Statssekretær Sigrun Møgedal

Tale under utdelingen av Rachel Carson Prisen, ved åpningen av konferansen "Kvinner Viser Vei"

Stavanger 14. juni 2001.

Mine damer og herrer,

Det en stor glede å stå her og være den som skal presentere årets prisvinner, på vegne av Styret for Rachel Carson Prisen og Priskomitéen 2001.

Men først noen ord om Rachel Carson selv og om prisen som bærer hennes navn.

Hvem var Rachel Carson? Hun var amerikaner, zoolog og en glødende naturelsker. Et av hennes kjente utsagn er: "Man is a part of nature, and his war against nature is inevitably a war against himself" (Menneskene er en del av naturen, og vår krig mot naturen vil uvegerlig være en krig mot oss selv).

Hennes mest berømte bok, Silent Spring, (Den tause våren) var en både vitenskapelig og lidenskapelig avsløring av konsekvensene av ukritisk bruk av kjemikalier i plantevernmidler. Den utløste et ramaskrik. Selv før utgivelsen ble Carson truet med rettssak og latterliggjort. Hun ble angrepet både som forsker og som idealist, og beskyldt for å være "et hysterisk kvinnemenneske" som ikke var kvalifisert til å skrive en slik bok. Boken vakte oppsikt i alle samfunnslag – president Kennedy oppnevnte en vitenskapelig undersøkelseskommisjon for å vurdere innholdet i boken, og Senatet arrangerte høringer.

"Hvert eneste menneske", advarte Carson, "er nå i kontakt med farlige kjemikalier fra unnfangelse til død". Boken ble en galopperende best-seller, og den er fremdeles – nesten 40 år etter – regnet som grunnlaget for vår tids moderne miljøbevegelse. Boken ble nylig rangert som nummer 2 på listen over de 100 beste journalistiske verk i det 20. århundre i USA.

Rachel Carson var av vesen ingen barrikadestormer, men en intelligent, samvittighetsfull og heltemodig kvinne. Det er blitt sagt om henne at hun hadde med seg to sterke våpen i felten – pinlig nøyaktighet og respekt for sannheten og en anselig mengde personlig mot."

Det er godt for oss i dag å ha modeller som henne. Hun utfordret rommet mellom vitenskap og politikk, to arenaer som hver for seg har sin egen maktlogikk. Hun satte naturens imperativ opp mot økonomiens imperativ. Hun våget seg utenfor sin egen vitenskaps trygge rammer. Med sine spørsmål, med sine verdier og med hele sin faglighet, kreativitet og erfaring.

Den internasjonale erkjennelsen av den nære koblingen mellom mennesket og natur kom for alvor med Brundlandkommisjonenes rapport "Vår felles framtid". Kommisjonen introduserte begrepet bærekraftig utvikling som nettopp understreker behovet for at miljø, økonomisk- og sosial utvikling må sees i sammenheng. Den globale handlingsplanen for en bærekraftig utvikling, Agenda 21, og de internasjonale miljøavtalene som alle er basert på prinsippene i Brundtland-kommisjonens rapport, utgjør i dag det sentrale rammenverk for innsats på dette området.

For mange av oss som lever i den vestlige verden, er ikke nødvendigvis sammenhengene mellom miljøtilstand og velferd så innlysede som for mange av verdens fattige som er direkte avhengig av naturressursene for å overleve. Forurensning av drikkevann får for dem direkte konsekvenser for helsetilstanden, det samme gjør jordens evne til å produsere matvarer. Tørke og flom kan for mange av verdens fattige bety at hele livsgrunnlaget forsvinner.

Vi vet i dag mer enn noen gang før om samlivet mellom menneske og natur, i all sitt mangfold og på godt og vondt. Vi vet at den utviklingen vi er del av ikke er bærekraftig. Dagens store politiske utfordringer ligger i å ta konsekvensen av det vi vet, midt i en erkjent global skjevutvikling som opprettholder fattigdom og undergraver jordas naturgrunnlag og miljø.

En viktig nøkkel er aktiv folkelig deltakelse, gjennom lokalsamfunn og nettverk, for å skape mot og vilje til endring og politisk press på besluttende myndigheter og organisasjoner. En annen like viktig nøkkel er å koble det lokale til det globale. Uten godt fotfeste i egen virkelighet og godt innsyn i de store sammenhengene kan vi ikke mestre kompleksiteten i de utfordringene vi i dag står overfor. Også her må kvinner vise vei. Koblingen mellom prisutdeling og kvinnemesse er derfor et godt grep.

Rachel Carson Prisen ble opprettet her i Stavanger i 1989 som et privat initiativ og den deles ut hvert annet år. Navnet har den fått for å sette standarden høyt og for å signalisere at den tildeles for nyvinning på miljøområdet. Målet er å øke kvinners deltakelse i bærekraftig miljøforvaltning, i pakt med Rio-konvensjonene og Agenda 21.

Den er en ærespris som gis til kvinner som har utmerket seg ved arbeid på miljøområdet og som har bidratt til økt miljøbevissthet og holdningsendring.

Prisen består av en pengesum – 25 000 kroner – og bronsestatuetten "Skarven" av Irma Bruun Hodne.

Styret for Rachel Carson Prisen oppnevner en Priskomité på tre medlemmer, som enstemmig velger en vinner av de foreslåtte kandidater.

Våre meninger om og vår forståelse av miljøutfordringene har forandret seg med tiden ettersom vi har fått bedre kunnskaper. Dette gjelder også forurensning, der søkelyset har flyttet seg fra de lokale og regionale virkningene til de globale. For kjemikalier og produkter har fokus beveget seg fra de umiddelbare giftvirkningene til konsekvenser over tid. Hele næringskjeden og matvaretrygghet står i sentrum for oppmerksomheten. Vi er ikke bare opptatt av produktene men også produksjonsmetodene.

Av denne grunn, og flere andre, har Priskomitéen valgt å gi prisen til RENATE KÜNAST, minister for forbrukerbeskyttelse, ernæring og landbruk i Tyskland.

Hun er født i 1955 i Recklinghausen, og etter å ha tatt juridisk embedseksamen på Humboldt universitetet i Berlin, praktiserte hun som advokat der i mange år.

Frk. Künast var aktiv i nei-til-atomkraft bevegelsen i slutten av 70-åra og var spesielt engasjert i motstanden mot et gjenvinningsanlegg og sluttdeponi for atomavfall.

I 1979 ble hun med i den "Alternative listen", forløperen for partiet De Grønne, og har siden hatt ulike verv i partiet og i delstatsparlamentet i Berlin. Hun har vært en sterk forkjemper for borgerrettigheter og for økt deltakelse i demokratiske prosesser. Likestilling og rettssikkerhet for minoriteter har også hørt til hennes hjertesaker.

I 2000 ble Renate Künast valgt til talsperson for De Grønne, og i januar 2001 ble hun utnevnt til minister for forbrukersikkerhet, ernæring og landbruk i den rød-grønne tyske koalisjonsregjeringen.

Frk. Künast er den første kvinnelige landbruksministeren i Tyskland. Hun overtok vervet midt i epidemien av munn- og klovsyke, og satte straks i gang med å reformere landbruket. Hun arbeider energisk for mer natur- og artsvennlige produksjonsmetoder, for bedre forbrukersikkerhet og matvarekvalitet og for å bevare det biologiske mangfold. Hennes mål er å oppnå en andel av økologisk landbruk i Tyskland på 20% i løpet av 10 år.

Renate Künast er i dag én av Tysklands mest populære politikere og den mest populære kvinnelige politikeren. Hun er et eksempel på en person som nettopp kobler sammen det lokale, det nasjonale og det globale i sitt engasjement.

Renate Künast får Rachel Carson Prisen både for sitt store mot og for arbeidet hun har gjort for å endre landbrukspolitikken i sitt eget land og i EU. Hun er en sterk forkjemper for økologisk landbruk som unngår bruk av pesticider, medisin og kunstige kjemikaler i dyrefor.

På grunn av sine mange oppgaver er Frk. Künast selv forhindret fra å være tilstede her i kveld, men vi er glade for at tysk konsul Tore Helliesen kan ta i mot prisen på hennes vegne.

Jeg har herved den store glede å overrekke deg, Tore Helliesen, Rachel Carson Prisen 2001 på vegne av Renate Künast.