NATO og EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk

Da tanken om en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet fikk nytt liv etter den kalde krigens slutt, prøvet man først ut mulighetene for revitalisere Den vesteuropeiske union (VEU), i samarbeid med NATO. NATO vedtok på utenriksministermøtet i Berlin våren 1996 å styrke NATOs evne til å understøtte europeiske operasjoner i de tilfeller der NATO ikke selv så det som formålstjenlig å engasjere seg. I praksis brukte man gjennom 90-tallet snarere NATO (IFOR, SFOR- og KFOR-operasjonene), eller en ad hoc-koalisjon av villige land (Albania i 1997), enn VEU som organisatorisk ramme for militær krisehåndtering i Europa.

Da EU besluttet å utvikle en militær krisehåndteringsevne innenfor rammen av EU-samarbeidet, fikk også NATOs arbeid ny retning. NATOs toppmøte i 1999 fastla et program for det videre arbeid med europeisk sikkerhet og forsvar. NATO ønsket velkommen EUs planer om å styrke sin egen evne til militær krisehåndtering, under forutsetning av at dette ikke medførte unødvendig duplisering av ressurser som allerede fantes i NATO. Man la stor vekt på størst mulig deltagelse i EU-ledede operasjoner for de europeiske allierte ikke-EU-land. Toppmøtet fastsatte at EU skal kunne gis adgang til NATO-ressurser for europeiske krisehåndteringsoperasjoner, og at det ble utviklet et konsultasjons- og samarbeidsforhold mellom EU og NATO slik det hadde vært mellom VEU og NATO.

Konsultasjons- og kontaktordninger mellom EU og NATO er allerede satt i verk på flere områder, blant annet gjennom jevnlige møter mellom EUs og NATOs råd, generalsekretærer og sekretariater og gjennom felles arbeidsgrupper på ulike områder. Fra sommeren 2000 har man hatt en midlertidig sikkerhetsavtale som bl.a. er en forutsetning for informasjonsutveksling mellom de to organisasjonene. Eksperter fra NATO og fra NATO-landene bistår i arbeidet med EUs styrkemål gjennom en egen arbeidsgruppe.

En rekke spørsmål i EU-NATO-forholdet har ikke funnet sin endelige form. Blant de viktigste er betingelsene for samarbeid mellom EU og NATO på forsvarsplanleggingsområdet og vilkårene for EUs anvendelse av NATOs ressurser og evner i en krisehåndteringsoperasjon. Det arbeides videre både i EU og i NATO med sikte på å komme frem til konkrete, omforente løsninger.