Utenriksminister Thorbjørn Jagland

Konflikter i Afrika- hva kan FN gjøre ?

Samråd i Bergen, 9. mars 2001

(Sjekkes mot fremføringen)

Kjære deltakere,

Først av alt, vil jeg takke byrådsleder Anne Grethe Strøm-Erichsen for en hyggelig velkomst. Jeg vil også takke Christian Michelsens Institutt (CMI) og FN-sambandet for å bistå med organiseringen av dagens samråd.

I min redegjørelse til Stortinget i fjor om Norges medlemsskap i FNs Sikkerhetsråd, understreket jeg viktigheten av en bred dialog med norske forskningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner. Det er Norge som er medlem av Sikkerhetsrådet. Medlemsskapet er en nasjonal oppgave. Skal vi lykkes må vi alle bidra.

Vissheten om at vi alle har noe å lære av hverandre, er bakgrunnen for de regionale samrådsmøter om sentrale spørsmål på Sikkerhetsrådets dagsorden. Først her i Bergen, så i Trondheim og deretter i Oslo. Tilsvarende vil utviklingsminister Sydnes holde et samrådsmøte i Tromsø senere i år.

Dagens samråd er viet et meget viktig tema - "Konflikter i Afrika, hva kan FN-gjøre?".

Jeg tror vi kan slå fast at på tross av Afrikas dominerende plass på Sikkerhetsrådets dagsorden – faktisk bruker Rådet over halvparten av sin tid på konflikter i Afrika - har FN bare i begrenset grad lykkes i å håndtere disse konfliktene.

Årsakene til dette er mange og sammensatte.

Jeg tror noe har sin årsak i at FN i alt for mange tilfeller har enten mistet verdifull tid, mandatene for FN-operasjonene har vært upresise og uklare, eller ofte har tilgjengelige ressurser ikke stått i forhold til de omfattende oppgaver som man står overfor.

Dette er bakgrunnen for at FNs Generalsekretær i fjor vår oppnevnte et panel som kort tid etter la frem en rapport med anbefalinger om å styrke FNs fredsoperasjoner.

Anbefalingene i rapporten - som er oppkalt etter panelets leder Lahdar Brahimi - gir en god plattform for hvordan vi fra norsk side vil arbeide med å styrke FNs evne og kapasitet til å planlegge og gjennomføre fredsoperasjoner.

La meg nevne noen elementer fra den strategi vi har lagt opp til for oppfølging av rapporten;

Vi vil i Sikkerhetsrådet arbeide for at mandater for fredsoperasjoner er tilpasset oppgavene som skal løses og at samarbeidet med land som stiller tropper til disposisjon forbedres.

Vi vil arbeide for at tiltak for konfliktforebygging og fredsbygging i økende grad skal integreres i fredsoperasjoner.

I kraft av vår posisjon som en stor bidragsyter, vil vi arbeide for at FN-systemet opptrer mer samlet og koordinert i arbeidet for fred, sikkerhet og utvikling.

Vi vil i fredsoperasjonene i Afrika særlig støtte opp under tiltak for avvæpning, demobilisering og re-integrasjon av tidligere soldater, slik at freden bærer på sikt.

Samtidig har de konflikter vi har sett i Afrika de senere år, vært kjennetegnet av at de er svært sammensatte - der både politiske, økonomiske, etniske og andre motsetninger spiller en viktig rolle.

Sammensatte konflikter er vanskelig å løse. Det kreves innsats over et bredt spekter - fra militære styrker, oppbygging av politi og rettssystem og humanitær bistand, til omfattende støtte til tiltak for langsiktig utvikling.

Konfliktene i Afrika avspeiler nettopp behovet for en helhetlig og integrert tilnærming til konfliktforebygging, konflikthåndtering og bileggelse av konflikter. Bruk av tvangstiltak og militære virkemidler må understøttes av innsats på det politiske, humanitære og utviklingspolitiske området.

Norge - som en stor bidragsyter til utviklingsprosjekter og humanitært hjelpearbeid - og ikke minst gjennom vår erfaring med tilretteleggelse av fred- og forsoningsprosesser, burde vi ha alle forutsetninger for å kunne bistå FN i å utarbeide en bredt anlagt strategi, der man i tillegg til de akutte behov, fokuserer på de underliggende årsaker til konflikt – slik som fattigdom og underutvikling, ulikheter og undertrykkelse.

Kjære deltakere,

Det er et paradoks at mange afrikanske land både er kjennetegnet ved utbredt fattigdom og et vell av rikdom i form av mineraler og andre naturressurser. Kamp om store økonomiske gevinster knyttet til disse ressursene – slik som diamanter - er en viktig faktor i mange konflikter i Afrika. Fra norsk side prioriterer vi arbeidet i Sikkerhetsrådet med å utvikle bedre virkemidler for å møte denne utfordringen, bl.a. gjennom mer effektiv bruk av sanksjoner. I samarbeid med forskningsmiljø er vi i ferd med å kartlegge hvordan vi fra norsk side kan øke innsatsen på dette området.

Afrikas mest omfattende konflikter finner vi i sentral- og vest-Afrika. Her er borgerkriger sammenvevd i regionale konflikter. Dette fordrer regionale løsninger. Afrikanske land vektlegger å styrke evnen til konflikt-forebygging og konflikthåndtering i regionale organisasjoner som OAU, SADC og ECOWAS. Dette har vi tatt til følge fra norsk side, og bl.a. gitt støtte til OAUs mekanisme for konflikthåndtering.

Vi har også - i samarbeid med NUPI og Sør-Afrikanske organisasjoner - opparbeidet et bredt anlagt trenings- og opplæringsprosjekt i det sørlige Afrika. Prosjektet, kalt "Training for Peace in Southern Africa" vektlegger det vi i Norge er sterkest på i forbindelse med fredsoperasjoner - sivilt politi og sivilt-militært samarbeid.

Dette er bakgrunnen for at statssekretær Raymond Johansen i disse dager avlegger et arbeidsbesøk til Vest-Afrika. Han vil her ha samtaler med representanter for myndighetene i Mali, Sierra Leone og Guinea, samt representanter for FN-systemet. Norge yter betydelig humanitær bistand til denne regionen. Vi er nå særlig opptatt av hvordan vi kan bruke vår erfaring fra samarbeidet med OAU og land i det sørlige Afrika, til å styrke vår innsats for konfliktforebygging og konflikthåndtering i Vest-Afrika.

Vi vurderer også å inngå i samarbeidsprosjekt for å støtte opp under den vest-afrikanske organisasjonen ECOWAS evne og kapasitet til å gjennomføre sivile deler av konfliktforebygging og fredsoperasjoner. Også her vil samarbeid med forskningsmiljø stå sentralt.

Kjære deltakere,

Etter to måneder i Sikkerhetsrådet, vil det kanskje overraske noen at det fremdeles er krig og ufred i verden!

Jeg skal ikke legge skjul på at medlemskapet er en krevende oppgave. I løpet av de to månedene vi har vært medlem, har Rådet behandlet over 50 større saker knyttet til eksisterende FN-mandater og fredsoperasjoner i ulike konfliktområder. I tillegg kommer arbeidet i sanksjonskomitèene, hvor særlig vårt formannskap i Komiteen for sanksjonene mot Irak er svært arbeidskrevende.

Våre langsiktige målsetninger gir retning for vår innsats i Sikkerhetsrådet. En av de tre overordnede målsettinger for vårt langsiktige arbeid er å sette et økt fokus på Afrikas utfordringer. Spørsmål i tilknytning til fred og sikkerhet på dette kontinentet har i de senere år tatt en stor del av Sikkerhetsrådets tid og oppmerksomhet, samtidig som mange av konfliktene forblir uløste.

Viktigst er imidlertid vår evne til å omsette denne målsettingen i konkrete forslag og løsninger som Sikkerhetsrådets medlemmer kan slutte seg til. Jeg vil si at dette er hovedkriteriet for hvorvidt vi lykkes med vårt medlemsskap ! La meg trekke frem noen eksempler fra de to første månedene, som jeg mener illustrere dette;

Det var i januar stor uenighet i Sikkerhetsrådet om opphevelsen av våpenembargoen mot Etiopia og Eritrea – hvor særlig USA ivret for å oppheve embargoen. Under norsk ledelse ble det utarbeidet et kompromissforslag, som alle kunne slutte seg til. Dette førte til at våpenembargoen ikke vil bli opphevet før fredsprosessen er mer solid forankret.

Et annet eksempel er Somalia. I januar ba presidentskapet oss om å lede arbeidet med å forhandle fram enighet blant Sikkerhetsrådets medlemmer om FNs videre engasjement i Somalia. Etter lange og vanskelige forhandlinger lyktes vi i å forhandle fram et vedtak om FNs framtidige rolle i Somalia.

HIV/AIDS er Afrikas svøpe, og utgjør en større trussel mot det afrikanske kontinent enn hva "svartedauen" var for Europa for over 600 år siden. I januar i år ble for første gang Hiv/aids-problematikken diskutert i sin fulle bredde i Sikkerhetsrådet.

Kjære deltakere,

Hovedansvaret for utvikling og fred i Afrika ligger hos afrikanske ledere. Det er lite FN eller det internasjonale samfunn for øvrig kan gjøre dersom lederne selv ikke gir fred og utvikling høyeste prioritet. I dag ser vi dessverre alt for ofte at rene makthensyn og ønsket om økonomisk vinning for en snever elite, settes foran befolkningens grunnleggende behov. Uansett kan imidlertid ikke det internasjonale samfunn se på at krig og konflikt får ødelegge de positive utviklingstrekk vi har sett i mange afrikanske land over de seneste år. Vi har alle et ansvar for Afrikas framtid.

Men hverken Norge eller FN har klare svar på hva vi kan gjøre for bedre å forebygge og bilegge konflikter i Afrika.

Viktigheten av samarbeid og dialog om disse spørsmål strekker seg ut over Norges grenser. Historisk har vi bistått afrikanske land i deres innsats for selvstendighet og utvikling. Den kontaktflate som vi her har bygget opp, er nå viktig for vårt arbeid i Sikkerhetsrådet.

Jeg ser fram til en spennende utveksling av tanker og ideer om hvordan vi både i Sikkerhetsrådet og på annen måte kan bidra til fred og utvikling på det afrikanske kontinent.