Mine damer og herrer,

Teknologi skaper utvikling. Kunsten å utvikle nye verktøy og å bruke dem effektivt har i århundrer vært nøkkelen til framgang for menneskene.

Min oppgave som bistandsminister er å sette alle effektive verktøy inn i kampen for å eliminere fattigdommen. Det betyr at vi må utnytte teknologien bedre som en integrert del av dagsordenen for utviklingsarbeidet. Temaet for årets Human Development Report, "Ny teknologi og menneskelig utvikling", passer derfor utmerket.

Jeg vil gjerne takke UNDPs nordiske kontor som har stått for presentasjonen av rapporten, som er en av de mest anerkjente og viktigste rapportene i sitt slag. UNDPs Human Development Report 2001 vil hjelpe meg og mine regjeringskolleger verden over til å kunne ta fatt på våre oppgaver med fornyet engasjement.

Norge nummer én

Norske medier har de siste dagene vært opptatt av at Norge har inntatt førsteplassen på rapportens indeks over menneskelig utvikling. Jeg er enig med UNDPs administrator når han sier at Norges suksess er et resultat av bevisste og langsiktige politiske valg og ikke kan forklares med økonomisk vekst alene.

Skole for alle, et helsevesen for alle og en bevisst politikk for å fremme sosial rettferdighet og redusere forskjellene mellom folk er nøkkelforklaringer på framgangen i det norske samfunnet. Men samtidig som mange av oss her nord nyter en bedre levestandard enn noen gang før, lever mange andre fortsatt i den ytterste fattigdom. Dette er kort fortalt også det doble budskapet i årets Human Development Report.

For to uker siden besøkte jeg Mosambik, som står som nr. 157 av de 162 landene i indeksen for menneskelig utvikling. Den grelle kontrasten mellom Norge og Mosambik er en klar påminnelse om at vi som ett av verdens rikeste land har et særlig ansvar for å være med på å minske forskjellene i verden.

Fattigdomsreduksjon er nøkkelen

Å få bukt med fattigdommen – som alltid har vært så viktig for den norske samfunnsutviklingen – er ikke mindre viktig på den internasjonale arenaen. Det å eliminere fattigdommen er et mål i seg selv fordi det står helt sentralt i vårt arbeid for å dekke grunnleggende menneskelige behov og fremme sosial rettferdighet. Men målsetningen om å halvere fattigdommen i verden innen 2015 – som vi også deler – er i tillegg nøkkelen til bærekraftig utvikling, til konfliktforebygging, til en bedre befolkningspolitikk, til helse, skolegang, menneskerettigheter og de fleste andre utfordringer vi står overfor på verdensbasis.

Teknologien kan ikke gjøre jobben alene. Utvikling krever veldige investeringer i menneskelige ressurser, der vi må begynne med barna og grunnskoletilbudet. Deretter kommer høyt prioriterte oppgaver som videregående skolegang og generell kapasitetsoppbygging, ikke minst for unge jenter og kvinner.

I dagens utviklingssamarbeid søker vi et nytt partnerskap mellom offentlig og privat sektor som vil fremme bærekraftig utvikling. Bred deltakelse og engasjement fra det sivile samfunns side, ikke minst fra frivillige organisasjoner, er avgjørende innslag i moderne utviklingshjelp. Men en velfungerende og velkvalifisert offentlig sektor som kan kontrollere at lover og regler følges, er fortsatt et hovedkrav for å kunne mobilisere eksterne ressurser til utviklingsarbeidet.

Teknologi og menneskelig utvikling

Hvilket perspektiv har land som Mosambik på nyvinningene innen for eksempel bioteknologi og genteknologi? Hvilket potensial har slik teknologi, og hvilke risikoer følger med? La meg nevne noen viktige sider ved dette:

Jeg vil først si noen få ord om et problem som for oss står øverst på listen over utfordringer i utviklingsarbeidet: HIV/AIDS-epidemien.

Forebygging må fortsatt være vårt viktigste tiltak mot spredning av AIDS. Det trengs en massiv innsats for å hindre videre spredning av viruset, en innsats som må bygge på politisk lederskap og vilje til å ta opp følsomme temaer knyttet til seksuelle forhold, en inkluderende holdning til utsatte grupper, mobilisering av religiøse grupper, yrkesorganisasjoner, arbeidsgivere, ungdom, kvinneorganisasjoner og frivillige organisasjoner – slik det har vært gjort i Uganda, Norge og andre land. Etter hvert som et omsorgs- og behandlingstilbud ved hjelp av eksterne ressurser blir gjort tilgjengelig også for de fattige, vil dette også virke stimulerende på den forebyggende siden.

Etter hvert som nye legemidler og vaksiner får sitt gjennombrudd i helseomsorgen, må vi søke å fjerne alle strukturelle og systematiske hindringer som begrenser adgangen til slik behandling. Vi gleder oss over framgangen som er gjort i det siste når det gjelder å gjøre AIDS-relaterte medisiner rimeligere.

Legemiddelindustrien må holdes moralsk ansvarlig for å tilby legemidler til overkommelige priser. Men dette alene er ikke nok. Også rimelige medisiner må kjøpes. De må distribueres og foreskrives. Pasientene må få behandling og pleie. Selv i situasjoner der legemidler er gratis eller rimelige, og enkle å bruke, må pasienten få dem tildelt gjennom et offentlig helsevesen som er i stand til å nå selv de fattigste, og som kan garantere både pasientens og samfunnets rettigheter. En innsprøytning av nye ressurser er klart nødvendig.

Under spesialsesjonen om HIV og AIDS i FNs generalforsamling for to uker siden gav den norske regjering tilsagn om ytterligere én milliard norske kroner (ca. USD 110 mill.) de neste fem årene til den internasjonale kampen mot HIV/AIDS, tuberkulose og malaria. Vi legger spesielt vekt på å styrke det enkelte utviklingslands helsevesen, i samarbeid med WHO, og på å nå de fattigste og hardest rammede. Hvor mye som vil bli kanalisert gjennom eksisterende mekanismer og hvor mye som vil gå gjennom det nye fondet, vil det bli tatt stilling til når vi vet mer om fondet.

Bioteknologi

I landbruket kan nye avlingsvarianter utviklet ved hjelp av bioteknologi brukes til å begrense sult, dyresykdommer og feilernæring. Genmodifiserte vekster er et følsomt spørsmål i mange deler av verden. Det er også et vanskelig tema å håndtere i internasjonale fora. Helse og miljøsikkerhet er viktige saker for oss alle. Utilstrekkelige regelverk, ofte kombinert med liten kapasitet til å håndheve dem, er et alvorlig problem i utviklingslandene. Igjen er økt kapasitet i offentlig sektor av aller største betydning for det enkelte land.

Satsing på forskning og utdanning står høyt på vår egen politiske dagsorden. Slik satsing er avgjørende for utviklingsland som ønsker å ta del i de gjennomgripende teknologiske endringene som nå skjer. Såkalt "brain drain", dvs. at landene tappes for kompetanse, er et problem som ikke lar seg løse med enkle midler. Noe må likevel gjøres. Rapporten antyder at en viss kritisk masse av slike høyt kvalifiserte folk må til for at problemet skal kunne løses.

Denne rapporten utfordrer dem som er imot å bruke bioteknologi til utviklingsformål. Men bioteknologi løser heller ikke alle problemer. Noen bønder kan faktisk være bedre tjent med tradisjonelle forbedringer av lokale avlingsvarianter. Tapt genetisk materiale som følge av "genetisk forurensning" representerer en fare. Matvaresikkerheten vil bare delvis bli forbedret. Slik kunne jeg ha fortsatt, men jeg vil heller avslutte med å påpeke det opplagte: det fins ingen enkel løsning på de utfordringene bioteknologien stiller utviklingslandene overfor.

Internasjonale konvensjoner må videreutvikles og harmoniseres for å tjene utviklingslandenes interesser. Vår rolle vil ligge i å sikre disse landenes aktive medvirkning i utviklingen av et internasjonalt rammeverk. Ytterligere støtte må gis for å sikre kompetanse og kapasitet til å håndtere risikoene på nasjonalt plan.

Sluttbemerkning

UNDPs rapport om menneskelig utvikling har bidratt til å skape en klarere forståelse av hva som skal til for at ny teknologi skal kunne tjene denne utviklingen. Det er ikke noe lite bidrag.

Takk for oppmerksomheten.