Stasjonssjefsmøtet
Ingeniørenes Hus
mandag 21. august 2000

Utviklingsministerens redegjørelse
Anne Kristin Sydnes

Innledning

FNs sikkerhetsråd og G7/G8 har utviklingsrelaterte spørsmål høyt oppe på sin agenda. I kommunikeet fra Okinawa-toppmøtet gis utviklingsrelaterte spørsmål betydelig plass. EU inngår nå i seriøse og forpliktende politiske dialoger med en rekke utviklingsland. Utenrikspolitikere som Joschka Fischer, Hubert Vedrine og Robin Cook legger betydelig vekt på dialogen med utviklingslandene. Og utviklingsministrene i land som Tyskland og England spiller sentrale roller i sine respektive regjeringskollegier. Utviklingspolitikken står m.a.o. på den internasjonale dagsorden på en helt annen måte enn tidligere.

Vi ser videre at det er bred enighet om at fattigdomsbekjempelse i enda sterkere grad må settes i utviklingsdebattens nervesentrum. Det handler om solidaritet, men også om realpolitikk. Norsk utviklingspolitikk er ikke bare et anliggende for våre ambassadører i Afrika, Mellom-Amerika og fattige asiatiske land, men også i Washington, i London, i Berlin og Paris. Dette kan ikke sies for ofte! I drøftinger om utviklingspolitikk og internasjonalt arbeid for fred og sikkerhet, vil dere bli lyttet til i Foreign Office og Auswärtiges Amt. Og også dere må lytte og rapportere om utviklingspolitikken i deres respektive land.

Hovedpunkter i utviklingspolitisk redegjørelse 2000

I min utviklingspolitiske redegjørelse for Stortinget i vår ønsket jeg nettopp å understreke at utviklingspolitikken ikke kan ses uavhengig av andre politikkområder: Bistanden er ikke et løsrevet, filantropisk prosjekt, men en integrert del av norsk politikk. I arbeidet med redegjørelsen og i utviklingsarbeidet ellers har vi, i tråd med dette, fått til en bred dialog i regjeringskollegiet. Dette synes jeg er løfterikt!

I Stortinget pekte jeg på én hovedutfordring: Fattigdom. Fattigdomsproblemet er den største utfordringen i vår tid, selvsagt mest akutt for utviklingslandene, men fattigdomsproblemet er markant også i nord – bare se over grensen til Russland! Jeg understreket videre at det er utviklingslandene selv som må finne svarene, men at vi kan bidra til å gi endringskreftene i samfunnet en sjanse.

Hiv/aids
I forrige måned refererte Washington Post noen skrekkinngytende tall fra en UNAIDS-rapport. I et belte av land i det sørlige Afrika er over 20 prosent av den voksne befolkningen Hiv-smittet. Hiv/aids har utviklet seg til å bli en krise av så store dimensjoner at den truer med å feie vekk resultatene av svært mange av de tiltak som er – og vil bli – satt igang for å redusere fattigdom og marginalisering.

33 millioner mennesker lever nå med hiv/aids. Av disse lever 95 prosent i utviklingsland. I Asia økte antallet smittede med 70 prosent i perioden 1996-1998. I 1998 omkom

200 000 mennesker som følge av krig og konflikt i Afrika sør for Sahara, mens så mange som 2,2 millioner døde av aids. Epidemien har ført til at 13 millioner barn har blitt foreldreløse. Afrikanske kvinner er blitt pålagt helt umenneskelige omsorgsbyrder.

Skal vi lykkes i kampen mot aids er det nødvendig med en ny og mer slagkraftig internasjonal mobilisering. Dette forutsetter nasjonale krafttak. Vi må ha en fokusert strategi og tilstrekkelige resursser. Det jobbes aktivt på begge fronter. Selv har jeg tatt initiativ til å etablere en bredt sammensatt embetsmannsgruppe på ekspedisjonssjefsnivå i departementet. Gruppen vil ha et særskilt ansvar for å drive Norges internasjonale hiv/aids-engasjement videre. Vi har også opprettet en spesiell koordinatorstilling for hiv/aids. Den nye prosjektlederen – hentet fra NORADs rekker - tiltrer i departementet i dag. I budsjettet for 2001 legges det opp til meget betydelige bidrag til blant annet UNAIDS. Vi vil også se en styrking av innsatsen mot hiv/aids i det bilaterale samarbeidet.

Suksess i AIDS-arbeidet forutsetter også at man arbeider – og lærer av hverandre - på tvers av land. Det er viktig at dere ambassadører ikke bare kommuniserer hjemover, men også dere imellom! Viten om årsakene til Ugandas relative suksess i AIDS-bekjempelse må bli allemannseie!

Korrupsjon og demokrati
Det er ikke til å komme fra at dårlig styresett er en av de viktigste årsakene til at fattigdom vedvarer. Korrupsjon rammer på mange måter de fattigste hardest. De betaler for tjenester som er forutsatt å være gratis. Korrupsjonen rammer også selve dynamikken i samfunnsutviklingen - som igjen går utover de fattige. Kamp mot korrupsjon og for demokrati er derfor noe av det viktigste vi kan gjøre gjennom utviklingssamarbeidet. Men samtidig noe av det vanskeligste. Demokrati fås ikke på blå resept. Demokratiet må være forankret i landenes egen virkelighet. Det betyr ikke at vår bistand er verdinøytral . Vi ønsker å påvirke. Det skulle bare mangle!

Rammebetingelser
I et møte jeg nylig hadde med noen fremstående forskere ble jeg servert følgende spissformulering: "Det er ikke noe poeng for Norge å ha en utviklingsminister hvis ikke vedkommende samtidig er utenriksminister, finansminister, landbruksminister, og handelsminister......minst!" Misforstå meg rett! - Dette handler ikke om mine politiske ambisjoner; snarere om betydningen av de rammebetingelser utviklingssamarbeidet opererer innenfor. Som ofte er vanskelige.

Industrilandenes beskyttelse av eget jordbruk utgjorde i 1998 7 ganger det beløp disse landene gav i bistand samme år. Dette er – for å si det veldig forsiktig - tankevekkende. Regjeringen ser det derfor som god utviklingspolitikk å arbeide for en ny, bred forhandlingsrunde i WTO, der de fattigste utviklingslandenes spesielle behov og interesser ivaretas. Også i sin vurdering av framtidige generelle tollreduksjoner i WTO vil Regjeringen ta hensyn til de eksportprodukter som er av særlig interesse for utviklingslandene. Jeg ville være takknemlig for tips fra dere når det gjelder å identifisere vårt forbedringspotensiale i forhold til handel og utvikling, og importpolitikk. Fortell oss hvor skoen trykker!

På gjeldsområdet opplever vi i dag en viss bevegelse – heldigvis! Tanzania og Senegal er de første landene som får ettergitt 100 prosent av de norske fordringene. Regjeringen vil gi flere andre gjeldstyngede, fattige land de samme vilkår.

Nye allianser
Verden ser annerledes ut i dag enn for bare få år siden. Private aktører har større innflytelse enn mange stater. Nye aktører med "etisk profil" inntar utviklingsarenaen. En Ted Turner. En Bill Gates. Vi opplever også at internasjonale frivillige organisasjoner får en helt annen rolle i dag enn tidligere. Dette er nye globale aktører som – nærmest som den naturligste ting av verden – nå finner stater som alliansepartnere.

Det er viktig å utnytte de mulighetene som ligger i etableringen av slike kreative konstellasjoner, eller "strategiske partnerskap". Vaksinasjonsinitiativet GAVI er et eksempel på dette, der internasjonale organisasjoner, stater og private aktører handler sammen. GAVI er et globalt partnerskap for bedre vaksinedekning. Regjeringen har annonsert at vi vil støtte GAVI-relaterte tiltak med totalt en milliard kroner over fem år. Gjennom støtte til GAVI ønsker vi å bidra til vaksineringen av 30 millioner barn årlig - som ellers ikke ville mottatt dette tilbudet. Dette kan i løpet av ett år redde livet til hele 3 millioner barn.

En del kritiske røster har gitt uttrykk for bekymring for at vår støtte til GAVI vil gå på bekostning av midler til eksisterende tiltak, og dermed bidra til fragmentering av den norske bistanden. Dette er ikke tilfelle. Støtten til GAVI vil komme som friske midler i form av en nettoøkning i bistandsbudsjettet.

Privat sektor
Innenfor vår strategi for næringsutvikling i sør er det grunnlag for økt samspill mellom myndigheter, fagbevegelse og næringsliv. Ansvarlige, langsiktige norske investeringer i næringsutvikling i sør er viktige bidrag i kampen mot fattigdom. Regjeringen ønsker derfor å legge forholdene bedre til rette for at norsk næringsliv skal kunne konkurrere på like vilkår i det globale "bistandsmarkedet", samtidig som vi arbeider internasjonalt for avbinding av bistanden.

For å kunne bidra til å overbevise norsk næringsliv om at investeringer i utviklingsland også er god butikk, er det viktig å tilrettelegge virkemidlene for norske etableringer best mulig. Etter en bred gjennomgang av virkemiddelapparatet på investeringssiden, foreslår regjeringen nå – i forbindelse med neste års statsbudsjett – en omlegging og forenkling av ordningene. Forslaget innebærer i korthet en tredeling av det norske virkemiddelapparatet innen næringsutvikling, med:

• én finansieringsordning for infrastrukturprosjekter og andre prosjekter som kan motta lånefinansiering, som forvaltes av NORAD,
• én tilskuddsordning hvor en på rene gavevilkår støtter virksomhet som bidrar til næringsutvikling i sør, som også forvaltes av NORAD, og
• én ordning for lån og egenkapital til investeringer i utviklingsland, som forvaltes av NORFUND.

Jeg tror at en slik struktur vil gi oss anledning til en forsterket og mer rasjonell innsats på dette området.

Miljø, ressurser og klima
Den sterke veksten i klimautslipp som vi nå opplever i de store utviklingslandene, gjør at disse landene etter hvert må spille en sentral rolle i arbeidet for å møte de globale miljøutfordringene. Det blir også en utfordring å integrere klimaaspektet bedre i den ordinære bistanden. Fra norsk side vurderer vi å velge ut tre land og en region med sikte på å innlede et mer helhetlig samarbeid på klimaområdet. Nigeria, Sør-Afrika og Kina er foreslått som forsøksland. Dette i lys av at de både er sentrale i klimaforhandlingene og at det finnes norske næringslivinteresser her. Sør-Afrika og Kina har vi dessuten et miljøsamarbeid med fra før av. Det er også foreslått å inngå et samarbeid med Den inter-amerikanske utviklingsbanken (IDB). Både regionalt og i de utvalgte landene vil det være viktig å se klimatiltakene i sammenheng med den øvrige bistanden, både kapasitetsbygging og næringslivsordninger. Mer dialog på området energiplanlegging vil også være viktig.

Handlingsplan for menneskerettigheter – det utviklingsrelaterte menneskerettighetsarbeidet

Menneskerettighetsområdet blir en stadig viktigere del av utviklingssamarbeidet. Regjeringen vil bygge videre på den plattformen vi har fått gjennom St. meld. nr.21 (1999-2000) Handlingsplan for menneskerettigheter. Meldingen vil bli behandlet i Stortinget til høsten. Det ser jeg fram til.

Det vi ønsker å oppnå er – for å si det veldig kort - at myndighetene i våre samarbeidsland følger opp sine internasjonale forpliktelser. For et lite land som Norge er utviklingssamarbeidet en formidabel påvirkningsarena i MR-sammenheng. Til grunn for vår innsats ligger en felles visjon for menneskerettigheter og menneskelig utvikling, nå også klart formulert i UNDPs Human Development Report 2000. Menneskerettigheter og utvikling knyttes sammen i ett hele. Oppfyllelsen av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter kan gi styrke til å kreve større politisk innflytelse. Ytringsfrihet og politisk deltakelse åpner for å reise krav om bedre økonomiske og sosiale kår. Det er disse sammenhengene vi må spille på i utviklingssamarbeidet.

Vårt ideelle utgangspunkt er at vi foretrekker gulroten framfor pisken. Vi ønsker å prioritere og belønne de land og organisasjoner som arbeider aktivt for å fremme menneskerettighetene, heller enn å straffe andre. Men vi kan ikke unnlate også å trekke de nødvendige konsekvenser overfor de av våre samarbeidsland som systematisk måtte bryte menneskerettighetene. Vi må foreta en løpende og kritisk vurdering av hvilke land som skal nyte godt av bistanden, hvordan bistanden overfor vedkommende land bør innrettes og hvilket volum det bør dreie seg om.

Pga. oppblussingen av politisk motivert og myndighets-regissert vold har Regjeringen funnet det nødvendig å fryse deler av stat-til-stat bistanden til Zimbabwe, samtidig som den gjenværende bistanden dreies i retning av MR- og demokratistøtte. Vi har likeledes besluttet å fryse all stat-til-stat bistand til Etiopia og å stille videre bistand under landprogrammet til Eritrea i bero – i første rekke pga. en eskalering av krigshandlingene disse landene imellom. Vi hadde i det lengste håpet å unngå slike tiltak, men kom til at det ville ha vært helt uholdbart å fortsette samarbeidet med disse landene på samme måte som før.

OECD/DAC-eksaminasjonen av Norge i 1999

Med jevne mellomrom får de enkelte medlemsland i OECDs utviklingskomité – dvs. så godt som alle giverland av noen betydning – sin utviklingspolitikk kritisk belyst og vurdert av komiteen. Høsten 1999 var det Norges tur. Eksamensresultatet – selv om det også omfatter kritiske merknader – tar jeg som en bekreftelse på at vi i det vesentlige er på rett vei i vårt samarbeid med utviklingslandene.

Komitéen fremhevet den klare fattigdomsretting av vår langsiktige bistand og den politiske vilje til ressursmobilisering. Men samtidig påpekte Komiteen at ikke minst den sterke utvidelse av vårt engasjement innenfor humanitær bistand i noen grad har ført oss bort fra det konsentrasjonsprinsippet som har ligget til grunn for norsk utviklingshjelp.

Det ligger betydelige strategiske og organisatoriske utfordringer i de anbefalinger Komitéen gav oss, blant annet:

• å avklare forholdet mellom humanitær bistand/nødhjelp og langsiktig utviklingssamarbeid

• å styrke vår faglige kapasitet for å kunne møte de utfordringer partnerskapskonseptet og overgangen til sektortilnærminger stiller oss overfor

• å ytterligere avklare næringslivets rolle i utviklingssamarbeidet, og
• å bedre samsvaret mellom vår utviklingspolitikk og vår handelspolitikk, særlig for landbrukssektorens vedkommende

Disse utfordringene har vi tatt på alvor, og arbeider løpende med – både her hjemme og på utesiden. Jeg vil ikke gå dypt inn i dette her og nå, men heller oppfordre dere alle til å komme med innspill på hvordan vi best griper dette an.

Det multilaterale og bilaterale samarbeidet – hvordan oppnå bedre konsistens i utviklingspolitikken?

Internasjonale organisasjoner og fora spiller en viktig rolle i utformingen av rammevilkår som påvirker utviklingslandene. Verdensbanken og IMF er i denne sammenheng sentrale aktører. I den utviklingspolitiske leir nyter begge nå større respekt enn tidligere. Likevel har Bretton Woods-institusjonene det siste året blitt målskive for ulike gruppers protester mot økt globalisering og konsekvensene av denne. Dette er bekymringsfullt. Men det er også langt på vei urimelig. Nettopp disse institusjonene har i de senere årene endret sin politikk i retning av sterkere fokus på fattigdomsbekjempelse - og på tiltak som kan minske de mulige negative effektene av globaliseringen. Det er derfor en utfordring for dem - og for oss - å konstruktivt møte kritikken som reises, og endre et bilde av disse institusjonene som i stor grad er basert på hvordan de så ut for 10 til 15 år siden. Skal man kritisere institusjonene for noe, måtte det nettopp være at de – dvs. vi som eier dem – ikke har greid å formidle det man faktisk arbeider med godt nok.

I FN står vi overfor liknende utfordringer. FNs utviklingspolitiske funksjon er annerledes enn Bankens. Denne ulikheten avspeiles i mandat, i format, i forpliktelser og prioriteringer, og – kan hende – i graden av politisering av roller. Denne ulikheten stiller oss som giverland overfor en rekke avveininger og valg. Den setter begrensninger. Den understreker nødvendigheten av arbeidsdeling, samarbeid og samordning. Jeg er derfor glad for at den utviklingsfaglige dialogen mellom Verdensbanken og FN nå har funnet et mer positivt leie. Dette ble i fjor understreket ved at Generalsekretær Kofi Annan for første gang besøkte Verdensbanken og la fram sin visjon for forsterket samhandling om felles mål for Bankens ansatte. Dialogen er blitt institusjonalisert i det løpende - og nå langt mer positive - samarbeidet mellom Banken og UNDP. Langt på vei skyldes denne dreiningen en ny aktiv, utadvent og uredd ledelse i UNDP. Det er kastet vrak på en del gammelt gods. Organisasjonens komparative fortrinn er gjort tydeligere og innsatsen mer fokusert.

Likevel må vi bli klarere i vår holdning til spørsmål om hvem , FN eller Banken, som skal gjøre hva, hva de kan gjøre sammen og hva andre - det være seg bilaterale givere eller regionale institusjoner - kan gjøre bedre. Det ville være tragisk dersom Verdensbanken skulle påta seg så mange oppgaver på så mange forskjellige felt at den pådrar seg de samme effektivitetsproblemene som FN-systemet har slitt med.

Vi må også bli bedre til å koble de store utviklingsspørsmålene som drøftes i multilaterale fora med erfaringer som vi har gjort som bilateral giver. På den ene siden må erfaring og god praksis fra felten danne et klart bakteppe for de standpunkter vi tar og for de forhandlinger vi fører i de multilaterale organisasjonene. På den andre siden må de store utviklingspolitiske spørsmålene i den multilaterale debatten være en naturlig del av premissene for vårt samarbeid med såvel myndigheter som med andre givere på landnivå. Her har vi svært mye å hente – svært mye å lære – svært mye å gjøre!

I dag hører jeg at dette samspillet fungerer best mellom den bilaterale og den multilaterale siden i arbeidet med styresaker i Verdensbanken - selv om forbedringspotensialet fortsatt er betydelig også her. Vår planlegging og dialogen rettet mot landnivået er blitt stadig bedre tilpasset både utviklingslandenes og utviklingsbankens planlegging. Belastningen på mottakers administrative apparat er dermed redusert.

Selv om vi på ingen måte er "i mål" på banksiden, tror jeg ikke vi har lykkes like godt i å koordinere oss når det gjelder politikk-utformingen overfor FN-systemet. Jeg har en følelse av at arbeidet mot FN-organisasjonene i for liten grad er koblet til både bilaterale erfaringer og arbeidet på bank-siden. Et tettere og mer institusjonalisert samarbeid - på hjemmesiden så vel som med utesiden, og både når det gjelder FN-arbeidet, arbeidet mot de internasjonale finansinstitusjonene (IFI) og det som skjer på landnivå – vil gi en mer helhetlig og konsistent politikk. Dette vil i sin tur kunne gi enda bedre gjennomslag, både i FN-organisasjonene og på banksiden.

Ambassadene kan spille en viktig rolle i denne sammenhengen, som lytteposter og aktive pådrivere for å bidra til at FN-organisasjonene, og for den saks skyld Verdensbanken og IMF, følger opp sin politikk lokalt, oppgir kjepphester som kan settes på stallen og deltar i sektorprogrammer og andre fellesinitiativer. Lokale koordinatorer som ikke gjør jobben sin, bør ikke få dø i synden. Jeg tar gjerne i mot gode forslag på hvordan dette skal gjøres.

Jeg ber dere her og nå om å holde et særlig våkent øye på UNDPs arbeid i felten i tiden framover. Vi trenger et sterkt UNDP og videreføring av de igangsatte reformene, i samråd med den nye, aktive ledelsen i organisasjonen. Her er vi i høy grad avhengige av innspill fra felten. Hent gjerne inspirasjon fra vår ambassade i Luanda, som i et fellesløp med hjemmeapparatet og Christian Michelsens Institutt (CMI) - og i nær samforståelse med UNDP sentralt og deres nye stedlige representant - har bidratt konstruktivt til å tegne ut hvilke utfordringer UNDP vil måtte ta tak i et konfliktrammet Angola og hvordan disse oppgavene mest hensiktsmessig kan løses. Slik kreativ nettverksbygging ser jeg gjerne mer av! I denne sammenheng unnlater jeg heller ikke å nevne Statoils samarbeid med FN i Angola, som et eksempel til etterfølgelse, og som et eksempel på en type samarbeid som uteapparatet må komme i godt inngrep med.

Spørsmålet om å oppnå bedre konsistens mellom den bi- og multilaterale utviklingspolitikken handler også om å ha en hensiktsmessig budsjettmessig kalibrering av innsatsen. Av en rekke grunner ønsker vi nå å snu en trend der den multilaterale andelen av norsk bistand over en årrekke har gått vesentlig ned. Målsettingen om en gradvis opptrapping av den multilaterale bistanden står sentralt i det pågående budsjettarbeidet.

Sikkerhetsrådskandidaturet

Mange av dere har nedlagt en betydelig innsats i arbeidet med å sikre Norge en plass i FNs sikkerhetsråd. Dersom Norge blir medlem, vil vi i høy grad være avhengige av å trekke på den kompetanse og de kontakter hver og en av dere sitter med.

En framskutt posisjon i arbeidet med internasjonal fred og sikkerhet, og tilsvarende økt innflytelse, vil få konsekvenser for vårt arbeid også på utviklingsområdet. Vi har valgt hovedtemaet "Building a Comprehensive Peace" for vårt medlemskap. Dette spiller hen på den nære sammenhengen mellom ulike virkemidler for fredsbygging, og peker på sammenhengene mellom fredsbestrebelser og langsiktig utviklingssamarbeid. Vi vil gå inn for en bredere debatt i Sikkerhetsrådet, som i større grad integrerer sikkerhetspolitiske og utviklingspolitiske problemstillinger. En slik integrert tilnærming vil kreve et nært samarbeid på tvers av avdelingene i departementet, og bedre koordinering mellom vår humanitære og langsiktige bistand.

Et annet forhold som vil gjøre sikkerhetsrådsmedlemskapet relevant i en utviklingspolitisk sammenheng er Rådets sterke fokus på Afrika. Både gjennom det norske utviklingssamarbeidet og medlemsskapet i Sikkerhetsrådet vil Norge kunne bidra til at afrikanske land settes i stand til å ta ansvar for fred og utvikling på sitt eget kontinent. Her må vi også tenke regionalt. Det er avgjørende at vi aktivt følger og støtter opp om det arbeid som knytter seg til regionale freds- og samarbeidsprosesser og institusjoner. Det blir herunder viktig å videreføre det gode samarbeidet med Organisasjonen for afrikansk enhet. OAU spiller en stadig viktigere rolle i forhold til konflikt- og krisehåndtering på det afrikanske kontinent.

Når Afrika står på dagsorden, har Norge gjennom sitt langvarige bistandsengasjement et bredt nettverk det kan trekkes på. Det finnes en mengde relevant landkunnskap og bistandsfaglig ekspertise i Norge – både i og utenfor utenrikstjenesten. Det bør på et tidlig tidspunkt drøftes hvordan man kan trekke veksler på denne ressursbasen. Her – kjære ambassadører - trenger vi også deres bidrag!

Internasjonale konferanser

Hver år deltar Norge på flere store internasjonale konferanser. Jeg vil benytte anledningen til kort å gå i gjennom erfaringene fra de største konferansene som har funnet sted hittil i år, samt forberedelsene og utfordringene for de som vil bli avholdt senere i år og i 2001.

Bejing +5
FNs spesialsesjon om oppfølging av kvinnekonferansen i Beijing ble avholdt i juni i år.

Forhandlingene ble vanskelige og framskrittene beskjedne. Av positive resultater vil jeg vise til at æresdrap for første gang er omtalt i et forhandlet FN-dokument. På området for menneskerettigheter, vold og handel med kvinner ble det dessuten inngått forpliktelser som representerer en styrking i forhold til handlingsplanen fra Beijing.

København +5
Spesialsesjonene om oppfølging av det sosiale toppmøtet ble avholdt for noen uker siden. Det ble fattet gode vedtak vedrørende oppfølging av 20/20- initiativet, barnearbeid, hiv/aids, sysselsetting, likestilling og til dels hva gjelder tiltak for funksjonshemmede. Sluttdokumentet kunne imidlertid vært bedre når det gjelder godt styresett, korrupsjon og bistandskoordinering. Vi så en sterk uvilje hos G77 mot alle tiltak som omhandler styrking av samarbeidet mellom multilaterale aktører, spesielt der dette omfatter Bretton Woods institusjonene og/eller WTO. Dette synes jeg er sterkt beklagelig.

MUL-konferansen i 2001
FNs tredje konferanse for de 48 minst utviklede land (MUL) vil bli avholdt i Brussel i mai 2001. De tidligere to MUL-konferansene og tilhørende handlingsplaner har ikke bidratt til at utviklingen i de berørte landene har blitt vesentlig bedre. Samtidig har listen av MUL blitt stadig lengre. Her er det et påtrengende behov for å tenke nytt! Norge har tidligere spilt en aktiv rolle når det gjelder MUL-problematikken. Det ønsker vi også å gjøre denne gang – nå som en av Vestgruppens (WEOG) to medlemmer i konferansens forberedende komite. I januar neste år vil vi, sammen med UNCTAD, arrangere en internasjonal konferanse her i Oslo om hvordan den private sektor kan bidra til å fremme internasjonal handel og investeringer i MUL-landene. Vi vil søke å mobilisere interesse i det norsk næringslivet i denne prosessen.

Barnetoppmøtet i 2001
Elleve år etter Barnetoppmøtet i 1990 skal en Spesialsesjon i 2001 se på erfaringer fra gjennomføringen av handlingsplanen fra toppmøtet, samt fremtidige prioriteringer for barn. Fra norsk side blir det viktig fortsatt å kjempe for jenters utdanning, mot barnearbeid og for generell beskyttelse av barn i særlig vanskelige situasjoner.

Finansiering av utvikling
Spørsmålet om finansiering av fattigdomsbekjempelse er fortsatt en internasjonal snublestein. I løpet av våren begynte arbeidet i den forberedende komité for FNs konferanse for finansiering av utvikling, en konferanse som skal drøfte utviklingsfinansiering i langt større bredde enn det som har vært tilfelle i FN hittil. I fokus står ikke bare bistanden, men også private investeringer fra nasjonale og internasjonale investorer, og handel. Ikke bare dét! - Verdensbanken, Valutafondet og WTO blir trukket med i forberedelsene. Dette representerer en ny giv, og gir håp om bedre effekt.

Som ledd i prosessen fram mot konferansen skal det avholdes regionale FN-møter og høringer med privat næringsliv og frivillige organisasjoner. Fra norsk side har vi nå til vurdering hvordan vi kan bidra til denne prosessen – og, om mulig, forme agendaen i de forskjellige internasjonale fora. Jeg har valgt å organisere et intensivert arbeid med disse spørsmålene fra norsk side, i form av et prosjekt med ett års varighet. Én mulighet er å invitere til et nytt seminar av samme type som var så vellykket under Kommisjonen for bærekraftig utvikling - f. eks. om hvordan offentlige bistandsoverføringer kan bidra til å utløse større private investeringer i utviklingsland. Bistandsoverføringene alene er ikke på langt nær tilstrekkelige for å skape vekst og bærekraftig utvikling i den tredje verden. I stedet må vi rette søkelyset mot hvordan bistandsmidler kan brukes som en katalysator for å utvikle nye finansieringsmåter.

Avsluttende kommentarer

La meg avslutningsvis bare helt kort nevne at jeg ønsker en viss omorganisering av departementet. Begrunnelsen, i kortversjon, er som følger:

Vi må styrke og tydeliggjøre våre oppgaver på utviklingssiden.

Vi må få til en enda sterkere integrasjon mellom utviklings- og utenrikspolitikken, og mellom den humanitære og langsiktige bistanden.

Vi må både stimulere og - om nødvendig - tvinge fram mer tenkning på tvers av fagområder og avdelinger.

Vi må bli bedre til å kommunisere og samarbeide med andre fagdepartementer.

Og sist – men kanskje viktigst av alt:

Vi må foreta et grep som gjør at de bilaterale og multilaterale komponentene i utviklingssamarbeidet blir mye bedre samkjørte enn de er i dag.

Vi vil derfor opprette en ny Utviklingspolitisk avdeling.

Jeg håper at denne raskt kan komme på plass.

_____

Jeg har benyttet denne anledningen til å gi dere noen utfordringer å ta med dere "hjem" – bl.a. hva gjelder u-landsimport, multilaterale organisasjoners arbeid i felten, oppfølging av DAC-eksaminasjonen i fjor, overgangene mellom kort- og langsiktig bistand (den såkalte gap-problematikken), og nyttiggjøring av norsk ekspertise den dagen vi måtte bli valgt inn i FNs Sikkerhetsråd.

Jeg har en ytterligere én oppfordring å komme med. - Jeg har i denne redegjørelsen snakket om noen av våre prioriterte områder. (Ikke alle, men noen.) Her mener vi å ha et budskap – et godt og norsk budskap. Dette ønsker vi spredt - gjennom seriøst informasjonsarbeid, nasjonalt og internasjonalt. Jeg ønsker meg m.a.o. en enda sterkere profilering av norsk utviklingspolitikk ute.

Dette dreier seg om mye mer enn å pleie kontakten med lokale journalister. Det dreier seg bl.a. om å følge og de-chiffrere debatter på utviklingsområdet, virkelig ta pulsen på begivenhetene og benytte de mulighetene som måtte åpne seg til – i samråd med departementet - å levere relevante norske budskap inn i pågående lokale debatter.

Det er avgjørende viktig at alle våre utenriksstasjoner, også de bilaterale stasjonene i land der utviklingspolitiske spørsmål tradisjonelt ikke har kommet i første rekke, er seg dette bevisst

• og intensiverer arbeidet med å informere om de sentrale spørsmål på vår utviklingspolitiske agenda
• og rapporterer mer, og mer analytisk og dyptpløyende, om trender i utviklingspolitikken i sine respektive land!

Dette vil gi oss i politisk ledelse, og i departementet for øvrig, langt bedre muligheter til å være pådrivere i utviklingssamarbeidet. Vi er særlig på jakt etter de gode eksemplene – de som ikke bare viser at vi lykkes, men også hvorfor vi lykkes. Vi trenger suksesshistoriene, ikke minst på områder hvor vi setter oss svært høye mål for arbeidet framover – f.eks bekjempelse av AIDS.

Takk for oppmerksomheten!