Utenriksminister Thorbjørn Jagland

Willy Brandt, Arbeiderpartiet og norsk utenrikspolitikk

Goethe-instituttets Willy Brandt-seminar, Oslo 26. mai 2000

Ambassadør Peter Metzger,
Mine damer og herrer.

Innledningsvis vil jeg gjerne rette en takk til Goethe-instituttet og Det norske Nobelinstituttet for at man har tatt dette initiativet til å minnes en gigant i nyere europeisk historie – Willy Brandt.

Brandt var, som dere vet, ikke bare en politiker av historisk format, men også en venn av Norge, og en ganske personlig venn. Tillat meg å belyse spesielt dette siste aspektet ganske kort.

Som ung sosialist ble Willy Brandt i begynnelsen av nazi-tiden tvunget til å dra i landflyktighet. Norge ble hans nye hjem, og han engasjerte seg snart i den norske arbeiderbevegelsen.

Brandts usedvanlige intellektuelle evner var åpenbare for alle som fikk møte ham. Han behersket det norske språket etter meget kort tid, og han snakket det uten aksent til sin siste dag.

Under sitt opphold i Norge ble Brandt overbevist om at frihet og sosialisme er to sider av samme sak, og at sosialdemokratene kan og må kjempe med demokratiske midler både mot venstre- og høyreekstreme, udemokratiske motstandere.

I hele etterkrigstiden har den norske befolkningen følt det som om Brandt var en av deres egne, og at han var en av dem som spilte en helt sentral rolle i europeisk politikk. Gjennom tildelingen av Nobels fredspris i Oslo i 1971 ble han hedret for sin store innsats. Han mottok prisen i aulaen ved det samme universitetet hvor han 37 år tidligere hadde skrevet seg inn som student.

Spesielt for oss norske sosialdemokrater var det av svært stor betydning at en av tidens førende politikere behersket vårt språk og hadde en dyp forståelse for norske forestillinger og betraktningsmåter. Willy Brandts store innflytelse på vesttysk politikk var også en viktig grunn til at vi etter hvert fikk stor tillit til den tyske Forbundsrepublikken.

*****

Mer enn noe annet er det to hendelser som har formet Willy Brandts politiske tenkning og handlinger, slik jeg kjenner han: Den 2. verdenskrig og byggingen av muren i Berlin.

I sin bok "Møter og minner" åpner Brandt med å beskrive augustdagene i 1961 da muren ble bygget. "Jeg så sperringene som i løpet av de siste timene var blitt rasket sammen og som de nå arbeidet videre på med tysk grundighet. (…) Jeg så en del av det store militæroppbudet – ikke russere, men østtyskere som hadde fått beskjed om å sperre overgangene. Jeg stirret inn i de tomme øynene til mine landsmenn, som gjorde sin tjeneste i uniform der over. Og framfor alt så jeg de bekymrede og fortvilte blikkene til mine medborgere i Vest-Berlin."

Søndag 13. august begynte østtyske militære å sette opp piggtrådsperringer på grensen mot den vestlige delen av byen, og tre dager etter tok arbeidet med selve muren til. I løpet av disse dagene, prøvde Brandt å få Bonn og de allierte til å reagere. Men hverken vestmaktene, regjeringen i Bonn eller for den saks skyld myndighetene i Vest-Berlin satte fram forslag om forhandlinger som kanskje kunne ha hindret byggingen av muren. Det gikk to – tre dager før vestmaktene i det hele tatt protesterte formelt. I ettertid har Brandt selv stilt spørsmål om de tre dagene fra 13. til 16. august ble utnyttet slik de burde, og om man ikke med litt godvilje, fantasi, smidighet eller hardhet ville ha kunnet framtvinge et annet resultat.

Brandt beskriver skuffelsen over å aldri høre et ord fra Adenhauer. Og han forteller om illusjoner som brast. Han skriver: "I årene som fulgte kom erfaringene fra denne dagen til å få vesentlig betydning for mine politiske overlegninger. Det som er blitt betegnet som min "østpolitikk" ble til på denne bakgrunnen."

Som ung mann var Willy Brandt vitne til nazistenes fremmarsj i Tyskland i begynnelsen av 1930-årene. Han vokste opp i Lübeck, og som i andre byer økte den nazistiske terroren i omfang etter januardagen i 1933, da Adolf Hitler ble utnevnt til rikskansler.

Brandt var da aktivt engasjert på venstresida i tysk politikk. Allerede som 14-åring meldte han seg inn i den sosialistiske ungdomsorganisasjonen, og etter tre år ble han medlem i SPD. Etter en stund gikk han over til den venstresosialistiske gruppen Sosialistisk Arbeiderparti, da den skilte lag med moderpartiet høsten 1931.

Jeg tror vi må se dette "avvik" i lys av den situasjonen som da rådet i Tyskland. Dessuten er det flere andre unge mennesker som har erfart hvor lett det er å bli grepet av mer ytterliggående tendenser. Dessverre har mange gått fra den ene ytterlighet til den andre. Det gjaldt ikke Willy Brandt. Han vendte tilbake til sosialdemokratiet og fikk betydelig sans for den pragmatiske tilnærmingen som sosialdemokratene i Skandinavia har til politisk arbeid.

I et foredrag i Oslo Arbeidersamfunn kom han inn på dette. Han viste til at våre søsterpartier i Sør-Europa kaller seg sosialistiske partier. Det franske sosialistpartiet, Det spanske sosialistpartiet, osv. I Skandinavia kaller man seg sosialdemokratene eller arbeiderpartier. Det lyder ikke like radikalt, men faktum er, sa Willy, at de skandinaviske partiene har oppnådd langt mer med sin pragmatisme enn sydeuropeerne med sin formelle radikalisme.

Willy Brandt kom til Norge i 1933 som krigsflyktning. Vi kjenner alle til hans opphold i Norge og Sverige i krigsårene, og hvordan disse årene formet hans syn på Europa og sikkerhetspolitikken. I boka "Erindringer" skriver han at allerede i 1943 forsto han at etterkrigspolitikken ikke måtte bli karakterisert av hevn, men bæres av vilje til gjenoppbygging i fellesskap. Han så det som sin oppgave etter 1945 å være med på å bygge et Tyskland som Europa ikke behøvde å frykte.

I slutten av 1946 ble han sendt til Berlin som norsk presseattache, og der ble han stadig sterkere engasjert i tysk politikk. Han ble raskt medlem av SPD igjen, og med seg bar han inntrykkene av nordisk sosialdemokrati. Brandt ble valgt til Forbundsdagen allerede i 1949, og i 1957 overtok han som regjerende borgermester i Vest-Berlin etter Otto Suhr. Som borgermester maktet Brandt å bli et symbol ikke for den kalde krigen, men for freden og friheten.

Vi kjenner alle til historien etter dette. I februar 1964 ble Brandt valgt til ny formann i SPD etter Erich Ollenhauer. Willy Brandt ble utenriksminister i den nye koalisjonsregjeringen etter valget i 1966, der kristeligdemokraten Kurt-Georg Kiesinger var statsminister. Og som utenriksminister og deretter forbundskansler formet han den nye tyske østpolitikken. Hans tanke var at fiendenes forsoning etter 1945 måtte få en parallell i avspenning østover, og bare slik kunne følgene av Tysklands deling reduseres og skille mellom øst og Vest en gang kanskje forsvinne.

Kiesinger og Brandt var enige om at Vest-Tysklands forhold til landene i øst-Europa måtte normaliseres, og dialogen med øststatene kom også i gang i løpet av de tre årene storkoalisjonen varte.

Men det var først da Brandt selv var blitt statsminister i 1969, at man så synlige resultater av dialogen. Regjeringen søkte snart kontakt med Sovjetunionen for å forberede en ikke-voldsavtale. Dette mot kristeligdemokratenes høylytte protester.

I første halvdel av 1970 var det en lang rekke samtaler mellom Sovjetunionens daværende utenriksminister Andrej Gromyko og den vesttyske statssekretær Egon Bahr, og i slutten av mai ble de enige om en avtale. Vest-Tysklands utenriksminister Walter Scheel overtok forhandlingene med Gromyko og 12. august kunne avtalen undertegnes i Kreml.

Hovedpunktene i denne avtalen var at partene ga avkall på å bruke makt, og at grensene var ukrenkelige. Blant disse grensene var Oder-Neisse-linjen, som dannet Polens vestgrense, og grensen mellom DDR og Vest-Tyskland. Senere i 1970 kom det i stand en normaliseringsavtale mellom Vest-Tyskland og Polen.

I desember 1970 fløy Willy Brandt til Warszawa for å undertegne traktaten med Polen. I sine memoarer "Møter og minner" skriver han at han følte seg som en representant for sine landsmenn som skulle stilles for en historiens domstol. Han beskriver hvordan veien til den polske hovedstad frambrakte minner om seks millioner dødsofre. Ingen steder hadde menneskene lidd som i Polen.

Før undertegningen av traktaten skulle han delta på to kransenedleggelser. Først ved den ukjente soldats grav. Der skrev han i den framlagte gjesteboken: "I minnet om de døde fra den annen verdenskrig og ofrene for vold og forræderi, i håp om varig fred og solidaritet mellom Europas folk."

Foran minnesmerket over de omkomne fra Warszawas ghetto knelte han. Innbyggerne i den jødiske bydelen reiste seg til dødskamp i 1943. En heroisk kamp som verdenssamfunnet på den tiden tok liten notis av. Brandt skriver i "Erindringer" at han måtte gi utrykk for det helt spesielle ved dette minnesmerket; "dette er det mennesker gjør, når språket svikter". En reporter beskrev det slik: "Så kneler han, han som ikke trenger gjøre det, for alle dem som burde gjøre det, men som ikke kneler – fordi de ikke våger det eller ikke kan det eller ikke våger å kunne det."

Mer enn noe annet er Willy Brandts "knefall" i Warszawa blitt stående som et symbol på hans østpolitikk. Hans vilje til fred og forsoning.

Brandt gjorde også store anstrengelser for å bedre forholdet til DDR. Han foreslo forhandlinger med sikte på et traktatfestet samarbeid, og den østtyske regjeringen gikk med på det. Firemaktsavtalen om Berlin ble undertegnet høsten 1970, og to år etter ble grunnavtalen mellom Vest-Tyskland og DDR undertegnet.

I 1971 ble Brandt hedret med Nobels fredspris for sin østpolitikk.

Med avspenningspolitikken overfor øststatene fullførte Brandt et arbeid som Forbundsrepublikkens første statsminister, Konrad Adenhauer, innledet da han forsonet Vest-Tyskland med Frankrike og andre vestlige land. Adenhauer gjorde ingen alvorlige forsøk på å føre forsoningspolitikk overfor DDR og de andre statene i øst. Men Willy Brandt så klart at situasjonen i Europa ikke kunne bli normal, før Vest-Tyskland var kommet til forståelse med sine naboer i øst.

Brandt hadde en grunntanke: Sikkerheten i Europa er udelelig. Gjelder den ikke for alle, gjelder den ingen. I begynnelsen av hans tid som kansler sa Brandt at hans regjerings utenrikspolitikk i første rekke var europeisk. Men det betydde mer enn bare vest-europeisk orientert – det betydde å ha et all-europeisk perspektiv.

I hans tale da han mottok Nobelprisen i Oslo i 1971, går dette temaet igjen: "Gjennom Europa vender Tyskland hjem til seg selv og de oppbyggende krefter i sin historie. Født av lidelsens erfaring, må dette være fornuftens bindende oppdrag. Europa har ikke sin framtid bak seg."

I "Erindringer" skriver Brandt at hvis det noe sted har vært en ubrutt kontinuitet i hans politiske tenkning og handling, så er det på dette området.

Sommeren 1975 fant "Konferanse for sikkerhet og samarbeid i Europa" sted i Helsingfors, og med det fikk Brandt se enda en av sine visjoner oppfylt. Han hadde prøvd å bane vei for konferansen helt siden han var utenriksminister. Spørsmålet om å avholde en europeisk sikkerhetskonferanse ble tidlig et element i øst/vest-dialogen som utviklet seg mot slutten av 1960-tallet. Sluttakten fra Helsingfors la også grunnlaget for et bredt samarbeid mellom øst og vest på tvers av blokkdelingen i årene etter.

På denne tiden hadde det lenge pågått forhandlinger om nedrustning i Sentral-Europa, som ikke hadde noen framgang. Også i Helsingfors ble mye stående åpent, men konferansen innledet en forandring. "Europa var ikke lenger en verdensdel som enten bare hadde fordelene eller ulempene av det som var i gang i det store spillet mellom øst og vest. Det gamle kontinent begynte, så splittet det enn var, å erkjenne seg selv på nytt og få innflytelse på det som skjedde ute i verden. For så vidt fortsatte det som fra begynnelsen av syttiårene hadde utgått fra den tyske østpolitikken" skriver Brandt i "Erindringer."

Og til tross for de tilbakeslag som inntraff i øst/vestforholdet utover 70-årene og 80-årene forble Sluttaktens prinsipper en bærebjelke i utformingen av normene for statenes forhold til hverandre og overfor egne borgere. KSSE-prosessen fikk dermed stor betydning for utviklingen av øst/vest-forholdet og hovedprinsippene som ligger til grunn for Sluttakten er i all vesentlighet videreført som basis for OSSEs virksomhet.

Jeg har nettopp kommet tilbake fra utenriksministermøtet i NATO i Firenze. Hovedpunktet på dagsordenen var utviklingen av den europeiske forsvars- og sikkerhetspolitiske identitet (ESDI). Jeg liker sjelden å si at hvis den eller den hadde levd nå, så ville hun eller han ment det eller det. Men i dette tilfelle er jeg helt sikker på at det er grunnlag for å si at Willy Brandt hadde likt det han hadde sett hvis han hadde levd nå.

EUs økende ansvar for kontinentets sikkerhet er en videreføring av den linje som Willy Brandt alltid stod for; nemlig et stadig sterkere og mer integrert samarbeid i Europa.

Han ville likt at det i Firenze også ble holdt et møte i Det faste råd mellom NATO og Russland og i Det euro-atlantiske partnerskapsrådet. NATO har inngått partnerskapsavtaler med 46 land. Det siste landet kom med i går, nemlig Kroatia. Alt dette markerer et historisk vendepunkt i Europa, på linje med det Willy Brandts østpolitikk forårsaket på slutten av 1960-tallet.

Vest-Europa har gradvis vendt seg bort fra nasjonalisme som følge av NATOs og EUs integrasjonspolitikk. Nå begynner det samme å skje i øst-Europa, fordi EU og NATO utvider seg østover.

Kroatia som til nå har vært plaget av nasjonalisme og etniske motsetninger, har gjennom valget av en sosialdemokratisk regjering staket ut en ny kurs. Dette må vi håpe vil ha positive ringvirkninger for hele Balkan.

For egen del vil jeg si – som leder av Willy Brandts parti her i Norge og som norsk utenriksminister- at jeg ser det som min hovedoppgave å sørge for at Norge kan bli en positiv bidragsyter i den historiske prosessen som nå pågår i Europa. Vårt forhold til EU har vært for mye preget av negative holdninger og problemer. Ja, det er mye som man kan sette fingeren på, slik tilfelle er også for det norske samfunnets del. Men dette må ikke få overskygge det ansvar vi har, sammen med de andre europeiske land, å sørge for at det ikke blir noen tilbakevending til fortidens tragedier.

Hvis jeg til slutt skulle summere opp mitt bilde av Willy Brandt, vil jeg peke på tre momenter:

Det ene er hans konsekvente ideologiske forankring i sosialdemokratiet. Noe av det som irriterte Willy mest, var at kommunistene kalte sitt prosjekt for realsosialisme. Han mente at realsosialisme ikke hadde noe med sosialisme å gjøre. Og han advarte mot å snakke om sosialdemokrati som en gren av sosialismen, på linje med realsosialismen. Sosialdemokratiet er noe prinsipielt forskjellig fra realsosialismen, understreket Willy alltid.

Willy Brandt var på sett og vis anti-kommunisten som så det som nødvendig å samarbeide med de landene der kommunismen hadde fått fotfeste.

Det andre jeg vil peke på er hans hjerte for den sosialdemokratiske bevegelse. Det er typisk for han at når han måtte gå av som forbundskansler, fortsatte han sitt arbeid for SPD og for den internasjonale sosialdemokratiske bevegelse som president i Sosialistinternasjonalen (SI).

I 1989 sendte han meg på vegne av SI rundt i de øst-europeiske landene som hadde blitt frigjort, for å knytte kontakter med sosialdemokratiske grupperinger. "Når du kommer til Praha, må du be om å få se Folkets Hus. En stor flott bygning som kommunistene tok fra sosialdemokratene etter maktovertakelsen i 1948. Den tilhører vår bevegelse," sa Willy.

Jeg dro dit, men det viste seg å være et Lenin-museum i bygningen. For en måned siden ble jeg invitert til Praha av det sosialdemokratiske partiet for å holde foredrag om EU-utvidelsen. Møtet ble holdt i Folkets Hus, som sosialdemokratene etter mange anstrengelser og rettssaker har fått tilbake. Jeg tror dette ville ha varmet partimannen og sosialdemokraten Willy Brandt like mye som det varmet meg.

Det tredje som går som en rød tråd gjennom Willy Brandts liv, er hans globale utsyn.

Willy Brandt var tysker. Men også nordmann. Eller italiener. Han var den som gjorde sosialistinternasjonalen om fra å være en eurosentrisk organisasjon til å bli en global bevegelse. Han var alltid på reise. Willy Brandt var et kosmopolitisk menneske i ordets rette forstand. Hans liv kan oppsummeres i disse ord; menneskeverdet må gjelde alle ellers gjelder det til slutt ingen. Dette var lærdommen fra mellomkrigstidens Europa. Derfra utviklet han en politikk for kollektiv sikkerhet. Derfor tok han til orde for at ressursene måtte bli brukt på utvikling i Den tredje verden i stedet for opprustning i Den første verden. Det var hovedinnholdet i Brandt-kommisjonens rapport: Sikkerhet for alle. Menneskeverd for alle.

Ingen annen politiker har betydd mer for meg personlig enn Willy Brandt. Jeg hadde gleden av å lede Sosialistinternasjonalens eneste faste komite i seks år mens Willy Brandt var president. I den anledning møtte jeg han ofte. Mange ting gjorde inntrykk på meg. En gang da vi kom inn på NATO-motstanden på venstresiden i Norge, sa han: "Hvis Norge skal ha rett til å melde seg ut av NATO, vil også Tyskland kunne gjøre det samme."

Lenge før det hadde jeg personlig tatt det standpunkt at en renasjonalisering av forsvarspolitikken i Europa ikke var en farbar vei. Som AUF-leder begynte jeg arbeidet med å forandre AUFs NATO standpunkt.

Willy Brandt var grunnen til at jeg senere ble tilhenger av EU og av norsk deltakelse der.

En re-nasjonalisering av politikken i Europa er ikke mulig uten uoversiktlige konsekvenser. Dessuten ligger framtiden i det motsatte. Alt som har skjedd etter Willy Brandts død, underbygger det som var hans politiske filosofi: kollektiv sikkerhet og kollektiv framtid.