Statsråd Nils Totland

Konkurransetilsynets virksomhet

Åpningsinnlegg på arbeidsseminar 24. april 1995

Å skape "møtesteder" mellom de som er satt til å gjennomføre politiske vedtak, og de som har velbegrunnede synspunkter på og kanskje blir direkte berørt av politikken, er svært viktig.

Temaet for dette arbeidsseminaret er i første rekke fusjonssaker, dispensasjoner og inngrep mot lojalitetsrabatter og leveringsnektelser. Konkurransetilsynet ønsker å få synspunkter og tilbakemeldinger om sin praksis på disse områdene. Som bakgrunn for dette vil jeg komme med noen generelle betraktninger om konkurransepolitikken, og også berøre den omleggingen vi har hatt på dette området de senere år.

Konkurransepolitikken er en del av Regjeringens nærings- og strukturpolitikk, og bidrar til å støtte opp om Regjeringens overordnede mål om økt verdiskapning og sysselsetting. Konkurransepolitikken har i denne sammenheng som formål å bidra til effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. Konkurranse på de områder som egner seg for konkurranse, vil bidra til effektivitet og kostnadsbevissthet hos produsentene. Dette til glede for hele samfunnet nettopp i form av effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser, og for den enkelte i form av lavest mulig priser.

"Kjært barn har mange navn", heter det. Nå tror jeg knapt noen nærer "kjærlige" følelser til departementet eller administrasjonsministeren i de tilfelle de kommer i kontakt med han eller henne i forbindelse med konkurransepolitikken. I tillegg til administrasjonsminister blir jeg ofte omtalt både som konkurranseminister og/eller prisminister. I min rolle som prisminister kan jeg måned for måned følge konsumprisindeksen, og dermed forholde meg til et konkret uttrykk for om vi lykkes i prispolitikken eller ikke.

Noen tilsvarende målestokk har vi ikke på konkurransepolitikkens område. En lakmus-test her kan være om norske produkter vinner markedsandeler hjemme og ute. Med andre ord om vi klarer å utvikle en fastlandsbasert, konkurransedyktig industri. Dette vil legge grunnlaget for velferdsstaten i et framtidig Norge med synkende petroleumsinntekter. Konkurransepolitikken blir slik sett et sentralt element i det som alltid vil være en av de viktigste målsettinger for en Regjering utgått fra Det norske Arbeiderparti - nemlig å sikre en bærekraftig velferdsstat.

Konkurransetilsynet evaluerer hvert år sin virksomhet i en resultatrapport til departementet, og dette er naturligvis et viktig ledd i vurderingen av konkurransepolitikken. I tillegg er det også et behov for forskning og utredning på konkurransepolitikkens område, både for å evaluere virkningen av de konkurransepolitiske tiltak som iverksettes, og for å få bedre oversikt over aktuelle konkurransepolitiske problemer innen ulike markedsområder. I slike vurderinger og evalueringer vil innslaget av økonomisk teori bli framtredende. Jeg vil i denne sammenheng minne om et utsagn som, litt spøkefullt, sier noe om forholdet mellom sosialkonomi og politikk - mellom teori og praksis. Utgangspunktet er et spørsmål: Hva er forskjellen mellom en sosialøkonom og en finansminister? "Jo, en sosialøkonom er et menneske uten problemer, men med ti forskjellige økonomiske teorier. En finansminister er et menneske med ti problemer, men med ingen 100% holdbar teori."

Mitt hovedpoeng: I politikk - som på andre av livets områder - er det resultatene og ikke teoriene som til syvende og sist er avgjørende.

Regjeringen har lagt ned betydelig innsats i å effektivisere konkurransepolitikken i de senere år. Forslag til ny konkurranselov og ny pristiltakslov til avløsning av prisloven fra 1953, ble lagt fram av Regjeringen i februar 1993.

Lovene ble vedtatt i Stortinget i vårsesjonen samme år, og trådte i kraft 1. januar 1994. Konkurranseloven har altså virket i vel ett år, og sett fra mitt ståsted, er erfaringene med den nye loven positive.

Hovedmålet i konkurransepolitikken er, som tidligere nevnt, å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse. Dette framgår av konkurranselovens formålsparagraf. Det at konkurranselovgivningen nå entydig er innrettet mot å fremme effektive markeder, er en viktig endring i forhold til prisloven, som hadde en rekke formål som var vanskelig å forene. Det er ved å legge til rette for virksom konkurranse og effektiv ressursutnyttelse at konkurransepolitikken kan bidra til å støtte opp om økt verdiskapning og sysselsetting.

Noen tror at det å drive konkurransepolitikk er det samme som å åpne for "markedskreftenes frie spill". Dette er etter min vurdering ikke riktig! Tvert i mot er det slik at vi gjennom konkurranselovens bestemmelser regulerer markedskreftene og legger rammebetingelser for markedsdeltakernes adferd.

Konkurranseloven setter forbud mot konkurranseskadelige handlinger som prissamarbeid og markedsdelingsavtaler, og Konkurransetilsynet har hjemmel til å gripe inn mot andre typer handlinger som i en del tilfeller kan virke skadelig på konkurransen, f.eks. bedriftserverv og leveringsnektelser. Videre er de næringsdrivende pålagt å gi forbrukerne prisopplysninger for varer og tjenester.

I forhold til den tidligere lovgivningen, representerer konkurranseloven et betydelig skritt framover ved at forbuds- og påbudsbestemmelsene er tatt inn i selve loven, og ikke bare i forskrifter som tidligere. Loven blir dermed mer oversiktlig og lettere tilgjengelig for de næringsdrivende. Dessuten er forbudene utvidet, i første rekke ved at også markedsdelingsavtaler nå er forbudt.

Selv om konkurranseloven i første rekke gir konkurransemyndighetene virkemidler for eventuelt å gjennomføre tiltak overfor de næringsdrivende, representerer loven også en styrking av konkurransemyndighetenes arbeide rettet mot offentlige reguleringer. Det er eksplisitt tatt inn i konkurranseloven at konkurransemyndighetene også skal påpeke konkurranseregulerende virkninger av offentlige tiltak. Konkurransemyndighetene kan så i neste omgang reagere på samme måte som overfor det private næringsliv, og fremme forslag med sikte på å forsterke konkurransen og lette adgangen for nye konkurrenter. I slike sammenhenger må en naturligvis veie markeds- og konkurransehensyn opp mot andre samfunnshensyn som ulike offentlige reguleringer ofte sikter mot å ivareta. I slike situasjoner vil det være visse faglig begrunnede "interessemotsetninger" mellom konkurransemyndighetene og de respektive fagmyndigheter. På flere områder har utviklingen gått i retning av at en i større grad styrer gjennom markedet, samtidig som markedsaktørene må forholde seg til rammebetingelser som skal hindre samfunnsskadelige utslag av konkurransen. Eksempler på dette er markedene for elektrisk kraft, teletjenester, luftfart og legemidler. Også innen landbrukssektoren er det en økende erkjennelse av at en i større grad må la markedet og konkurransen få virke. Og Regjeringen har varslet betydelige omlegginger av landbrukspolitikken i denne retning.

Som kjent har pris- og konkurransemyndighetene gjennomgått en betydelig omorganisering i forbindelse med innføring av den nye lovgivningen. Prisrådet er lagt ned.

Tidligere Prisdirektoratet og Statens pristilsyn er omorganisert til Konkurransetilsynet. Dette understreker at hovedvekten og fokus i den nye lovgivningen er rettet mot konkuransearbeidet.

Omorganiseringen innebærer at konkurransetilsynet og departementet har fått nye roller i behandlingen av de saker Prisrådet tidligere behandlet. Konkurransetilsynet fatter nå vedtak i saker om bedriftserverv og leveringsnektelser, og departementet er klageinstans i de samme sakene. Departementet har merket dette gjennom en økt arbeidsbyrde. Saker om bedriftserverv og leveringsnektelser er ofte vanskelige, og en skikkelig behandling fra departementets side er arbeidskrevende. Klagesakene etter konkurranseloven synes også å være god "advokatmat", i alle fall etter dokumentbunkene å dømme.

Organiseringen av klagesaksbehandlingen var for øvrig ett av de spørsmål som det var strid om før konkurranseloven ble vedtatt. Diskusjonen dreide seg om en skulle etablere en egen konkurranse - klagenemnd. Tilhengerne av en slik organisering ville skille den politiske beslutningsprosessen og klagesaksbehandlingen.

Regjeringen og stortingsflertallet gikk inn for at departementet skulle være klageinstans, i tråd med den vanlige forvaltningsordning i staten.

Tilhengerne av en konkurranseklagenemd ville unngå at politiske hensyn kom inn i klagesaksbehandlingen. Men konkurrerende markedsaktører opererer ikke i et samfunnspolitisk vakum. Derfor er politiske avveininger relevante også på det konkurransepolitiske området. Andre samfunnshensyn enn de rent konkurransepolitiske vil alltid høre med i vurderingen. Noen ganger vil disse "andre samfunnshensyn" veie tyngst.

Et eksempel er saker om bedriftserverv, som ofte kan ha betydelige næringspolitiske konsekvenser. Som jeg nevnte i sted, er det en styrke for konkurransepolitikken at loven nå har fått et entydig formål om å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse. Om en fusjon fører til redusert konkurranse, og dermed dårligere ressursbruk isolert sett, skal det ikke gripes inn dersom fusjonen har positive effekter som mer enn oppveier de negative virkningene. Dette er en avveining som Konkurransetilsynet tar, men vektleggingen i avveiningen kan være noe annerledes enn i departementet.

Bl.a. kan det være naturlig for oss å konsultere aktuelle fagdepartementer før endelig beslutning tas i en slik klagesak. Dette innebærer nok at klagesaksbehandlingen fra tid til annen vil gi et annet resultat enn Konkurransetilsynets behandling i første instans. I klagesaken som gjaldt Orklas oppkjøp av aksjer i Frionor, omgjorde som kjent departementet Konkurransetilsynets vedtak. Det ligger likevel ikke noe signal i dette fra departementets side om at Konkurransetilsynet skal legge andre vurderinger til grunn enn det de har gjort til nå.

Både for de næringsdrivende, for Konkurransetilsynet og for departementet er det viktig at konkurranseloven og den praksis som Konkurransetilsynet følger, i størst mulig grad setter faste og klare rammebetingelser for hvordan de næringsdrivende kan operere i markedet.Dermed er det også mulig for næringslivet å innrette seg slik at en kommer i minst mulig befatning med konkurransemyndighetene, til glede for begge parter. De næringsdrivende kan da konsentrere seg om sin primærfunksjon, nemlig å drive forretningsvirksomhet, mens konkurransemyndighetene kan konsentrere sin virksomhet mot de store og vanskelig konkurransesakene.

Som et ledd i å innhente synspunkter og impulser utenfra er dette viktig. Dersom dette seminaret lever opp til de forventninger jeg har vil et arrangement som dette kunne gjentas med jamne mellomrom, slik at konkurransemyndighetene får en løpende dialog og meningsutveksling med viktige brukere.

Lykke til med seminaret!

---

Lagt inn 17 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen