IT-politikk mot år 2000

Statssekretær Anne-Lise Hilmen, Administrasjonsdepartementet

IT-politikk mot år 2000: Politiske perspektiver og konkrete utfordringer for en IT-politikk for offentlig forvaltning

21.mars 1995 på Datalederkonferansen 1995, Sandefjord

"Quo vadis, dataleder?", spør Statens Dataforum. "Per ardua ad astra", svarer jeg. Visjonene og viljen -- det er det det kommer an på -- i IT-politikken som på andre politikkområder.

Det er flott at Statens Dataforum setter fokus på de lange utviklingslinjene på sitt arbeidsfelt. Og det er helt nødvendig. For her gjelder det å være våken og oppegående -- en teknologisk revolusjon er på gang -- det har jo dere visst en god stund. Utfordringen nå er å få etablert en felles forståelse for de muligheter og utfordringer denne teknologiske revolusjonen innebærer -- en forståelse forankret bredt i samfunnet og ikke minst hos politikerne

En felles forståelse fulgt opp med handlingsvilje -- til overordnet samfunnsmessig styring for endring og tilrettelegging av rammebetingelsene for de forskjellige aktørers bruk av IT-teknologien Dette er det vitale -- fellesforståelsen og handlingsviljen. Jeg vil ta for meg de politiske perspektiver og muligheter i IT-politikken for offentlig forvaltning ved rigge opp den globale scenen og reflektere rundt Norges utfordringer på denne scenen. Mitt ståsted vil da være de internasjonale utfordringer for staten som øverste myndighetsnivå for samfunnsstyring og forvaltning.

Deretter går jeg over til den nasjonale scene og setter fokus på følgende tema:

• informasjonseksplosjonens positive potensiale for demokratiutvikling og deltakelse
• forvaltningspolitiske utfordringer innenfor den nasjonale politikken

Jeg har tenkt å avrunde med noen ord om hvilke utfordringer jeg mener dataledere står overfor og også noe om hva det er vi politikere trenger særlig hjelp til.

DEN GLOBALE SCENE

Spredningen i bruk av informasjonsteknologien og erkjennelsen av dens betydning er global. Tunge politiske initiativ er besluttet eller er under oppseiling i land vi samhandler med.

Innenfor EU skal det nå skje mye på kort tid. Etterat Det europeiske råd i juni ifjor ga sin tilslutning til den såkalte Bangemann-rapporten, er EU's arbeid med å deregulere telekommunikasjonsmarkedet intensivert.

I 1998 skal målet være nådd. EU ønsker å utvikle en helhetlig infrastruktur for informasjons -og kommunikasjonsnettverk. I rapporten skisseres en rekke brede anvendelsesområder som vil få gjennomgripende effekter i samfunnet.

I Sverige er det lagt grunnstener for et bredt nasjonalt program om utnyttelse av informasjonsteknologien i det svenske samfunnet. I Danmark ble rapporten INFO-samfundet år 2000 levert regjeringen like før jul.

Løfter vi blikket over Atlanteren, ser vi at USA har videreført sitt vedtak fra 1993 om å iverksette et stort program for å utvikle en nasjonal infrastruktur for informasjon (NII -- National Information Infrastructure) med innspill til G-7 toppmøtet i Brussel i slutten av februar i år om et globalt informasjonsnettverk GII). Land som Japan og Singapore og mange flere fokuserer også sterkt på behovet for en stortstilet nasjonal IT-satsing.

Det er tydelige fellestrekk i tenkningen i disse initiativene i ulike deler av verden:

• Man mener at utviklingen av en infrastruktur for informasjon må ses i et globalt perspektiv. Det skyldes økt handel over landegrensene, globalisering av næringslivet og utvikling av en teknologi som gjør dette mulig.
• Man innser at borgere, næringsliv og det offentlige i stigende grad har behov for informasjon. og må kunne kommunisere med hverandre på enkel og enhetlig måte.
• Man erkjenner at eksisterende regelverk, nasjonalt og internasjonalt, ikke er tilpasset den situasjon som nå bryter frem. Kritiske problemområder er blant annet personvern og sikkerhet.

Det er ikke bare likhetstrekk, men også forskjeller i programmene og tenkemåten for å gjennomføre dem. I Danmark og Sverige vil man lage programmer som i tillegg til muligheter for næringsliv og samfunnsliv, også ivaretar dansk og svensk kultur, levesett og politiske og sosiale verdier.

I EU er man opptatt av markedsstrategi og effektivitet i infrastrukturutviklingen på tvers av de europeiske landegrensene. EU lar det være opp til de enkelte land å gi nasjonalt særpreg på hvordan og til hva denne infrastrukturen nyttes. I USA -- og det er interessant -- er det nå tatt føderalt politisk initiativ, for første gang sies det, der staten sentralt griper inn for å legge rammebetingelser for flyt av informasjon i det amerikanske samfunnet. Dersom tradisjonell amerikansk tenkning hadde rådet, ville trolig markedet i større grad ha bestemt denne utviklingen.

I Norge har vi gjennom flere år hatt betydelig innsats for å utvikle bruken av informasjonsteknologien i samfunn og forvaltning. Vi har foretatt store investeringer gjennom Televerket. Vi har i flere år hatt nasjonale planer for IT-anvendelser i næringsliv og forvaltning. Et mål for Norge må være fortsatt å ligge i fronten når det gjelder anvendelse av telematikk -- denne vidunderlige kombinasjonen av IT og telekommunikasjoner.

Informasjonseksplosjonen

Det blir sagt at det i løpet av den siste mannsalder, dvs. 30 år, er blitt produsert mer informasjon enn i hele menneskehetens historie. Det vi særlig forbinder med det såkalte informasjonssamfunnet er den enormt økende informasjonsmengden som blir produsert og formidlet på elektronisk basis: i form av lyd, bilde og skrift gjennom ulike informasjons- bærere som tele, kringkasting , video og i edb-systemer. Denne svært raske utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien i vid forstand involverer oss alle, både på godt og på ondt. Den utgjør på mange måter den sterkeste påvirknings- og omstillingskraften overfor alle typer samfunnsinstitusjoner og begynner nå å gripe dypt inn i vårt hverdagsliv.

Utviklingen karakteriseres bl.a. av en større sammensmeltning av tradisjonelt adskilte teknologiområder som tele, kringkastning og edb, internasjonalisering av kommunikasjon og tjenestetilbud, og en enorm markedsdynamikk på forbrukersiden.

Informasjonssektoren, herunder forbrukerelektronikken og informasjonstjenestemarkedet, er den raskest voksende sektor i Norge og på verdensbasis både når det gjelder økonomisk betydning og når det gjelder sysselsetting.

Denne informasjons- og kommunikasjonsrevolusjonen som vi bare er i den spede begynnelse av, innebærer for de politiske myndigheter både å videreutvikle de politiske virkemidler, men også å finne nye grep slik at vi unngår et nytt klassedelt samfunn -- mellom de som kan nyttigjøre seg informasjonsteknologien til personlig utvikling, kompetanseoppbygging, arbeid og samfunnsmessig deltakelse i vid forstand, og de som lett kan falle utenfor i et slikt samfunn. "Underholdningssamfunnet" er en sentral del av dette bildet, og markedsøkonomisk sett kanskje en av de viktigste drivkreftene i utviklingen. Da er det også en politisk oppgave å bidra til at informasjonssamfunnet for noen ikke blir bare underholdning, men også gir rom for kompetanseoppbygging og personlig utvikling. Dette er selve kjernen i den nye statlige informasjonspolitikken.

Der har vi utformet et sett av informasjonspolitiske prinsipper som skal bidra til å sikre overordnede mål som følger av verdiene rettstat, velferdsstat og demokrati. Disse prinsippene er etter min vurdering helt sentrale for videreutviklingen innenfor IT-området.

En fordelingspolitikk som fortsatt sikrer de overordnede mål om sysselsetting, trygghet, mest mulig like muligheter for alle -- også uavhengig av kjønn -- til å realisere sine evner og anlegg, er Regjeringens hovedlinje.

En styrking av de felles grunnverdier og normer som vårt samfunnssystem bygger på, er fundamentalt for regjeringen. Både vårt verdigrunnlag og verdiskapningen må være grunnlaget for det offentliges engasjement.

Regjeringen har selvsagt et helhetsansvar for at ulike sider ved den gjennomgripende endringen som IT-utviklingen representerer blir ivaretatt, og det involverer på ulike måter ansvarsområdene til samtlige departementer.

Med utgangspunkt i forvaltningspolitikk og informasjonspolitikk innebærer utviklingen av informasjonsamfunnet og IT-politikken utfordringer særlig på to plan:

For det første innebærer det nye utfordringer og endrede rammebetingelser for de oppgaver og funksjoner som offentlig forvaltning er til for, og dermed økt behov for, men også nye muligheter for en fleksibel, brukerorientert og omstillingsdyktig forvaltning. Informasjonssamfunnet og informasjonsteknologien representerer altså en virkelighet forvaltningen må forholde seg aktivt til, i form av nye oppgaver, nye typer virkemidler og organisasjonsstrukturer. F.eks. er omdanningen av forvaltningsbedriften Televerket til aksjeselskapet Telenor ett eksempel på hvordan forvaltningen må omstille seg på grunn av de nye teknologiske mulighetene som endrer fundamentet for deres tjenesteyting.

For det andre innebærer det nye utfordringer for måten forvaltningen utfører sine oppgaver på. Offentlig forvaltning, enten det gjelder myndighetsutøvelse eller tjenesteyting, er i seg selv svært informasjonsintensiv, dvs. at innhenting, bearbeiding, lagring og videre distribusjon av informasjon er en kjerneaktivitet som er kostnadskrevende. Det å kunne utnytte de teknologiske muligheter optimalt til en hver tid, er derfor et av de viktigste virkemidlene for å oppnå mest mulig effektiv ressursbruk og kvalitativt god tjenesteyting, ikke minst gjelder det kvaliteten på kommunikasjonen med brukerne. De muligheter informasjons- og telekommunikasjonsteknologien har skapt for ny arbeidsdeling og organisering, har vi i liten grad utnyttet.

Noen eksempler fra offentlig forvaltning har vi -- jeg nevner Brønnøysundregistrene, Norsk Eiendomsinformasjon og Innkrevingssentralene i Mo og Kirkenes. Utviklingen av informasjonssamfunnet og den offentlige informasjonsbehandlingen skjer nå raskere og raskere.

Vi ser at samfunnet blir mer og mer spesialisert og dermed kaller på bedre koordinering og kontakt. Vi ser også at økt levestandard gjennom økte offentlige tjenester forutsetter fordelingsmekanismer der det offentlige har et godt informasjonsgrunnlag for å kunne fordele rettferdig.

Hva dette betyr for den offentlige behandling og formidling av informasjon, kommer kanskje tydligere fram når vi tar utgangspunkt i utviklingstrekkene i den offentlige forvaltningen.

Vi har en forvaltning som er desentralisert og med med utstrakt delegering innenfor det enkelte forvaltningsnivå.. Vi har et sterkt offentlighetsprinsipp og vi vil at forvaltningen skal være brukerorientert. Samtidig vil vi ha god politisk styring av utviklingen av såvel samfunnet i stort som av forvaltningen.

Desentralisering og delegering ivaretas ved at det er fylkeskommunene, kommunene og de lokale statlige etatene besørger den offentlige tjenesteytingen.

Åpenhet ivaretas ved at lov og regelverk i prinsippet sikrer publikum og næringsliv adgang til informasjon. Åpenhet og brukerorientering er sentrale elementer i informasjons- og forvaltningspoltikkken. Vekten legges på tilgjengelighet, samordning på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer og på hensynet til brukernes behov. Den politiske styringen søkes nå ivaretatt gjennom målstyring og resultatrapportering på alle nivåer i forvaltningen.

En mer avansert bruk av informasjonsteknologien enn opp til nå gir nye, interessante muligheter til å forbedre tjenesteyting, styring, formidling og tilgang til informasjon.

Med IT som verktøy kan informasjon formidles svært raskt og mye mer oppdatert enn før. Mange mennesker kan gis tilgang til mye informasjon med liten personinnsats når først systemene er etablert. Men dette krever planlegging, utvikling og organisering av en infrastruktur for kommunikasjon og informasjon for hele det norske samfunnet. Men å utvikle en slik infrastruktur i stor skala på nasjonalt nivå dreier seg om mye mer enn en teknisk infrastruktur. Vanskelige spørsmål om økonomi, fordeling, rettsvern, opphavsrett og informasjonsinnhold må finne sin løsning. Dette krever et nært samarbeid mellom politikere og fagfolk innen bl.a. teknologi, jus, kommunikasjon og økonomi.

IT-politikken som en del av forvaltnings- og informasjonspolitikken

I Norge har vi -- som sagt -- en forvaltningspolitisk tradisjon med en sektorisert forvaltning med stor grad av delegert og desentralisert ansvar for oppgaveløsningen og virkemidler.

Det er mange gode begrunnelser for et slikt hovedprinsipp om linjeansvar for oppgaveløsning og virkemiddelbruk.

Sektorisering (spesialisering) og klare ansvarslinjer bidrar til å sikre den nødvendige kvalitet i forvaltningens arbeid og etterlevelse av de grunnleggende demokratiske verdier i forvaltningsutøvelsen som politisk styrbarhet, upartiskhet og likebehandling, innsynsrett og deltakelse etc. Utstrakt grad av delegering og desentralisering av tjenesteytingen til lokale statlige kontorer og til kommunesektoren har bidratt til en norsk offentlig forvaltning som sammenlignet med mange andre lands, må kunne sies å være preget av nærhet overfor brukerne og stor grad av fleksibilitet og lokal tilpasning.

Denne linje-tradisjonen har også preget forholdet til anvendelsen av edb i forvaltningen. Fra en noe mer sentralisert styring og påvirkning i edb-brukens mer spede begynnelse i staten i 1970-årene forsterket Stortinget prinsippet om linjeansvaret for edb eller IT-brukene under behandlingen av St.meld.nr. 12 for 1982-83: Desentralisering og effektivisering i den offentlige databehandling og spørsmålet om datapolitiske organer.

Stortinget poengterte her at hovedprinsippene for offentlig databehandling skulle være desentralisering og integrering av edb i oppgaveløsningen.

Dette prinsippet er også videreført i den seneste stortingsmeldingen som tar opp den statlige forvaltningspolitikken på bred front: St.meld.nr.35 for 1991-92: Om statens forvaltnings- og personalpolitikk. I denne legger regjeringen til grunn at "det enkelte fagdepartement og den enkelte institusjon fullt ut har ansvar for planlegging og bruk av IT i egne sektorer".

Grunnen til at jeg her har dvelt såpass mye ved prinsippet om linjeansvaret, er at forholdet mellom det primære linjeansvaret for oppgaveløsningen på den ene siden og spørsmålet om mer samordnende styring og tverrgående innsats på den andre siden er en sentral dimensjon ikke bare på IT-området, men også for statlig informasjonspolitikk og forvaltningspolitikken generelt.

I St.meld. nr. 35 anga regjeringen en del hovedområder som arbeidet med forvaltningsutviklingen særlig måtte konsentreres om:

• ressursutnyttelse og omstilling.
• målstyring og fokus på resultater.
• samspill mellom forvaltningens forskjellige ledd og nivåer
• og mellom offentlig forvaltning som helhet og brukerne (både næringslivet, de ulike organisasjoner og den enkelte innbygger)
• personal- og ledelsespolitikken

I forvaltningsutviklingen er også følgende innsatsområder grunnleggende for IT-politikken:

• utnyttelse av offentlig informasjon som felles ressurs,
• forenkling av datakommunikasjon og informasjonsutveksling,
• IT-standardisering i forvaltningen,
• utvikling av felles IT-løsninger og -anvendelser

Disse har ligget til grunn for den sentrale virksomheten på IT-området for statsforvaltningen, både gjennom arbeidet under programmet "Nasjonal infrastruktur for edb" 1990-92 og under den pågående IT-plan for forvaltningen. I dette arbeidet er det blitt lagt vekt på både det forvaltningsinterne og forvaltningens forhold til næringsliv og publikum. På denne måten har en fremmet samspill og koordnering nedenfra og ikke vektlagt behovet for sentral styring.

Men det står ikke til å nekte at jeg som politiker ofte synes at utviklingen av samspillet og det mer forpliktende samarbeid på tvers av sektorgrensene går vel langsomt. Det er rett og slett for lite "trøkk". Nå har selv Riksrevisjonen påpekt dette i sitt dokument nr. 3:6 (1994-95) En undersøkelse om anskaffelse og bruk av edb i statsforvaltningen. Behovet for etablering av bindende forvaltningsstandarder både for nettverk, systemer og samspill mellom sektorene er økende. I Administrasjonsdepartementet vil vi prioritere dette arbeidet i tiden fremover.

Her vil jeg gjerne rette en oppfordring til dere IT-folk om å ta et forvaltningspolitisk fellesansvar ved å se utover resultater i egen virksomhet og å ha et mer helhetlig perspektiv for samarbeid mellom ulike forvaltningsledd -- til beste for brukerne.

IT og telekommunikasjon flytter grenser mellom organisasjoner og omverdenen. Den gir mulighet for lik tilgang til informasjon for alle forvaltningsnivåer, og har dermed endret forutsetningene for arbeidsdeling og organisering. Mens teknologien på 70-tallet førte til sentralisering, åpner den nå for vidtfavnende desentralisering og delegering. Den gir muligheter for samarbeid mellom sektorer og virksomheter selv om ikke formelle ansvarsforhold endres; f.eks. mulighetene for horisontalt samarbeid mellom skatt, avgift, toll og innkrevningetatene. Staten pensjonskasse kan bli et spennende eksempel på hvordan ny teknologi kan komme til å endre hele organisasjonen. Det er gjennomført et forprosjekt for en helt ny IT-løsning for saksbehandling og innhenting av informasjon fra samarbeidende virksomheter. Her tenkes det grunnleggende nytt på hvordan arbeidet skal organiseres.

Som utenforstående i forhold til de innerste teknologiske kretser, opplever jeg imidlertid utviklingen de siste par årene som nærmest eksplosiv når det gjelder fokus på kommunikasjonsnett og infrastruktur både internasjonalt og her i Norge.

Regjeringen ønsker å sette økt politisk fokus på IT-verktøyet og dets konsekvenser for individ og samfunn. Samtidig ser den behovet for å koordinere regjeringens arbeid bedre. Som nærings- og energiministeren allerede har fortalt, vil dette skje gjennom et statssekretærutvalg. Men en IT-statsråd er ikke aktuelt.

Ett eksempel på forslag til satsninger med et mer helhetlig perspektiv kommer fra Norges Forskninsgråd med dets arbeid med "Nasjonalt informasjonsnettverk" under Næringsdepartementetes ansvarsområde.

Et annet eksempel på en mer helhetlig tilnærming er rapporten Den IT-baserte informasjonsinfrastrukturen i Norge -- Status og utfordringer som ble avgitt til AD ifjor høst.

Her får vi en beskrivelse av

• hovedtrekkene for hvorledes staten ved dagens bruk av IT legger til rette for samarbeid og samhandling i og mellom statlige sektorer og i forhold til kommuner, organisasjoner og enkeltmennesker
• samt en oversikt over utviklingen og sentrale sider ved forventede fremtidige behov.

En del av dere er kanskje kjent med innholdet -- rapporten har faktisk gått ut i godt over tusen eksemplarer fra departementet, foruten at den også er tilgjengelig elektronisk via Internet. La meg likevel trekke fram noen momenter fra rapporten. Rapporten utdyper infrastrukturbegrepet for elektronisk kommunikasjon og informasjonsutveksling. I tillegg til en mer teknisk infrastruktur er det også viktig med en informasjonsinfrastruktur i form av felles tjenester, organisering og anvendelser for å understøtte de sektorvise anvendelser og en bedre forvaltning av felles informasjonsressurser.

En av konklusjonen i rapporten er at det i Norge står rimelig bra til på området: Både når det gjelder tele, kringkastning og anvendelse av IT i tradisjonell forstand har vi et relativt høyt nivå både når det gjelder eksisterende teknologi, anvendelser og pågående utviklingsarbeid. Denne konklusjonen innebærer -- som sagt -- ikke på noen måte at regjeringen har tenkt "å lene seg tilbake" og la utviklingen gå sin gang. Men det betyr at vi ikke nødvendigvis må møte disse utfordringene i form av enorme løft og satsninger i milliardklassen,

• skremme dere
• Halvorsbøle

Vi skal bygge på og videreutvikle det grunnlaget som er lagt, i kombinasjon mellom felles satsninger, samarbeid mellom sektorene og i regi av den enkelte sektors linjeansvar.

Rapporten peker særlig på betydningen av et mer utstrakt samspill på tvers av sektorgrenser for å sikre mest mulig helhetlig og tverrdepartemental håndtering av store innsatsområder. Følgende områder trekkes fram av arbeidsgruppen som viktige for videre arbeid og i samspill mellom de respektive departementer:

• Næringsutvikling og nye anvendelser
• Informasjonsinfrastruktur
• Utdanning, kompetanse og holdninger
• Rettslige reguleringer av innholdsmessige forhold
• Satsing på statens og det offentliges egne nett
• Internasjonale utfordringer

I kraft av at Administrasjonsdepartementet påtok seg ansvaret for å lede og være sekretariat for arbeidet med rapporten, har vi ogå tatt et visst ansvar for å følge opp de nevnte områder i form av å innhente oversikt fra de respektive departementer over utviklingen på disse innsatsomrdåene og etablere et felles forum. På infrastrukturområdet der AD har et direkte ansvar for statens og det offentliges egne nett, har departementet igangsatt større satsninger på det statlige regionale nivået og planlegger sammen med KAD og Kommunenes sentralforbund en felles infrastrukturutviklingen mellom kommunesektoren og staten:

Prosjekt for etablering av Statens regionale informasjonsnett (SRI-nett) skal utvikle kommunikasjonsløsninger for fylkesmannsembetene og andre statlige enheter. Gjennomføring av prosjektet har sin bakgrunn i ADs "Utviklingsprogram for samordning av fylkesmannsembetenes og øvrig regional statsforvaltnings it-utvikling" Det ble initiert av en styringsgruppe for samordning av fylkesmannsembetenes og øvrig regional statsforvaltnings it-utvikling (SAFMIT), hvor de berørte departementer og institusjoner har vært representert.

Målet for prosjektet er at alle arbeidsstasjoner i fylkesmannsembetene, utdanningskontorene og fylkeslegekontorene skal kunne utveksle e-post og dele dataressurser på en enkel og enhetlig måte med hverandre og med overordnede departementer og direktorater, og ha tilgang til elektroniske tjenester i regjeringskvartalet. Prosjektet skal også gi grunnlag for å kunne kommunisere med kommunesektoren og andre samarbeidsparter i henhold til internasjonale standarder.

Koordinert med dette arbeidet på regionalt nivå omhandler den andre satsningen utvikling av infrastruktur på IT-området mellom kommunesektoren og staten. Denne planleggingen er rettet inn på etableringen av "Forvaltningsnettet". Det arbeidet, som nå er i en forprosjektfase, har sitt grunnlag i et organisert samarbeide mellom AD, KAD og Kommunenes Sentralforbund.

En samarbeidsgruppe la i begynnelsen av februar i år fram denne rapporten som konkluderer med at det er et betydelig felles grunnlag og potensiale for et mer systematisk samarbeide mellom kommunesektoren og statsforvaltningen om infrastruktur på IT-området.

Visjonen for dette infrastrukturarbeidet er at alle i offentlig forvaltning, både på statlig og kommunal side, på sikt skal kunnne kommunisere med hverandre elektronisk gjennom et "forvaltningsnett".

Dette innebærer enkelt sagt å knytte sammen de ulike eksisterende nett og infrastrukturer på statlig og kommunal side til et logisk nett for kommunikasjon og tilgang til felles informasjonsressurser, uten at vi dermed rokker ved den eksisterende ansvars- og funksjonsfordelingen.

Som vi alle vet, er det en omfattende kommunikasjon og informasjonsutveksling mellom kommunesektoren og staten. Det dreier seg både om styring og resultatrapportering, men også om saksbehandling, planlegging og utredning. Utviklingen av en felles elektronisk infrastruktur med en del grunnleggende felles anvendelser og tjenester (informasjonsinfrastruktur) vil legge grunnlaget for en langt mer effektiv ressursbruk i informasjonshåndteringen både i kommunesektoren og i de statlige sektorer. Og det vil ikke minst bidra til en mer samspilt og helhetlig offentlig forvaltning i forhold til næringsliv og publikum generelt.

Utviklingen av en slik felles infrastruktur, særlig når det gjelder bedre utnyttelse av denne i form av felles tjenester og anvendelser, er selvsagt en gradvis og møysommelig prosess som vil gå over mange år. Det pågår et betydelige utviklingsarbeid i de ulike sektorer. Dette sammen med de viktige elementene i en infrastruktur som standarder, kravspesifikasjoner og løsninger som allerede er utviklet gjennom det sentrale IT-arbeidet, gjør at vi har lagt et godt grunnlag for den videre satsningen.

På mange måter har jeg inntrykk av at IT-folkene og deres nærmeste brukere i de fleste sektorer og virksomheter i forvaltningen er i ferd med å flytte fokuset fra det mer innadvendte og virksomhetsavgrensede til mer aktiv samhandling med omgivelsene.

UTFORDRINGER FOR DATALEDERNE I DET OFFENTLIGE

Avslutningsvis vil jeg gjerne si noen ord om hvilke utfordringer den utviklingen jeg har omtalt foran, stiller aktørene i forvaltningen, og da sælig dere som er dataledere.

"Dataledere" er et begrep som jeg umiddelbart forbinder med personer med teknisk kompetanse som forutsettes å ha stor innsikt i de teknologiske muligheter for å bidra til en bedre forvaltning. Men folk på den teknologiske siden og den virksomhetsfaglige siden snakker i en del tilfeller for ulike språk, og de har ikke sjelden for liten innsikt i den annens felt. Det har noe å gjøre med at såvel utdanningen som kulturer og holdninger hos profesjoner og hos enkeltmennesket i organisasjoner utvikles langsommere enn teknologien.

Resultatet er for ofte at det fortsatt er store uutnyttede muligheter for en mer optimal tilgjengelighet og utnyttelse av informasjonsressursene selv med den teknologien vi allerede har -- og trolig også innenfor de kostnadsrammer vi har. Her tror jeg utfordringene for datalederne blir særlig store fordi de stadig skal oppdatere sin tekniske kompetanse samtidig som de må tilegne seg mer kunnskap og innsikt enn tidligere på ikke-teknologiske områder.

I fellesskap må vi bli bedre til å utnytte de eksisterende muligheter, ivareta både "hverdagseffektiviseringen" og de langsiktige perspektiver gjennom å bli dyktigere også i den mellommenneskelige kommunikasjonen.

Det ligger store utfordringer for dere IT-folk i å trekke inn og spille sammen med andre fagmiljøer for gjensidig læring. Utfordringene for dere er særlig store overfor politikere og statlige ledere. Kall det misjonering eller salgsarbeid. PR må til -- også på dette området. Jeg vil også minne om det ansvar dere har for motivere og trekke kvinner inn på dette spennende arbeidsfeltet.

Vi har et felles mål:

Forvaltningen skal være en viktig drivkraft i videreutviklingen av vår velfersstat. Et kunnskapsbasert og samfunnsorientert redskap for samfunnsstyring og tjenesteproduksjon til beste for enkeltmennesket, organisajoner og næringsliv. Dette betyr at staten fortsatt skal gå foran m.h.t.å bruke IT-verktøyet i sin myndighetsutøvelse og sin tjenesteyting. Jeg tror at for små nasjoner er dette særdeles viktig. Den aller viktigste utfordringen for dere dataledere mot år 2000 er å tenke nytt og frigjøre dere fra de bindinger som ligger i eksisterende arbeidsmåter slik at vi virkelig får tatt ut gevinsten av IT-revolusjonen.

Med deres kompetanse og det kraftige endringsverktøyet dere behersker, kan dere vise nye veier for bedre brukerorientering og bedre utnyttelse av informasjon.Med andre ord:

Vær aktive endringsagenter i forvaltningen. Lykke til med den jobben!