Da FNs generalsekretær, Kofi Annan, besøkte Verdensbanken i 1999 valgte han å snakke om "Utvikling som den beste form for konfliktforebygging".

Nettopp utvikling som fredsbygging er hovedtema for dette samrådet. Temaet går rett til kjernen av Norges plattform for arbeidet i FNs Sikkerhetsråd. Derfor er temaet velvalgt.

Kjære deltakere,

Takk for en hyggelig velkomst. En spesiell takk til FN-sambandet og SEMUT for flott innsats i organiseringen av dagens samråd.

En bred dialog med norske forskningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner er viktig for at vi kan følge opp medlemskapet i Sikkerhetsrådet med nødvendig tyngde. Dette er bakgrunnen for de regionale samrådsmøtene som jeg gjennomfører sammen med utenriksministeren.

For oss som arbeider med utvikling, er utfordringen fra Kofi Annan klar: hvordan kan vi benytte deltakelsen i Sikkerhetsrådet til å bidra aktivt og konstruktivt til konfliktforebygging og fredsbygging?

Sikkerhet og utvikling er ikke motpoler. Den forestillingen forsvant med kalde krigen.

Det som har skjedd i denne landsdelen i de siste 8-10 årene, er en god illustrasjon på hva man kan få til når sikkerhet og utvikling sees i sammenheng. Før hadde vi en nærmest hermetisk lukket grense mellom Norge og Russland. Det var høy militær spenning og lav terskel for potensielt farlige situasjoner. I dag er kontakt og samarbeid over grensen en selvfølgelig del av hverdagen for dere som bor i Nord-Norge. Dere har trådt til med nødhjelp og støtte i vanskelige perioder. Vi har alle innsett at stabilitet og sikkerhet for Norge er avhengig av utvikling og forbedring av levekår på russisk side av grensen.

Vi må erkjenne at fattigdom, nød og urett bidrar til sosial destabilisering, hemmer samfunnsutvikling og fremmer kriminalitet og konflikt. Det er en større reell trussel mot vår sikkerhet enn antall raketter.

Vi snakker derfor om et utvidet sikkerhetsbegrep.

Håndvåpen og etterglemte landminer dreper langt flere mennesker enn masseødeleggelsesvåpen. Vi må derfor sette fokus på menneskelig sikkerhet, ikke bare på staters sikkerhet.

Dette er en utfordring som dere virkelig har grepet fatt i her i Tromsø, i den grad at WHO har innledet et samarbeid med Tromsø Mineskadesenter.

Da begrepet fredsbygging ble lansert i FN på begynnelsen av 90-tallet, var det i betydningen fredsbygging etter en konflikt. Freden blir lite holdbar hvis det ikke settes inn støttetiltak som gir nye regimer en reell sjanse til å oppfylle de forventninger som utløses av politiske fredsløsninger.

Når grunnleggende samfunnsfunksjoner skal gjenoppbygges, kreves det mer enn hjelp til å få den fysiske infrastrukturen på plass. Demokratiske systemer må på plass for å sikre menneskerettigheter og et fungerende rettssamfunn. Det sivile samfunn og frivillige organisasjoner må få rom for skape prosesser for forsoning og samarbeid mellom folkegrupper. Kunnskap og styringsevne skal til for å få økonomisk virksomhet til å vokse.

La meg ta et eksempel:

Øst-Timor var høsten 1999 gjennom en smertefull løsrivelsesprosess fra Indonesia. Nesten alt det som fantes av infrastruktur ble ødelagt i et samfunn som var meget fattig fra før.

For å bistå landet på veien til selvstendighet ble det satt inn en større FN-operasjon – UNTAET. Ambisjonen er å yte en helhetlig fredsbyggende innsats. UNTAET skal ivareta sikkerhet, operasjonen skal bidra til gjenreising, og den skal bygge opp kapasitet hos lokale myndigheter slik at styringen av landet kan overlates til de folkevalgte når landet får sin fulle selvstendighet – noe som etter planen skal skje ved årsskiftet 2001/2002.

Jeg besøkte Øst-Timor for tre uker siden, og ble overbevist om at dette er en fredsbyggende operasjon som vil lykkes. Jeg er like overbevist om at det er riktig at nettopp FN koordinerer innsatsen. Hvis vi i stedet hadde sluppet til alle frivillige organisasjoner som ønsket å hjelpe, ville de ha lagt beslag på den lille nasjonal kapasitet som fantes.

Jeg ble også oppmuntret av sivilbefolkningens utålmodighet etter å ta over. Jeg ser dette som et godt tegn. Norge har lagt vekt på integrering av øst-timoresere i ledende stillinger i overgangsadministrasjonen. Dette har vi understreket i Sikkerhetsrådet, overfor FN i Øst-Timor og i samtaler med det øst-timoresiske lederskap.

Øst-Timor-operasjonen – der FN har et unikt mandat i et land med bare ca 800.000 innbyggere - står i skarp kontrast til den støtte FN greier å mobilisere for fredsbygging i Afrika.

Afrika er en hovedprioritering i vårt sikkerhetsrådsarbeid. Rådet bruker 60 til 70 prosent av sin tid på konflikter i Afrika, men forholdsmessig langt mindre av FNs ressurser.

Afrika står sentralt i vår utviklingspolitikk. De mange interne og regionale konfliktene på kontinentet synliggjør på en tragisk måte at fredsbygging må til for utvikling - og vice versa; at utvikling bygger fred.

De konflikter som nå utspiller seg i Vest-Afrika, ved De store sjøer og på Afrikas Horn er svært sammensatte. Mange afrikanske land er rikt utstyrt fra naturens side. Landenes avhengighet av råvarer skaper sårbarhet for fallende priser og økonomiske sjokk. Rike naturressurser som olje, diamanter og gull, kombinert med svakt styresett, gir godt armslag for korrupsjon og organisering og finansiering av opprørsbevegelser. Fattigdom og urett gir grobunn for å rekruttere fattig og arbeidsløs ungdom til soldater.

Våre afrikanske samarbeidspartnere, som Uganda, Tanzania og Zambia, er direkte berørt av konflikter i nabolandene Sudan, Rwanda, Burundi, Den demokratiske republikk Kongo og Angola. Den tradisjonelle afrikanske gjestfriheten overfor flyktninger blir satt på prøve. Flyktningeleirene er rekrutteringsbaser for bandittgrupper og opprørsbevegelser som har tilhold i nabolandene. Befolkningen i grenseområdene føler, med all rett, at deres sikkerhet er truet.

Norges partnerskap med prioriterte samarbeidsland i Afrika er viktige bidrag til stabilitet og sikkerhet. President Chiluba i Zambia, Nelson Mandela i Sør-Afrika og nå avdøde Julius Nyerere i Tanzania har aktivt arbeidet for konfliktløsning i DR Kongo, Burundi og Rwanda. Vårt medlemskap i Sikkerhetsrådet gir oss en plattform for å støtte opp om deres arbeid.

Vi har heller ikke nølt med å si fra når våre samarbeidspartnere fører en politikk som ikke fremmer fred og forsoning. Som følge av krigen mellom Etiopia og Eritrea stoppet Regjeringen i mai i fjor all stat-til-stat bistand til de to landene. I Sikkerhetsrådet bidro Norge til å forhindre at våpenembargoen overfor Etiopia og Eritrea ble opphevet før partene har oppfylt de kravene om tilbaketrekking som ligger i fredsavtalen. Samtidig har vi en aktiv dialog med begge land om hvordan vi kan videreføre et bistandssamarbeid som bygger fred.

Konflikter mellom etniske grupper blir, særlig av mediene, ofte brukt som et pedagogisk virkemiddel – ikke alltid like hjelpsomt! - for å fremme vår forståelse av konflikter i fjerne land. Dere som arbeider med etniske spørsmål her i Tromsø vet at dette ofte dreier seg om et kynisk spill hvor maktgrupper bevisst spiller på etnisitet og avmakt for å fremme egne interesser. Risikoen er stor for at de starter en irreversibel voldsspiral hvor de fattige er de største taperne. Desto viktigere er det å bringe kunnskap om etniske konfliktlinjer inn i de nasjonale politiske prosessene og bistå med ressurser for å finne fredelige løsninger.

Den langsiktig bistanden må arbeide aktivt med konfliktforebygging og bidra til utvikling av godt styresett og avhjelpe fattigdomsproblemer og urett slik at samfunnene styrker sin evne til å håndtere konflikter på fredelig vis.

Jeg vil trekke fram et eksempel fra Angola; et land hvor befolkningen lider under mangel på respekt for de mest elementære menneskerettigheter.

I Angola blir fraværet av et rettsvesen hvor befolkningen kan ta opp brudd mot deres rettigheter av mange opplevd som et større problem enn selve krigen. Norge er derfor en av de største bidragsyterne til FNs menneskerettighetsprogram - hvor gjenoppbygging av rettsapparatet og reformer i fengselsvesenet er blant satsningsområdene.

La meg også trekke fram den trusselen som smittsomme sykdommer og særlig HIV/AIDS representerer for sikkerhet, stabilitet og utvikling i mange afrikanske land. En hel generasjon afrikanere er truet. HIV/AIDS er erklært som et nasjonal sikkerhetsanliggende i mange land og ble satt på dagsorden for FNs Sikkerhetsråd i fjor.

Kampen mot HIV/AIDS har nå høyeste prioritet i Regjeringens langsiktige utviklingsarbeid. Jeg deltok selv i en debatt om epidemien i Sikkerhetsrådet i januar. Jeg la her vekt på at FNs fredsbevarende soldater ikke bare må læres opp til å beskytte seg mot HIV/AIDS, slik at de ikke bidrar til spredningen. Vi må også arbeide for at menn og kvinner i uniform over hele verden mobiliseres i kampen mot denne epidemien.

Vold og konflikt følger ofte klare kjønnsdimensjoner. Menn og mannsdominerte strukturer er den fremste drivkraft i konflikter og utøvelsen av maktovergrep. Kvinner er ofte mål for vold som bevisst tar utgangspunkt i deres rolle og posisjon i samfunnet. Kvinner, deres nettverk og verdier kan gi viktige bidrag i fredsarbeid. I fredsbevarende operasjoner og i fredsbyggende tiltak søker vi nå i større grad å spille på det potensialet som kvinner representerer.

Norge har gitt aktiv støtte til FN og Sikkerhetsrådets arbeid for å styrke FNs fredsbevarende operasjoner. Den sentrale linje i reformene er å integrerefredsbygging i fredsbevarende operasjoner. Jeg vil peke på enkelte konsekvenser av en slik tilnærming:

• Grunnleggende årsaker til konflikt som fattigdom og ulikhet, og det økonomiske grunnlaget for konflikter, må settes i fokus;
• Man må raskt komme igang med støtte til forsoning, demokratibygging og økonomisk og sosial utvikling;
• Lokalt eierskap og mobilisering av positive krefter i det sivile samfunn er en forutsetning for fredsbygging.

Dette har også konsekvenser for norsk utviklingspolitikk i konfliktrammede områder :

• Bistanden må inngå i en samordnet politisk innsats.
• Behovet for finansiering av fredsbyggende utviklingstiltak øker.
• Vi må øke støtten til ulike FN-organisasjoner, slik at de kan delta i en bred og samordnet innsats.
• Av norske organisasjoner vil vi måtte kreve et bedre samvirke med FNs fredsbevarende og fredsbyggende innsats.

Endringene i FNs arbeid med fredsoperasjoner understreker hvor viktig det er at vår politikk ikke hemmes av et "gap" mellom de humanitære innsatser, den politiske oppfølging og den mer langsiktige utviklingsbistanden. Arbeidet for utvikling og gjenreising av samfunnet må være med helt fra starten i enhver fredsoperasjon.

Utenriksdepartementet har nylig foretatt en vurdering av hvordan vi på best mulig måte kan møte disse utfordringene. Vi vil legge opp til en bred dialog med fagmiljøer og organisasjonsmiljøene i Norge og imøteser konstruktive innspill til videre forbedringsarbeid.

Kjære forsamling,

Mesteparten av de 20 fattigste land i verden har gjennomgått konflikter de senere år. De siste fem årene har 5 av Norges nå 11 prioriterte samarbeidsland (Etiopia, Eritrea, Uganda, Sri Lanka og Nepal) opplevd interne og/eller vært involvert i eksterne væpnede konflikter. Midt oppe i det målrettede fredsarbeidet, knyttet til de aktuelle konflikter, må vi aldri glemme kampen mot fattigdom.

Det vi vet, med absolutt sikkerhet, er at krig og konflikt er blant utviklingspolitikkens største fiender. Konflikt ødelegger menneskelige ressurser og vanskeliggjør satsing på morgendagen - på utdanning, helse og barns levekår.

Vi vet i dag mer om hvordan utviklingspolitikken kan gjøres effektiv og målrettet enn noen gang før. Vi vet mer om hvilke virkemidler som bør settes inn – hva som "virker" og hva som ikke "virker". Det er også større internasjonal enighet om mål og midler enn tidligere.

Vi tar denne erfaringen med oss inn i Sikkerhetsrådet - i behandlingen av konfliktene i Vest-Afrika, i de store sjøer, i Angola, på Afrikas Horn, og i diskusjonene om hvordan vi kan styrke FNs og de afrikanske lands egen evne til å håndtere disse konfliktene.

Arbeidet i selve Rådet er viktig. Men like viktig er det arbeidet vi gjør utenfor Sikkerhetsrådet - for å forebygge og forhindre at uenighet og interne stridigheter utvikler seg til væpnede konflikter, slik at de må bringes inn for Rådet.

I dette arbeidet for fred og sikkerhet vil utviklingspolitikken fortsatt være blant Norges viktigste instrumenter.

Forebygging er både bedre og billigere enn reparering!

Et siste poeng, før jeg runder av i denne omgang:

Det er Norge som er medlem av FNs Sikkerhetsråd.

- Ikke Regjeringen.

- Ikke Utenriksdepartementet.

- Ikke vår FN-ambassadør i New York.

- Norge.

Medlemskapet er en nasjonal oppgave.

Skal vi lykkes, må alle gode krefter bidra.

Derfor er jeg – og noen av mine nærmeste hjelpere - her i dag.

Vi er "tilsnakkendes" – og ønsker å bli snakket til.

Takk, så langt.