"Marin sektors rolle i det norske samfunn – har Norge politisk vilje til å utløse potensialet?"

Kjære konferansedeltakere,

Jeg er av de som gjerne stiller noen kritiske spørsmål til næringspolitiske konferanser.

Jeg spør meg: Er det her det skjer – inne i denne konferansesalen – med én på talerstolen og mange i salen? Er det her verdiene skapes? Bringer alle foredragene og innleggene kunnskapen videre? Skapes det ny innsikt?

For ofte er svaret nei på disse spørsmålene. Det er ikke i konferansesalene at det skjer. Ofte tar de store konferansene fokus bort fra arbeidsplassene og bort fra verdiskapningen.

Men det finnes unntak – konferanser og samlinger som har vist seg oppmerksomhet verdig over flere år.

FHLs årskonferanse er et slikt unntak. Årskonferansen er et nasjonalt referansemerke for en hel næring. Den gir anledning til å måle hvor langt vi er kommet – hvor vi vil og hva som kreves av oss. Og så samler den mennesker fra hele landet som alle er engasjert i verdiskapning.

Og det er jo ikke hvilken som helst verdiskapning vi snakker om. Det er en av våre ledende vekstnæringer – ledende eksportnæringer og på vei til å bli blant våre ledende teknologiske næringer gjennom satsing på bioteknologi.

Ett års utsikter er ikke like forrige års utsikter. Ambisiøse mål, utfordringer fra markedet og muligheter fra nye allianser. Alt dette kreves av dere – og i dette løftet skal vi som regjering og myndigheter gi dere all den støtten vi kan.

Jeg er spurt om å svare på følgende spørsmål: Marin sektors rolle i det norske samfunn – er det politisk vilje til å utløse potensialet?

Mulige svar er klart ja, men siden dette er tid for å tenke oss om vil jeg legge til at det er et betinget ja.

Å satse å på marin sektor er nesten det samme som å si at vi tar hele landet i bruk. I allefall landet i hele sin lengde. I Norge slår kystpulsen i noe sånt som tre millioner mennesker. Sytten av nitten fylker grenser til saltvann. Mer enn tre av fire bor mindre enn femten kilometer fra kysten.

Kystens riksvei har vært menneskenes venn i minst ti tusen år. Og scene for aktører, som vikingskip, krigsskip, jekter og jakter, galeaser, færinger, sjarker, trålere, ferjer, lystbåter og seilere.

Vi har alle et forhold til kysten og havet – uansett hvor i landet vi kommer fra.

Fiskeri- og havbruksnæringen har til alle tider spilt en sentralt rolle for verdiskapningen, sysselsettingen og for opprettholdelse av bosetting langs kysten.

Norsk fisk og norske fiskeprodukter er i økende grad å finne på matfat rundt om i verden. I takt med dette har fiskeri- og havbruksnæringen fått stadig større betydning for verdiskapingen i Norge.

Og steg for steg er fisken blitt en del av den globale handelsveven. Den står i fokus for vårt forhold til EU og EØS, våre offensive interesser i WTO og i våre tosidige forbindelser til land over hele verden.

Dette er ikke overraskende. Altfor mange glemmer dette avgjørende kjennetegn ved Norge: Fire av ti kroner av vår verdiskapning henter vi fra eksport. For USA er tallet en av ti kroner og for EU-landene i snitt rundt to av ti kroner.

Norge er en av verdens største fiske- og oljeeksportører.

Men mens vi ser for oss at oljealderen vil flate ut og ser vi at fiskerinæringen har hele framtiden foran seg – hvis vi greier å ta vare på miljøet, livet i havet og våre egne kunnskaps- og kompetansemiljøer.

Da er det veldig mye opp til dere – næringens kvinner og menn. Vår politiske målsetting er å støtte opp om en næring som er i stand til å utløse potensialet. Erfaringer fra oljenæringens spede barndom, tilsier at vi kommer veldig mye lenger om vi lykkes i et nært samarbeid mellom myndighetene og næringsaktørene innen hele spekteret av de marine næringer.

Utgangspunktet for samarbeidet må være at vi tar inn over oss at denne næringen er sammensatt. Fiskeri- og havbruksnæringen er ikke på noen måte et entydig begrep eller en ensartet gruppe.

Her er ulike interesser knyttet til fangst, oppdretts,- foredlings,- og eksportsiden. De er ikke alltid enkle å forene. Det finnes ikke alltid den ene rette strategi for å bringe næringen videre. Og det rekker ikke med enkle grep eller skippertak.

Her i dag vil jeg invitere til debatt rundt syv viktige områder for politikk, verdiskapning og samarbeid.

1.1.1 Internasjonale rammebetingelser

For det første er vi opptatt av betingelsene for norske næringsinteresser på de internasjonale markedene. Her står det internasjonale avtaleverket i fokus.

EU er det viktigste markedet for norsk fisk og fiskeprodukter. I Europa-meldingen har vi gitt en bred gjennomgang over de utfordringene vi står overfor. EØS-avtalen er den mest betydningsfulle avtalen vi har for fiskerinæringen når det gjelder markedsadgang.

Like fullt er det klart for alle at avtalen ikke sikrer oss så gode vilkår som hva medlemskap ville ha gitt oss. Jeg sier dette som en ren observasjon; EØS-avtalens betingelser er ikke fullgode til å sikre fiskeri- og havbruksnæringens interesser i forhold til vårt viktigste marked.

Norsk eksport av laks til EU reguleres i dag av lakseavtalen. Avtalen har lagt klare restriksjoner på handelen med EU. Avtalen utløper 30. juni 2002. Vi arbeider nå med hvilke betingelser for markedsadgang vi vil arbeide for etter avtalens utløp. Regjeringens mål er å sikre næringen stabile, langsikte og forutsigbare rammebetingelser for eksport av laks til EU-markedet.

I løpet av de nærmeste årene kan antallet medlemsland i EU bli fordoblet, ved at de øst- og sentraleuropeiske landene blir medlemmer i EU. Dette er etter hvert blitt viktige markeder for norske fiskeeksport. Gjennom EFTA har vi i dag full frihandel med fisk og fiskeprodukter med søkerlandene. Når disse blir medlemmer i EU, vil vår eksport komme inn under EU’s tollregime. Hvordan utvidelsen av EU faktisk vil slå ut for norsk fiskeeksport avhenger blant annet av muligheten for kompensasjon for tapt markedsadgang.

Dette blir en krevende utfordring for norske forhandlere. Men dere skal vite at vi møter denne oppgaven med alt det alvor situasjonen krever av oss.

En forbedring av markedsadgangen gjennom WTO vil kunne bidra til økt eksport og verdiskaping samtidig som norsk fiskeeksport kan gjøres mindre avhengig av EU-markedet. Med stor sannsynlighet vil nye WTO-forhandlinger starte allerede fra høsten. Vi vil stå på for å fremme norske interesser og å bedre og sikre markedsadgang for våre produkter.

Veterinærbestemmelser, kvalitet, hygiene, helse og trygg mat som faktorer av betydning innenfor handelen med næringsmidler har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Dette gjør at vi må legge større vekt på forhold som ikke handler om toll og tariffer.

Både myndigheter og næringen trenger bedre kompetanse i å følge med i prosessene og påvirke internasjonalt regelverk på dette feltet. Arenaene vil særlig være WTO, samt arbeidet med standarder og reguleringer for matkvalitet og sikkerhet gjennom Codex Alimentarius i regi av FNs matvareorganisasjon – FAO.

Mattrygghet er et vesentlig element knyttet til markedsadgang for norsk sjømat. Det er en grunnleggende forutsetning at forbrukerne i ulike land er villige til å kjøpe norsk sjømat for å få utløst verdipotensialet i næringen. Norsk sjømat må derfor ikke bare være trygg, men den må også oppleves som trygg av forbrukerne.

Importland har rett til å innføre handelsrestriksjoner for å beskytte seg mot overføring av smittsomme sykdommer og sikre mattrygghet. Vi har benyttet oss av denne retten for å slå ring om dyrehelsa i møte med spredningen av munn og klovsykdommen i Europa. Nå er situasjonen i ferd med å stabilisere seg og det blir skrittvis rom for å lette på restriksjonene slik Landbruksministeren gjorde på mandag. Vi venter en ny gjennomgang fra veterinærmyndighetene i dag og vil vurdere situasjonen nøye.

Nasjonale tiltak er nødvendige. Å innføre dem er et politisk ansvar. Men skal vi unngå politisk strid og mistankens spiral må de være basert på bunnsolide faglige kriterier. Jeg mener dette har vært vår linje og at alle land har hatt anledning til å se oss i kortene og etterprøve våre beslutninger.

Da er det – om jeg får si det – noe ganske annet med det russiske importforbudet mot norsk fisk for å beskytte seg mot smitte av munn- og klovsyke. Vi kan ikke akseptere den faglige begrunnelsen for dette vedtaket og vi har gjort det veldig klart overfor russiske myndigheter.

Dette viser hvilken krevende situasjon man kan komme i når det mangler kjøreregler for handel. Russland er i dag ikke medlem i WTO. Kjørereglene mangler. Nå er det Russlands målbevisste ønske å komme inn i WTO. Norge støtter denne ambisjonen og vår WTO-ambassadør leder arbeidsgruppen som skal legge til rette for et slikt medlemskap.

Jeg vil henstille til russiske myndigheter om å rydde opp i den situasjonen som er oppstått. Å stenge norsk fisk ute fra det russiske markedet rimer ikke med selv den mest ambisiøse strategi for å beskytte seg mot munn og klovsyke.

1.1.2 Naturgrunnlaget og havmiljøet.

Vi må ta vare på naturgrunnlaget og havmiljøet. Greier vi ikke det, truer vi næringens framtid.

Vi arbeider med å legge grunnlaget for en helhetlig og styrket havmiljøpolitikk.

Vi retter satsingen inn mot de alvorligste truslene mot naturmiljøet.

Vi satser på økt innsats for å bevare arter og leveområder.

Og så trapper vi opp innsatsen for sikkerhet og beredskap til sjøs og skjerper innsatsen mot miljøgifter.

Denne satsingen vil bli presentert for Stortinget i Stortingetsmeldingen om rikets miljøtilstand og Regjeringens miljøpolitikk som vil bli lagt frem i høst.

Denne vinteren har vi hatt flere forlis som kunne fått langt mer alvorlige følger for fiskeri- og havbruksnæringen enn de faktisk fikk. Disse hendelsene har vist hvor viktig det er å ha beredskap til å møte utfordringene i å sikre våre farvann.

Vi har også fått nye og truende utfordringer som følge av økt aktivitet i nordområdene. Oljetransport fra Russland og mulig frakt av atomavfall utenfor vår sårbare kyst reiser nye spørsmål: Kan utnytte de samlede ressursene vi rår over på en enda bedre måte enn i dag?

En styrket havmiljøpolitikk vi stille myndighetene overfor store utfordringer og den vil stille nye krav til næringens egne aktører, og her har den enkelte av dere en rolle å spille.

I alt dere gjør må dere tenke miljø og sikkerhet. Det er avgjørende dersom vi skal kunne sikre en vekst som grunnlag for et stabilt og godt utkomme for kystens befolkning.

Vi ser det ikke minst innen villaks-forvaltningen. Det rømmer for mye oppdrettslaks i Norge i dag. Jeg ser at man kan diskutere og være uenige om konsekvensene. Men jeg tror dette er sikkert: Verken næringa eller norsk miljø er tjent med at laksen rømmer fra mærene. De eneste som kan gjøre noe med dette, er dere. Hvis dere skjerper kontroll og sikkerhet er det lettere for oss å gi tillatelser til oppdrett, også nærmere lakseelvene. Så enkelt – så krevende - er det.

Så har vi den siste tids oppslag om fisk og fusk som også er en del av denne diskusjonen. Det har opptatt oss i regjeringen. Fiskeriministeren er engasjert – men det er også vi andre.

Det er bare ett å si: Det vi har sett, hørt og lest om er økonomisk kriminalitet og det er i aller høyeste grad miljøkriminalitet. Det at man ikke kan stole på fangst- og omsetningsstatistikk gjør forvaltningen av de forskjellige fiskeartene vanskelig. Dette er det bare en samlet fiskerinæring som kan gjøre noe med. Vi kan og skal selvfølgelig kontrollere mer, men over tid er ikke det den mest framtidsrettede bruk av våre ressurser.

Vi må da kunne stole på at ei hel næring ikke sager av den greina de sitter på!

I tillegg til å verne ressursgrunnlaget og havmiljøet vil sterkere satsing på miljø bidra til å sikre økende aksept for næringens produkter i markedene. Forbrukerne hjemme og ute ønsker rene og sunne produkter.

Sammen må vi sette "trøkk" på arbeidet med å løse de miljøproblemer som er kartlagt, og det må satses på å unngå nye. Her vil innsatsen innenfor forskning og utvikling stå sentralt, og både næringen og myndighetene må prioritere slik forskning.

Dette leder oss over til tredje politikkområde, som omhandler vår FoU-innsats knyttet til fiskeri- og havbruksnæringen .

1.1.3 Forskning og utvikling.

En lønnsom utvikling av næringen er sterkt avhengig av forskning og utvikling.

Det forskes ikke nok her i landet. Noe av årsaken ligger i at over 90 prosent av bedriftene har mindre enn 20 ansatte og små ressurser å sette inn på FoU. Derfor er det nødvendig med offentlige stimuleringstiltak.

Vi har satt som mål å bringe den norske FoU-innsatsen opp på gjennomsnittlig OECD-nivå innen 5 år. I meldingen er marin sektor utpekt som ett av fem hovedinnsatsområder i norsk forskning. Vi tar dette på alvor og vil komme tilbake med konkrete tiltak i budsjettene for åra som kommer.

Sterke marine FoU-miljøer langs kysten skal være et sentralt element i den marine FoU-politikken.

Stortinget har vedtatt Regjeringens forslag om å bevilge 200 millioner kroner til å støtte bedrifters kjøp av FoU-tjenester fra institutter og universiteter. Disse midlene vil bli stilt til disposisjon fra 2. halvår 2001, og representerer det største forskningsløftet på mange år. Regjeringen vil også vurdere hvordan vi skal følge opp forslagene fra Hervik-utvalget om å stimulere private bedrifter til å forske mer.

I forskningssammenheng er vi også opptatt av målet om å få til en bedre samlet utnyttelse av de marine biologiske ressursene. Marin bioteknologisk forskning gir grunnlag for økt kunnskap om hvilke stoffer som finnes i marine organismer, og hvordan disse kan nyttiggjøres i blant annet næringsmiddelindustrien, farmasien og kosmetikkindustrien.

Gjennom Nasjonal strategi for næringsrettet bioteknologi har vi et godt grunnlag å bygge videre på for å utnytte bioteknologien i næringsmessig sammenheng. Målet med strategien er å legge til rette for å utnytte og utvikle det næringspotensialet som bioteknologiområdet representerer.

Nå venter det enda flere løft innen bioteknoloigien. Marin sektor gjør seg sterkt gjeldene innen den satsingen våre grunnforskningsmiljøer nå er godt sammen om innen rammen av det såkalte FUGE-prosjektet. Dette vil vi vurdere nøye når vi vurderer satsingen i neste års budsjett.

Menneskets genom er nå kartlagt.

Her i dag retter vi oppmerksomheten om laksen – og jeg mener dette: Om noe land skulle kartlegge laksens genom må det være Norge!

Innføring av en avgift til forskning og utvikling i fiskeri- og havbruksnæringen fra 1. januar 2001 er et spennende tiltak. Dette gir nye muligheter for å stimulere til forskning ut fra næringens behov og interesser.

Skal vi øke konkurranseevnen må myndighetene, utdanningsinstitusjonene, forskningsinstitusjonene og ikke minst næringslivet selv, gå sammen om en bred satsing på kompetanseutvikling. Næringslivet må formidle sine behov til utdanningsinstitusjonene og ta aktiv del i utformingen av utdanningens innhold. Utdanningsinstitusjonene må på sin side ut og virke sammen med lokalsamfunnet og bedriftene. For å få til dette trengs konkrete prosjekter som jeg vil utfordre dere til å starte opp. Det er bedrifter i utvikling som er morgendagens vinnere i konkurransen om arbeidskraften.

1.1.4 Distrikts- og regionalpolitiske mål

Vi vil skape kystsamfunn der folk ønsker å bo – fordi det er der mulighetene finnes.

Regjeringens mål er å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Distriktene skal være attraktive som bo- og arbeidssteder. Dette er hovedbudskapet i en ny Stortingetsmelding om distrikts- og regionalmelding som legges frem av kommunalministeren 6. april – altså på fredag.

Som alle næringer er også denne næringen avhengig av at folk vil bo der arbeidsplassene finnes. Folks bostedsvalg er blant annet avhengig av et godt offentlig tjenestetilbud, et variert arbeidsmarked, godt utbygd infrastruktur og fritidstilbud. Billige barnehager er like viktige på kysten som i Oslo. En god distriktspolitikk er med andre ord viktig for fiskerinæringen, og en god fiskeripolitikk er viktig for distriktspolitikken.

Mange distriktskommuner sliter også med et kvinneunderskudd. Derfor er det viktig å legge til rette for at jenter som har vært ute å tatt utdanning, ser det som interessant å flytte tilbake igjen. Når vi vet at det er like mange jenter som gutter som tar høyere utdanning innen fiskeri- og havbruksfag sier det noe om at det ikke er interessen for faget som mangler. Jentene ønsker selvfølgelig å få bruke utdannelsen sin. Da er det opp til næringa å gjøre seg bruk av den kompetansen disse jentene har. Faktisk vil næringa tape på å ikke gjøre det. Dette mener jeg er så viktig at ved neste tildelingsrunde på laksekonsesjoner skal jenter som ellers tilfredsstiller kravene, prioriteres.

Fiskeri- og havbruksnæringen har fortrinn gjennom naturgitte rammebetingelser. Det bor folk med stor kompetanse og erfaring langs kysten. Næringen står overfor store utfordringer i å utnytte de potensialene som ligger i naturressursene og den lokale kunnskap som finnes. Derfor må vi legge vekt på å utnytte regionale fortrinn og å øke lønnsomheten i næringen.

1.1.5 Samferdsel og transport

Vårt femte politikkområde er å legge til rette for at transport av fisk og fiskeprodukter kan foregå på en lønnsom, effektiv og sikker måte.

Norsk næringsliv har høye transportkostnader sammenlignet med utenlandske konkurrenter. Dette er en ulempe som spesielt rammer distriktene. Reduksjon i transportkostnadene er et viktig bidrag til å bedre lønnsomhet og konkurranseevne for norsk næringsliv. Både staten og næringslivet må bidra til dette.

Regjeringen tar ansvar for å bidra til å redusere ulempene ved de lange avstandene både innenlands og til de viktigste markedene utenlands. Dette kommer fram i Stortingsmeldingen om Nasjonal transportplan 2002-2011 som Regjeringen la fram i september i fjor og Stortinget behandlet i februar i år. Målrettet oppfølging av planen vil gi grunnlag for verdiskaping og vekst. Viktige tiltak er å fjerne flaskehalser, å bedre terminaler og knutepunkters tilknytning til det øvrige transportnettet, bedre kapasitetsutnyttelse i transportkorridorer, jevnere standard i transportkorridorer og bedre forbindelser til utlandet.

På det europeiske kontinentet ser vi at det blir stadig tettere trafikk på vegene. I EU mener man at det ikke er mulig å leve videre med en stadig økende vegtrafikk, og de vil gjøre noe med det. Dette vil selvsagt også få betydning for norsk eksport av fisk og fiskeprodukter.

Dette er blant disse forhold som gjør at Regjeringen i Nasjonal transportplan også fremholder nødvendigheten av en nøye vurdering av den overordnede havnestrukturen og prioriteringen av fiskerihavneprosjekter.

I større grad må vi se fiskerihavner og trafikkhavner i sammenheng. Dersom man skal kunne nå våre mål om overføring av godstransport fra veg til sjø også for fiskeri- og havbruksnæringen del, vil en nær kobling til trafikkhavner i en eksportkjede være helt avgjørende.

1.1.6 Utløsning av potensialet i havbruksnæringen

Vårt sjette politikkområde er å utløse alle mulighetene i bruk i havbruksnæringen. Norge har spesielle fortrinn som havbruksnasjon. Med våre fortrinn blant annet i en unik kystlinje, råvaretilgang og globalt konkurransedyktig kompetanse, vil næringen fortsette å vokse med basis i Norge.

Havbruksnæringen har betydelige vekstmuligheter. Men heller ikke havbruksnæringa vokser inn i himmelen – i hvert fall ikke av seg selv. Historien har lært oss det. Derfor er det fortsatt viktig å lære av historien, noe vi så et godt eksempel på da daværende fiskeriminister Jan Henry T. Olsen innførte fôrkvoteordninga i 1996. Det er ikke mange som i dag mener det var en gal avgjørelse.

Vi ser også stadig at havbruksnæringa – med laksen i spissen – står ovenfor nye og tøffe utfordringer. Ikke minst har vi sett det i den siste tiden med algeoppblomstring på Sørlandskysten. Hvis algeoppblomstringen har sammenheng med menneskeskapte miljøproblemer, det seg være utslipp av næringssalter eller transport av ballastvann, må vi begynne der. Da er vi fort over på internasjonale forhandlinger som ikke har vist seg å være enkle, men som bare kan løses med dialog.

Jeg forventer at oppdrett av laks og ørret vil utgjøre og forbli fundamentet for norsk oppdrettsnæring fremover. Samtidig vil nye arter spille en stadig viktigere del av vår oppdrettsnæring. Skjell og marine arter befinner seg på et tidlig stadium. I en overgangsfase vil det være behov for offentlig fødselshjelp til de virksomheter som ennå ikke er fullt ut kommersialisert.

Det er i år bevilget 86 millioner kroner til et nytt nyskapingsprogram for kommersiell utnyttelse av marine ressurser. Gjennom dette programmet ønsker vi å legge til rette for prosjekter hvor det eksisterende virkemiddelapparatet ikke fullt ut dekker de utfordringer som en voksende fiskeri- og havbruksnæring står overfor.

Et prioritert område er den videre utviklingen av marine arter i oppdrett. Spesielt vil vi satse på utviklingen av torskeoppdrett som kommersiell næring. Da jeg var i Finnmark nylig tok jeg til orde for satsing på en innsats for å kommersialisere torskeoppdrett, med utgangspunkt i Finnmark. Det forutsetter at private aktører i Finnmark blir med. Jeg ser for meg et spleiselag mellom Staten, FOU-miljø og private aktører.

Også prosjekter i overgangen mellom oppdrett og havbeite vil prioriteres.

Mye av forklaringen på havbruksnæringens suksess ligger i dens evne til nyskaping. Dette er basert på kunnskapsutvikling og samarbeid mellom aktørene i næringen, organisasjonene, forskning og forvaltning. Men fortsatt har vi bare utnyttet deler av våre marine muligheter.

Havbruksnæringens sterke vekst i løpet av 1990-årene har ikke vært fulgt opp med en tilsvarende satsing på forvaltningsapparatet. Samtidig tillegges forvaltningen stadig flere nye og nødvendige oppgaver. Fra enkelte hold har det vært hevdet at manglende ressurser i havbruksforvaltningen kan være en flaskehals for næringens videre utvikling.

Som et ledd i Regjeringens fornyelsesprogram for offentlig sektor, vil vi se nærmere på ressursbehovet i en kostnadseffektiv havbruksforvaltning. Vårt mål er at vi skal ha en moderne havbruksforvaltning med kompetanse og kapasitet tilpasset næringens behov, og at det offentlige apparatet videreutvikles i takt med veksten i næringen.

Fornyelse av offentlig sektor er også viktig for det private næringsliv av flere grunner. En viktig del av fornyelsen består også i å se om de krav vi stiller til rapportering m.m. står i forhold til verdien ved rapportene.

Videre kan vi ikke tillate oss å "sløse" med arbeidskraften i Norge. Vi må hele tiden passe på at vi setter inn arbeidskraften der det er størst behov. En av de største utfordringene for privat sektor blir i framtiden å skaffe seg nok arbeidskraft. Da må offentlig sektor, som er den største arbeidsgiver i Norge, være sitt ansvar bevisst – også i denne sammenhengen.

1.1.7 Statlig risikokapital

Det syvende og siste politikkområde er opprettelsen av et halvstatlig investeringsselskap.

Erfaringer, også fra andre land, viser at privat og statlig kapital må samarbeide om å skape ny næringsvirksomhet. I Norge skjer en betydelig del av sparingen på statens hånd og Regjeringen mener at deler av denne sparingen bør benyttes til å styrke norske kapitalmiljøer, slik at disse gjennom partnerskap med staten kan bli aktive medspillere for næringslivet.

Derfor har Regjeringen tatt initiativet til opprettelsen av et halvstatlig investeringsselskap som i utgangspunktet skal få en kapitalbase på 5 milliarder. Vi vil innen utgangen av april legge fram ei Stortingsmelding om organisering av selskapet. Der vil vi foreslå at staten bidrar til å etablere flere investeringsfond, hvor de private har minimum 51 % av aksjekapitalen. Staten bør ikke gå under 1/3 eierandel.

Disse halvprivate investeringsfondene vil i hovedsak være basert på initiativ fra eier- forvalter- og FOUmiljøer. Utgangspunkt for investeringer vil trolig være bransjer og klynger med stort verdiskapningspotensial, og blant dem er definitivt marin sektor.

Lokalisering av fondene vil være bestemt av:

• eierne – hvor de private vil være i flertall
• hvor initiativene blir tatt

• der det er mulig å knytte fondene opp mot gode forvalter- og FOU-miljø

Avslutning

Jeg startet foredraget med å svare "ja", men et betinget "ja" på spørsmålet om den marine næringen hadde en framtid.

Myndighetenes rolle i framtiden vil i større grad være å definere de overordnede mål og best mulig legge til rette for dere som jobber i næringen. Dere må selv, gjennom deres institusjoner og organisasjoner, ta et større direkte ansvar for at næringsaktiviteten utøves i tråd med de felles mål og de nasjonale rammebetingelser.

Vi vil spille med på laget bl.a.:

• ved å bidra til å etablere konkurransedyktige rammebetingelser for norske bedrifter på verdensmarkedene.
• ved å bidra til å sikre et godt naturgrunnlag og havmiljø, som er en forutsetning for å kunne høste og skape verdier fra havet.
• ved å styrke FoU innsatsen innen marin sektor
• ved å opprettholde levedyktige lokalsamfunn som bidrar til å sikre en videre utvikling av fiskeri- og havbruksnæringen.
• ved å legge til rette for at transport av fisk og fiskeprodukter kan foregå på en effektiv, lønnsom og sikker måte.
• ved legge til rette for utløsning av potensialet havbruksnæringen.
• og ved å opprette et halvstatlig investeringsselskap med sikte på å styrke norske kapitalmiljøer til aktive medspillere for næringslivet.

Henry Ford drev i en annen bransje enn deres. Men han hadde en klok observasjon vi kan hente inspirasjon fra da han sa: " Å komme sammen er begynnelsen. Å holde sammen er fremskritt. Å arbeide sammen er suksess".

Takk for oppmerksomheten!