Utenriks- og sikkerhetspolitisk redegjørelse ved utenriksminister Thorbjørn Jagland

Oslo Militære Samfund, 2. oktober 2000

Formann,

Kjære tilhørere,

I løpet av sine 175 år har Oslo Militære Samfund bidratt til å sette aktuelle utenriks- og forsvarspolitiske spørsmål på dagsordenen. Det er for første gang jeg har anledning til å tale til dette forum som utenriksminister. Jeg har sett fram til denne kvelden her i Oslo Militære Samfund.

I det følgende vil jeg søke å gi dere en oversikt over de viktigste utenriks- og sikkerhetspolitiske utfordringer Norge i dag står overfor - sett fra mitt ståsted som norsk utenriksminister.

Utgangspunktet for regjeringens utenrikspolitikk er at vi tjener norske interesser best ved å være en aktiv deltaker, bidragsyter og konstruktiv medspiller i internasjonal politikk.

Dette kommer til uttrykk i Norges betydelige utenrikspolitiske engasjement, og ved vår humanitære innsats og utviklingsbistand.

Dette kommer til uttrykk i vårt internasjonale arbeid for fred og forsoning – det være seg i Midtøsten, Colombia, Sri Lanka eller Sudan.

Dette kommer til uttrykk i vår aktive deltakelse i NATO, OSSE og FN.

Og sist men ikke minst, dette kommer til uttrykk i vårt forhold til et Europa i rivende utvikling.

Norges sikkerhet kan ikke lenger bare ivaretas gjennom militært forsvar av eget territorium. Nye trusler krever nye virkemidler.

Truslene mot vår sikkerhet i dag, er langt mer sammensatte enn for bare få år siden. De har sitt utspring i etnisk og religiøs diskriminering, underutvikling og manglende økonomiske muligheter, systematiske menneskerettighetsbrudd, og akutte miljø- og helseproblemer.

Slike trusler har ingen respekt for nasjonale grenser og kan derfor ikke løses på nasjonal basis alene. I økende grad står vi overfor felles utfordringer som bare kan løses i fellesskap – regionalt eller globalt.

Bare ved å bidra aktivt til andres sikkerhet, kan vi sikre oss selv.

Formann,

Kjære tilhørere,

Utviklingen på Balkan understreker at Europas sikkerhet er udelelig. Konflikter og mangel på stabilitet på Balkan påvirker hele Europa.

Miloševic-regimet har vært kilde til politisk uro og konflikt, ikke bare i Det tidligere Jugoslavia, men i hele regionen. De nylige valgene i Jugoslavia viser imidlertid at befolkningen har fått nok.

Folket i Serbia har tatt et klart oppgjør med Miloševic-regimets konfrontasjons- og korrupsjonspolitikk. Oppslutningen om Den demokratiske opposisjonen i Serbia (DOS) og presidentkandidat Koštunica, har vært over enhver forventning.

Det serbiske folk vil ikke lenger være Europas paria-stat på grunn av Miloševics feilslåtte politikk. De ønsker demokratisering, økt velstand og tilnærming til de øvrige europeiske land.

Det er ingen tvil om at Koštunica oppnådde absolutt flertall over Miloševic i presidentvalget. Den demokratiske opposisjonen (DOS) gjorde nærmest rent bord i de serbiske lokalvalgene og fått rent flertall i 90 av 130 kommuner.

Miloševic -regimets manipulasjon av valgresultatet har imidlertid medført at opposisjonen krever en ny gjennomgang av valgresultatet i full åpenhet og under nærvær av internasjonale observatører. Dette har Norge gitt sin fulle støtte. Vi er selv rede til å sende en eller flere observatører om ønskelig.

Norge går på linje med de fleste andre vestlige land inn for å heve sanksjonene mot Jugoslavia og gi omfattende økonomisk bistand og annen støtte til landet, så snart Koštunica er innsatt som president.

Etter at de demokratiske krefter har tatt over må europeiske og andre land ta et krafttak for å gi demokratiet levevilkår og å gi befolkningen et bedret livsgrunnlag.

Norge har vært en viktig støttespiller for opposisjonen i Jugoslavia. Gjennom konkrete prosjekter til støtte for sivilbefolkningen har Norge blitt et land som nyter respekt og anerkjennelse blant de brede lag av folket. På denne måten har vi bidratt til å støtte de demokratiske kreftene.

Vi bærer dermed videre en historisk forbindelse mellom Norge og det jugoslaviske folk. Vi bærer videre en norsk tradisjon som har gått ut på å støtte krefter som arbeider for demokrati og menneskerettigheter. Det vi nå gjør i forhold til Jugoslavia var det samme som Norge tidligere gjorde i forhold til Spania og Portugal.

Vi oppnådde den gang å gi støtte til demokratibevegelsen. Og vi oppnådde å skape større respekt og anerkjennelse for Norge.

Jeg vil tro vi oppnår det samme nå – i Jugoslavia og på Balkan.

Jeg er overbevist om at Miloševics dager er talte.

Jeg er overbevist om at innføringen av fullt demokrati i Jugoslavia vil vise at folkestyre er grunnlaget for fred. Det vil også bli historiens dom over NATOs aksjoner i Bosnia og Kosovo. Uten at noen var villige til å sette seg opp mot Miloševics nasjonalisme, hadde han heller ikke falt. Da kunne hans farlige nasjonalisme spredd seg til store deler av Europa. Derfor var Norge også villig til å delta.

Formann,

Kjære tilhørere,

Internasjonale militære operasjoner har i større grad enn under den kalde krigen, blitt en del av vår utenriks- og sikkerhetspolitiske virkelighet.

NATOs operasjoner i Bosnia og Kosovo - og internasjonale innsatsen i Midt-Østen og Afrika - viser at behovet fortsatt er stort.

Omformingen av vårt eget forsvar - herunder opprettelsen av en militær innsatsstyrke – vil være et meget viktig bidrag og vesentlig styrke vår egen evne til å bidra og å delta i slike operasjoner.

Men dette er ikke nok. Vi må også ha en strategi for hva som skal skje etter at militære aksjoner er gjennomført.

Kosovo er et godt eksempel på de utfordringer vi i dag står overfor.

Hvis det internasjonale samfunn ikke bidrar til demokratisering og institusjonsbygging, samtidig som man fremmer en bedre sosial og økonomisk utvikling, vil vi ikke bidra til en varig og stabil løsning i provinsen.

Hvis verdenssamfunnet utelukkende baserer sin innsats på strakstiltak og de umiddelbare oppgaver, risikerer vi til stadighet å stå overfor de samme underliggende konflikter i de samme konfliktområdene.

Ikke minst EUs vedtak på Feira-toppmøtet om opprettelse av en sivil krisehåndteringskomite og konkrete måltall for politimenn i internasjonal tjeneste, vitner om at dette nå erkjennes av stadig flere.

Denne filosofien har i mange år også ligget bak vår egen sterke vektlegging av sivil krisehåndtering. Vi ser et klart behov for å bidra med politi og jurister, eksperter på institusjonsbygging og menneskerettigheter, samt å yte økonomisk bistand og humanitær innsats når dette er nødvendig.

Vi har i mange år hatt sivile beredskapsordninger som NORDEM og NORSTAFF. Gjennom disse ordningene har vi utplassert et stort antall sivilt personell blant annet på Balkan. Et økende antall norske politimenn deltar i internasjonale oppdrag.

Norge ligger langt fremme med hensyn til sivil krisehåndtering.

Dette er noe vi kan.

Dette er et område vi har opparbeidet oss en solid internasjonal erfaring.

Dette er et område hvor vi har kompetanse og hvor vi på kort varsel er rede til å bidra.

Formann,

Kjære tilhørere,

Kosovo-konflikten markerte et vannskille for NATO.

NATO og medlemslandene har i ettertid drøftet lærdommene fra aksjonen. Det fører for langt å gå inn på dette i detalj, men noen konklusjoner vil jeg dele med dere:

For det første, er det viktig at NATOs aksjoner forankres i et klarest mulig mandat fra FN. Som kjent mener vi at det lå et tilstrekkelig klart mandat til grunn for NATOs operasjoner i Kosovo, men er klar over at enkelte er uenig i dette.

For det andre, var Kosovo-engasjementet det endelige farvel med NATO som en ren artikkel 5-organisasjon. Alliansen må i framtiden kunne utføre flere typer oppgaver, både kollektivt forsvar, generell europeisk krisehåndtering og støtte til FN og andre organisasjoner.

For det tredje, viste Kosovo-operasjonen at den politiske kontrollen er viktig. Militære tiltak ble brukt som en integrert del av en samlet internasjonal strategi og militære maktmidler ble kun benyttet som en siste utvei - etter at alle forsøk på å finne fram til en egnet politisk forhandlingsløsning hadde slått feil.

For det fjerde, viser erfaringene fra Kosovo at det ikke er mulig å gjennomføre større militære operasjoner uten utilsiktede virkninger.

Feilbombingen av den kinesiske ambassaden og rakettangrepene mot kosovo-albanske flyktninger, viser at feil og menneskelig svikt vil forekomme uansett hvor godt vi forbereder oss.

For det femte, viste Kosovo-operasjonen betydningen av indre samhold i NATO. Ikke minst gikk dette på forholdet mellom store og små medlemmer av Alliansen, og forholdet mellom de europeiske allierte og USA.

På norsk side la vi betydelig vekt på at NATO er en konsensus-organisasjon. De små land må høres når Alliansens strategi fastlegges og vedtak fattes. Samtidig må de små land lojalt ta sin del av ansvaret for de vedtak som kollektivt fattes.

For det sjette, viste Kosovo-operasjonen med all mulig tydelighet det militærteknologiske gap mellom USA og Europa. Dette understreker behovet for et langt nærmere samarbeid mellom de allierte om utvikling og produksjon av avansert militærutstyr. Sterkere koordinering blant de europeiske allierte vil også være i USA’s interesse.

Derfor er EUs initiativ for å skape en europeisk evne til krisehåndtering så viktig - ikke i stedet for - men som et viktig supplement til NATO og i nært samarbeid med FN.

Med dette ønsker de europeiske land å ta et større ansvar for egen sikkerhet. Gjennom en ny arbeidsdeling, kan de trans-atlantiske bånd - som fremdeles er en forutsetning for Norges og de andre alliertes sikkerhet – videreutvikles og styrkes.

Prosessen rundt utviklingen av en felles europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk (ESDP) berører derfor grunnleggende norske interesser.

Vi ønsker en tettest mulig norsk tilknytning til dette nye EU-samarbeidet. Det er i vår egen interesse som europeere og som medlem av NATO å bidra til at prosjektet lykkes.

EU-landene har som felles mål å stille en styrke på 50-60.000 mann innen 60 dager, og å opprettholde et slikt engasjement i inntil ett år. Dette ønsker man å gjennomføre innen 2003. I sommer ble det også satt opp konkrete mål på det sivile området i form av planene for en styrke på 5000 politifolk, også dette innen 2003.

EU har satt seg ambisiøse mål.

På styrkekonferansen i neste måned i Brussel skal konkrete bidrag innmeldes. Den raske fremdriften vitner om stor politisk vilje til å få denne nye del av EU-samarbeidet på beina.

Men samtidig skal man ikke undervurdere kompleksiteten og omfanget av oppgaven.

EU vil utvilsomt ha behov for assistanse også fra tredjeland. I dette ligger en utfordring til oss.

Vi har allerede understreket vår vilje til å bidra, senest under et møte med EU i forrige uke. Etter hvert som EU konkretiserer sine styrkebehov, vil vi også gi mer spesifikke tilsagn.

Det vil dreie seg om militær innsats. Men det vil også dreie seg om sivil krisehåndtering. Vårt mål er å overlevere en detaljert oversikt i god tid før EUs styrkekonferanse.

Men det er ikke til å komme utenom at vårt ikke-medlemskap i EU begrenser også våre muligheter til å delta på like vilkår til utviklingen av en felles europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Vi har i dag flere viktige berøringspunkter med prosessen. Vi vil selvsagt delta fullt ut på NATO-siden. Vi vil forsikre oss om at EU-NATO-samarbeidet vil bli nært, både forut for en konkret operasjon og i det daglige arbeid. Men vi kan ikke "kjøpe" oss den innflytelsen som ligger i et EU-medlemskap. EU vil ha den politiske kontrollen og ansvaret for strategisk ledelse av operasjonen. Vårt viktigste middel til innflytelse blir derfor våre konkrete militære og sivile bidrag.

Det er viktig at NATO utformer et generøst tilbud om støtte til EU i forbindelse med utviklingen ev en felles europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Vi er samtidig opptatt av at samarbeidet mellom NATO og EU bidrar til at man ikke gjør dobbeltarbeid. Bare dersom vi lykkes i å utvikle et smidig og effektivt samarbeid vil vi nå våre felles politiske mål.

Vi har nå kommet i gang med det praktiske samarbeid i de fire NATO-EU arbeidsgrupper. NATOs militære eksperter har også levert sine første synspunkter på hvordan EUs styrkemål kan iverksettes.

Basert på erfaringene fra disse møtene er det mulig å trekke enkelte konklusjoner som vi fra norsk side vil framheve i det videre arbeidet:

NATO-bidrag og støtte er påkrevet for å realisere ESDP innen tidsfristen,

begge institusjoner må vise fleksibilitet og unngå å ri prinsipielle kjepphester,

det må være toveis kommunikasjon, åpenhet og gjensidig tillit mellom EU og NATO, og

man må unngå at enkeltsaker som individuelle land er særlig opptatt av, blokkerer videre framdrift.

Hvis dette samarbeidet mellom NATO og EU lykkes, vil vi ha lagt et solid grunnlag for en styrking av den samlede europeiske evne til krisehåndtering. Sett i et slikt perspektiv blir det ingen motsetning mellom NATOs gamle og nye funksjoner. Det vil vise i praksis at det er de regionale innsatser som i økende grad legger grunnlaget også for de globale tiltak - noe som også ble slått fast under tusenårsforsamlingen i FN.

Formann,

Kjære tilhørere,

Lederfunksjonen i KFOR V vil være en ypperlig mulighet til å demonstrere vår vilje og evne til å ta ansvar for felles militære oppgaver av stor sikkerhetspolitisk betydning for Europa.

Men vi bør ikke ha illusjoner om at dette blir en enkel oppgave.

Etableringen av KFOR V-hovedkvarteret blir en stor økonomisk og personellmessig belastning. Det vil også innebære politiske utfordringer.

General Skiaker vil i seks måneder lede en svært komplisert militær operasjon. Det innebærer ledelse av over 40 000 militært personell fra over 30 land. Han blir direkte involvert i arbeidet for å bekjempe voldsbruk og kriminalitet, redusere etnisk spenning og overgrep og bistå FN med å løse store sivile oppgaver. Det kan medføre behov for kontroversielle tiltak.

Men ledelse av KFOR V vil også kunne ha klare fordeler for Norge:

Vi vil komme i direkte inngrep med de store sikkerhetspolitiske aktørene.

Vårt militære ledelsesapparat - og væpnede styrker – vil bli tilført meget nyttig kompetanse.

Vår generelle tyngde og troverdighet innad i Alliansen vil styrkes.

KFOR V har også en viktig dimensjon i forhold til utviklingen av en felles europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Ledelsen av KFOR V vil vise at Norge har stor militær kompetanse som også kan benyttes i framtidige EU-ledede operasjoner.

Ledelsen av KFOR V vil vise at Norge er rede til å ta ansvar for sikkerheten på eget kontinent.

Ledelsen av KFOR V vil vise at Norge har evne til å gi reelle bidrag til europeisk fred og sikkerhet.

KFOR V er også interessant sett ut i fra et nordisk perspektiv. NATOs råd har som kjent vedtatt at kjernen i KFOR V skal trekkes fra hovedkvarterene i Danmark og Norge. Andre stillinger dekkes av andre allierte land. Men det vil gjenstå viktige funksjoner som kan fylles av blant annet Sverige og Finland. Vi er i dialog med begge land for å finne ut hvilke bidrag kan gi. Jeg ser det som gledelig at våre svenske og finske venner allerede har signalisert sterk vilje til å delta.

Formann,

Kjære tilhørere,

I sin tiltredelseserklæring sa Regjeringen at en mer positiv tilnærming til Europa og utbygging av samarbeidet med Russland må være de viktigste utenrikspolitiske oppgavene.

Europas framtid er også Norges framtid.

Russlands framtid gjelder også oss.

Problemene ligger rett utenfor vår stuedør. Problemstillingene knyttet til atomsikkerhet i nord er en av våre største utenrikspolitiske utfordringer. De kan ikke løses uten at vi lykkes i å mobilisere ressurser fra USA og EU. Det er snakk om meget store investeringer.

Derfor har regjeringen brukt alle muligheter til å få sluttført arbeidet med et multilateralt avtaleverk som vil gjøre det mulig å utløse investeringer fra USA og EU - i tillegg til våre egne. Jeg har håp om at det nå er mulig å få fremgang i disse forhandlingene som har stått stille lenge.

Formann,

Kjære tilhørere,

Det er bare en drøy uke til vi vet om Norge vil bli valgt inn i FNs sikkerhetsråd i de neste to år. Jeg tror vi ligger godt an, men vi møter hard konkurranse fra Italia og Irland. Det betyr at valgresultatet kan bli jevnt. Vi kan derfor ikke på noen måte ta utfallet for gitt. Det gjelder å stå på til siste slutt.

Jeg vil gjerne få benytte anledningen å takke Kongeparet for den måten de støtter opp under kampanjen og derved understreker at dette er en nasjonal oppgave.

Som medlem av FNs sikkerhetsråd vil Norge ha en fremskutt posisjon i arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet.

Sikkerhetsrådets hovedfokus ligger i å håndtere løpende konfliktsituasjoner og kriser. Dagsorden vil i stor grad vil være begivenhetstyrt og dermed uforutsigbar. Men også arbeidet med løpende saker vil trolig kreve meget av vår kapasitet og oppmerksomhet.

Det er viktig å være nøktern når det gjelder vår innflytelse og påvirkningsmuligheter. Rådet er i stor grad dominert av de fem faste medlemmene. Vi vil imidlertid få et visst handlingsrom til å sette dagsorden og markere egne saker, men de saker vi skal forfølge særskilt må være få og nøye utvalgt.

Jeg tror erfaringene fra vår rolle som tilrettelegger i ulike fredsprosesser vil være et verdifullt bidrag til Sikkerhetsrådets krisehånteringsarbeid - ikke bare i forhold til de konflikter der Norge allerede er engasjert i - men også konfliktforebyggende arbeid mer generelt.

Vi vil arbeide videre for å få aksept for et bredt sikkerhetsbegrep som omfatter konfliktforebygging, fredsbygging, menneskerettigheter, miljø- og ressursspørsmål, samt humanitære spørsmål. Vi må også være oss bevisst de bistandspolitiske utfordringer.

Vi vil sette et særlig fokus på behovet for en samordnet innsats i etterkant av konflikter – eller om man vil "comprehensive peacebuilding".

Dette vil være hovedtemaet for et norsk sikkerhetsrådsmedlemsskap.

Begrepet er ment å fange opp et stadig tydeligere behov for bedre koordinering mellom militær innsats, humanitær nødhjelp, langsiktig gjenoppbygging, samt samspillet med lokale krefter om gjenoppbygging etter krig og konflikt. Sammensatte kriser krever sammensatte svar fra det internasjonale samfunnet.

Altfor ofte har altfor mange inngåtte fredsavtaler ikke ført til varig fred og konflikter har igjen er blusset opp.

Altfor ofte må altfor mange mennesker leve i et slags grenseland mellom krig og fred der manglende demokratiske institusjoner, vedvarende undertrykking og fattigdom gjør tradisjonelle meklingsforsøk meningsløse.

Altfor ofte har optimismen som ble skapt rundt selve inngåelsen av en avtale blitt undergravet av forsinket eller manglende oppfølging av løfter - også fra det internasjonale samfunnets side.

Disse problemstillingene er gjennomgripende, og man vil kjenne seg igjen i såvel Afrika som Asia og Balkan som Kaukasus.

Økt oppmerksomhet omkring disse grunnleggende problemene vil være en god plattform for vårt virke i Sikkerhetsrådet. Vi må bidra til å gi mennesker som lider under krig, fattigdom og vanstyre et berettiget håp om en ny og bedre framtid.

Vi må stille større krav til FN om å beskytte og hjelpe sivile som rammes av en åpen konflikt.

Vi må legge vekt på å gjenoppbygge krigsherjede og ødelagte samfunn.

Vi må fjerne de underliggende årsaker til at væpnede konflikter blusser opp.

Målet for moderne, målrettede og flersidige fredsbevarende operasjoner er ikke å gjenopprette den situasjon som rådet før konflikten brøt ut, men å legge grunnlaget for ny og bedre framtid for alle.

Formann,

Kjære tilhørere,

En sentral problemstilling for oss blir derfor å styrke FNs evne til å planlegge, igangsette og gjennomføre fredsoperasjoner, hvor en tar i bruk et bredt sett av virkemidler og som har et mer langsiktig perspektiv.

Sammen med Canada har vi tatt til orde for å styrke FN-sekretariatets evne til å planlegge, forberede og iverksette slike operasjoner. Vi er derfor meget tilfreds med at et panel nylig la frem sin rapport om hvordan FN kan styrke sin evne til å gjennomføre fredsoperasjoner. Panelet ble ledet av ambassadør og tidligere utenriksminister i Algerie, Lakhdar Brahimi.

Brahimi-rapporten inneholder en rekke anbefalinger som vi kan slutte oss til:

Vi er enige i behovet for å gjøre mandatene klarere og mer konsekvente.

Vi er enige i behovet for å redusere tiden det tar fra en beslutning fattes til styrken er utplassert.

Vi er enige i behovet for mer robuste engasjementsregler ( de såkalte "Rules of Engagement").

Dette vil kreve flere tropper og høyere krav til kvalitet på styrkene som medlemsland stiller til disposisjon for FN. I dag er altfor mange styrker altfor dårlig trent og altfor dårlig utstyrt.

Dette vil kreve at tilstrekkelige ressurser, personell og materiell stilles til rådighet før operasjonen settes i verk.

Dette vil også kreve en nødvendig restrukturering og styrking av de deler av FN-sekretariatet som arbeider med fred og sikkerhet.

Brahimi-rapporten vil bli behandlet i FN i løpet av høsten. I dette arbeidet vil vi fra norsk side legge særlig vekt på en helhetlige tilnærming til fredsbevarende operasjoner.

Formann,

Kjære tilhørere,

Norges sikkerhet er i første rekke avhengig av utviklingen i våre nærområder og Europa for øvrig.

Men også kriser i mer fjerntliggende deler av verden påvirker vår sikkerhet.

Globaliseringsprosessen knytter verden tettere sammen på godt og på vondt. Økt press på ressurser, natur og miljø, befolkningsvekst og ekstrem nød og fattigdom har stor betydning for fred og sikkerhet i mange deler av verden.

De fremste sikkerhetsutfordringene er ikke lenger en større militær konfrontasjon mellom stater, men snarere interne konflikter innen enkeltland.

Vi ser en økende internasjonal erkjennelse av at for å møte de mange sikkerhetspolitiske utfordringene vi i dag står overfor, kreves det overnasjonale løsninger, et utfyllende regionalt samarbeid, og en samlet innsats på en rekke fronter av en rekke ulike aktører.

Hovedvekten bør ligge på å hindre at nye kriser oppstår. Men vi må samtidig være beredt på at nye konflikter vil komme. Hvem som kan og bør engasjere seg og hvordan, vil være avhengig av den aktuelle situasjon. Men vi må alltid ha et egnet apparat å sette inn – og det meget raskt.

Norge har allerede mange av de ressursene som etterspørres. Å sikre at operasjoner blir iverksatt hurtig og effektivt når behovene oppstår, vil være en hovedutfordring for Norge, som et land i Europa, som alliert i NATO, og som en sterk støttespiller av FN.

Takk for oppmerksomheten.

_____