President,

Det er Fremskrittspartiet som i samsvar med Stortingets forretningsorden har bedt om at dette møtet blir avholdt, slik at jeg kan få orientere om de forhandlinger som nå pågår om norsk tilknytning til Dublin-konvensjonens regler.

Dublin-konvensjonen er en avtale fra 1990 mellom EU-landene om hvilket land som skal behandle en asylsøknad som blir fremsatt i et EU-land. Norge og Island har nå innledet forhandlinger med EU-kommisjonen om norsk og islandsk tilknytning til konvensjonen.

Dublinkonvensjonen er på sett og vis et underbruk under Schengensamarbeidet, og det er forutsatt i vår avtale om tilknytning til Schengen at det skal avtales en ordning for tilknytning også til Dublinkonvensjonen.

Jeg vil redegjøre for hvorfor dette er en ønskelig utvikling. Om hvordan i hovedtrekk en slik avtale bør være, og hva den vil innebære for Norge.

Dublinkonvensjonen er for øvrig omtalt tidligere i ulike dokumenter som er fremmet for Stortinget.

Først av alt, det er viktig å understreke at Dublinkonvensjonen ikke regulerer innholdet i norsk asyl- eller flyktningepolitikk. Det er det vi selv som fastlegger.

Stortinget vil få anledning til å drøfte denne politikken når regjeringen fremlegger en egen stortingsmelding om asyl og flyktningepolitikken i Norge - trolig i desember i år.

Dagens redegjørelse vil derfor omhandle den forhandlingsprosess som pågår og som vi venter vil bli avsluttet før jul, slik at en stortingsproposisjon om ratifikasjon av forhandlingsresultatet kan bli drøftet med sikte på hele Schengenregelverket kan bli satt i verk fra mars neste år - som forutsatt av partene.

For det andre, Dublinkonvensjonen er en del av det europeiske rettslige samarbeidet, og bestemmer i hvilket land en sak hører hjemme.

Disse reglene er en del av den dynamiske utviklingen som nå skjer på justisområdet innen EU. De er i betydelig grad en respons på utfordringer fra omverden. Dette er utfordringer som også Norge står ovenfor. Presset mot yttergrensene har økt vesentlig som følge av flyktningestrømmer og menneskehandel. Den organiserte internasjonale kriminaliteten er et alvorlig og tiltakende problem. Disse problemene kan ikke bekjempes utelukkende med nasjonale virkemidler. De krever samarbeid og solidariske løsninger.

For det tredje, Amsterdamtraktatens målsetning om å utvikle EU til et "område for frihet, sikkerhet og rettferdighet", har nettopp til hensikt å møte disse utfordringene på en konstruktiv måte. Ulovlig innvandring skal ikke bare møtes med strengere grensekontroll, men også med positive tiltak i opprinnelseslandene. Med dette blir justispolitiske problemstillinger en mer integrert del av EUs tredjelandsforbindelser og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Regjeringen vil komme tilbake med en helhetlig presentasjon av dette saksfeltet i forbindelse med fremleggelsen av Europameldingen senere i høst. Den saken jeg skal redegjøre for i dag, er imidlertid – som jeg har nevnt - av mer begrenset karakter.

President,

Det er et ønskemål fra regjeringens side å inngå en avtale om norsk tilknytning til Dublin-konvensjonen.

Dette fremgår av artikkel 7 i vår Schengen samarbeidsavtale, omtalt i St.prp.nr 50 (1998-99). Det heter her at det bør avtales en egnet ordning om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad, som fremlegges i en medlemsstat i Den europeiske union eller Island eller Norge. En slik ordning bør være etablert innen det operative Schengen-samarbeidet iverksettes for de nordiske land. Så langt Schengen-avtalen.

De nødvendige lovendringene for gjennomføring av Dublin-konvensjonen ble lagt frem av den forrige regjering i Ot.prp. 56 (1998-99) om endringer som følger av Schengen-samarbeidet. Regjeringen er opptatt av å holde denne tidsplanen, slik at en norsk tilknytning bør foreligge før Schengen-reglene iverksettes operativt for Norge i mars 2001.

Dublin-konvensjonen gir som nevnt regler om hvilket EU-land som skal behandle asylsøknader som blir fremmet i medlemslandene. Og den gir også asylsøkerne en rett til å få en asylsøknad behandlet i ett av medlemslandene. Man skal altså ikke få en situasjon der en asylsøknad blir avvist overalt.

Formålet med Dublin-konvensjonen er først og fremst å forhindre at asylsøkere blir henvist fram og tilbake mellom medlemslandene uten å få behandlet asylsøknaden. Vi vil unngå at asylsøkere blir kasteballer mellom medlemslandene uten at noen påtar seg ansvaret for å behandle asylsøknadene deres.

Konvensjonen skal også motvirke at asylsøknader som er fremmet i flere medlemsland må behandles av mer enn ett lands myndigheter.

Dublin-konvensjonen sier at dersom en asylsøker får endelig avslag i et medlemsland og så reiser til et nytt medlemsland og søker asyl, så kan det siste landet sende asylsøkeren tilbake til førstelandet uten å behandle asylspørsmålet.

Et medlemsland står imidlertid fritt til å behandle en asylsøknad selv om det ikke foreligger en plikt til det etter konvensjonen. Norge kan altså alltid bestemme at vi skal behandle en asylsøknad, selv om vi ikke har noen internasjonal forpliktelse til det.

Og som jeg nevnte så regulerer ikke Dublin-konvensjonen vilkårene for å gi asyl. Men den inneholder en henvisning til FNs flyktningekonvensjon av 1951, som praktisk talt alle land er tilsluttet.

Dublin-konvensjonen er altså en konvensjon som regulerer prosedyrespørsmål, og ikke vilkårene for å innvilge asyl.

Det finnes altså ikke noen felles EU-politikk for asyl, men Amsterdamtraktaten inneholder en målsetning om at EU-landene innen 2004 skal vedta harmoniserte minstestandarder - i samsvar med FNs flyktningekonvensjon for innvilgelse av asyl. Slike minstestandarder vil trolig ikke ha særlig betydning for de fleste land som praktiserer en flyktningepolitikk på linje med vår egen.

EUs erfaringer er for øvrig at Dublin-konvensjonen har en del svakheter, og så langt ikke har fungert fullt ut etter forutsetningene. Det er bl.a. vanskelig raskt å identifisere asylsøkere og få et overblikk over deres immigrasjonshistorie – med andre ord en oversikt over hvilke land de faktisk kommer fra og hvilken rute de har fulgt. For å effektivisere samarbeidet under Dublin-konvensjonen, har EU-landene planlagt å opprette et datasystem – Eurodac - for å lagre og utveksle fingeravtrykk og enkelte personopplysninger for bevisformål i asylsakene. Eurodac vil kunne føre til at identifikasjon i utlendingssaker og tilbakeføring mellom landene i Europa, vil gå betydelig smidigere. Norsk utlendingslov har siden 1991, hatt regler som tillater lagring og utveksling av fingeravtrykk i utlendingssaker.

Eurodac bygger på og utdyper EUs personverndirektiv, som er en del av EØS-avtalen. Det er begrenset hvilke opplysninger som kan registreres i Eurodac, og slike opplysninger kan ikke utleveres til tredjeland. Dette er i tråd med gjeldende norsk praksis, hvor den som opplysningene refererer seg til må samtykke til at disse blir utlevert til Eurodac.

Regjeringen mener at det er en stor fordel om vi også blir med i Eurodac-samarbeidet når det kommer på plass. Når dette vil skje er vanskelig å si, men kanskje om noen år. Island ønsker for øvrig det samme.

Amsterdam-traktaten bestemmer at Dublin-konvensjonen innen 2004 skal erstattes med fellesskapsregler. Spørsmålet nå er hvordan Norge og Island skal knyttes til Dublin-konvensjonens nåværende beslutningsmekanisme, samt hvordan beslutninger skal fattes når Dublin-regelverket blir en del av et felles samarbeid i EU. Problemstillingen om norsk deltakelse i beslutningsprosessene er vel kjent i forbindelse med EØS-avtalen og Schengen samarbeidsavtalen.

President,

Det er på denne bakgrunn Norge nå er i forhandlinger med EU-kommisjonen og Island. Vi baserer samtalene på et utkast til tilknytningsavtale som Norge har mottatt fra Kommisjonen. Som vi har erfaringer med fra EØS-avtalen og Schengenavtalen, er det et spørsmål om hvordan Norge - som ikke medlemsland i EU - ikke bare skal være tilknyttet reglene, men også om på hvilken måte vi skal delta i forhandlingene om en eventuell utvikling av nytt regelverk.

I forhandlingene har EU-kommisjonen foreslått at det blir opprettet en "Blandet komité". Denne blandete komiteen skal bestå av Norge, Island og EU- Kommisjonen.

Schengen-samarbeidsavtalen opprettet et fellesorgan hvor Norge og Island møter med EUs medlemsland. Schengen-samarbeidsavtalen er inngått mellom Norge, Island og EUs Råd, i henhold til en egen protokoll til Amsterdamtraktaten. Det EU legger opp til nå er å knytte Norge og Island til Dublin-konvensjonen gjennom en fellesskapsavtale, hvor Kommisjonen er vår motpart på EU-siden.

Og grunnen til dette er at det nå - etter at Amsterdamtraktaten trådte i kraft - er Kommisjonen som representerer Fellesskapet i forhold til tredjeland i asyl- og innvandringspolitikken - som omfattes av Søyle 1.

Norge ønsker også direkte kontakter med medlemsstatenes representanter - både i beslutningsprosessen i henhold til Dublin-konvensjonen og i forbindelse med utviklingen av nye fellesskapsregler på Dublin-konvensjonens område.

Samtidig er det viktig å være klar over at Dublin-konvensjonen er av langt mer begrenset saklig omfang enn Schengen-samarbeidsavtalen. Og vi regner ikke med at det blir aktuelt med særlig mye nytt regelverk på området.

Både for EU og for Regjeringen er det et hovedanliggende å avslutte forhandlingene snarlig, slik at vi ikke risikerer at den forutsatte iverksettelsen av det operative Schengen-samarbeidet i mars neste år må utsettes. En slik utsettelse ville i så fall omfatte alle de nordiske landene. Jeg legger til grunn at forhandlingsresultatet vil bli forelagt Stortinget i form av en proposisjon.

President,

Innvandrings- og flyktningepolitikken i EU er viktig for Norge også fordi den i stor grad bestemmer utviklingen og tilstrømningen av flyktninger til vårt eget land.

I tillegg er asylpolitikken og flyktningepolitikken - gjennom Amsterdamtraktaten - blitt en integrert del av politikken og regelverket i EU. Våre nordiske naboer som er medlemmer av EU vil nå i større grad enn før forholde seg til dette. Det er derfor særlig viktig for Norge å være orientert om denne utviklingen i EU.

Alt dette kommer regjeringen nærmere tilbake til i de stortingsmeldinger som jeg har referert til - om asyl- og flyktningepolitikken og ikke minst i Europameldingen.