Utenriksminister Thorbjørn Jagland

Innledning til UD-seminar om Europeisk sikkerhet og forsvar (ESDP)

Oslo, 5. juni 2000

Kjære venner,

Velkommen til dette seminaret om arbeidet med en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP).

Vi står i dag overfor et Europa som ser atskillig annerledes ut enn det gjorde for bare få år tilbake.

Vi står overfor et Europa i endring.

EU-utvidelsen mot øst og sør-øst vil bidra til å jevne ut de tidligere skillelinjer mellom øst og vest i Europa. Samtidig ser vi at samarbeidet innad i EU blir både utdypet og mer omfattende.

De mange og grunnleggende endringsprosessene i Europa er i ferd med å radikalt endre rammebetingelsene for det europeiske samarbeidet.

Derfor ønsker regjeringen å føre en aktiv og offensiv europapolitikk, hvor det legges vekt på mulighetene de nye rammebetingelsene gir oss og det medansvar også Norge har for utviklingen i Europa.

Vi ønsker å være en konstruktiv bidragsyter og medspiller. Passiv tilpasning er ikke godt nok. Vi må ta medansvar selv om vi ikke er medlem av EU.

****

Utviklingen av en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP) stiller oss overfor nye og store utfordringer.

Det er viktig at de europeiske land tar et større ansvar for fred og sikkerhet i Europa. Norge ønsker å delta. Vi er rede til å bidra med militære og sivile ressurser. Vi ønsker en tettest mulig norsk tilknytning til dette nye EU-samarbeidet.

Erfaringen fra Balkan de siste 10 år har vist at de europeiske lands evne til å påta seg større ansvar for de sikkerhetspolitiske utfordringer i Europa ikke var god nok. På toppmøtet i Helsingfors i desember tok derfor EU viktige skritt for å styrke europeisk sikkerhet og forsvar.

EU-landene har satt seg som felles mål innen 2003 å kunne stille en styrke på 50-60.000 mann innen 60 dager, og som kan opprettholdes i inntil ett år.

Disse styrker skal håndtere de såkalte Petersberg-oppgavene. Det er ikke hensikten å overta den rolle NATO har for den kollektive sikkerhet. Men selv de mer begrensede Petersberg-oppgaver - redningsoperasjoner, krisehåndtering, fredsbevaring eller fredsskaping - kan kreve innsats som overgår det de 15 EU-landene selv klarer å mobilisere.

Når EU velger å benytte seg av NATO-ressurser er jeg overbevist om at også NATO-landet Norges bidrag vil være verdifulle. Og dersom EU skulle velge å ikke trekke på NATO-ressurser kan norske militære og sivile bidrag være enda viktigere.

Jeg minner om at Stortinget nylig har gitt sin tilslutning til at Norge skal opprette en innsatsstyrke på om lag 3.500 personer for internasjonale operasjoner. Denne skal i sin helhet inngå i den ordinære forsvarsstrukturen og kunne meldes inn i alle relevante internasjonale styrkeregistre. Den vil ikke minst kunne bli aktuell for fremtidige EU-ledede operasjoner.

Norge har lange tradisjoner fra deltakelse i internasjonal krisehåndtering. Vi har bidratt betydelig i en årrekke. Mer enn 60.000 nordmenn har deltatt i ulike FN-operasjoner, inkl. i Midt-østen, Afrika og Det tidligere Jugoslavia. I dag har vi over 1.200 i tjeneste i den internasjonale styrken i Kosovo.

I tillegg til våre militære bidrag har vi ytet betydelig innsats på det humanitære område og i arbeid for å løse konflikter med diplomatiske og politiske midler. Vi har også ytt betydelige økonomiske bidrag til fredsarbeid og gjennoppbyggingsarbeid.

For den type konflikter og kriser vi må være forberedt på i tiden fremover er ikke minst vår beredskap for sivile aspekter ved krisehåndtering av stor verdi.

Norge er på mange måter et foregangsland innen sivil krisehåndtering. Flere land har etablert humanitære beredskapsordninger inspirert av norske ordninger, slik som NOREPS ("Norwegian Emergency Preparedness System"), NORDEM ("Norwegian Resource Bank for Democracy and Human Rights"), og NORSTAFF ("Norwegian Standby Force of Professionals").

Vi har også lang erfaring med innsats av sivilt politi i internasjonale fredsoperasjoner. Dette er en innsats vi skal videreføre. EU-formannskapet arrangerte i forrige uke et seminar i Portugal om politiets rolle i fredsbevarende operasjoner. Fra norsk side deltok vi som observatør.

Vi har også under utvikling et samarbeid om sivil krisehåndtering mellom de nordiske land og Tyskland. Dette er ment å være praktisk orientert og uten formelle strukturer. Formålet er å styrke landenes evne til å bidra med ressurser til de strukturer som nå utvikles i internasjonale organisasjoner, inkl. EU. Målsettingen er å styrke landenes evne til å operere i felten, hver for seg eller sammen.

Det er nå enighet i EU om at man trenger et institusjonalisert samarbeid om sikkerhets- og forsvarspolitikken med de 13 kandidatland, samt Norge og Island. De resultater vi har oppnådd til nå, viser at det er vilje til å lytte til våre argumenter.

Den såkalte 15+15 rammen ser ut til å bli den overordnede struktur. Men EU erkjenner at de seks europeiske NATO-land står i en særstilling. De seks deltar i alliansens drøftelser om støtte til EU-ledede operasjoner, og de vil være store bidragsytere på bakken. Både EU og de seks ser at det er behov for kontakt- og konsultasjonsordninger som omfatter jevnlige møter, inkludert på politisk nivå.

Men jeg vil ikke legge skjul på at mye ennå er uavklart omkring det reelle innhold. Det gjelder møtenes dagsorden; nivået, herunder antall møter på politisk nivå i 15+6 formatet; hvilket forhold de seks kan få til EUs militærkomité og forbindelsesordninger til EUs militærstab.

Regjeringen legger her stor vekt på løpende konsultasjon og samordning med de seks andre europeiske NATO-land utenfor EU. Med det for øye har jeg invitert disse land og EUs Høyrepresentant Javier Solana til et møte etter EU-toppmøtet i Feira. Under møtet, som trolig vil finne sted i Brussel, vil Solana informere oss om utfallet av toppmøtet. Det vil gi oss en verdifull anledning til å drøfte vår videre oppfølging av prosessen.

Jeg er glad for at det er bred enighet i både EU og NATO om at realisering av ESDP og felles styrkemål, vil være avhengig av betydelig støtte fra NATO både i forbindelse med planlegging for europeisk-ledet krisehåndtering og ved at kollektive NATO-ressurser stilles til rådighet for EU.

å få på plass de nødvendige rammer for det nærmere samarbeidet mellom EU-NATO på dette området, fremstår etter mitt syn som stadig mer avgjørende for framdriften i prosessen. Selv med den beste vilje er det en meget komplisert oppgave å etablere ordninger som både ivare-tar alliansens ønske om et enhetlig forsvarsplanleggingssystem, imøtekommer EUs behov for assistanse, samt tar tilbørlig hensyn til de seks og ivaretar den særlige franske stilling i forhold til NATOs forsvarsplanlegging.

Drøftelsene under NATOs nylige utenriksministermøte i Firenze viste bred enighet om alliansens positive tilnærming til ESDP og betydningen av at NATO gir aktiv støtte til EU.

EUs forslag om å etablere fire arbeidsgrupper for å drøfte samarbeidet mellom de to organisasjonene ble godt mottatt. NATO er innstilt på å sette i gang arbeidet i disse gruppene så snart EUs formelle vedtak er fattet på toppmøtet i Feira.

I Firenze understreket jeg at den nye norske regjering stiller seg bak ESDP. Jeg la vekt på at NATO må ta konkrete steg for å støtte iverksettelsen av EUs styrkemål og utforme generøse assistanse og bistandsordninger. Jeg påpekte også at EU snarest må definere sine behov for assistanse. Nødvendige samarbeids- og konsultasjons-ordninger mellom de to organisasjonene må etableres så hurtig som mulig.

Jeg framholdt at et punkt av særlig betydning for Norge er utforming av gode konsultasjonsordninger mellom NATO og de fire alliansefrie EU-land, herunder Sverige og Finland. Etter Regjeringens syn er dette såkalte 19+4 spørsmålet, en parallell til det vi selv ønsker innenfor 15+6-rammen. Jeg er ikke i tvil om at en slik ordning vil styrke det gjensidig forsterkende samarbeidet mellom de to organisasjoner og deres medlemsland. Jeg understreket derfor at de fire alliansefrie land må få et tilbud om deltakelse i NATOs arbeid i forbindelse med støtte til EU-ledede operasjoner, som går lenger enn det de i dag får som medlemmer av Partnerskap for Fred (PfP).

De konsultasjons- og samarbeidsordninger som EU nå ser ut til å være enige om for såkalte tredjeland, er ikke så gode som regjeringen hadde ønsket. Løsningene som avtegner for medvirkning er derfor ikke optimale. Det kan de heller ikke bli, fordi vi ikke er medlem i EU. Men de er omtrent som vi kunne forventet.

å få fullgodt innhold i 15+15 og 15+6 ordningene blir en stor utfordring. Som jeg i andre sammenhenger har påpekt, får vi naturligvis ikke den samme innflytelse som EUs medlemsland. EU-landene betoner sterkt behovet for at EUs beslutningsautonomi må respekteres, og understreker at land som står utenfor ikke kan forvente en tilknytning på nivå med medlemskap.

Det har vært sterk motstand fra EUs medlemsland til å videreføre VEU-ordningene. Det påpekes at VEU ikke har fungert etter intensjonene og at EU som institusjon er vesensforskjellig fra Vestunionen. Dette er noe vi som ikke er medlem i EU må ta til etterretning.

Når dette er sagt mener jeg vi har en stor mulighet til å påvirke det konkrete innholdet i ordningene, selv om rammene for samarbeidet nå vedtas.

Vi vil aktivt utnytte de ordningene vi får. Vi vil søke å overbevise våre venner i EU om at det er i vår felles interesse å stå best mulig rustet og samlet for effektivt å håndtere de situasjoner der det kan bli aktuelt med EU-ledede operasjoner. Utgangspunktet vil være at Norge kan og vil bidra til både militær og sivil krisehåndtering. Det innebærer at EU kan dra nytte av våre ressurser for å nå sine mål. Det er ikke noe dårlig utgangspunkt for et forpliktende samarbeid.

Det er gjort viktige framskritt med hensyn til realisering av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk over de siste måneder. Det er etter Regjeringens syn av avgjørende betydning å støtte den dynamiske utvikling vi nå ser.

Regjeringens mål er at Norge skal fremstå overfor EU som en ekstern ressurs som EU har en egeninteresse av å involvere i utviklingen av en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Med utgangspunkt i vår grunnleggende positive tilnærming til ESDP og vår vilje til å bidra konkret, vil Regjeringen arbeide aktivt for tettest mulig europeisk samarbeid når det gjelder sikkerhets- og forsvarspolitikken. Vi vil gjøre våre synspunkter gjeldende og øve innflytelse gjennom primært tre hovedkanaler som nå etableres – NATO-EU ordninger, 15+15 rammen og 15+6 formatet. Vi vil derfor ha løpende kontakt med EU og de enkelte medlemsland, samt med de øvrige fem allierte ikke-EU medlemmer, og vi vil presse på for å få fortgang i arbeidet i NATO.

Den overordnede målsettingen ligger fast – Norge skal være med å prege den framtidige utviklingen i Europa. Europas framtid er også Norges framtid.

Jeg svarer gjerne på spørsmål fra salen.