Belgia ved EU-roret: Intervju med statsminister Verhofstadt i internasjonal presse.

Belgia ved EU-roret: Intervju med statsminister Verhofstadt i internasjonal presse

Innberetning fra ambassaden i Brussel, 3. juli 2001

I anledning av at Belgia - for ellevte gang - har overtatt det roterende formannskapet i EU fra 1. juli er statsminister Guy Verhoftstadt blitt intervjuet av en rekke internasjonale nyhetsmedia. Under følger hovedpunktene fra intervjuene i Financial Times, Le Figaro (også gjengitt i El Mundo, Frankfurter Allgemeine Zeitung og The Independent) og belgiske aviser:

• Presidentskapet vil bli fokusere på fire hovedområder:

1.Lanseringen av fysisk ?uro.

2."L’Europe sociale"

3.Asyl og immigrasjonspolitikk

4.Laeken-deklarasjonen om Europas fremtid

• Irsk nei til Nice-traktaten og protestene i Gøteborg understreker at "folk er bekymret", og at det hersker tvil om Europas fremtid. Mange mener at det er mangel på effektivitet og gjennomsiktighet i EU, og også at det er fravær av demokratisk legitimitet og identitetsfølelse. Selv om bråkmakerne i Gøteborg ikke representerer folkemeningen, er det likefullt klart at de speiler avstandsfølelsen som finnes mellom "Europa" og dets befolkning. Verhofstadt har i et foredrag nylig understreket at meningsmålinger viser at denne følelsen av avstand finnes både i forholdet til EU-institusjonene såvel som i forhold til nasjonale regjeringer og parlament. - Det ville være forferdelig arrogant å gå videre som om ingenting hadde skjedd. Arbeidet med å utforme Europas fremtid må starte med en analyse, som tar hensyn til at EUs kritikere har legitime innvendinger, blir det understreket.

• Laeken-deklarasjonen om "Europas fremtid" er uten tvil den viktigste formannskapssak for statsminister Verhofstadt. Han tar til ordet for en ambisiøs tekst, som fastsetter en kalender, en arbeidsmetode og en dagsorden. Dagsorden må være så bred som mulig. Man må innse at en union med 27 medlemmer innebærer en total transformasjon. Dersom det blir for mye mellomstatlig samarbeid - dvs. avhengig av enstemmighet - vil båten bli ustyrlig. Når man inntar denne posisjonen blir man lett stemplet som "integrasjonist", men Verhofstadt understreker at han hverken er eurofanatiker eller euroskeptiker: - Jeg er overbevist om at vi må finne en tredje vei, og for å klare det må vi unngå å starte debatten med institusjonelle spørsmål.

• Statsminister Verhofstadt har opprettet en " Laeken-gruppe" som skal gi innspill til arbeidet med Europas fremtid. Gruppen består av Jean-Luc Dehaene, Jacques Delors, Guiliano Amato, Bronislaw Geremek og David Miliband. De fem menn skal møtes med to til tre ukers mellomrom. Verhofstadt er blitt kritisert for at ingen tysker inngår i gruppen, og har som tilsvar understreket at personene ikke er valgt etter nasjonalitet. Det dreier seg dessuten ikke om en vismannsgruppe, som skal overlevere en rapport, men om rådgivere. Statsministeren benytter så anledningen til å understreke viktigheten av å sikre en balansen mellomsmå og store land. I en Union med 27 eller flere land vil ingen akseptere en direksjon bestående av et fåtall land. Unionens suksess avhenger av en slik balanse. Alle må være medlemmer med samme rettigheter og plikter.

• EU må ha en grunnlov, og fra belgisk side har man notert seg at denne tanken vinner terreng. Grunnloven må erstatte de mange traktatene, og det er også på tide å avskaffe distinksjonen - eller snarere forvirringen? - mellom Unionen og Fellesskapet. Det trengs én union, og vi må avskaffe søyle-strukturen.

• Artikkel 308 i traktaten gir de EU-land som ønsker det mulighet til å gå foran ("coopération renforcée"). EU trenger dette dynamiske elementet for å få fremover.

• Det er nødvendig å foreta en " Kompetenzordnung", dvs. en ny måte å ordne arbeidsfordelingen mellom EU, nasjonalstatene og underliggende nivå. Susidiaritetsprinsippet må gjelde. Man kan ikke i evighet fortsette å gå skrittvis fremover inntil Europa-domstolen sier "stopp".

• Når man så har laget en kompetansekatalog kommer så uvegerlig spørsmålet om hva slags institusjoner man trenger for å utføre disse oppgavene, og for Verhofstadt er dette klart: Europarlamentet må få mer makt gjennom utvidet medbestemmelsesrett sammen med Rådet. Kommisjonen må også styrkes, og dets president må velges direkte. (Minister-) Rådet skal ha både utøvende og lovgivende makt, og når det utfører sitt lovgivende arbeid skal det konstitueres som et annet kammer. Oppsettet med en utenriksansvarlig både i Kommisjonen (Utenrikskommisær, pt. Patten) og Rådssekretariatet (pt. Solana) må opphøre.