EØS-linjen Kommentert liste_000512

EF-Rettsakter som vil kunne behandles i EØS-komiteen 12. mai 2000

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XIII Legemidler

• linkintHoveddel399 R 1931399 R 1931 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1931/1999 av 9. september 1999 om endring av vedlegg I, II og III til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en fremgangsmåte i Fellesskapet for fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse

Kapittel XVIII Informasjonsteknologi, telekommunikasjoner og databehandling

• linkintHoveddel399 D 0645399 D 0645 Kommisjonsvedtak 1999/645/EF av 15. september 1999 om ei felles teknisk forskrift om krav til tilkopling for TETRA-tilgang til naudmeldingstenester

Vedlegg XIII Transport

Kapittel VI Sivil luftfart

• linkintHoveddel1999/C 222/011999/C 222/01 Rådsresolusjon av 19. juli 1999 om situasjonen med omsyn til seinkingar i lufttrafikken i Europa

Vedlegg XIV Konkurranse

• linkintHoveddel300 R-0823300 R 0823 Kommisjonsforordning (EF) nr. 823/2000 av 19. april 2000 om anvendelse av traktatens artikkel 81 nr. 3 på visse grupper av avtaler, beslutninger og samordnet opptreden mellom rederier som driver linjefart (konsortier)

Vedlegg XVIII Helse og sikkerhet på arbeidsplassen

• linkintHoveddel399 L 0070399 L 0070 Rådsdirektiv 1999/70/EF av 28. juni 1999 om rammeavtalen om midlertidig tilsetting inngått mellom EFF, UNICE og CEEP

Protokoll 21 om gjennomføring av konkurransebestemmelser for foretak

• linkintHoveddel1399 R 1216399 R 1216 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1216/1999 av 10 juni 1999 om endring av forordning nr. 17, første forordning om anvendelse av traktatens artikkel 81 og 82

399 R 1931 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1931/1999 av 9. september 1999 om endring av vedlegg I, II og III til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en fremgangsmåte i Fellesskapet for fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 3, s. 509). Den omfatter bestemmelser om fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i samtlige næringsmidler av animalsk opprinnelse, herunder kjøtt, fisk, melk, egg og honning.Kommisjonsforordning (EF) nr. 1931/99 supplerer/endrer vedlegg I, II og III til nevnte forordning.

Forordningens vedlegg I inneholder en liste over farmakologisk virksomme stoffer som det er fastsatt maksimumsgrense for. Vedlegg II inneholder en liste over stoffer der en vurdering har vist at det ikke er nødvendig å fastsette maksimumsgrenser, mens vedlegg III inneholder en liste over stoffer som det er fastsatt midlertidig maksimumsgrense for i et bestemt tidsrom. Vedlegg IV inneholder en liste over stoffer som det ikke kan fastsettes maksimumsgrense for, fordi rester uansett mengde er helsefarlig for forbrukerne. Slike stoffer er derfor forbudt for matproduserende dyr.

Antiinfeksjonsmidlene cefquinom og apramycin, antiparasittmidlene teflubenzuron og emamektin samt det antiinflammatoriske stoffet carprofen tilføyes listen i vedlegg I. De uorganiske stoffene bromid og kaliumsalt, de organiske stoffene apramycin, azametifos, doxapram, piperonylbutoksid, sulfogaiacol og vetrabutinhydroklorid samt adenosin og dets 5'-mono-, 5'-di- og 5'-trifosfater, alanin, arginin, asparagin, asparaginsyre, carnitin, cholin, chymotrypsin, citrullin, cystein, cytidine og dets 5'-mono-, 5'-di- og 5'-trifosfater, glutaminsyre, glutamin, glycin, guanosin og dets 5'-mono-, 5'-di- og 5'-trifosfater, histidin, hyaluronsyre, inosine og dets 5'-mono-, 5'-di- og 5'-trifosfater, inositol, isoleucin, leucin, lysin, metionin, ornitin, orotinsyre, pepsin, fenylalanin, prolin, serin, tioktinsyre, treonin, tymidin, trypsin, tryptofan, tyrosin, uridin og dets 5'-mono-, 5'-di- og 5'-trifosfater og valin tilføyes listen i vedlegg II. Antiinfeksjonsmidlet kanamycin og antiparasittmidlene cymiazol og coumafos tilføyes listen i vedlegg III.

Merknader

Teflubenzuron, emamektin og coumafos tas inn på godkjenningsfritak i Norge, dvs. at det er gjort unntak fra kravet om godkjenning og utstedelse av markedsføringstillatelse. Azametifos og doxapram finnes i preparater godkjent til matproduserende dyr. Cefquinom, apramycin, carprofen, bromid, kaliumsalt, piperonylbutoksid, sulfogaiacol, vetrabutinhydroklorid, kanamycin og cymiazol er ikke godkjent til matproduserende dyr i Norge. De øvrige stoffene er hovedsakelig hjelpestoffer og urter og vil kunne forekomme i spesialpreparater og apotekfremstilte preparater.

Forskrift 10. oktober 1996 nr. 997 om maksimumsverdier for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse som gjennomfører rammeforordning (EØF) nr. 2377/90, vil måtte endres.

Forordningen har vært til vurdering hos Statens legemiddelkontroll, Norges veterinærhøyskole og Den norske veterinærforening. Ingen innsigelser er kommet fra disse.

Kapittel XVIII Informasjonsteknologi, telekommunikasjoner og databehandling

399 D 0645 Kommisjonsvedtak 1999/645/EF av 15. september 1999 om ei felles teknisk forskrift om krav til tilkopling for TETRA-tilgang til naudmeldingstenester

Sammendrag av innholdet

Vedtaket spesifiserer grunnleggende tekniske krav som TETRA-terminalutstyr tilknyttet et TETRA-nett må oppfylle (TETRA = Terrestrial Trunked Radio). TETRA er et lukket (ikke offentlig) radionett som i denne sammenheng skal anvendes for politi- og nødtjenester. Disse radiobaserte tjenestene skal operere innen europeiske harmoniserte frekvensbånd i området 380 MHz til 383 MHz og 390 MHz til 393 MHz. Formålet med vedtaket er å hindre forstyrrelser i offentlig telenett, å sikre samvirke mellom offentlig telenett og TETRA-terminaler og å sikre samvirke mellom TETRA-terminaler slik at kommunikasjonen kan rutes riktig gjennom de aktuelle nettene.

Merknader

Hovedhensikten med reguleringen er å fastsette en felleseuropeisk typegodkjenningsordning, noe som innebærer fri flyt av godkjente terminaler. Kommisjonsvedtaket avløser midlertidige ordninger og har således svært få praktiske konsekvenser. Vedtaket er gjort etter innstilling i EUs teleterminalkomité, der Norge er representert. Det er i norsk interesse å gjennomføre vedtaket.

Vedtaket vil bli gjennomført som norsk forskrift i henhold til "Forskrift om teleterminalutstyr og satellittjordstasjoner der det foreligger felles tekniske reguleringer under EØS".

Vedlegg XIII Transport

Kapittel VI Sivil luftfart

1999/C 222/01 Rådsresolusjon av 19. juli 1999 om situasjonen med omsyn til seinkingar i lufttrafikken i Europa

Sammendrag av innholdet

EU ønsker med rådsresolusjonen å sette fokus på situasjonen vedrørende luftfartsforsinkelser i Europa. Det vises til at forsinkelsene undergraver en effektiv trafikkavvikling, og at de kan føre til store belastninger for miljøet. Området må derfor prioriteres for å redusere antallet forsinkelser i luftfarten. Dette er et formål som Norge generelt støtter.

Rådsresolusjonen er en forløper til Kommisjonens meddelelse "The creation of the European Single Sky", som ble lagt frem på Rådsmøtet for transport i desember 1999. Meddelelsen inneholder forslag til de mer konkrete tiltak som skal til for å oppnå en reduksjon av antallet forsinkelser i lufttrafikken, mens rådsresolusjonen mer er å betrakte som et varsel om at området må prioriteres.

Merknader

Rådsresolusjonen er EØS-relevant. Selv om Norge ikke er forpliktet til å ta resolusjonen inn i EØS-avtalen, vurderes det som hensiktsmessig å innlemme den, særlig som en oppfølging av den oppfordring det ligger i rådsresolusjonen om å videreføre og forsterke det nasjonale arbeid med å redusere antallet lufttrafikkforsinkelser.

Rådsresolusjon er ikke rettslig bindende og medfører ingen administrative, budsjettmessige eller rettslige konsekvenser.

Vedlegg XIV Konkurranse

300 R 0823 Kommisjonsforordning (EF) nr. 823/2000 av 19. april 2000 om anvendelse av traktatens artikkel 81 nr. 3 på visse grupper av avtaler, beslutninger og samordnet opptreden mellom rederier som driver linjefart (konsortier)

Sammendrag av innholdet

Forordningen erstatter kommisjonsforordning EF nr. 870/95, som er en del av EØS-avtalen, jf. EØS-komitéens beslutning nr. 12/96 av 1.3.96 (kunngjort i EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende nr. 22/96 av 23.5.96).

Forordningen innebærer et såkalt gruppeunntak som utløp 21. april 2000. Den unntar visse former for samarbeid mellom skipsfartsselskaper fra det generelle forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid i EF-traktaten artikkel 81 nr. 1. Forordningen dekker konsortium som opererer både i og utenfor linjekonferanser. Et konsortium er etter forordningen definert som en avtale inngått mellom minst to rederier, som på et bestemt trafikkområde driver regelmessig internasjonal linjeskipsfart med transport utelukkende av gods, hovedsakelig i containere. Konsortiet har til formål å etablere et samarbeid om felles ruter, og tar sikte på å forbedre de ytelser som de enkelte medlemmer kan tilby uten å delta i et konsortium. Videre har konsortiet til formål å rasjonalisere medlemmenes virksomhet gjennom tekniske, driftsmessige og /eller kommersielle arrangementer, men uten fastsettelse av fraktrater.

Som et første skritt i forberedelsen av tiltak i forbindelse med at forordning 870/95 utløp, la Kommisjonens DG IV 28. januar 1999 frem et arbeidsnotat med anbefaling om videreføring av gruppeunntaket, basert på erfaringer og praksis rundt det nåværende unntaket.

Det fremgikk av notatet at Kommisjonen mente forordningen i praksis har fungert bra. Det ble videre vist til at det ikke er mottatt klager fra konsortier som ikke er omfattet av unntaket fra forbudet mot samarbeid. På denne bakgrunn konkluderte Kommisjonen med at unntaket bør forlenges, men at det bør gjennomgå noen mindre endringer. Notatet ble sendt til medlemsstatene på høring og lagt ut på Kommisjonens hjemmesider for eventuelle kommentarer.

Etter høringsrunden utarbeidet Kommisjonen et første utkast til ny forordning som ble diskutert i møte den 7. desember 1999 i Den rådgivende komité for konkurransespørsmål innen sjøtransport.

Den nye forordningen er stort sett en gjentagelse av kommisjonsforordning (EF) nr. 870/95, med enkelte justeringer, bl.a. for å bringe gruppeunntaket mer i overensstemmelse med praksis. Den vesentlige materielle endringen er at Kommisjonens prosedyre for behandling av konsortiumsamarbeid heretter vil bli basert på terskelverdier som relaterer seg til markedsandeler. I det nåværende unntaket er terskelverdiene basert på andel av total transportmengde på en relevant transportstrekning. For å være omfattet av gruppeunntaket må for eksempel konsortier som opererer innenfor en linjekonferanse, ikke ha større markedsandel enn 30 % i hvert av de markeder der det opererer. For konsortier utenfor en linjekonferanse er det tilsvarende kravet at de ikke kan ha mer enn 35 % markedsandel. Forordningen innebærer altså at det blir konsortiets markedsandel som er grunnlag for Kommisjonens vurdering av markedsmakt, ikke som tidligere trafikkandelen. Overgangen til terskelverdier basert på markedsandeler bringer forordningen på linje med det som ellers er vanlig i konkurransesaker.

Merknader

Forordning (EF) nr. 870/95 er gjennomført i norsk rett ved forskrift 4. desember 1992 nr. 964 om materielle konkurranseregler i EØS-avtalen, del II Transport, kapittel XI A. Den nye forordningen vil kunne gjennomføres i norsk rett ved forskriftsendring.

Vedlegg XVIII Helse og sikkerhet på arbeidsplassen

399 L 0070 Rådsdirektiv 1999/70/EF av 28. juni 1999 om rammeavtalen om midlertidig tilsetting inngått mellom EFF, UNICE og CEEP

Sammendrag av innholdet

Direktivet gjelder for alle midlertidig tilsatte (også på sjøfartsområdet), med unntak av personer utleid fra vikarbyrå. Formålet er å forbedre vilkårene for midlertidig tilsatte ved innføring av prinsippet om ikke-diskriminering i forhold til fast tilsatte. Videre settes det rammer for bruk av gjentatte midlertidige tilsettinger. Samtidig skal det tas hensyn til behovet for fleksibilitet i arbeidslivet. Det ramses opp tre kriterier for bruk av gjentatt, midlertidig tilsetting. Dersom det ikke allerede finnes et verktøy til å forhindre misbruk av gjentatt midlertidig tilsetting, skal en eller flere av følgende begrensninger innføres i nasjonal rett: 1.objektive grunner som legitimerer fornyelse av midlertidige kontrakter eller arbeidsforhold, 2.en yttergrense på total varighet av gjentatte midlertidige arbeidskontrakter eller arbeidsforhold, 3.en yttergrense for antall fornyelser av slike kontrakter eller arbeidsforhold. Vilkårene i direktivet er minimumsvilkår, slik at direktivet ikke kan gi grunnlag for å gi midlertidig tilsatte dårligere vilkår enn de allerede har etter nasjonal lovgivning. Derimot er det anledning til å gi midlertidig tilsatte bedre vilkår enn det som følger av direktivteksten. I utgangspunktet inneholder direktivet adgang til å velge mellom gjennomføring av direktivets bestemmelser ved avtaler mellom arbeidslivets parter eller ved lover/forskrifter.

Merknader

For landbasert virksomhet tilfredsstiller Norge kjernedelen av direktivet gjennom bestemmelsen i Arbeidsmiljøloven § 58 A, jf. rammeavtalens art. 5 nr.1 bokstav a. Hovedregelen i norsk rett er at midlertidig tilsetting bare kan avtales dersom arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften. Imidlertid har direktivet en bestemmelse om at midlertidig tilsatte skal bli informert om hvilke ledige stillinger som finnes i bedriften. Formålet er at de skal sikres mulighet til fast tilsetting, jf. art. 6 nr. 1. Arbeidsmiljøloven har pr. i dag ingen tilsvarende bestemmelse, og gjennomføringen av direktivet krever en lovendring. Videre inneholder direktivet en generell anti-diskrimineringsklausul som ikke har noen direkte parallell i Arbeidsmiljøloven. Lovverket inneholder etter norske myndigheters vurdering ingen bestemmelser som virker diskriminerende i forhold til midlertidig tilsatte. Arbeidslivets parter vil videre bli bedt om å påse at tariffavtalene oppfyller direktivets krav på dette punkt. Det vil derfor ikke være behov for en tilsvarende generell anti-diskrimineringsklausul i norsk rett. På skipsfartsområdet er det i utgangspunktet ikke behov for endringer i lover og forskrifter. Endringer i lover/forskrifter vil imidlertid kunne bli aktuelt dersom arbeidslivets parter ikke lykkes med å inngå avtaler som oppfyller direktivets krav.

Protokoll 21 om gjennomføring av konkurransebestemmelser for foretak

399 R 1216 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1216/1999 av 10 juni 1999 om endring av forordning nr. 17, første forordning om anvendelse av traktatens artikkel 81 og 82

Sammendrag av innholdet

Grunnlaget for håndhevingen av konkurranseregelverket i EU/EØS er rådsforordning nr. 17 fra 1962 som er innlemmet i EØS-avtalens protokoll 21. Dette regelverket er basert på at avtaler i strid med forbudet i EF-traktaten artikkel 81 nr. 1/EØS-avtalens artikkel 53 nr. 1 som hovedregel må meldes til Kommisjonen/EFTAs overvåkingsorgan for å få individuelt unntak. En avtale som omfattes av forbudet, og som ikke har fått individuelt unntak, vil være ugyldig. Dette gjelder selv om avtalen materielt sett oppfyller vilkårene for unntak i EF-traktatens artikkel 81 nr. 3/EØS-avtalens artikkel 53 nr. 3. Som hovedregel kan overvåkingsorganene ikke gi unntak med tilbakevirkende kraft, dvs at unntak kun kan gis med virkning fra datoen for melding. Konsekvensen av dette er at foretakene ofte umiddelbart vil melde sine avtaler for å sikre seg mot ugyldighetssøksmål fra parter som evt. skulle ønske å fri seg fra sine kontraktsforpliktelser.

Forordningen innebærer at alle vertikale avtaler nå kan få unntak med tilbakevirkende kraft, dvs. også for tidspunktet før melding er inngitt.

Merknader

Rettsakten må ses som en del av Kommisjonens reformarbeid vedrørende ny politikk for behandlingen av vertikale restriksjoner. Endringen innebærer en lettelse for bedriftene, som bl.a. betyr at det ikke vil være nødvendig med en "automatisk" melding av avtaler.

Forordningen vil bli gjennomført ved forskriftsendring.

EØS-komitebeslutning om forberedende tiltak for det europeiske språkår i 2001 (budsjettlinje B3-1003 for 2000)

Sammendrag av innholdet

Europarådet og EU vedtok i 1999 å lansere Det europeiske språkåret (EYL) i 2001. EYL skal gjennomføres i regi av Europarådet og EU.

Formålet er primært en publikumskampanje der det fokuseres på verdien av å kunne flere fremmedspråk som ledd i internasjonal kommunikasjon og interkulturell forståelse. Rammen om EYL er en åpningskonferanse i Sverige i januar 2001 og en sluttkonferanse i Belgia i desember 2001. Internasjonale konferanser, språkfestivaler, konkurranser og utstillinger vil bli avholdt. Europarådet vil legge fram sitt arbeid med språk, bl.a. gjennom et europeisk rammmeverk for språkopplæring, som kan bli et veiledende instrument for vurdering av språkkompetanse. Det legges vekt på strategi overfor media, og kjente personer vil bli forsøkt benyttet i kampanjen. Det oppfordres til åpne dager ved institusjoner for språkopplæring. EU vil også fokusere på regions- og minoritetsspråk og på språkaktiviterer innenfor Sokrates II og Leonardo da Vinci.

Hvert land skal ha nasjonale opplegg for EYL. Organiseringen av arbeidet nasjonalt skal ledes av en koordinator. I tillegg kan det opprettes en nasjonal komité, som Norge nå oppretter, og etableres undergrupper og -komiteer.

EU og Europarådet vil ha nasjonale koordinatorer knyttet til seg for å sikre nasjonal oppfølging og sammenheng mellom nasjonale og internasjonale opplegg. I tillegg ønskes en nasjonal komite med representanter fra utdanningsmiljøer, organisasjoner, media mm.

Merknader

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) har gitt frivillige bidrag til Europarådets forberedelser i inneværende år og bidrar til EU over EØS-budsjettet. I tillegg er det avsatt midler på KUFs budsjett i år 2000 til nasjonale forberedelser. Det vil bli avsatt midler til norsk deltakelse i EYL på statsbudsjettet for 2001, bl.a. midler til obligatorisk bidrag til EU.

Aktuelle tiltak i Norge er:

• Fokusering innen utdanning på andre språk enn engelsk, sammen med minoritetsspråk som samisk
• Innvandrerspråk
• Analyse av språkenes stilling i utdanning, herunder analyse av rekrutteringstallene for fremmedspråklærere

Koordineringsansvaret for EYL i Norge er lagt til Nasjonalt læremiddelsenter (NLS), som fra 1.8.2000 inngår i Nasjonalt senter for utvikling og læring (Læringssentret).

Ny overføringsordning under EØS-avtalen (tidligere Låne- og tilskuddsordningen)

EFTA/EØS-landenes bidragsforpliktelser etter låne- og tilskuddsordningen under EØS-avtalen utløp 31. desember 1998. Sommeren 1998 ble det fra spansk side fremmet krav overfor Kommisjonen om en forlengelse av ordningen. På EØS-rådets møte 6. oktober 1998 godtok EFTA/EØS-landene at det skulle innledes drøftinger om låne- og tilskuddsordningen. Enigheten om rammene for en ny låne- og tilskudds-ordning ble bekreftet skriftlig 20. april 1999.

Ordningen skal garantere en utbetaling på 119,6 millioner Euro eller ca. en milliard NOK i femårsperioden 1999-2003. Den finansielle rammen for den nye ordningen vil medføre norske forpliktelser på 113,6 mill EURO i perioden 1999–2003. Det legges som tidligere opp til 1/5 av midlene under ordningen kan bevilges årlig på akkumulert basis.

Man er nå kommet til enighet om de praktiske og rettslige sidene ved ordningen. Målsettingen at to tredjedeler av midlene skal gå til prosjekter innen miljø-området.Tidligere ble ca. 80 prosent av støtten gitt som tilskudd og ca. 20 prosent som rentesubsidier. Tilskuddene har vist seg å gi best EFTA-profilering, og den nye ordningen baseres derfor på tilskudd. Støtteberettigede områder er de samme områder som mottar midler fra EUs samhørighetsfond (Hellas, Portugal, deler av Spania og Irland).

For forvaltning av ordningen vil det, som ved den forrige ordningen, bli etablert en komité med representanter fra de ulike EFTA-statene som bidrar med midler. Komiteen skal behandle og beslutte hvilke søknader som skal støttes. Den tidligere ordningen ble forvaltet av Den europeiske investeringsbanken (EIB), som for den nye ordningen har sagt seg villig til å bistå med identifikasjon og vurdering av aktuelle prosjektsøknader på vegne av søkerlandene.

Den nye ordningen er omtalt i revidert nasjonalbudsjett for 1999 og i St. prp. nr 1 (1999-2000). Beslutning i EØS-komiteen vil bli fattet med forbehold om Stortingets samtykke. Deretter vil det bli fremmet en egen stortingsproposisjon om saken.