Utviklingsminister Anne Kristin Sydnes

Innlegg i debatten om den utviklingspolitiske redegjørelsen holdt i Stortinget 09.05.2000

Stortinget, 16.05.2000

Jeg vil først kommentere noe som flere har vært inne på her i dag, nemlig de tallene som i går ble offentliggjort fra Statistisk sentralbyrå – nye og gledelige tall for oppslutningen om bistanden i det norske folk. Hele 88 pst. er for å gi bistand – høyere har ikke disse tallene vært siden undersøkelsene startet i 1972. Spesielt gledelig er det at oppslutningen blant de unge er på hele 97 pst.

Disse tallene bekrefter at solidariteten står sterkt i det norske folk, og at de grepene som er gjennomført for øke kvaliteten på bistanden, har bidratt til å styrke tilliten til og oppslutningen om norsk bistand.

Hver dag bombarderes vi gjennom radio, aviser og fjernsyn med bilder av krig, konflikt og bunnløs fortvilelse. Det mest oppløftende, synes jeg, med tallene fra Statistisk sentralbyrå er at de viser hvordan disse bildene fra en brutal virkelighet engasjerer til deltakelse snarere enn fratar folk motivasjon og tro på at utvikling nytter. Dette engasjementet er vi helt avhengige av i vårt arbeid for å bekjempe fattigdom, og – ikke minst – vi har et stort ansvar for å demonstrere at vår innsats nytter. Vi blir alle fortvilte når vi ser bestialske og tragiske konsekvenser av nød og elendighet, som i Sierra Leone. Vi må sørge for at unge mennesker i vår rike del av verden, som får all elendighet formidlet gjennom mediene, ser at bistand og internasjonal innsats nytter, og at de derved opprettholder sitt engasjement for å bidra til en bedre verden.

Få steder er sammenhengen mellom fattigdom og konflikter så synlig som i Afrika. Vi finner væpnede konflikter i Sierra Leone, i Kongo, i Eritrea/Etiopia og i Angola, for å nevne noen land. Vi må stoppe våpnene og bidra til at de fattigste landene bygger legitime, offentlige institusjoner og et sivilt samfunn og et demokrati hvor konflikter kan løses uten vold. Konflikt er et resultat av materiell og politisk fattigdom. Derfor må også bistanden være politisk. Vi må arbeide for en rettferdig fordeling – mellom verdensdeler, land og mennesker. Bare på den måten kan vi være med på å fjerne årsakene til konflikt og legge grunnlag for utvikling.

I mange av de konfliktrammede landene drives det et livsviktig arbeid for å bidra til å hele de sårene som etnisk motsetning og krig har skapt. Skoler bygges, vannledninger repareres – dette er en innsats som er nødhjelp, og som samtidig legger grunnlaget for at folk på nytt kan få fortsette å bo i sine lokalsamfunn. Uten at dette er på plass, er sjansene for å få til fred og forsoning mellom folkegrupper svært liten. Det er i et slikt perspektiv vi må se vår egen bistandspolitikk.

Vi må også være med og hindre at konflikter oppstår. Da er vi helt avhengige av det tradisjonelle utviklingssamarbeidet. Enkelte fredsbevarende operasjoner kunne trolig ha vært forhindret dersom man hadde økt bistanden til landene før intern uro utviklet seg til væpnede kamper. Ved å bidra til økonomisk utvikling og politisk stabilitet kan utviklingshjelp spare mennesker for store lidelser og gi grunnlag for langsiktig samfunnsmessig utvikling. Derfor er fattigdomsbekjempelse og demokratiutvikling hovedmålet for vår bistand.

Det kreves noe mer av oss i den rike del av verden enn at vi bidrar med bistand til de aller fattigste. Vi må også ha en kritisk holdning til våre egne ordninger og fjerne de urimeligheter som gavner oss selv mer enn å være effektive virkemidler i kampen mot fattigdom. Vårt internasjonale engasjement for å avbinde bistanden er et slikt område.

Jeg deltok i slutten av forrige uke på det årlige toppmøtet i OECDs utviklingskomite – DAC – i Paris, og jeg synes det må være lov å være skuffet over utfallet av det møtet. Siden 1964 har de rikeste landene i verden møttes årlig for å bli enige om avbinding av bistanden, og heller ikke denne gangen kom vi helt i mål, heller ikke når det gjelder avbinding i forhold til de aller fattigste landene. Det er en urimelighet at bistanden skal være knyttet til betingelser om kjøp av varer og tjenester i giverlandene. Det gir giverlandene motiv for å yte bistand som kan komme eget næringsliv til gode – et motiv som i verste fall fører til at de fattigste får en annen og mindre effektiv hjelp enn den de behøver mest. Det kan lett også undergrave vår egen troverdighet når vi stiller krav til utviklingslandene om at de skal motarbeide ordninger som gir deler av deres eget næringsliv fordeler. Mer enn noen gang er det derfor viktig at vi intensiverer vårt arbeid for en internasjonal avtale om avbinding av bistanden. Avbinding av bistand internasjonalt vil også gi nye muligheter for konkurransedyktig norsk industri og næringsliv.

I helgen møtte jeg også mine kolleger fra Tyskland, Nederland og Storbritannia i den såkalte Utstein-gruppen. Arbeidet mot korrupsjon var en av de viktigste sakene på vår felles dagsorden. I en felles ministererklæring ble vi bl.a. enige om å koordinere vår innsats mot korrupsjon, både i utviklingslandene og i våre egne land. Gjennom samordning av ressurser, kunnskap og erfaringer håper vi å kunne gi et effektivt bidrag til dette arbeidet.

Utviklingshjelpen er et politisk og sammensatt verktøy. Det er et stort ansvar å sørge for at bistanden blir brukt på en best mulig måte. Ulike sider ved norsk bistand evalueres fortløpende, og vi anvender bistanden stadig mer effektivt og målrettet. Jeg synes det er viktig å slå dette fast, også i lys av den diskusjonen vi har hatt her i dag. Strategier for bistand til utviklingslandene utarbeides ikke bare nasjonalt, men i et samspill mellom giverland, internasjonale fora og frivillige organisasjoner. Vi møtes jevnlig internasjonalt, bl.a. i OECD, i FN og i Verdensbanken, for å drøfte hvordan bistandsmidler mest mulig effektivt kan brukes for å redusere fattigdommen. Og den brede enigheten som vi i dag kan registrere om fattigdommens årsaker, og hvilke virkemidler som bør brukes for å redusere fattigdom, gjør også den internasjonale og den norske utviklingshjelpen mer effektiv.

Men volum er også viktig. Vi vet alle at det er behov for mye større innsats fra de rike landenes side for å sikre utvikling i fattige land, og derfor står Regjeringen fast på Arbeiderpartiets program og målet om at den norske bistanden skal opp i 1 pst. av bruttonasjonalinntekt. Vi står også fast på innsatsen for at flere av de rike landene skal komme opp mot dette nivået. I dag er det bare fire land som oppfyller FNs målsetting om at 0,7 pst. av bruttonasjonalinntekt skal gå til bistand. Dette er for lavt.

Jeg vil også kommentere utviklingen i Zimbabwe og norske tiltak, og bare understreke igjen at vi her vil følge utviklingen nøye og vurdere utviklingssamarbeidet Norge har med Zimbabwe i lys av den løpende situasjonen i landet. Jeg vil også benytte anledningen til å si at det internasjonale gjeldsarbeidet er et viktig satsingsområde også for denne regjeringen, og innsatsen pågår ufortrødent med uforminsket styrke. Ikke minst er vi nå veldig opptatt av å få til en ordentlig finansiering av det såkalte HIPC-initiativet, og at dette ikke skal gå på bekostning av andre viktige internasjonale finansieringsmekanismer som f.eks. IDA, som finansierer viktige prosjekter i fattige land.