulighetenes Norge.