Kjære stasjonsmestere
(enten dere er "integrerte" eller ikke)!

Velkommen hjem til samråd – i et land der bistand er blitt et hett valgkamptema.

Hvem skulle ha trodd det?

Jeg er naturligvis svært tilfreds med at medie-Norge endelig gir rom for en skikkelig bistandsdebatt. Det er på høy tid. Det gir oss en genuin mulighet til å nå ut med en bredt anlagt argumentasjon for hvorfor bistand er viktig. Den muligheten griper vi begjærlig.

Samtidig er det viktig ikke å "overselge" budskapet. Vi må også vedkjenne oss bistandens begrensninger - og Norges begrensinger som bistandsaktør.

Norsk bistand kan ikke prioritere alle samfunnssektorer i alle fattige land. Til det er vi alt for små. For at norsk bistand fortsatt skal gi et viktig bidrag må vi ha klare mål og en retning for vårt arbeid.

Det overordnede målet er å bidra til fattigdomsreduksjon. Retningen er å fremme en fattigdomsorientert politikk i internasjonale fora, gjennom valgene av samarbeidsland og –sektorer, og ikke minst ved en tettere samordning med myndigheter og givere på landnivå.

Vi har mye å vise til i norsk bistand og utviklingspolitikk. Neppe noe annet land har relativt sett satset så store ressurser på å styrke det multilaterale system. I utviklingssamarbeidet la vi tidlig til grunn prinsippet om mottakeransvar. Vi skal fortsette å ligge i forkant.

Regjeringen har understreket nødvendigheten av en sterkere satsning på bistand gjennom multilaterale organisasjoner. Dette betyr ikke at vi undervurderer betydningen av den bilaterale bistanden.

Bilateral bistand sikrer mangfoldet. Norsk bilateral bistand kan være fleksibel og raskt allokere midler til viktige nasjonale prioriteringer i samarbeidslandene. Gjennom den bilaterale bistanden kan vi trekke norsk toppkompetanse inn i et gjensidig fruktbart samarbeid. Det er heller ikke tvil om at den bilaterale virksomheten bidrar sterkt til oppslutningen om bistanden i den norske opinion.

Valg av samarbeidsland

Jeg ser det som min fremste utfordring å lede an i en prosess for kontinuerlig fornyelse og styrking av norsk utviklingspolitikk, hvor den bilaterale bistanden er en av hovedstolpene.

Vi må kritisk vurdere våre erfaringer. Internasjonalt er utviklingssamarbeidet i dag preget av en stor grad av enighet om utviklingsmålene. Det etableres tematiske multilaterale flergiverfond på viktige områder for verdens fattigste. Partnerskap mellom offentlig og privat sektor er under oppbygging.

Samtidig har utviklingen, særlig i Afrika og i Europa, vist at fred, stabilitet og sikkerhet er av grunnleggende betydning for at vi skal lykkes i kampen mot fattigdom og for en demokratisk utvikling der mennesket kan realisere sine rettigheter og behov.

Dette er noe av bakgrunnen for at Regjeringen varslet en gjennomgang av samarbeidet med prioriterte land og innretningen av bistanden over regionbevilgningene.

Jeg vil benytte denne anledningen til å takke for den grundige bistandsfaglige og utviklingspolitiske landvurdering som hver enkelt av dere har bidratt med til denne prosessen.

Stortinget ga bred tilslutning til mitt forslag om å redusere antall land der vi legger opp til et bredt bilateralt samarbeid. De endelige konklusjoner om landvalg vil først komme i forbindelse med Stortingets behandling av Regjeringens budsjettforslag for 2002.

Vi må utnytte og videreutvikle de fortrinn norsk bilateral bistand kan ha. Vi må sette den inn i et best mulig samspill med det multilaterale systemet. For å få dette til må vi konsentrere innsatsen såvel ressursmessig, geografisk og tematisk, som faglig.

Formålet med landgjennomgangen er å finne fram til en ramme for samarbeidet som på en best mulig måte bidrar til fattigdomsreduksjon og mer effektiv bruk av bistandsmidlene.

Vi tok utgangspunkt i noen grunnleggende forutsetninger: vi vil samarbeide med lavinntektsland som fører en fattigdomsrettet politikk og befinner seg i en relativt stabil politisk situasjon. Videre vil vi legge vekt på landets rolle i forhold til regional utvikling, og dessuten se nærmere på hvor det bør være særlige forutsetninger for et engasjement fra norsk side.

Listen blir fort lang. Det er jo ikke enkelt å skulle måle land etter slike kriterier. Man kan lett møte seg selv i døra. - I hvilke land er styresettet godt nok til å rettferdiggjøre et samarbeid med Norge? - I Mali eller Tanzania? - Er den politiske situasjonen tilstrekkelig stabil i Uganda til at Norge bør utvide samarbeidet? Spørsmålene er mange. Vi kan ikke bruke våre krav som et sett av klart definerte kriterier. Dette kan aldri bli en sjekkliste. En kombinasjon av faktorer og vurderinger vil måtte ligge til grunn for våre valg.

Jeg vil trekke fram to land for å illustrere noen av de mange vanskelige, men viktige avveininger vi vil stå overfor.

Med stor entusiasme har vi samarbeidet med Tanzania siden 1960-tallet. Samarbeidet er dypt forankret i det norske samfunn. Men tiår med internasjonal bistand burde ha gitt bedre resultater enn de vi faktisk har opplevd. Situasjonen på Zanzibar er problematisk, noe som også påvirker den politiske situasjonen i unionen. På den annen side: Landet har gjennomført en rekke reformer. De har satset på å gjenvinne eierskap over utviklingssamarbeidet. Den økonomiske utviklingen er i regional sammenheng sterk og positiv, og gjennom en årrekke har landet båret tunge byrder som følge av konfliktene i nabolandene. Tanzania har også framstått som en stabiliserende makt regionalt.

Nepal er ett av våre nyeste samarbeidsland, men samarbeidet har en langvarig og solid forankring Norge. Nepal er et av verdens fattigste land i en region hvor det bor flere fattige enn i resten av verden. Demokrati ble innført i 1990 og det politiske system er skjørt. Den væpnede maoistiske opprørsbevegelsen er styrket. Offentlig forvaltning er svak, og rammet av korrupsjon. Det er store geografiske forskjeller i levekår mellom etniske grupper, kaster og kjønn. Jeg tegner her et dystert bakteppe. Men også her må bildet nyanseres. Nepal har hatt en god utvikling i de sosiale indikatorer. Både den relative og absolutte fattigdom er redusert. Den makroøkonomiske situasjonen er god og den lave gjelden blir betjent. Regjeringen har en ambisiøs reform-agenda. Til tross for konflikten med maoistene har landet hold fast på pressefriheten og styrket arbeidet med menneskerettigheter. Vi har engasjert oss sterkt i dialogen med myndighetene om utvikling og konfliktforebygging.

Jeg vet at dere ikke kan gi meg enkle svar på kompliserte landvalg. Den endelige vurdering må bli politisk. Det er mitt ansvar. Jeg vil treffe beslutningen i konsultasjon med mine kolleger i Regjeringen og med Stortinget. Det framtidige bilaterale utviklingssamarbeid er bare levedyktig dersom vi kan videreføre og fornye den brede politiske og samfunnsmessige koalisjon som har vært dets basis.

Kort om hvor vi vil hen: Vi vil gjeninnføre begrepet hovedsamarbeidsland. I dag har vi "prioriterte land" og "andre samarbeidsland", men skillet mellom dem er i mange tilfeller visket ut. Det skal bety noe spesielt å være hovedsamarbeidsland; vi skal satse større, bredere og dypere. Et slikt tett utviklingspolitisk samarbeid er det helt nødvendig å konsentrere til noen få land. Vi skal ikke bare forvalte og administrere penger; vi skal være i dialog, bygge allianser og koble ulike virkemidler for å fremme landets utviklingsmål, både nasjonalt og internasjonalt. Hvis vi ikke konsentrerer innsatsen, kan vi ikke være en så god partner som vi bør være.

Samtidig vil vi videreføre og videreutvikle det bilaterale utviklingssamarbeidet med en begrenset krets av andre særskilte samarbeidsland. Vi forutsetter at det i disse landene er andre partnere som tar hovedrollen, mens vi begrenser vår innsats til å være en mer strategisk aktør knyttet til enkelte prioriterte satsingsområder for norsk utviklings- og utenrikspolitikk. Utgangspunktet er fortsatt land der vi i dag allerede har et betydelig samarbeid. Men vi vil redusere det totale antallet land der vi går inn med bilaterale langsiktige midler.

Parallelt med denne omleggingen vil vi foreta justeringer av de globale budsjettbevilgningene og forsterke virkemidlene over de multilaterale budsjettkapitlene.

Det bilaterale samarbeidet med hovedsamarbeidslandene skal i enda sterkere grad enn tidligere konsentreres om et langsiktig arbeid for fattigdomsreduksjon. Grunnlaget for samarbeidet skal være disse landenes egne planer for fattigdomsreduksjon. Samarbeidet må bygge på en robust relasjon til det aktuelle landet. Derfor må vi også være villige til å bistå gjennom de kriser som vi vet at de fattigste utviklingslandene vil måtte gjennomleve.

Samarbeidet må være bredere enn den tradisjonelle bistanden. Vi bør styrke det politiske og kommersielle samarbeidet med hovedsamarbeidslandene. Tilbud om samarbeid om handelsspørsmål, inntreden i WTO eller deltakelse i andre multilaterale forhandlingsprosesser er viktige utfordringer. Det må satses systematisk på å trekke på ressursene i norsk næringsliv, organisasjonsliv og fagmiljøer.

Vi bør kunne tilby å være en partner som støtter opp om landenes rolle i regionalt samarbeid, i utviklingen av regional sikkerhetsarkitektur og i det multilaterale system. Det er en utfordring å videreutvikle institusjonelt samarbeid slik at deres beslutningstakere og fagfolk kan møte norske miljøer som arbeider på tilsvarende samfunnsområder. Dette er viktig for å møte nasjonale utfordringer, men også for å stå sterkere i deltakelsen i det internasjonale samfunn.

Også i forhold til støtten til andre særskilte samarbeidsland må målet om fattigdomsreduksjon ligge til grunn. Samarbeidet må være langsiktig. Men vi vil i større grad innrette bistanden mot særskilte prioriterte satsingsområder og særlige regionale og subregionale utfordringer. Det vil samtidig legges stor vekt på å få til god synergi mellom bilaterale og multilaterale kanaler. Konsentrasjon om noen tema vil gjøre det mulig i større grad å knytte samme penger og dialog om faglig substans. Her snakker vi om:

• høyt profilerte satsingsområder i norsk utviklingspolitikk, slik som aids, vaksine, tuberkulose, utdanning og godt styresett
• støtte til konfliktforebygging, fredstiltak og gjenoppbygging etter konflikt,

• tema og land hvor Norge og de aktuelle land forutsettes å ha særlige forutsetninger og felles interesser, slik som innenfor energi og næringsutvikling
• potensialet for et sterkt bilateralt samarbeid i globale prosesser, f.eks. på miljø- og helseområdet.

Samarbeid med land som spiller en viktig, regional rolle vil stå sentralt i vurderingen. Dette er momenter vi må ha med oss når vi skal vurdere samarbeid med tungvektere som Kina og India i Asia og Nigeria og Sør-Afrika på det afrikanske kontinentet. Etiopias betydning for utviklingen av "Nile Basin Initiative" er et annet eksempel på hvordan enkeltlands rolle regionalt kan begrunne bilateralt samarbeid.

I denne kategorien må det også legges inn fleksibilitet for støtte ved uforutsette kriser eller i forbindelse med raske og grunnleggende reformprosesser. En ny bevilgning for overgangsbistand ("gap"-bevilgningen) vil gi stor fleksibilitet til å gå inn med støtte til samfunnsbygging og utvikling i land som har vært herjet av krig, voldelig konflikt eller naturkatastrofe.

Når vi nå konsentrerer innsatsen geografisk, betyr det også at flere av de landene som i dag mottar stat-til-stat bistand, fra neste år verken vil få status som hovedsamarbeidsland eller særskilt samarbeidsland. For disse landene vil vi etablere overgangsordninger, slik at vi kan ivareta våre avtaleforpliktelser.

Ny budsjettstruktur

Disse omleggingene - den tematiske og geografiske konsentrasjonen og klassifiseringen - krever betydelige endringer i bistandsbudsjettets struktur.

Programkategorien for bilateral bistand vil for det første omfatte bistand til hovedsamarbeidslandene og tematiske satsningsområder i regionene. For det andre vil programkategorien omfatte globale bilaterale ordninger, herunder blant annet bistand til det sivile samfunn, overgangsbistand, humanitær bistand, menneskerettigheter, forskning og næringsutvikling.

Når budsjettstrukturen nå i stor grad skal bygges rundt et sett av overordnede temaer, vil vi på en bedre måte kunne synliggjøre Norges målsettinger. Vi vil selvfølgelig fortsatt bygge på prinsippet om mottakeransvar. Men vi vil gi et tilbud om bistand på områder som står sentralt i norsk utviklingspolitikk. Det skapes et grunnlag for samarbeid når det oppnås en god match mellom ønsker og behov i samarbeidslandet og hva vi fra norsk side kan tilby. På det viset vil det bli lettere å få maksimalt ut av den norske bistanden.

Forvaltningsmessig bør dette også bidra til større grad av bevisst tenkning omkring tiltak og initiativer som vurderes støttet. Det bør også bidra til at vi tenker mer målrettet rundt hvorvidt bilaterale eller multilaterale kanaler skal velges.

I budsjettet skal vi også bli flinkere til å presisere formål og innhold i de ulike bevilgningene. Det vil bli tatt utgangspunkt i de internasjonale utviklingsmålene og i et utvalg internasjonalt anerkjente utviklingsindikatorer. Disse vil også bli brukt i forbindelse med rapporteringen.

Det brede samarbeidet med hovedsamarbeidslandene skal bygge på landenes egne prioriteringer og nasjonale planer for fattigdomsreduksjon. Dette er etablert norsk politikk. Når vi har innrettet vår bistand på denne måten, må vi i rapporteringen også redegjøre for hvordan den norske bistanden har støttet opp om disse planene. Vi må kunne belyse hvordan norsk og internasjonal bistand støtter opp om landenes egne bestrebelser på å nå de etablerte utviklingsmålene. Vi vil ha mindre rapportering på tiltaksnivå, og mer rapportering på et slikt overordnet nivå.

Mer og mer står vi overfor utfordringen å dokumentere at bistand er effektiv. Et større fokus på resultater må derfor stå sentralt i alt vi gjør.

Regionalt samarbeid

En av de store utfordringene i den forbindelse, er målsetningen om økt satsning på regionalt samarbeid. I forlengelsen av dette ligger nødvendigheten av å velge partnere ut fra landets stabiliserende rolle i en region.

Fra Europa vet vi at et tettere økonomisk samarbeid legger grunnlaget for en sterkere politisk integrasjon og med det også fred og stabilitet. Afrika har det siste året vist nye takter, nytt initiativ og nytt lederskap. Dette ønsker vi å støtte opp under og bygge aktivt på. Jeg inviterer våre stasjoner i afrikanske land til å være aktive i å videreformidle hvordan disse nye ideene og mulighetene kan konkretiseres inn i vårt utviklingssamarbeid.

Ta en sak som energisatsing i Mosambik. Uten et regionalt samarbeid vil det ikke være mulig for et land som Mosambik å bygge ut vannkraften. Store utbyggingskostnader forutsetter et betydelig kraftmarked, - et marked som Mosambik i stor grad må finne utenfor landets grenser.

Samtidig må Mosambik i forhandlinger om kraftpriser og andre energispørsmål måtte forholde seg til langt mektigere nabostater. Norsk bilateral faglig bistand kan derfor ha stor betydning på områder som kapasitets- og kompetansebygging, og bidra til å bygge opp Mosambik til en solid forhandlings- og samarbeidspartner i regionen.

Også innenfor SADC prioriteres energisektoren nå høyt. Man ser at utvikling av denne sektoren er vesentlig for utviklingen av regionen som helhet. Grenseoverskridende samarbeid er viktig for utvikling. Norsk bistand må være fleksibel nok til å støtte opp om regionale prosesser.

Energi og utvikling

Jeg vil gjerne komme litt nærmere inn på energi og utvikling. Norges posisjon som en framstående energinasjon bærer med seg både forventninger og forpliktelser til aktivt å støtte opp om bærekraftig energiforsyning i fattige land. Norge må framstå med en fokusert og konsistent energipolitikk på utviklingsområdet.

Jeg vil øke innsatsen på energiområdet. Hovedmålet er å bruke bedret energitilgang mer effektivt som virkemiddel i kampen mot fattigdommen.

Arbeidet på energiområdet i norsk utviklingssamarbeid har i stor grad vært konsentrert om vannkraft, elektrisitetsforsyning og dessuten petroleumssektoren. Alternative energikilder har i liten grad vært prioritert fra norsk side. Vi vil nå blant annet kartlegge hvor en på norsk side har relevant kompetanse for et sterkere engasjement.

Jeg har gitt en arbeidsgruppe i oppgave å utrede sammenhenger mellom tilgang på energi, fattigdom og miljø. Arbeidsgruppen skal også identifisere hovedområder der norsk kompetanse i særlig grad kan bidra, se nærmere på det internasjonale arbeidet innen energi og utvikling, og vurdere hva det vil være hensiktsmessig å støtte opp om fra norsk side. Det blir også viktig å utrede hvorvidt bistandsforvaltningen har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å føre en bredt anlagt energidialog med samarbeidslandene og i internasjonale fora.

Et eksempel på denne satsingen er vårt initiativ for bedre utnyttelse av naturgass som i dag sløses bort ved avbrenning. Avbrenningen betyr tapte muligheter for økonomisk og sosial utvikling i fattige land.

Vi arrangerte et internasjonalt ekspertmøte om avbrenning av gass i Oslo i juni. Verdensbanken har påtatt seg et ansvar for å følge opp dette initiativet, i nært samarbeid med oss. Det er blant annet på tale å arrangere en lanseringskonferanse i Oslo i oktober.

Fattigdomsreduksjon og likestilling

Et annet signal jeg vil sende, er vår målsetting om å bringe kvinner og likestilling høyere opp på den utviklingspolitiske dagsorden. Å fremme likestilling er både et mål i seg selv og et virkemiddel i kampen mot fattigdom. Vi kan være enige om at fremme av like rettigheter og muligheter for kvinner og menn er en forutsetning for utvikling. Likestillingsarbeidet er imidlertid svært ressurskrevende og langsiktig.

Kjønnsperspektivet er i dag ikke godt nok integrert i vårt arbeid. Vi har håndbøker og målsetninger, men mangler reell bevissthet, kunnskap og kapasitet i bistandsadministrasjonen. Jeg ønsker en intensivering av dette arbeidet i tiden som kommer.

I årets tildelingsbrev ber vi NORAD om å prioritere støtte til utviklingslandenes arbeid med å innfri sine internasjonale forpliktelser med hensyn til likestilling. Gjennom utviklingssamarbeidet kan vi både øve politisk påvirkning og støtte opp om landenes egne bestrebelser på området. Dette er et ansvar vi må ta alvorlig.

Avbinding av bistanden

Bistanden må kunne bidra til reell fattigdomsreduksjon. Folk i Norge og andre giverland må kunne se at bistand nytter.

Bunden bistand er lite effektiv bistand. Studier foretatt av Verdensbanken underbygger dette. Bunden bistand virker konkurransevridende og kan bli en bremsekloss på økonomisk vekst i fattige land. Sagt på en annen måte: Bunden bistand er ikke i samsvar med målsetningen om best mulig effekt av hver bistandskrone!

Vi er i dag kommet et stykke videre. Etter mer enn 30 års tautrekking har det internasjonale samfunn nå vedtatt å prioritere effektivitet framfor nasjonale særinteresser. I april i år ble medlemslandene i OECD/DAC enige om å avbinde mye av sin bilaterale bistand til de minst utviklede landene. Dette vil for Norges vedkommende gjelde fra og med 1. januar 2002.

Jeg ser dette som et langt steg framover. Dette til tross for at vedtaket er et kompromiss, preget av flere tiår med forhandlinger.

Vedtaket omfatter kun bilateral bistand og samarbeidet med de minst utviklede landene. Faglig og humanitær bistand og bistand til frivillige organisasjoner er også unntatt.

Avbinding er selvfølgelig ikke uproblematisk. Konkurranse alene er ikke nok for å sikre kvalitet. Når utviklingsprosjekter legges ut på internasjonalt anbud må vi derfor bli enda flinkere til å legge inn krav vedrørende miljøhensyn, sosiale forhold og bedriftenes evne til å ivareta sitt samfunnsmessige ansvar.

Fra norsk side har vi vært en pådriver for avbinding. Det vil vi fortsatt være. Regjeringen legger derfor opp til at Norge skal gå lengre enn det vi har forpliktet oss til gjennom OECD/DAC-vedtaket. Vi vil avbinde næringslivsordningene - uavhengig av beløpsstørrelse og land. Blandede kreditter skal erstattes av ubundne kreditter. Norske konsulentfond i multilaterale organisasjoner og matvarebistand vil bli vurdert for avbinding.

Jeg tror på sikt at både næringslivet i utviklingslandene og norsk næringsliv vil kunne tjene på en åpning av dette markedet. Når de andre OECD/DAC-medlemslandene avbinder sin bilaterale bistand, betyr dette også at bedrifter fra Norge og utviklingsland kan delta i konkurransen om kontrakter finansiert med britiske, franske og tyske bistandsmidler. Markedet mangedobles. For de som er gode, blir mulighetene mye større.

Utfordringen for utenriksstasjonene og NORAD blir å bidra med støtte og informasjon slik at myndighetene i våre samarbeidsland i større grad kan legge premissene for anbudsrunder. Der er jo tross alt disse landenes utfordringer som skal møtes. Det må også legges til rette for at bedrifter fra våre samarbeidsland blir gitt reell mulighet til å delta i anbudsrundene.

Utredningen om de tidligere "integrerte" ambassadene

Jeg vet at det knytter seg stor interesse til spørsmålet om det administrative ansvaret for de tidligere integrerte ambassadene. Jeg kan forsikre dere om at jeg legger betydelig vekt på å finne fram til en god balanse mellom de krav som jeg må stille i forhold til mitt konstitusjonelle ansvar, og de behov som alltid vil være knyttet til NORADs ansvar. Med utgangspunkt i mitt ansvar, vil også jeg være avhengig av at NORAD har tilstrekkelige ressurser ute til å gjøre en god jobb.

Hiv/aids

Helt til slutt – jeg holder ikke et eneste innlegg uten å snakke om aids! - Jeg er nettopp kommet tilbake fra en reise til Uganda og Kenya, sammen med biskop Stålsett og de øvrige deltakerne i vårt Aids-forum. Det var en opplevelse som satte spor.

Hiv/aids- epidemien sparer ingen. Kvinner og barn er særlig sårbare. I år 2000 var 1,8 millioner mødre hiv-smittede. 10 prosent av de som fikk infeksjonen i 2000 overførte viruset til sine barn. Sjansene er store for at de barna som overlever mister sine mødre. Etter at aids-epidemien ble kjent, har mer enn 13 millioner barn mistet sine mødre eller begge sine foreldre. Bare i fjor døde en halv million barn av aids. Disse ferske tallene fra UNAIDS er skremmende lesning.

Vår prioritering av kampen mot hiv/aids handler ikke om siste mote på det internasjonale utviklingspolitiske torg. Det handler om grunnlaget for utvikling i den fattigste delen av verden. Lidelsene i kjølvannet av epidemien er ufattelige.

I Kampala og i slummen i Nairobi traff vi mennesker som viste en styrke vi sjelden ser i vårt eget samfunn. Mennesker som viste at man, med solidaritet fra det internasjonale samfunn, kan bygge et anstendig liv, tross alt som har rammet dem.

For meg var reisen en sterk påminnelse om betydningen av at vi stiller opp og tar vår del av ansvaret. Vi er og blir ufattelig rike i dette landet. Jeg skal ikke blande partipolitikk inn i dette samrådet. Men når noen tar til orde for å redusere bistanden i en tid da de fattigste landene står midt oppe i en veritabel utviklingskatastrofe, må det være lov å si:

For meg blir dét helt feil.

Takk for oppmerksomheten.