Kjære forsamling,

Det er viktig å ha ambisiøse mål.

Jeg regner med at dere i næringslivet er vant med det.

Det internasjonale samfunns målsetting om å halvere fattigdommen i verden innen 2015 er utvilsomt ambisiøs. Andelen av verdens mennesker som lever under fattigdomsgrensen er i løpet av 1990-tallet redusert. Framgangen er oppmuntrende. Men langt fra tilstrekkelig. Vi ligger faktisk langt bak skjema. Inntektsfordelingen i verden er direkte brutal. En fjerdedel av verdens befolkning lever på mindre enn 1 dollar pr. dag. Vi har med andre ord overhodet ingen grunn til å hvile på våre laurbær!

Fattigdomsbekjempelse er først og fremst for de fattige. Men det er også i vår felles og det globale samfunns interesse. Skal vi lykkes må vi alle ta ansvar. For å si det rett ut; fattigdomsbekjempelse er også en grunnleggende sosial plikt!

Utfordringene er særlig store i de fattigste, minst utviklede landene (MUL), som bare i liten grad har nytt godt av den tiltakende "privatiseringen" av kapitalstrømmene til utviklingslandene i 1990-årene. Av hver dollar som går inn i MUL, er fortsatt hele 90 cent offentlig bistand. MUL-landene mottar bare fattige 1,8 prosent av de direkte utenlandsinvesteringene i utviklingsland – en andel som attpåtil er fallende. Utenlandsinvesteringene i MUL er bare marginalt større enn deres samlede utgifter til renter og avdrag på gjeld, selv etter omfattende gjeldslette.

Skjevheten i fordelingen av direkte investeringer betyr at menneskene i en stor gruppe land – flertallet av verdens nasjoner – føler at de ikke får noen positive ringvirkninger av globaliseringen. Landene åpner sine markeder og sin økonomi, slik de blir bedt om, men opplever at de får lite igjen. Dette kan bidra til å undergrave globaliseringens og endog frihandelens legitimitet. Vi ser allerede tendenser til dette, bl.a. gjennom problemene med å bli enige om en evt. ny forhandlingsrunde i WTO.

Regjeringen vil gå inn for en opptrapping av vår egen bistand, som i stor grad går til MUL-land. Mange andre industriland bør også øke bistanden. Det er imidlertid all grunn til å anta at private investeringer i årene som kommer vil utgjøre en stadig større andel av de totale overføringer av kapital til utviklingsland. Vi må sørge for at disse private investeringene også kommer de fattigste landene til gode!

I kampen mot fattigdommen må vi - i stadig sterkere grad - samordne vår innsats.

Vi må tenke synergieffekter.

Vi må tenke effektiv ressursutnyttelse.

Vi må tenke kompetansefortrinn.

Og vi må handle deretter.

Kort sagt: Vi må både tenke og handle i partnerskap.

Dette er en forutsetning for å lykkes.

Mitt budskap i dag er at næringslivet er en viktig partner for å nå utviklingsmålene. Utfordringen blir hvordan vi - myndigheter og næringsliv i fellesskap - kan oppnå resultater. Varige resultater.

Partnerskap

Hva er så næringslivets rolle? Hvorfor bruker vi i det hele tatt krefter på å henvende oss til næringslivet i rike land når det er næringsutvikling i fattige land som er målet? For å sette det på spissen: er næringslivets interesser overhodet forenlige med utvikling og utviklingssamarbeid?

Kritiske røster har rett i at næringslivet ofte har vært for lite opptatt av de sosiale og miljømessige konsekvensene av sine egne aktiviteter. På den annen side har aktører innen utviklingssamarbeidet ofte hatt en tendens til å stille kommersiell fortjeneste opp mot utviklingsmål, som om de to skulle være uforenlige. Dét er de naturligvis ikke! Fortjeneste følger av verdiskapning. Verdiskapning er en forutsetning for utvikling.

Utfordringen ligger i å finne samarbeidsformer som både er bra for bistand og bra for business.

Jeg mener at næringslivet er en viktig og helt selvfølgelig partner - en partner for utvikling. Men igjen; hvorfor næringslivet i i-landene generelt og norsk næringsliv spesielt? Hva er det vi forventer at vårt næringsliv kan bidra med?

- Jo, kort sagt: kapital, kompetanse og verdier.

Først kapital. - Bistandsmidlene fra de rike landene er langt fra tilstrekkelige til å nå alle de fattige og sikre utvikling overalt. Gapet mellom tilgjengelige midler og finansielle og teknologiske behov er simpelthen for stort. Bistandsmidler kan bare være et supplement til andre finansieringskilder. Verken mer eller mindre.

Økonomisk vekst er utenkelig uten et velfungerende næringsliv. Næringslivet skaper grunnlaget for arbeidsplasser og inntekter, økte skatteinntekter og offentlige bidrag til helse, utdanning og sosial sikkerhet. Et dynamisk næringsliv er med andre ord en av de viktigste forutsetningene for at vi skal lykkes med å skape bærekraftig utvikling. Det må også være bistandspolitikkens utgangspunkt.

Selvsagt kan det reise noen problemstillinger å trekke inn privat kapital i det offentlige rom. Ted Turner skapte nylig store overskrifter fordi han har tilbudt seg å nedbetale deler av USAs gjeld til FN. Han har sikkert en egen agenda med det han gjør. I et genuint partnerskap må vi like fullt akseptere de egeninteresser som partene har. Ikke blindt, men kritisk. Egeninteresser må ikke få komme i veien for det overordnede målet - utvikling for de fattige.

Så til det andre stikkordet; kompetanse. - Norske bedrifter kan bidra med teknologi, kunnskap og kapasitet som er nødvendig for å utvikle den produktive sektor i utviklingsland. Norske bedrifter har f.eks. lang fartstid når det gjelder råvareutvinning og -bearbeiding. Vel så viktig; dere har kompetanse og erfaring når det gjelder internasjonalisering og hvordan en "liten" aktør – små og mellomstore bedrifter - kan operere lønnsomt innenfor et globalt marked. Mange av dere sitter inne med løsninger og kunnskap som er direkte overførbare til utviklingsland, med eller uten lokale tilpasninger. Dere er potensielle kandidater som mentorer, rollemodeller og katalysatorer for næringslivet i utviklingslandene. Og det er etterspørsel etter det dere kan tilby. Dere har, kort sagt, mye å bidra med!

Den tredje inngangsporten er verdier. - Politisk stabilitet er grunnlaget for at næringslivet skal kunne blomstre og bidra til økonomisk vekst. Politisk stabilitet er basert på demokrati, like rettigheter og omfordeling. Ansvaret for dette påligger myndighetene i hvert enkelt land. Vårt bidrag – som partner i utviklingssamarbeidet - er å stimulere myndighetene til å ta dette ansvaret på alvor.

Dét gjør vi – myndigheter som næringsliv - ved å være rollemodeller og uttrykke forventninger. Med ballast fra et demokratisk samfunn med lange tradisjoner for sosial rettferdighet, representerer norsk næringsliv sunne verdier. Verdier vi forventer at dere tar med dere - og gjør et sentralt poeng av – i deres internasjonale engasjementer.

Partnerskap er å gi og ta. Da er det naturlig å spørre hva vi fra myndighetssiden kan bidra med?

Mitt svar: En helhetlig satsning på verdiskaping gjennom næringsutvikling må få en bredere plass i norsk utviklingssamarbeid. Og det mener jeg regjeringen Stoltenberg har gjort noe med! Budsjettet for 2001 inneholder viktige grep for hvordan vi kan legge forholdene bedre til rette for dette.

Avbinding og korrupsjon

Men, før jeg går inn på disse håndgrepene, vil jeg kort ta opp en misforståelse som kom fram under NHOs glimrende seminar om korrupsjon i slutten av november i fjor. Der ble det nemlig hevdet av flere at avbinding av bistanden innbyr til korrupsjon.

Det er ganske interessant når Joseph Warioba, dommer og tidligere statsminister i Tanzania, hevder akkurat det motsatte, nemlig at binding nærmest er som å eksportere korrupsjon. Noen vil mene at han går vel langt her, men han er likevel inne på noe fundamentalt viktig. Å kreve at kontrakter i et prosjekt skal gå til bedrifter fra landet som finansierer det samme prosjektet er ikke akkurat i samsvar med prinsippet om fri og åpen konkurranse!

Dessuten: det er og blir et uomtvistelig faktum at bundet bistand jevnt over er mindre effektiv enn avbundet bistand. Bundet bistand virker uheldig konkurransevridende. Den har en negativ innvirkning på utviklingen av en bærekraftig næringssektor i våre samarbeidsland og virker som en bremsekloss for økonomisk vekst i disse landene.

Jeg sier ikke med dette at avbinding er uproblematisk – slett ikke. Og det kan være problematisk å ligge for langt i forkant av andre land. De problemene som knyttes til avbinding av bistanden lar seg imidlertid løse. Så langt er det giverlandene som skaper det største problemet, ved ikke å bli enige om en avtale om avbinding vis-à-vis de fattigste landene. Jeg er i så måte skuffet over våre danske venner, men håper at de skal komme på bedre tanker i det nye året. Jeg er på den annen side svært glad for at Storbritannia nå har bestemt seg for ensidig å avbinde all sin bistand fra 1. april 2001. Andre land kan komme til å følge Storbritannias eksempel relativt raskt. Vi må i lys av dette vurdere vår egen praksis.

Så til de grep vi har gjort i budsjettet.

Omleggingen av næringslivsordningene

Det er et knapt år siden regjeringen Stoltenberg tiltrådte. I den tiden som har gått har jeg på næringslivsområdet konsentrert meg om å utvikle virkemiddelapparatet slik at norsk næringsliv ser seg tjent med å øke samarbeidet med utviklingslandene. Endringene som ble vedtatt av Stortinget i høst var blant annet basert på gjennomgangen av virkemiddelapparatet på investeringssiden – som også ble diskutert på fjorårets bistandskonferanse her i Eksportrådet. Diskusjonen viste at det var behov for en forenkling av ordninger og virkemidler.

Mer konkret etterlyste dere

• en sterkere og mer forutsigbar innsats fra myndighetenes side
• en klarererollefordeling mellom dagens aktører, og
• fokus på risikodeling framfor subsidier.

En rød tråd var ønsket om økt tilgang på risikokapital.

Styrket rolle for NORFUND

Dette har vi fulgt opp. Alle ordninger knyttet til investeringer som skal gjøres på forretningsmessig grunnlag er nå samlet i NORFUND. Jeg vil understreke at endringen først og fremst betyr at det tidligere subsidieelementet - i form av lav rente - har blitt erstattet av risikoavlastning gjennom egenkapital og aktivt eierskap.

Dessuten styrkes NORFUNDs kapital betydelig. Fondet gis rom for å bli en aktiv og tung finansiell partner for de deler av norsk næringsliv som vil investere i utviklingsland. Faktisk har NORFUNDs kapitalbase blitt fordoblet, fra 550 mill. kroner i fjor til omlag 1,1 milliard kroner i 2001.

NORAD for næringsutvikling

NORAD skal heretter ha ansvar for tilskuddsordninger for næringsutvikling og tiltak knyttet til å bedre rammebetingelsene for næringsutvikling i utviklingsland. Innenfor NORADs ansvarsområde er det også foretatt betydelige forenklinger av virkemiddelapparatet. Den subsidierte låneordningen er nedlagt og ansvaret for en markedsbasert låneordning ligger nå altså i NORFUND. Støtteordningene for forundersøkelser, opplæring og infrastruktur ved investeringer videreføres. Samarbeidet med norsk næringsliv blir nå samlet i kun to ordninger: én finansieringsordning og én støtteordning. Nye retningslinjer, som kommer til våren, vil legge vekt på målstyring, forenkling og fleksibilitet.

Omleggingene styrker NORADs rolle for næringsutvikling og privat sektor samarbeid - ikke minst ved å frigjøre ressurser til økt innsats for å kunne bedre rammebetingelsene for næringsutvikling i utviklingsland. Dette kan eksempelvis gjelde arbeid for å bedre de legale rammeverk for forretningsdrift, herunder forenkling av lovverk. Omleggingene vil dessuten gjøre det enklere for norske aktører å forholde seg til virkemiddelapparatet. For å sette det litt på spissen: det er nå slutt på den tid da man nærmest måtte inneha et professorat i næringslivsordninger for å kunne trenge til bunns i teknikalitetene.

Jeg overlater til direktør Tove Strand, som kommer senere i dag, å redegjøre nærmere for endringene.

Åpning for mellominntektsland

En budsjettendring som jeg vet dere er opptatt av, er BNP per capita-grensen for næringslivsordningene. Som mange av dere er klar over, er den økt, slik at den nå omfatter land med BNP per capita inntil USD 5.295, opp fra USD 3.035. Dette bringer den norske grensen på linje med de i Verdensbanken og i de fleste andre giverland. Dermed åpner vi for støtte til spesielt støtteverdige prosjekter også i mellominntektsland, f.eks. i forbindelse med regionalt samarbeid.

La meg få understreke at dette ikke endrer fattigdomsorienteringen i norsk bistand.

Jeg har så langt snakket om hva partene i utviklingssamarbeidet forventes å bidra med – og hvordan vi nå har forbedret rammene rundt samarbeidet. La meg nå gi dere et par eksempler på partnerskap av den typen jeg har snakket om, der næringslivet spiller en viktig rolle. De to eksemplene er knyttet til hiv/aids og vaksinering. Jeg mener at de begge er gode veivisere – og ser gjerne at de blir trendsettere – for framtidige partnerskap.

Aids og utvikling

Hiv/aids er en alvorlig trussel mot utvikling - kanskje den alvorligste trussel noensinne. 34 millioner mennesker lever nå med hiv/aids, hvorav 95% i utviklingsland. I et belte i det sørlige Afrika er hver femte voksne innbygger hiv-smittet. Her er aids dødsårsak nummer én.

Næringslivets rolle i utviklingssamarbeidet kan ikke diskuteres uten å komme inn på hiv/aids-epidemien. Gjennom aktiviteter i utviklingslandene kan bedrifter og arbeidstakerorganisasjoner gjøre en innsats for å bekjempe hva jeg velger å kalle "fornektelseskulturen". Ikke minst er det maktpåliggende å nå menn med informasjon – og mobilisere dem i denne livsviktige kampen.

Jeg snakker ikke her om filantropiske aktiviteter etter at arbeidsstokken har stemplet ut og portene er stengt for dagen. Bekjempelse av hiv/aids går rett til kjernen av næringslivets egne interesser og må trekkes inn i hverdagen – på jobben. Hiv/aids medfører store kostnader også for bedrifter. Faglært arbeidskraft og nøkkelpersoner kan være vanskelig å erstatte. Bedriftens kostnader til helse, sykefravær og fravær i forbindelse med begravelser øker. I tillegg vil stadig rekruttering og opplæring av nytt personell, når andre faller fra, kreve store ressurser.

Dette er noe av bakgrunnen for at vi nylig har etablert Forum for aids og utvikling. Representanter fra kirken, LO, næringslivet, idrett og kultur, media, frivillige organisasjoner og ungdomsorganisasjoner deltar her. Ved å oppfordre disse representantene til å mobilisere sine nettverk, både her hjemme og i utlandet, er målet å bidra til at hiv/aids blir tatt opp på alle plan i utviklingslandene. Vi jobber iherdig med å få fart på dette spennende partnerskapet.

Vaksinering

Så til det andre eksemplet. Vaksinering er et kostnadseffektivt verktøy mot fattigdom. En av de mest lovende nye alliansene, GAVI (Global Alliance on Vaccination and Immunization), har kommet på nettopp dette feltet. Alliansen består av multilaterale organisasjoner - som WHO, Verdensbanken og UNICEF -, nasjonale myndigheter, næringslivet og frivillige organisasjoner. Bill and Melinda Gates Foundation er, med et bidrag på 750 mill dollar over fem år, den største bidragsyteren til alliansen. Norge har gått tungt inn i dette partnerskapet for å redde liv og bidra til å beskytte helsen til millioner av barn i utviklingslandene. Vi vil bidra med 1 milliard kroner, også fordelt over fem år.

GAVI skaper nytt engasjement og økt synergi mellom forskjellige interessenter. Det gir muligheten til å skaffe midler fra den private sektor som er langt større enn de offentlige midler som er tilgjengelige. Dette er m.a.o. et skoleeksempel på privat kronerulling som kommer allmennheten til gode. Og dermed også næringslivet.

Forum for aids og utvikling og GAVI. - Dette er den type partnerskap vi må søke å inngå. Både fordi vi er "pukka nødt" til å gjøre det – og fordi dette er smart bistand.

- Utviklingssamarbeid for en ny tid.

Avsluttende kommentarer

La meg avslutningsvis understreke at med omleggingen av virkemiddelapparatet i årets budsjett står vi godt rustet til å bistå norsk næringsliv ved investeringer i utviklingslandene. Jeg – som dere – ønsker å bidra til å skape lønnsomme og bærekraftige etableringer som gir varige verdier både for ansatte, eierne og samfunnet omkring. Ved at norske bedrifter gjennom næringslivsordningene engasjerer seg i utviklingen av markeder og næringsliv i utviklingslandene, introduserer dere også dere selv som fremtidige forretningspartnere – på helkommersielt grunnlag. For dét må være målet, det må ingen være i tvil om!

For å oppnå våre ambisiøse utviklingsmålsettinger er vi er nødt til å bygge nye kreative allianser - nye partnerskap - i utviklingssamarbeidet; derom hersker det ingen tvil. Vi ser en lovende knoppskyting på dette området. Men det er neppe noe det knytter seg så store forventninger til som partnerskap mellom offentlige og privat sektor – stat og marked. Jeg tror det er god grunn til optimisme.

Jeg ser fram til et aktivt, pragmatisk og - håper jeg - spennende samarbeid med norsk næringsliv på dette området. Jeg gjør det gjerne med Jacqueline Bisset, som en gang skal ha beskrevet det ideelle parforholdet – eller partnerskapet - som følger : "Et par trenger ideelt sett tre liv; ett for ham, ett for henne og ett for de to sammen".

Takk for oppmerksomheten.