Statsråd Nils Totland

Midlertidig tilsetting - sett i relasjon til arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven

Universitetet i Oslo 6. mars 1995

Innledning:

Dere har bedt meg si noe om temaet: "Midlertidige tilsettinger sett i relasjon til arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven." Temaet vekker - forstålig nok - interesse om dagen. Det dukker stadig opp i avisenes ledere og leserspalter, og i den generelle offentlige debatt. Det er ikke mer enn 14 dager siden jeg var i Stortinget og svarte på et spørsmål i spørretimen om det samme.

Det er viktig og naturlig at dette forum vier spørsmålet interesse og oppmerksomhet. For dette dreier seg om - for å bruke kommunalkomiteens leder, Roger Gudmundseths ord, fra Stortingsdebatten om loven i fjor høst: "Den viktigste rammelov for arbeidslivet...som gir arbeidstakerne full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, samt å sikre trygge tilsettingsvilkår og en meningsfylt arbeidssituasjon for den enkelte."

Samtidig vet vi at det moderne arbeidsliv er preget av omstilling og omorganisering, og at teknologiske og økonomiske endringer setter evnen til fleksibilitet på prøve.

Diskusjonen om Arbeidsmiljølovens paragraf 58 A om midlertidig tilsetting foregår nettopp i spenningsfeltet mellom arbeidstakernes berettigede krav til trygghet og arbeidsgivernes/virksomhetenes behov for fleksibilitet. Diskusjonene omkring bruken av midlertidige tilsettinger både i privat og statlig sektor har pågått i lang tid, og mange undersøkelser har vært gjort for å anslå omfanget av midlertidige tilsettinger. Like før Stortinget sist høst vedtok endringen av arbeidsmiljøloven overleverte YS, til det samme Storting, en rapport som tallfestet omfanget av midlertidige ansettelser til 213000 (Arbeiderbladet 20/2-95) Den 21. februar kunne vi lese i Dagens Næringsliv om en ny undersøkelse som Agderforskning hadde gjort for Arbeidsdirektoratet. Denne undersøkelsen konkluderte med at midlertidige ansettelser er lite brukt i norsk næringsliv. Dagens Næringsliv spør med utgangspunkt i denne undersøkelsen om politikerne strammet inn Arbeidsmiljøloven på sviktende grunnlag.

Jeg vil ikke ta opp noen diskusjon om dette spørsmålet. Men konstaterer at det er vanskelig å få sikre anslag om hvor stort problemet med midlertidig tilsettinger egentlig er. Selv om det ikke kan være tvil om at vi både i privat og offentlig sektor finner for mange eksempler på overdreven bruk av midlertidig tilsetting.

Før jeg går over til å si noe nærmere om paragraf 58 A, vil jeg berøre forholdet mellom Arbeidsmiljøloven og Tjenestemannsloven generelt.

Arbeidsmiljøloven har siden den ble satt ut i livet i 1977 vært den viktigste rammeloven for arbeidslivet. Den har også helt siden starten vært basis for endringene i Tjenestemannsloven. Arbeidsmiljøloven gjelder for statens tjenestemenn, med unntak av §§ 56A t.o.m 67. Denne delen av loven kaller vi til daglig "stillingsvernkapitlet". For statens tjenestemenn erstattes stillingsvernkapitlet i Arbeidsmiljøloven av Tjenestemannsloven og Forvaltningslovens regler. Og det har hele tiden vært en forutsetning at statens tjenestemenn skal ha et minst like godt vern som Arbeidsmiljøloven gir. Etter mitt syn lever Tjenestemannsloven opp til en slik forutsetning. Totalt sett har statens tjenestemenn en like god beskyttelse som ansatte i privat og kommunal virksomhet.

Tjenestemannsloven har hele tiden gitt anledning til større bruk av midlertidighet enn Arbeidsmiljøloven, men har til gjengjeld langt bedre regler for fortrinnsrett og i tillegg rettigheter til ventelønn, noe som ikke Arbeidsmiljøloven hjemler.

Denne forskjellen i anledning til å bruke midlertidighet i ansettelsesforhold har sin bakgrunn i statlige virksomheters spesielle behov for midlertidige tilsetting. Dette behovet har blitt bekreftet i høringsuttalelser til utkastet til endring i Tjenestemannslovens forskrifter, som AD sendte ut sommeren 1994 (og som i en parantes bemerket ikke hadde noe å gjøre med diskusjoner om endringer i paragraf 58A i Arbeidsmiljøloven.) Det samme inntrykk sitter vi igjen med etter de undersøkelser AD har foretatt i forbindelse med registrering av antall midlertidig tilsatte i staten. Jeg skal komme nærmere tilbake til disse foreslåtte forskriftsendringene og undersøkelsen omkring midlertidig tilsetting i staten.

Når vi skal vurdere ordningene i Tjenestemannsloven i forhold til den reviderte Arbeidsmiljøloven, vil diskusjonen måtte bevege seg i det samme spenningsfelt som diskusjonen om paragraf 58A. Mellom tjenestemennenes behov for trygghet og statens behov for fleksibilitet, særlig knyttet til en del grupper av tjenestemenn som man ikke finner noen parallell til i den private og kommunale sektor; f.eks. kontraktsbefal, åremålstilsatte og vervede mannskaper i forsvaret, utdanningsstillinger ved universiteter og høyskoler, for å nevne noen.

Så over til Arbeidsmiljølovens paragraf 58.

(Midlertidig tilsetting etter arbeidsmiljøloven.)

Et viktig spørsmål i tilknytning til alle lover og regelverk, så også Arbeidsmiljølovens regler, herunder paragraf 58A, er selvsagt hvordan reglene skal forstås. Det er i første omgang Kommunaldepartementet og i siste instans domstolene som har det siste ordet i denne forbindelse. Og når det gjelder konsekvensene av de nye lovbestemmelsene, bør vi - jeg hadde nær sagt som ellers i livet - gjøre noen erfaringer, før vi trekker for bastante konklusjoner. De tanker jeg gjør meg står videre for min egen regning, og er ikke nødvendigvis et uttrykk for verken kommunalministerens eller Regjeringens mening.

KAD fremmet i april 1994 Ot.prp. nr. 50 om endringer i Arbeidsmiljøloven, derunder reglene om midlertidig tilsetting. Jeg oppfatter det slik at KADs forslag om regler for midlertidig tilsetting langt på vei falt sammen med "Arbeidsmiljølovutvalgets innstilling", (NOU 1992:20), "Det gode arbeidsmiljø er lønnsomt for alle". Utvalget foreslo en mer liberal bruk av midlertidighet enn det KAD gjorde i sin lovproposisjon, og ville bl.a. å åpne for at en viss kvote av arbeidsstokken (fem pst.) skulle kunne tilsettes midlertidig. Uvalget foreslo videre en åpning for å tilsette toppledere i privat og kommunal sektor på åremål, likeså stillinger som idrettstrener, skuespiller m.v. Utvalget foreslo derimot ingen endring av daværende lovs § 58 nr. 1 a) om adgang til midlertidig tilsetting "når arbeidets karakter tilsier det".

Om uttrykket "når arbeidets karakter tilsier det" sier KAD i forarbeidene bl.a. følgende:
"Uttrykket er lite presist og gir derfor liten veiledning. Bestemmelsen i § 58 nr.7 tok imidlertid sikte på å styrke oppsigelsesvernet. Høyesterett har i lys av dette uttalt i en dom ....., at vilkåret "når arbeidets karakter tilsier det" må tolkes strengt, herunder vil uttalelser i lovens forarbeider være et viktig tolkningsmoment." Departementet peker på rettspraksis som viser at spørsmålet om lovlig bruk av midlertidighet må bero på en helhetsvurdering av forholdet, der en rekke hensyn spiller inn. Det må bl.a. legges vekt på om det er nødvendig med en tidsbegrenset arbeidsavtale, om arbeidet adskiller seg fra det som ellers løpende utføres hos arbeidsgiver, om begge part har vært klar over og innforstått med at det dreier seg om et tidsbegrenset arbeidsforhold, og om den tidsbegrensede perioden er lang eller kort - eventuelt forlenget eller fornyet flere ganger. En har også lagt vekt på om arbeidsgiveren har hatt en ryddig organisering av slike midlertidige arbeidsforhold.

KAD peker på at det innenfor vårt arbeidsliv finnes eksempler på bedrifterog bransjer som bruker midlertidig tilsetting i langt større grad enn det som er lovlig. Hensynet til bl.a. arbeidstakernes stillingsvern, sysselsettingssituasjonen og arbeidet for å opprettholde kompetanse og konkurransedyktighet tilsa, etter KADs syn, at man i hovedtrekk ville opprettholde dagens regler, likevel slik at man til en viss grad åpner for åremål.

For å oppsummere KADs syn før lovproposisjonen ble lagt fram for Stortinget: KAD ville opprettholde de daværende regler og i tillegg foreta en forsiktig utvidelse for visse åremålstilsettinger. Samtidig var KAD oppmerksom på at reglene var uklare. Det var berettiget at flere stilte spørsmål om bruken av midlertidig tilsetting var i ferd med "å gli ut". Og de uklare bestemmelser kunne være en del av forklaringen på den utglidning i bruken av midlertidighet som en hadde registrert i enkelte bransjer. Departementet forsøkte i denne sammenheng å presisere vilkårene. Grensene for bruk av midlertidighet ble trukket med henvisninger til rettspraksis og til eksempler på grensedragningen mellom lovlig og ulovlig bruk av midlertidig tilsetting med utgangspunkt i "arbeidets karakter".

Kommunalkomitéen tok bl.a. fatt i proposisjonens tolking av uttrykket "arbeidets karakter" og uklarhetene i de tidlige forarbeidene til Arbeidsmiljøloven. Flertallet i komitéen uttalte bl.a.: " ...at det av hensyn til rettssikkerheten og formålet med bestemmelsen er nødvendig å avgrense den skjønnsmessige vurdering av regelens innhold." Komitéen sa videre:

"at det ikke er den faktiske sysselsettingssituasjonen eller prosjektets tidsavgrensede karakter som skal tillegges vekt ved vurdering av om en midlertidig tilsetting er lovlig, men om det arbeid som arbeidstakeren skal utføre etter sin art adskiller seg klart fra det arbeid som ordinært utføres av slike bedrifter."

Komitéen innfører her et tilleggskrav for bruk av midlertidig tilsetting: I tillegg til at arbeidets karakter må tilsi midlertidig tilsetting, må også arbeidet etter sin art adskille seg (klart) fra det som ordinært utføres i bedriften. Hvis en kun ser på ordlyden i komitéens begrunnelse, taler denne for en snever tolkning av bestemmelsen. I den etterfølgende debatten i Odelsting og Lagting er det imidlertid kommet frem sprikende syndpunkter på rekkevidden av bestemmelsen. Den omdiskuterte formuleringen " ...og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften," ble ikke foreslått av departementet, men ble føyet til av komitéen. Når bestemmelsen skal fortolkes, vil en etter mitt skjønn måtte legge stor vekt på de mer prinsippielle uttalelser i Odels- og Lagting fra de partiene som stilte seg bak komitéflertallets forslag.

I tillegg til de nevnte prinsipputtalelsene må en også kunne legge en del vekt på formålet med bestemmelsen og hensynet til gode og rimelige løsninger. Det ser ut til at flertallets motiver for forslaget kan oppsummeres slik: Formålet har vært å forhindre at det utvikler seg en praksis der bedriftene i tillegg til en fast kjernestab, har en stab som er løsere tilknyttet i ulike former til å løse de løpende og ordinære oppgavene. Jeg går ut i fra at de fleste i denne forsamling kan slutte seg til en slik alminnelig formålsbetraktning.

Hva er lovlig midlertidig tilsetting etter endringen av Arbeidsmiljøloven?

Etter mitt skjønn har ikke Stortingsforhandlingene føyet nye momenter til tolkingen av uttrykket "arbeidets karakter", og jeg lar derfor det ligge.

Vi kan lese direkte ut fra bl.a. innlegget til saksordføreren at: ".. arbeidskraftsbehov som helt klart knytter seg til sesongmessige svingninger, i denne forbindelse skal betraktes som ekstraordinært sett i forhold til den virksomhet som ordinært og løpende gjennom året utføres i bedriften." Loven skal altså ikke være til hinder for å dekke slike ekstraordinære behov for arbeidskraft, og en kan i slike tilfelle benytte en skriftlig, midlertidig ansettelse av kortvarig karakter. Innenfor de sesongmessige svingningene i varehandel, turistnæring, næringsmiddelindustri og lignende sesongpreget virksomhet vil en slik tilsettingsform kunne benyttes. Også tidsavgrensede ekstra behov for arbeidskraft som er normale og som gjentas årlig, f.eks. jordbærplukking, iskremproduksjon o.l. vil kunne dekkes med midlertidig tilsetting.

Vanskeligere er spørsmålet om ekstraordinært store arbeidsoppgaver, som vanligvis utføres i virksomheten (ikke sesongmessige svingninger) og som er forutsigbare og regelmessig tilbakevendende, kan utføres med bruk av midlertidig tilsatte.

Jeg vil hevde at også i slike tilfelle er det i en viss grad mulig å benytte midlertidig tilsetting. Men jeg vil understreke "i en viss grad". Diskusjonen i Stortinget oppfatter jeg slik at selv om arbeidsoppgavene har et ekstraordinært stort omfang, så gir dette ikke i seg selv - uten videre - grunnlag for midlertidig tilsetting, dersom det er snakk om oppgaver som vanligvis utføres i virksomheten. Også i Regjeringens proposisjon er det sagt at generelle variasjoner i ordretilgang for vanlige produksjonsbedrifter ikke gir grunnlag for midlertidige tilsettinger. Etter mitt skjønn beveger vi oss her inn i en vanskelig politisk-juridisk grensoppgang, og som nevnt tidligere vil avklaringen av slike spørsmål skje i KAD, eventuelt avgjøres av domstolene. Noen har hevdet at dette kan, antakelig utilsiktet, gi den virkning at regelmessige, tilbakevendende og forutberegnelige sesongsvingninger gir anledning til midlertidig tilsetting (fordi de er sesongmessige), mens et klart enkeltstående behov for ekstra arbeidskraft ikke gir rom for midlertidig tilsetting - fordi det er snakk om tilfeldig variasjon i ordretilgangen.

Jeg antar imidlertid at man hverken fra KADs eller fra Stortingets side har ment å gi noen uttømmende opplisting av tilfeller hvor midlertidig tilsetting kan benyttes. Ut fra de uttalelser som falt under forhandlingene i Stortinget, antar jeg derfor at man i en viss utstrekning kan benytte midlertidig tilsetting når det oppstår et uforutsett behov for arbeidskraft som er av ektraordinær og kortvarig karakter. Hvor grensene så går i slike tilfeller vil det være mer opp til den dømmende enn den utøvende makt å bestemme.

Jeg synes komitéflertallet tar et klart standpunkt når det gjelder tilsetting for å arbeide i prosjekter. De uttaler her at "... det ikke er .... prosjektets tidsavgrensede karakter som skal tillegges vekt...." når en skal avgjøre om det vil være lovlig å benytte midlertidig tilsetting. Når en i tillegg tar med det som ble uttalt under forhandlingene, så synes det ikke å gi grunnlag for midlertidig tilsetting at arbeidet er organisert som et prosjekt eller som et enkeltstående oppdrag. Det som kreves i tillegg er, etter mitt skjønn, at arbeidet adskiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten.

For forskningsinstitusjoner som organiserer sin ordinære virksomhet i prosjekter, betyr dette at de ikke lenger vil kunne tilsette for hvert enkelt prosjekt, men helt konkret må vurdere om arbeidstakeren skal utføre arbeid som institusjonen ordinært gjør. Dersom et prosjekt etter sin art skiller seg fra den vanlige drift og kan betegnes som ekstraordinært, må det likevel kunne gi grunnlag for midlertidig tilsetting.

Det forekommer tilfeller hvor virksomheten ikke får kvalifiserte søkere til en ledig stilling. Høyesterett har i en dom fra 1985 slått fast at den daværende Arbeidsmiljølov (§ 58 nr.7) ikke var til hinder for midlertidig tilsetting av ikke- kvalifisert søker i påvente av kvalifisert søker. Dersom det arbeid som skal utføres av den ikke-kvalifiserte, ikke adskiller seg fra virksomhetens ordinære arbeid, antar jeg at slik midlertidig tilsetting heretter ikke vil være lovlig.

Midlertidig tilsetting i statlige virksomheter.

Hva så med midlertidge ansettelser i statlig sektor?

Utgangspunktet er at Arbeidsmiljølovens paragraf 58A ikke gjelder for statsansatte. Vi vil fortsatt kunne benytte tjenestemannslovens § 3 og supplerende bestemmelser i forskriftene til loven. Det er imidlertid ingen tvil om at innstrammingen i vilkårene for midlertidig tilsetting i privat og kommunal sektor vil måtte få konsekvenser også for ansettelser i staten. To sentrale spørsmål blir derfor:

1. Hvilke krav stiller endringen av Arbeidsmiljølovens paragraf 58 A til bruken av midlertidig tilsetting i staten?
2. På hvilken måte kan staten imøtekomme disse kravene? (lovendring, en strammere administrativ praksis for bruk av midlertidighet eller på andre måter)

Endringene i paragraf 58A gjør det etter mitt skjønn helt påkrevet for staten å gjøre opp status over antall midlertidige tilsatte og gå gjennom den måten vi bruker midlertidig tilsetting på i dag. Vi må videre ta en kritisk gjennomgang av hvilke grupper tjenestemenn som det er behov for å kunne tilsette midlertidig. Helt siden den første tjenestemannsloven så dagens lys i 1918 har enkelte grupper av tjenestemenn fått midlertidig tilsetting ut fra statens spesielle behov. Gruppene kan ha variert noe over tid, og i dag snakker vi bl.a. om vervede mannskaper i forsvaret, toppledere og faglige ledere på åremålskontrakter, elever og aspiranter ved etatsskoler og - ikke minst - utdannings- og forskningsstillinger. Tjenestemannsloven tillater også midlertidig tilsetting der hvor en virksomhet er under omorganisering, og det derfor ennå ikke er klart hvilke tjenestemenn som trengs. I tillegg kommer selvsagt vikarene. Jeg har allerede satt dette arbeidet i gang og vi har nå den første oversikt over antall midlertidige i staten pr. 01.02 1995, som fordeler seg slik:

Kategori midlertidige 
1. Vikarer                                                    
5.378                                  
2. Aspiranter eller elever ved etatskoler                       
801
3. Utdanningsstillinger                                       
2.127
4. Åremålsstillinger                                          
2.460
5. Tilsatte i 2-årshjemler                                      
860
6. Tilsatte i 4-årshjemler                                      
705
7. Ekstrahjelp                                                
4.952
8. Andre midlertidige tilsatte                                
4.347
9.Midlertidige med mer enn 4 års sammenhengende tjeneste        
408
I alt                                                      
  22.038

Et partssammensatt utvalg, bestående av Administrasjonsdepartementet, hovedsammenslutningene og Norsk Lærerlag har gått gjennom tallmaterialet som ble presentert av de statlige virksomhetene og konkluderer bl.a. med følgende: "Utvalget finner at en antall på 9.200 midlertidig tilsatte av i alt 171.858 tilsatte i staten ikke er urimelig høyt, sett i betraktning av at dette i gjennomsnitt utgjør 5,4% av de tilsatte. Utvalget er oppmerksom på at for enkelte etater er nivået høyere. Dette er forhold som bør vurderes nærmere. Utvalget finner at de lokale parter vil være nærmest til dette, særlig fordi et slikt arbeide i stor grad må vurderes i forhold til etatens oppgaver, bemanning og spesielle stilling forøvrig." (Jeg gjør oppmerksom på at tallet 9.200 fremkommer når en tar ut de spesielle gruppene i staten som jeg har vært inne på tidligere - utdanningsstillinger m.fl. og etater i omstilling og nedbygging.)

Administrasjonsdepartementet har overfor utvalget opplyst at en vil be de etater og virksomheter det angår å redegjøre for bakgrunn og grunnlag for den midlertidige tilsettingen. På bakgrunn av denne redegjørelsen vil Administrasjonsdepartementet kontakte de aktuelle fagdepartement og be disse sørge for at nødvendige skritt blir tatt slik at arbeidstakere som utfører faste, varige arbeidsoppgaver får fast tilsetting. AD vil videre i PM og på annen måte sørge for at det eksisterende regelverk blir gjort ytterligere kjent, og spesielt sørge for at reglene for bruk av midlertidig tilsetting blir presisert og understreket. Jeg har i tillegg i brev til de aktuelle fagdepartementer bedt om at tjenestemenn som har mer enn fire års sammenhengende tjeneste og som måtte være ulovlig midlertidig tilsatt, nå gis fast tilsetting.

Dette er det jeg så langt har satt i gang sentralt fra AD's side. I tillegg til dette foreslår utvalget at det startes et arbeid mellom de lokale parter med sikte på å gå gjenom bruken av midlertidige tilsettinger lokalt. Mulighetene til å begrense bruken av midlertidig tilsetting og spørsmålet om i hvilken grad det kan opprettes faste stillinger til erstatning for midlertidige stillinger, vil stå sentralt i dette arbeidet. Tilbakerapportering til AD foreslås innen 1.desember 1995. Jeg vil også følge opp det partssammensatte utvalgets anbefaling om å se nærmere på hvordan midlertidige stillinger kan registreres i lønns- og personalsystemene. Jeg vil sette ned en arbeidsgruppe som skal utarbeide forslag til en slik registrering.

Business as usual?

Rent formelt har det ikke skjedd endringer som begrenser mulighetene for statlige arbeidsgivere til å tilsette midlertidig, men, som jeg tidligere har pekt på , vil også statlige arbeidsgivere måtte legge om sin praksis på dette området. Årsaken er etter mitt skjønn å finne i forarbeidene til tjenestemannslovsrevisjonene av 1977 og 1983. Vedrørende spørsmålet om å gjøre unntak fra Arbeidsmiljøloven sies det bl.a.: "Det er således en klar forutsetning at offentlig forvaltning bare skal unntas fra lovens regel i helt spesielle tilfelle, ...." Ellers knytter forarbeidene spørsmålet om embets- og tjenestemennenes vern opp til reglene om oppsigelse. Det sies bl.a. at: "Det må imidlertid være en klar forutsetning at embets- og tjenestemenn ikke får et dårligere vern enn andre arbeidstakere." Det gjøres videre klart at staten har hatt og fortsatt har et behov for bruk av midlertidig tilsetting som en ikke finner paralleller til i de øvrige sektorer i arbeidslivet. Dette unntar ikke staten fra ansvar for å fjerne all mulig unødvendig bruk av midlertidighet.

På denne bakgrunn -og med det utgangspunkt at Arbeidsmiljøloven danner normen for partenes rettigheter og plikter i arbeidslivet - må staten nå utforme en ny og strengere holdning til bruk av midlertidighet. Administrasjonsdepartementet har foretatt en foreløpig undersøkelse hos fagdepartementene om hvordan en like streng praktisering av reglene om midlertidighet vil virke i staten. Fellesnevneren i de uttalelsene vi har mottatt, er at det vil være vanskelig å "leve med så strenge regler for bruk av midlertidig tilsetting som arbeidsmiljøloven legger opp til". Enkelte fagdepartementer uttaler at det vil være vanskelig å opprettholde dagens aktivitetsnivå og at fleksibiliteten vil bli vesentlig redusert.

Også Det norske Universitetsråd er bekymret for konsekvensene av den nye paragraf 58A. Rådet skriver i et brev av 9.februar d.å. til Kommunalkomitéen bl.a.: ".., men vi vil være meget bekymret for konsekvensene av en tilpasning av tjenestemannsloven for ytterligere å redusere mulighetene for midlertidig tilsetting. Uten annen fornyelse av lærerstaben enn den som skyldes aldersavgang, vil våre universiteter ikke makte å holde tritt med en internasjonal sterk faglig utvikling." Universitetsrådet tegner et scenario hvor evne til fleksibilitet og fornyelse blir borte, og er bekymret for en utvikling mot stagnasjon i undervisningstilbud og fagutvikling. Konsekvensene for utvekslingen av lærerkrefter med utenlandske institusjoner og gjesteforelesere fra inn- og utland, som særpreger universitetenes og høgskolenes virke, er et annet område som opptar universitetsrådet. Videre gis det uttrykk for bekymring både når det gjelder tilsetting i utdanningsstillinger og oppdragsforskning.

Jeg berører her antagelig det området hvor en innstramming ,slik Kommunalkomitéen forutsetter, vil få de mest dramatiske konsekvenser. Det er jo uttalt med all mulig tydelighet at det heretter ikke skal være tilstrekkelig at oppdraget er organisert som et prosjekt og er klart tidsavgrenset i seg selv. Prosjektet må - i tillegg - adskille seg fra det som ordinært utføres i virksomheten. Jeg tror ikke det er nok at prosjektet adskiller seg i volum, antakelig må det også etter sin art adskille seg fra andre, ordinære oppdrag.

Hvis konsekvensene skulle bli så dramatiske som noen her frykter, må vi etter mitt skjønn arbeide for at det blir skapt aksept for å opprettholde tjenestemannslovens regler på dette området. Selv om en også innenfor privat sektor finner forskningsvirksomhet, er det universitets- og høgskolesektoren som er den store brukeren av disse tjenestene, og konsekvensene av å sette stopp for bruk av midlertidig tilsetting her ville også etter mitt skjønn bli altfor store.

Men det er også grunn til å peke på at selv om jeg har forståelse for de spesifikke behov som for eks. universitetene og høgskolene har, så er det ikke slik at deres noe spesielle stilling unntar dem for ansvar i denne sammenheng. Graden av midlertidig ansatte er ikke en objektiv størrelse. Den kan antagelig holdes på et rimelig nivå, sett i forhold til virksomhetens karakter, dersom Universitetet selv har en bevisst personal - og arbeidsmiljøpolitikk. Det er i en slik kontekst jeg velger å tolke det faktum at Universitetet i Bergen har hele 68 midlertidig ansatte med mer enn 4 års sammenhengende tjenstetid, mens Universitetet i Oslo ikke har noen i denne kategori. Det samme er tilfelle med universitetene i Trondheim og Tromsø.

Forskrift til tjenestemannsloven

Så til de foreslåtte forskriftsendringene, som AD for tiden har under utarbeidelse.

Som dere er kjent med, har det i forbindelse med forslaget til ny lov om høgre utdanning vært en gjennomgang av universitets- og høgskolesektorens behov for særskilte regler om tilsettingsforhold. Utgangspunktet for denne gjennomgangen har vært at tjenestemannslovens bestemmelser bør gjelde alle statsansatte med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Vurderingen av hvilke spørsmål av arbeidsrettslig art som bør løses i forskrift til tjenestemannsloven og hvilke som bør reguleres i lov om høgre utdanning, har vært foretatt av Kirke-, utdannings- og forkningsdepartementet og Administrasjonsdepartementet i fellesskap.

Utkast til endrede forskrifter ble sendt på høring 12. juli 1994.

En del av forslagene går som kjent ut på å utvide adgangen til midlertidig tilsetting innenfor universitets- og høgskolesektoren, samt fjerne fortrinnsrett og ventelønn for tjenestemenn som tilsettes for å utføre oppdrag som er eksternt finansiert. En utvidelse av adgangen til midlertidig tilsetting er selvsagt ikke bare enkelt etter det som skjedde i Stortinget med Arbeidsmiljøloven. AD har derfor ikke ennå tatt standpunkt til om endringene skal fremmes eller hvordan de i så fall bør utformes. Jeg skal likevel kort nevne hovedtrekkene i endringsforslaget som var ute til høring:

1. (Forskriftens § 2 nr. 6)

Ved tilsetting av tjenestemenn som skal utføre oppdrag som er eksternt finansiert, skal det være mulig å gjøre unntak fra tjenestemannslovens bestemmelser om kunngjøring, innstilling og tilsettingsprosedyrer.

2. (Forskriftens § 3 nr. 1)

Undervisnings- og forskerstillinger ved universitet eller høgskole kan besettes på åremål når skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet.

3. (Forskriftens § 5)

Denne bestemmelsen gir i dag, på visse vilkår, adgang til midlertidig tilsetting i fast vitenskapelig stilling ved universitet eller høgskole for en periode som ikke må overstige tre og et halvt år. Bestemmelsen gir adgang til midlertidig tilsetting for at vedkommende skal kunne kvalifisere seg for eventuel fast tilsetting i samme stilling. (Paragraf 5 hjemler ikke tilsetting i lavere stilling dersom det ikke melder seg kvalifisert søker.) Jeg har forstått det slik at dette i praksis betyr at dersom Universitetet i Oslo ikke får kvalifiserte søkere f.eks. til et professorat, vil en søker kunne bli midlertidig tilsatt med lønn og tittel som professor, dersom søkeren antas å kunne kvalifisere seg som professor inne tre og et halvt år. Er det ikke mulig å få en så kvalifisert søker, har jeg forstått det slik at dagens bestemmelse er til hinder for å tilsette en amanuensis midlertidig i tre år.

På bakgrunn av dette er det foreslått en tilføyelse til dagens § 5, slik at dersom det ikke har vært mulig å få søkere som tilfredsstiller de kompetansekrav som er nødvendig for tilsetting etter dagens § 5, kan det foretas midlertidig tilsetting for inntil tre og et halvt år i en lavere stilling som vedkommende tilfredsstiller kompetansekravene til. Et tilleggsvilkår er at dette er helt nødvendig på grunn av undervisningssituasjonen.

4. (Forskriftens ny § 5 B)

Forslag om å innarbeide en særregel slik at det kan nyttes midlertidig tilsetting i bistilling inntil 20 prosent av full stilling for undervisnings- og forskerstilling ved universitet eller høgskole. Forslaget bygger på innarbeidet praksis, f.eks. professor II.

5. (Forskriftens § 7 og § 11)

Det har vært fremmet ønske om at tjenestemenn som tilsettes for å utføre oppdrag som er eksternt finansiert, ikke skal kunne gjøre gjeldende fortrinnsrett til annen stilling og ikke kunne få ventelønn, dersom de blir oppsagt på grunn av arbeidsmangel. Forslag om dette ble sendt på høring. I dag er det jo slik at midlertidig tilsatt forskningspersonale som tilsettes for å utføre oppdrag, som er eksternt finansiert, ikke kan gjøre gjeldende fortrinnsrett, men kan få ventelønn. Tjenestemannsorganisasjonenes høringsuttalelser viser at det er sterk motstand mot å frata tjenestemennene rettigheter. Jeg vurderer det slik at det vil være vanskelig å frata store grupper en viktig rettighet som fortrinnsrett. Men vi må se helheten i det regelverket vi har. Dersom vi skal ha noen mulighet til å ha fleksible regler hva gjelder midlertidig tilsetting, må vi være villig til å gi noe på andre punkter. Jeg har vært inne på tanken om at det kun skal være forskningspersonale, slik som i dag, som ikke skal ha fortrinnsrett, mens ventelønn ikke skal kunne tilstås til tjenestemenn som utfører oppdrag som er eksternt finansiert. Det siste har sammenheng med at det etter min mening er uheldig at statlige virksomheter som driver i konkurranse med andre ikke-statlige virksomheter, skal ha dårligere rammevilkår enn de de konkurrerer med.

Avslutning.

Som jeg har pekt på tidligere vurderer vi løpende virkningene av en eventuell innstramming av Tjenestemannsloven. Det er imidlertid mange statlige virksomheter som har spesielle behov for midlertidig tilsetting, men det er også klart at det foregår en del misbruk av slike tilsettinger. Hvis vi skal få gjennomslag for våre argumenter om statens spesielle behov på dette feltet, er det etter mitt skjønn helt avgjørende at vi "beskikker vårt hus" og kvitter oss med all ulovlig bruk av midlertidighet. I denne forbindelse er det også viktig at regelverket forøvrig er slik tilpasset det enkelte departementsområdet at det legger grunnlaget for å unngå ulovlig bruk av midlertidig tilsetting.

Takk for oppmerksomheten!

---

Lagt inn 17 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen