Administrasjonsminister Nils Totland

Lønnsutvikling og lønnspolitikk

Kontaktutvalget/ Kontaktordningen 4. oktober 1995

Solidaritetsalternativet har så langt gitt klare positive resultater for norsk økonomi. Men skal vi nå målene våre, må vi fortsette denne politikken over flere år. Regjeringen ser det dermed som avgjørende at solidaritetsalternativet videreføres.

I de årene det har vært hovedstrategien har det vært en markert økning i sysselsettingen og reduksjon i ledigheten, en historisk sett lav lønnsvekst og en enda lavere prisvekst som har ført til en reallønnsvekst på om lag 2 pst over de to årene 1993 og 1994.

Denne utviklingen synes å fortsette i år. Riktignok er ikke årets inntektsoppgjør avsluttet ennå. Rikslønnsnemndas kjennelser for AF-gruppene i stat og kommune ventes senere i denne uken, mens politioppgjøret neppe vil være ferdig før nærmere jul. I staten gjenstår også om lag 675 mill kroner som skal fordeles i sentrale og lokale forhandlinger. Vi må kunne vente at organisasjonene tar fordelingen av disse midlene med i sine vurderinger før de lanserer sine krav for oppgjøret neste år.

I privat sektor har vi begrenset oversikt over resultatet av de lokale forhandlingene.

Men så langt vi kan se nå, synes utviklingen for store grupper å følge opp solidaritetsalternativet. I nasjonalbudsjettet legges det til grunn en lønnsvekst på 3 pst i 1995. Dette er noe i overkant av lønnsveksten de to foregående år, men er fortsatt lav.

Denne lønnsutviklingen er svakere enn den historiske erfaring skulle tilsi. Det kan tas som tegn på at lønnstakere flest tar et ansvar. Resultatet av dette ansvaret ser vi i den positive utviklingen i sysselsettingen og den lave prisstigningen. Selv med lave lønnstillegg har det dermed blitt en klar reallønnsvekst.

Men ikke alle tar dette ansvaret i like stor grad. Det har vært en tendens at enkelte grupper hittil ikke har vært på linje med andre. Det er også en tendens til at det er de samme gruppene som stiller seg utenfor år etter år. Det er fare for at lønnsveksten i bank og forsikring igjen vil bli sterkere enn for andre grupper. Jeg er ikke sikker på at strukturendringer som det så ofte er vist til, kan forklare hele forskjellen. Lønnsveksten for funksjonærer i NHO-bedrifter ser fortsatt ut til å ligge relativt høyt til tross for tidligere utsagn om vilje til bedre styring. Vi har også sett eksempler på svært høye inntekter for ledere og selvstendige. Selv om den direkte virkning av dette på økonomien kan være beskjeden, bør en ikke undervurdere symbolvirkningen det har.

Det kan være grunn til å stoppe litt opp ved konkurranseevnebegrepet i solidaritetsalternativet. Sysselsettingsutvalget mente at konkurranseevnen i løpet av fem-års perioden fra 1992 til 1997 burde forbedres med om lag 10 pst. Første året, i 1993, ble det en bedring. Den hadde i stor grad sammenheng med redusert arbeidsgiveravgift og fallende kronekurs. I fjor og i år er det en forverring. Lønnsveksten i Norge har i disse årene vært lavere enn hos konkurrentene våre og har dermed gitt et positivt bidrag til konkurranseevnen. Men forskjellen i lønnsvekst, og dermed bidraget til forbedret konkurranseevne, har vært lavere enn sysselsettingsutvalget regnet med. Det som særlig har avveket fra utvalgets forutsetninger er imidlertid produktivitetsutviklingen. Mens utvalget la til grunn samme produktivitetsvekst i Norge som hos våre konkurrenter, har den vært lavere i norske bedrifter. Produktivitetsutviklingen har dermed gitt klare negative bidrag til utviklingen i konkurranseevnen.

Det samme gir utviklingen i kronekursen i år. Den økte kroneverdien som har bakgrunn i vår sterke økonomi, virker isolert sett til forverret konkurranseevne. Noen vil vel oppfatte dette som noe paradoksalt.

Vi har så langt i år ikke registrert noen tendens til høyere takt i pris- eller lønnsutviklingen. Vi har tvertimot, som ventet, fått en nedgang i prisstigningstakten i annet halvår. Etter at stigningstakten i første halvår var 2,6-2,7 pst, sank den i juli til 2,4 og i august til 2,2 pst. For året som helhet regner vi, som tidligere, med en prisstigning på 2^2 pst.

Det regnes også med en moderat pris- og kostnadsvekst neste år. I nasjonalbudsjettet er det for 1996 lagt til grunn en prisvekst på vel 2 pst, altså en viss nedgang fra i år, og en lønnsvekst på om lag 3 pst.

Anslag for utviklingen fremover er naturligvis usikre. Det kan være momenter som taler såvel for høyere som for lavere veksttakt. Men i en oppgangskonjunktur øker faren for at pris- og kostnadsveksten skyter fart. Høy lønnsomhet i deler av næringslivet, og mangel på enkelte typer arbeidskraft kan bidra til dette. Enkelte har også lansert betydelige lønnskrav.

En ny omgang med sterk vekst i priser og lønninger vil imidlertid undergrave grunnlaget for sysselsettingen framover. Det vil heller ikke tjene de som har jobb. I perioden med lav lønnsvekst har det vært en klar reallønnsvekst. Jeg tør minne om at vi skal ikke så langt tilbake for å finne år med store nominelle lønnstillegg, men med nedgang i reallønn.

Utfordringene forsterkes ved at lønns- og kostnadsveksten hos våre handelspartnere ventes å bli lav, samtidig som produktivitetsveksten fortsatt kan bli høyere ute.

Regjeringen tar sikte på at det inntektspolitiske samarbeidet fortsetter. Skal vi få en balansert utvikling i norsk økonomi med fortsatt vekst i sysselsettingen, må vi lykkes i å holde en lav pris- og lønnsvekst i årene som kommer slik at konkurranseevnen bedres.

Regjeringen følger dette opp også i annen politikk. For meg er det naturlig å nevne den vekt vi legger på konkurransepolitikken. En aktiv konkurransepolitikk reduserer etableringshindringene og flaskehalsene i økonomien. Bedriftenes evne og mulighet til omstilling øker. Den er derfor viktig for å fremme effektiviteten og holde kostnadene nede i næringslivet.

Det fremgikk av drøftingene på forrige møte i Kontaktutvalget at ikke alle føler det samme eierforholdet for solidaritetsalternativet. Jeg har også registrert utsagn i media om misnøye med gjennomføringen av inntektsoppgjørene i de senere år. Vi har også hatt streiker.

For Regjeringen er redusert ledighet stadig prioritet nr 1. Vi må være klar over at en fortsatt gunstig utvikling forutsetter lav kostnadsvekst. Innenfor en forsvarlig kostnadsramme får vi så søke å løse de fordelingspolitiske forhold på best mulig måte. Blant annet gjelder det likelønnskrav.