Administrasjonsminister Nils Totland

Offentlig informasjon som eit nødvendig bidrag til ein "kommunikativ stat"

Foredrag på årsmøtet til Forum for offentlig informasjon (FOI), Arendal 18. april 1994

Først ein takk for at eg vart invitert til dette årsmøtet!

FOI har ønskt at eg skal seie noko om "Offentlig informasjon som et nødvendig bidrag til en "kommunikativ stat".

Kva er "ein kommunikativ stat" ?

For meg så er det først og fremst ein stat som tar folkestyret, rettssikkerheten og folks velferd på alvor. Ein stat som ber desse verdiane med seg i all si verksemd, som har rettferdssans, toleranse, sans for meiningsbrytingar og debatt, som har blikk for at det bur ymse menneske i dette landet og at det er stor avstand mellom fiskeværa i Finnmark, bedehusa på Sør-Vestlandet, oljeplattformane i Nordsjøen, arbeidsløyse i Oslo aust og meklarmiljøet på Oslo Børs.

Det er ein stat som skal fungera i spennet mellom misnøya til flyktningane i mottaket på Luster i Sogn, misnøya til mange tusen einslege forsørgararsom kvar dag slit for å få husholdningspengane til å strekke til, og misnøya til nullskattytaren frå Oslo Vest, som løftar kvitvinsglaset ombord i cabincruisaren i mjuk solnedgang i Middagsbukta.

Samstundes skal me forvalta ein stat som i alle år også har retta blikket sitt utover, til dei verkeleg vanskelege konfliktane i verda. Me har brukt store ressursar til å bekjempa apartheid-regimet i Sør-Afrika for at undertrykte medmenneske skal få mulighet til å bestemme sin eigen lagnad. Me har fått stridande partar til å snakke saman, i Israel, i det oppløyste Jugoslavia, i Chile,Guatemala og Sudan, for å nevne noen. Me prøver å få russarane med på ei forsvarleg fiskeriforvaltning i Barentshavet, og jobbar febrilsk for å unngå katastrofetilstandar med teknisk samanbrott i atomkraftverka på Kolahalvøya.

Me eig alle saman ein stat som talar storkapitalen midt imot i kampen for ei bærekraftig utvikling og som set søkelys på barnearbeid i India og barneprostitusjon i Thailand.

Kva er "ein kommunikativ stat" i et perspektiv der vi kvar dag drar med oss ein balansegang mellom velferdsproblema her heime og dei enorme fattigdomsproblema der ute?

Også denne sia av den norske staten si verksemd krev legitimitet i det norske folket. Og legitimitet avheng av kva informasjon folk får og kor godt informasjonen kjem ut til kvar einskild.

Eg skal ikkje male ut eit for breidt bilde, men eg kan ikkje fri meg for å spenne heilt ut til ytterpunkta i den faktiske arbeids- og prioriteringssituasjoneni den norske regjeringa. I forhold til mange av dei utfordringane me til dagleg står ovafor, er det enkelte gonger at eg må gni meg både i augo og øyrene for å oppfatta at folk verkeleg står der i fullt alvor med sine krav om faglege standarder og bastante ønske om ressursar og auka innsats, monaleg auka innsats frå statens side.

Tenkjer eg då på informasjonsfolka ?

Nei, det gjer eg ikkje.

Det er mange grupper i det norske statsapparatet og samfunnslivet som er atskillig meir høgrøysta enn informatørene. Men eg gjer det heller ikkje fordi eg veit at me på dette politikkområdet er midt inne i ein god utvikling. For nokre månader sidan la Stortinget fast hovudlinene for den statlege informasjonspolitikken, deriblant kva slags rolle SI skal ha i framtida.

Det er sett ned eit utval som skal sjå nærare på prising av informasjon.

Staten er godt igang med å skaffe fram ei samla oversikt over lov- og regelverk og gjere den meir tilgjengeleg for publikum. Eg viser til arbeidet med å utvikle Lovdata og å vidareutvikle databasen "Elektronisk søkbare offentlige publikasjoner" (ESOP)

Med omsyn til å endre organiseringa og handteringa av kriseinformasjon i Regjeringa si kriseinformasjoneining vil vi med det første sette ned ei interdepartemental arbeidsgruppe som skal vurdere dette.

-----

NOU 1992: 21 la grunnlag for ein ny offensiv for statleg informasjon. Denne offensiven har vi no starta for fullt. Dette er krevjande og det vil ta tid, for vi har sett oss høge mål. Staten har ein "arkitektfunksjon" i samfunnet. Den har eit overordna ansvar for samfunnsutviklinga - for å sikre kontinuitet og for å forme og omforme folk sine livs- og levevilkår. Folkestyre inneber lik rett til å påverke utviklinga; til å delta i avgjerdsprosessar, til å velje personar inn i styrande organ - og til å gi uttrykk for eiga meining i form av krav og forslag.

Dette forutset at staten har opne kanalar ut til folket slik at så vel einskildpersonar som interessegrupper er orientert om kva rett dei har til å påverke - til å delta. Likeeins at dei er kjende med kvar og korleis dette kan skje. For eksempel kva rettar planloven gir til å delta i utforming av eige nærområde. Skal eit folkestyre fungere slik det er meint, må det og leggast til rette for at informasjon kan flyte andre vegen - frå folket til dei som skal gjere vedtak

Ein rettsstat garanterer for dei rettane du har som borgar. Samstundes skal staten sørge for at du på førehand skal kunne vite korleis det offentlege reagerer i visse samanhengar. Du skal kunne gå ut frå at dei som er sette til å styre anten det er i stat eller kommune, følgjer lover og reglar. Men du må også sjølv kjenne reglane for å vite kva du skal gjere. Igjen står kommunikasjon sentralt - kommunikasjon mellom lovgivarar og dei som skal sette lovene ut i livet. Og kommunikasjon mellom dei som skal handheve og dei som skal følgje lover og reglar. Informasjonsflyten må gå begge vegar.

At du på førehand skal kunne sjå kva som vil hende i visse situasjonar, påverkar folket si oppfatning av staten eller for den del kommunen. Det avgjer om f.eks. ein statleg eller kommunal etat framstår som truverdig, og om folk har tillit til offentlege instansar. Det er derfor eit alvorleg varsko for forvaltninga når forskarar som Tor Øivind Jensen har påvist at brukarane ikkje alltid kan vite kva dei går til, når dei går til forvaltninga.

Ein Velferdsstat gir folk andre rettar enn dei eg nettopp var inne på, både økonomiske rettar og tenester. Den sikrar eit minimum av rettferd når vi fordeler goda. Men velferdssamfunnet kan ikkje skapast ein gong for alle. Utviklinga fører med seg nye oppgåver og nye utfordringar. Vi må likevel erkjenne at ein må vere velståande både på informasjon og innsikt for å vere i stand til å dra nytte av dei ordningane som finst. Derfor må vi sørge for at alle har eit minimum av informasjon for å kunne gjere seg nytte av desse rettane.

Folkestyre, rettsstat og velferdsstat er verdiar vi ønskjer å ta vare på og vidareutvikle som fundament for fellesskap. Og informasjonspolitikken er ein sentral nøkkel i denne utviklinga.

Ein god stat kjenner folket sine behov, deira ønske og evner. Men det er ikkje nok å kjenne. Den gode staten tar omsyn til denne innsikta i fordeling av byrder og gode.

Ein stat som kommuniserer godt erkjenner at behov, ønske og evner forandrar seg etter som tida går og er villig til å lytte for å fange opp nyansane i slike endringar. Denne staten erkjenner at individet har ulike ønske, behov og føresetnader. Derfor arbeider vi for å få til ein kommunikasjon på mottakaren sine premissar - så langt dette let seg gjere økonomisk og teknisk.

Denne staten som kjenner folket og nyansane, som lyttar til menneska og som legg vinn på å få til ein kommunikasjon på mottakarane sine premissar, er ein mangfaldig skapning som ikkje alltid er lett å orientere seg i. Den er sett saman av departement og etatar både sentralt og ut over i landet, på fylkesnivå og lokalt som alle har ansvar for sine spesielle fagområde.Kvar etat og kvar tilsett må mestre kommunikasjonsutfordringane på sittområde. Kvart ledd må vere i stand til å kommunisere godt. Dersom den statelege informasjonspolitikken verkeleg skal få gjennomslag, må også regional- og lokalforvaltninga ta den til seg. For å nå dei ambisiøse måla vi har sett oss, er vi avhengig av å ta omsyn til heile bildet, til alle ledda frå øverst i departementet til ytterst i lokalforvaltninga. Kvart ledd må vere dyktige i å kommunisere - på den måten er vi også med å styrke einskildividet sine føresetnader for å delta og vere aktiv. Dette krev aktiv innsats både frå forvaltninga og brukaren.

Korleis får vi så ein stat som kommuniserer med innbyggarane - kva krev dette?

Kva krev det av oss å få til ein slik stat - og eg kan gjerne føye til - ei slik offentleg forvaltning? Slik eg ser det, ligg utfordringa på to plan: - Bevissthet og kunnskap om ulike brukarar - Måten forvaltninga er organisert og arbeider på.

Eg vil hevde at det ligg ei stor utfordring for alle som arbeider i offentleg sektor i å skaffe seg kunnskap om brukarane. Gjennom skolesystemet har staten gitt alle i dette landet ein kunnskapsbasis som skal gjere dei i stand til å aktivisere seg og delta i samfunnet. Men korleis publikum brukar forvaltninga, avheng av kva spørsmål det gjeld og kva bakgrunn ein person har i utdanning og erfaring. Ein person kan dermed godt ta seg fram på eiga hand i eitt spørsmål, medan han kan trenge mykje informasjon og rettleiing for å finne fram på eit anna område.

Ein erfaren student vil sannsynlegvis vite korleis han skal gå fram for å orientere seg om studiefinansiering og opphald ved utanlandske høskolar. Ei mor eller ein far som skal orientere seg på vegne av ein son eller ei dotter, kan godt ha vanskar med å orientere seg - vanskar med å finne fram til rett instans. Og kanskje også vanskar med å forklare ærendet sitt eller forstå det som blir sagt. I min posisjon ser vi ofte at interessegrupper organiserer seg og gjer seg til talsmenn for delar av folket, ofte svake grupper, for å få prioritert sine saker. Desse har gode kommunikasjonsressursar, men det kan av og til vere på sin plass å stille spørsmål ved om dei verkeleg er representative. Likeeins vil organisasjonar som LO og NHO stille med heilt andre føresetnader enn andre grupper.

Eg har inntrykk av at informatørar i vel stor grad er opptatt av å produsere informasjon til det store publikum, til massen.

Innsikt i variasjonar i brukarane sine føresetnader for å forstå og handle, gir stat og forvaltning ei ny utfordring: utfordringa "fleksibelt svar - tilpassa informasjon"; og i neste omgang fleksibel handling , tilpassa den enkelte brukar. Dette gir informatørar ei enorm utfordring, fordi det ikkje først og fremst blir dei som skal svare. Svaret vil og bør foregå mellom dei som har fagansvaret for ei sak, som kjenner saka og den einskilde eller ei gruppe. Utfordringa for informatørane er derfor å sørge for at informasjonstenkinga gjennomsyrer heile organisasjonen. Hovudoppgåva blir då å gi råd og rettleiing.

Hierarkisk oppbygging og sektordeling er stikkord som straks set fokus på andre sentrale problemstillingar. Oppbygginga er gjort for å få funksjonell arbeidsdeling, også med omsyn til kven ein skal kommunisere med. Som regel vil det vere ytterste leddet som har direkte publikumskontakt, medan departement og kanskje også direktorat i større grad kommuniserer med organisasjonar og andre forvaltningsorgan. Desto viktigare blir det at den interne informasjonsflyten er i orden - både i ein etat , mellom etatar, på tvers av forvaltningsnivå og sektorar.

Det er ikkje vanskeleg å finne eksempel på at informasjon ikkje har vore samordna og at dette har gått ut over brukaren. Pensjonsspørsmål kan ofte ha koplingar til fleire etatar. Det burde vere heilt naturleg at den etaten som informerer ein pensjonist i første omgang også viser til at sider ved saka må ordnast med f.eks. trygdeetaten eller skatteetaten. Vi har sett eksempel på at kommunikasjon mellom stat og brukar til sist har gått i rettssalen fordi informasjon mellom desse etatane ikkje blei samordna.

Slikt bør ikkje skje. Slike og liknande saker er bakgrunn for at vi i informasjonspolitikken har slått fast "heilhetsprinsippet". Det er viktig å sjå på forvaltninga som eit heile, ha eit vake blikk for om andre offentlege instansar har delansvar for ei sak eller område. Vi har sett gode eksempel på samordning på nokre område. For eksempel har landbruks- og miljøforvaltninga tett samarbeid om å få bukt med forureingsproblem, og informasjon har vore sentralt i dette samarbeidet. Både landbruks- og miljø-forvaltninga har eit nettverk som går ut til lokalsamfunna og som samarbeider på alle nivå om desse spørsmåla. Eg vil også nemne at i Østfold blir det no arbeidd med å samordne offentleg informasjon, eit prosjekt som vi håper vi skal kunne trekke lærdom og idear av. Dette skal assisterande fylkesmann Einar Eriksen orientere om i morgon.

EU har utvikla eit "nærhetsprinsipp" (subsidaritetsprinsipp) som svar på kritikken om store avstandar. Dette er egentlig eit godt prinsipp for offentleg informasjon generelt: Informasjon skal ut så tett til mottakarane som mogleg. Dersom ein ikkje skal følgje dette prinsippet, må det mellom anna vere av omsyn til samordning og lik rett for alle. Derfor må vi sørge for at forvaltninga totalt sett er kommunikasjonsdyktig og aktiv. Då gjer vi det også lettare for brukarane å aktivisere seg ut frå sine ulike føresetnader.

Det ytre apparatet blir gjerne knutepunktet mellom brukar og forvaltning. Spreidd busetting og lange avstandar skaper i mange tilfelle problem med tilgang til det offentlege. Ved å etablere "offentlege servicekontor" prøver vi no å overvinne slike hindringar. Utviklinga innanfor informasjonsteknologi gir oss noheilt nye "trafikkårer" for kommunikasjon mellom forvaltning og brukar. Og desse må vi teste ut og ta i bruk i mykje større grad enn hittil. Vi har gjort ein del forsøk i bibliotek, i lokale opplysningssenter og med prosjektet offentlege servicekontor. Dette er likevel berre starten. Informatørar må i mykje sterkare grad enn til no engasjere seg i korleis den nye informasjonsteknologien kan nyttast. Debatten om IT-utviklinga har i altfor stor grad fått gå på teknikarane sine premissar, og slik bør det ikkje vere. Her og no gir eg dykk utfordringa: Ver med å legg premissane for korleis denne "riksvegen" kan utnyttast til beste for folket og det norske samfunnet.

Hovudsaka er likevel at informasjon skal utformast og kommuniserast på brukarane sine premissar, og det kan ikkje understrekast sterkt nok. Her meiner eg dei informasjonspolitiske prinsippa gir eit godt utgangpunkt.

Avslutning

Det er krafta eller potensialet i forvaltninga som må utløysast - ikkje styrken hos den einskilde informatøren.

Men skal det skje, så har vi ei stor utfordring både til dykk som arbeider i faget og til andre i forvaltninga - og eg meiner heile forvaltninga - ikkje berre staten. Det forutset at de er med på å sette politikken ut i livet - å gjere prinsippa om i praksis. Sentralt i dette blir korleis de som informasjonsfolk oppfattar og former ut eiga rolle - om de tar imot følgjande utfordring: Å sørge for at informasjonstenking og informasjons-"ferdigheter" gjennomsyrer forvaltninga - også utviklinga. på det teknologiske området.

Lykke til med dette årsmøtet og den videre innsatsen!