Statsråd Nils Totland

Frigjøringsjubileet

Tale ved Regjeringskvartalet 8. MAI 1995

Frigjøringsdagene i begynnelsen av mai 1945 var de største jubeldager det norske folk har opplevd. Marerittet var over. Et helt folk hilste freden med glede og framtidstro.

I 1940 hadde det samme folk brått blitt revet ut av sin tro på at de levde i et beskyttet og fredelig hjørne av verden. Vi var med ett et hærtatt land -- i en verden som sto i fare for å bukke under for et fascistisk tyranni. Krigs- og okkupasjonstida skulle vare i fem år. Inntil det hele altså var over i begynnelsen av mai 1945. For å si med Arne Garborg: "..ånd skulle vinna på troll til sist, og vit på den varge villskap."

På en slik dag skal vi stoppe opp å huske på at det ennå blant oss lever mennesker med opprivende opplevelser og erfaringer -- fra ei tid som påførte mange nordmenn åpne og sviende sår.

Heller ikke etter 50 år er sårene helt grodd . Til det var ofrene for mange og for store. Og vi lever i en ubetalelig takknemlighetsgjeld til de som ga sitt liv og sin helse for at vi skulle leve i fred og frihet.

Vi feirer også et annet 50-års jubileum i år. Det er i år 50 år siden de Forente Nasjoner, FN, ble dannet. I FN-pakten ga verdens folk seg selv et løfte om "å redde kommende slektledd fra krigens svøpe".

Et viktig spørsmål i dag er:
Hvor skal vi begynne for å få det til ?

Jeg tror vi finner noe av svaret på spørsmålet i innledningen til FN-organisasjonen UNESCO's grunnlov -- her heter det: "Siden krigen har sitt utspring i menneskesinnet, er det også i menneskesinnet at forsvaret av freden må bygges."

En norsk forfatter som kanskje mer enn noen andre var klar over dette, var Ronald Fangen. Ronald Fangen blir også minnet i disse dager. Samme år som vi kan feire 50-års jubileum for frigjøringen er det hundre år siden han ble født. Og hvis vi kaster et blikk mot Møllergata 19 -- så var det der Ronald Fangen ble satt inn -- da han, som første norske åndsarbeider og forfatter, ble arrestert i begynnelsen av november 1940.

Og hvis vi vender blikket andre veien, mot Akersgt. 55 der det nye VG-huset nå ligger, så var det der "Oslogjengen" under ledelse av Gunnar Sønsteby hadde sin vellykte sabotasjeaksjon for å ødelegge kartoteket, som skulle ligge til grunn for innkalling av norsk ungdom til såkalt "nasjonal arbeidsinnsats". Så 50-års jubileet her i dag skjer på historisk grunn.

Jeg vil vende litt tilbake til Ronald Fangen:

Han ble angitt av en nordmann, av en bekjent som han hadde tillit til. For Ronald Fangen var dette et varsel om hva krig og fanatisme kan gjøre med oss mennesker. Og som han senere skrev: "Jeg følte meg kraftesløs som et lite barn, jeg hadde gråterier som jeg ikke kunne verge meg mot, jeg kunne ikke sove."

Like etter krigen ga han så ut boka En lysets engel. Romanen åpner med å gjengi to dødsannonser som sto etter heverandre, samme dag, i Aftenposten - i oktober 1943:

Vår kjære sønn Harald -- døde i Tyskland 29/9 - 1943.
Vår kjære, eneste sønn Carsten -- falt i Russland 12/9 i kamp for den sak han trodde på.

Disse to unge menn var Ronald Fangens fettere begge to. Den ene døde som soldat på Øst-fronten, den andre som politisk fange i en tysk konsentrasjonsleir. De var like gamle, venner, fettere, de hadde samme bakgrunn, var idealister og brennende opptatt av tidens spørsmål. Ronald Fangens roman er et forsøk på å svare på spørmålet: Hvorfor gikk de hver sin vei ?

Hvorfor lot den ene seg blende av de enkle løsninger -- av den fremadstormende og handlekraftige tyske nazismen med sin voldsromantikk og rasisme? Hva var det som gjorde at den andre valgte å kjempe for et riktignok famlende og ineffektivt demokrati, men et demokrati som bygde på troen om frihet og menneskeverd?

Dette er viktige spørsmål også i vår tid, ikke minst på en dag som denne. 50 år etter frigjøringen står vi fortsatt overfor vanskelige valg både som enkeltmennesker og nasjon. Også i våre nærmiljø og i vår verden står spørsmålet om menneskeverd og humanisme på den ene side, mot enkle løsninger, likegyldighet og rasisme på den andre.

Det er i vårt eget sinn at denne kampen begynner, og at håpet om fred i hele verden lever. For som den kjente jødiske fredsprisvinner Elie Wiesel har sagt: "Den største trusselen er ikke hatet, men likegyldigheten."

Og selv om vi av og til kan bli overveldet av de lidelser og de problemer vi hver dag hører, ser og leser om -- mens vi opplever frihet og fred -- så skylder vi de som ga oss friheten for 50 år siden, at vi aldri gir opp troen på mennesket og dets muligheter for å skape en bedre verden.

Jeg vil derfor avslutte med å sitere fra den svenske fredsforkjemperen Alva Myrdals tale da hun fikk Albert Einsteins fredspris:

"...på tross av alle dype skuffelser har jeg aldri noen gang tillatt meg å bli fristet til å gi opp. Det er mitt budskap i dag: Det er uverdig for et menneske, enten det nå er gammelt som meg, eller ungt som de fleste, som nå lever, å gi opp."