Innledning

Fattigdomsbekjempelse er målet for regjeringens utviklingssamarbeid. Internasjonalt er vi blitt enige om å halvere andelen fattige som lever for under 1 dollar om dagen innen 2015. I år lever omlag en fjerdedel av jordens befolkning i den ytterste fattigdom. Vi har fortsatt langt igjen.

Vi skal bidra til å lindre nød, men også til utvikling. Vi har ikke lykkes før mennesker og samfunn på varig basis er løftet ut av fattigdom. På sikt må u-landene selv kunne finansiere sin egen utvikling.

Av og til oppleves det som litt politisk ukorrekt å snakke om investeringer og økonomisk utvikling som en del av bistanden.

Jeg mener det er nødvendig å erkjenne at disse tingene henger sammen.

Vi må erkjenne at økonomisk vekst i u-landene er nødvendig for å bekjempe fattigdom. Alt annet er ren og skjær utviklingsromantikk!

Norges utvikling fra et fattigsamfunn til velferdssamfunn er historien om økonomisk vekst og modernisering, kombinert med demokrati og en aktiv fordelingspolitikk.

Næringsutvikling, arbeidsplasser, inntekt til den enkelte familie, skatteinntekter til landene – dette kan ikke lenger være kontroversielle deler av en utviklingsstrategi. For den langsiktige utviklingsbistanden må dette være en del av kjernen.

Fra norsk side har vi ryddet opp i næringslivsordningene på bistandsbudsjettet. Formålet er blitt klarere. Ordningene er også lettere tilgjengelig for brukerne. Blant annet er ansvars- og rollefordeling mellom NORAD og Norfund blitt tydeligere. Norfund er statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland. Fondet skal bidra til økonomisk vekst og sysselsetting i utviklingsland ved å investere i lønnsomme private virksomheter.

Vi må erkjenne at internasjonal kapital og kunnskap er viktig for å få igang næringsutvikling.

Afrikanske markeder er små. I mange tilfeller er de afrikanske landenes økonomier mindre enn et norsk fylke målt i BNP. Afrika må i likhet med det som er gjort i andre deler av verden lage sine egne indre markeder hvor lokal industri har bedre vilkår enn importindustri. Dette stiller økte krav til regionalt samarbeid mellom landene. Her har landene langt igjen!

Samtidig tar det tid å utvikle industrielle miljøer og produktive arbeidsplasser. Det krever både gode offentlige servicetilbud og rammevilkår som tilgang på skolert arbeidskraft og transport, det krever entreprenører som er villige til og får muligheten til å satse, det krever markeder og krevende kunder og det krever læring gjennom samarbeid med andre bedrifter.

For næringsutvikling har u-landene to behov som vi i den rike del av verden kan stille opp med – kapital og kompetanse. I tillegg til at de afrikanske økonomiene er små, er de også preget av lite sparing og få investeringer.

Målet er å øke andelen av investeringer og etableringer i utviklingsland, spesielt de 48 fattigste. Disse landene mottar idag bare fattige 1,8 prosent av utenlandsinvesteringene som går fra industriland til utviklingsland. Andelen er dessverre også fallende. Av hver krone som går fra nord til de minst utviklede landene, er fortsatt hele 90 prosent offentlig bistand. Ergo, det må mer enn bistandsmidler til. Det må private midler til - næringslivet må engasjeres. Kapitaltilgangen må opp, og gjennom investeringsfond som NORFUND og private investeringer vil vi bidra til at det skjer.

I tillegg må virksomheten ha et element av læring og kunnskapsoverføring i seg.

Næringslivet kan bidra med teknologi, kunnskap og kapasitet som er nødvendig for å utvikle den produktive sektor i utviklingsland. Norske bedrifter har for eksempel verdifull kompetanse og erfaring når det gjelder internasjonalisering og hvordan en "liten" aktør kan operere lønnsomt innenfor et globalt marked. Industriell læring foregår først og fremst i bedriftene og mellom bedriftene. Afrikanske bedrifter må både bli eksponert for lokal konkurranse og utvikle samarbeid med andre bedrifter for eksempel norske.

Vi – og næringslivet - må erkjenne behovet for høyere standarder, på sosiale forhold, miljø og kvalitet.

Våre krav til de som investerer i u-landene må være klare, tydelige og høye. Vi forventer av næringslivet at de standardene som gjelder hjemme, også gjelder ute. U-landene kan ikke være et fristed med lave lønninger og skatter, ingen miljøkrav og mangelfulle arbeidstakerrettigheter. Det er ikke akseptabelt.

Jeg kommer tilbake til spørsmålet om avbinding – men her vil jeg si at konkurranse alene ikke er nok for å sikre kvalitet. Når utviklingsprosjekter legges ut på internasjonalt anbud må vi bli enda flinkere til å legge inn krav til miljø, sosiale forhold og bedriftenes evne til å ivareta sitt samfunnsmessige ansvar.

Vi må også stille krav til oss selv og til våre samarbeidspartnere i sør. Stikkord som går igjen når det gjelder investeringsklimaet i utviklingsland er uforutsigbarhet, unødig byråkrati, korrupsjon og mangelfullt utviklede finansinstitusjoner. Hiv/aids-tragedien, krig og konflikter bidrar også til å forverre investeringsklimaet. Slike barrierer må det gjøres noe med. Hovedansvaret ligger hos myndighetene i utviklingslandene. Vi bistår med midler til kompetanseutvikling og bedre teknologi.

Vi må erkjenne at vestens handelsmessige proteksjonisme ødelegger mer enn bistanden hjelper for mange av de fattigste landene

Som min andre meddebattant Amland påpeker i sin bok, " Bistand eller Børs? - Næringslivets rolle i norsk u-hjelp" har bistand og økonomisk vekst i utviklingsland liten effekt så lenge landene ikke kan delta i internasjonal handel. Jeg er glad for å si at det siden 1993, da Amland skrev boka, er skjedd en hel del på dette feltet.

Et viktig bidrag fra denne regjeringen er beslutningen om å følge EUs eksempel ved å åpne for toll- og kvotefri import av alle varer (unntatt våpen) fra MUL fra og med neste sommer.

Utviklingslandenes muligheter for økt handel er også fokus for utviklingssamarbeidet. Norge har vært blant støttespillerne til opprettelse av et integrert rammeverk som skal gi målrettet, handelsrelatert bistand til utviklingslandene. Rammeverket er et samarbeid mellom seks multilaterale organisasjoner som råder grunnen når det gjelder internasjonal handel og utvikling, herunder Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og FNs konferanse for handel og utvikling. Vi jobber også for å få inn handelsrettet bistand på det ordinære budsjettet til Verdens handelsorganisasjon. Målet er større og mer systematisk satsing på å styrke utviklingslandenes deltakelse i det globale handelssystem.

Vi må erkjenne at historien har mange eksempler på feilgrep i fortida – for å unngå repriser i framtida

Jeg er ikke kommet hit for å forsvare skipseksportkampanjen, dårlig norsk hermetikk eller andre grelle eksempler på såkalt næringsutvikling finansiert med norske bistandsmidler. Slik bruk av bistandsmidler er jeg i mot – og har alltid vært det.

Jeg vil heller ikke spekulere i motivene, noen ganger kan de ha vært gode, andre ganger mer blandede. Men jeg mener noen endringer begrenser mulighetene for nye tilsvarende "skandaleprosjekter".

For det første mener jeg at vår egen forenkling av næringslivsordningene vil gi økt tilfang på prosjekter og derigjennom bedre kvalitet.

For det andre mener jeg at stadig høyere kunnskap hos myndigheter, organisasjoner og bedriftene selv også bidrar til stadig høyere kvalitet.

For det tredje mener jeg at selskapene selv stadig blir mer opptatt av dette. Bevisstheten om bedriftenes sosiale ansvar har økt betydelig både i Norge og internasjonalt. Og risikoen for eget omdømme ved å bryte mot dette sosiale ansvaret er dramatisk mye høyere enn for bare få år siden.

Til sist, og kanskje viktigst, det internasjonale arbeidet for økt avbinding av bistanden. Bundet bistand er ikke i samsvar med målet om mest mulig effekt av hver bistandskrone! Bundet bistand er jevnt over 25 prosent mindre effektiv enn avbundet bistand.

Jeg har derfor gledet meg til å dele en fersk nyhet fra det årlige møtet mellom OECD-landenes utviklingsministre i forrige uke med dere: Det internasjonale samfunn er endelig, etter over 30 års tautrekking, blitt enige om å avbinde bistanden til de fattigste landene.

Nå jobber vi med en strategi for ytterligere avbinding av norsk bistand som en oppfølging av denne enigheten.

Vi må erkjenne at de fattigste landene trenger både bistand og business

Begge stolpene hører med i en helhetlig utviklingsstrategi. Vi er ikke gode nok i dag, men vi er på rett vei.

Vi øker og forbedrer stadig bistanden.

Vi styrker og effektiviserer næringslivsordningene.

Vi åpner markedene våre stadig mer for handel med de fattigste landene.

Neste skritt må være å gi u-landene enda bedre forutsetninger for å nyttiggjøre seg disse mulighetene.

Som sagt: fattigdomsbekjempelse er målet. Virkemidlene er mange. Viktigst er kanskje erkjennelsen av at det ikke lenger er slagordet "trade, not aid" som gjelder. Nå er det "trade and aid".