Statsråd Nils Totland

Statlig inntekts- og sysselsettingspolitikk

Kontaktordningens møte 8.2.95.

Siden 1989 er offentlige budsjetter brukt aktivt for å motvirke tilbakeslaget i økonomien og bygge opp under sysselsettingen. Dette har vært mulig fordi staten hadde reserver å ta av. Samtidig har arbeidsmarkedspolitikken vært innrettet mot å opprettholde de arbeidssøkendes kompetanse og tilknytning til arbeidslivet. Samarbeidet med partene i arbeidslivet har bidratt til en vesentlig styrking av den kostnadsmessige konkurranseevnen og dermed grunnlaget for verdiskaping og sysselsetting. Utformingen av Solidaritetsalternativet ga oss en felles forståelse av årsaker til arbeidsledighet og hva som må gjøres for å få ledigheten ned.

Denne strategien har gitt gode resultater. Sysselsettingen økte i 1994 med over 30 000 personer, og ledigheten viste klar nedgang. Den positive utviklingen på arbeidsmarkedet er anslått å fortsette i inneværende år.

Men vi er ikke framme ved målet. Ledigheten er fortsatt uakseptabelt høy, og en økende arbeidsstyrke vil kreve at det skapes et betydelig antall nye jobber i årene framover. Derfor er det viktig at alle grupper er lojale mot de retningslinjene som ligger i Solidaritetsalternativet. Ingen kan fraskrive seg ansvaret for arbeidslinjen gjennom å være seg selv nærmest.

Hovedutfordringen nå er å bidra til at konjunkturoppgangen ledes over i en stabil og bærekraftig vekst, slik at den økte aktiviteten gradvis slår gjennom i arbeidsmarkedet. Vi må spille våre kort riktig, slik at ledigheten ikke biter seg fast på et høyt nivå. Poenget er at vi må ha vekst, men samtidig må vi unngå at presstendenser i økonomien fører til at pris- og kostnadsveksten på nytt skyter fart. I så fall undergraves grunnlaget for arbeidsplassene.

For å oppnå en ytterligere nedgang i ledigheten samtidig som inflasjonen holdes under kontroll, må

• for det første budsjettpolitikken bidra til en stabil og balansert økonomisk utvikling,
• for det andre må arbeidsmarkedspolitikken utformes slik at den stimulerer til jobbsøking, nyansettelser og økt bruk av arbeidskraft,
• for det tredje må solidaritetslinjen i inntektsoppgjørene og det inntektspolitiske samarbeidet føres videre. Gjennom ansvarlige inntektsoppgjør har partene i arbeidslivet bidratt til den positive utviklingen i norsk økonomi de siste årene.

I dette innlegget vil jeg gå inn på en del elementer og forutsetninger i Regjeringens politikk for å styrke sysselsettingen. Senere vil statssekretæren i Finansdepartementet, Marianne Andreassen gå nærmere inn på enkelte av elementene. Erfaringer fra andre europeiske land viser at det er en krevende oppgave å få ledigheten ned igjen når den først har kommet opp på et høyt nivå. Det er imidlertid grunn til å understreke at Norge har et bedre utgangspunkt enn de aller fleste andre land. Trolig kan likevel ledigheten ikke reduseres så mye som vi ønsker ved hjelp av økt aktivitet i økonomien alene. Økonomiens virkemåte må også bedres. Dette krever aktivt samarbeid med partene i arbeidslivet. Økt lønnsevne i bedriftene må rettes inn mot investeringer og flere sysselsatte, framfor høyere lønn til de som allerede er innenfor arbeidsmarkedet. Vi må styrke fastlandsøkonomien, ta i bruk ny teknologi og gjennomføre nødvendig omstilling for å trygge arbeidsplassene og skape nye jobber.

Regjeringens arbeidslinje er nedfelt i Solidaritetsalternativet. Dette er en samlet strategi for å få ned ledigheten som forutsetter at alle parter tar et medansvar. Regjeringen har stilt opp og brukt virkemidlene i den økonomiske politikken for å stimulere økonomien så langt dette har vært mulig og forsvarlig. Solidaritetsalternativet sprang imidlertid ut av en klar forståelse av at de politiske myndighetene ikke kunne løse problemene på arbeidsmarkedet alene. Et hovedelement var følgelig et bredt inntektspolitisk samarbeid. En viktig målsetting var en fortsatt bedring av konkurranseevnen, i størrelsesorden 10 pst. over perioden 1993-97. Det ble også lagt opp til en gjennomgang av offentlig utgifter med sikte på omfordeling fra overføringer til offentlig kjøp av varer og tjenester for å øke sysselsettingseffekten av offentlige budsjetter.

I Langtidsprogrammet 1994-1997 ble denne strategien konkretisert, og det ble skissert en utvikling som gradvis bringer arbeidsmarkedet mot balanse, med en vesentlig høyere sysselsetting og en nedgang i ledigheten som peker fram mot målet om full sysselsetting.

Hva har vi så oppnådd?

Gjennom nesten hele 1980-tallet var prisstigningen i Norge høyere enn hos våre handelspartnere. Siden 1987 har imidlertid veksttakten for de norske konsumprisene avtatt betydelig, og den har siden mars 1989 vært lavere enn hos våre handelspartnere. Prisveksten fra 1993 til 1994 var 1,4 pst. i Norge, den laveste siden 1960.

Den gjennomsnittlige årlige lønnsveksten var fra 1980 til 1988 om lag 8 3/4 pst. Etter inntektsreguleringsloven i 1988 og den etterfølgende styrkingen av det inntektspolitiske samarbeidet, har lønnsveksten blitt betydelig redusert. I perioden fra 1988 til 1993 var den om lag 4 pst. For 1994 har Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene anslått til om lag 2 3/4 pst i gjennomsnitt for alle.

Til tross for nedgangen i den nominelle årslønnsveksten siden 1988, har reallønnsveksten økt. I perioden 1980-1988 økte reallønningene med om lag 1/3 pst. som årlig gjennomsnitt. Siden 1988 har den gjennomsnittlige reallønnsveksten vært om lag 1 pst. pr. år. Veksten i husholdningenes disponible realinntekt har også vært sterk de siste årene, blant annet som en følge av økte stønader og positive bidrag fra utviklingen i netto renteinntekter. Det siste året har veksten i sysselsettingen gitt en betydelig økning i lønnsinntektene og dermed i husholdningenes samlede kjøpekraft.

Industriens kostnadsmessige konkurranseevne måles vanligvis ved utviklingen i lønnskostnadene pr. produsert enhet i norsk industri i forhold til tilsvarende hos våre handelspartnere . Foruten timelønnskostnadene vil utviklingen i arbeidsproduktiviteten og i valutakursene ha betydning for utviklingen i konkurranseevnen.

Fra 1980 til 1988 ble industriens kostnadsmessige konkurranseevne svekket med nær 15 pst. Dette hadde blant annet sammenheng med opphetingen av norsk økonomi, spesielt i årene 1984-87. I årene etterpå har imidlertid konkurranseevnen blitt styrket med vel 12 pst. En alvorlig ulempe for norsk næringsliv i konkurransen med utlandet er således betydelig redusert. Moderate lønnstillegg har vært en viktig faktor bak bedringen i konkurranseevnen. Reduksjonen i satsen for arbeidsgiveravgift, samt en viss svekkelse av kronekursen, har også bidratt til den gunstige utviklingen i konkurranseevnen de siste årene.

Utviklingen i konkurranseevnen er så langt godt i samsvar med forutsetningene i Solidaritetsalternativet. Vi er imidlertid bare om lag halvveis for å oppnå den forbedringen i konkurranseevnen som ble forutsatt. Oppgangen i norsk økonomi øker faren for tiltakende kostnadsvekst innenlands. I inneværende år kan det bli vanskelig å vinne konkurranseevne selv med en lønnsvekst på 2 pst. Dette stiller store krav til det inntektspolitiske samarbeidet. Samtidig er de potensielle gevinstene ved en koordinert opptreden store i oppgangstider. Kanskje mer enn noen gang tidligere på 90-tallet er det avgjørende at vi nå holder fast på den felles forståelsen som ble utmeislet gjennom Solidaritetsalternativet, slik at vi forhindrer tiltakende lønns- og prisvekst.

Solidaritetsalternativet er det mest omfattende eksemplet vi har på inntektspolitisk samarbeid i Norge. Det er et bredt samarbeid om den økonomiske politikken for å oppnå høy og stabil framtidig sysselsetting, en stabil og lav pris- og lønnsvekst og en rimelig fordeling.Det er så mye snakk om fadderordninger. Et er sikkert, de som sto faddere for solidaritetsalternsativet var bredt sammensatt med representanter for de politiske partiene og organisasjoner i arbeidslivet. Man klarte å komme fram til en noenlunde felles virkelighetsoppfatning av den økonomiske situasjonen, til enighet om at full sysselsetting var og er det overordnede målet og rimelig enighet om en samlet strategi for å nå dette målet.

Det er ikke helt tilfeldig at denne politikken fikk navnet Solidaritetsalternativet. Stikkordet for denne politikken er nemlig solidaritet. Solidaritet fra oss som har arbeid med de som ikke har. Det betyr ikke at vi ikke skal søke å løse andre viktige oppgaver i samfunnet, men det betyr at løsningen av andre oppgaver er underordnet målet om å skaffe de arbeidsløse arbeid. Fortsatt er ledigheten uakseptabelt høy. Det er derfor svært viktig at vi makter å videreføre strategien i Solidaritetsalternativet.

Jeg tror vi er et land som har særlige forutsetninger for å greie det, litt anderledes vil kanskje noen si.

Først og fremst har vi en lang tradisjon for samarbeid. En tradisjon som strekker seg tilbake til situasjonen etter krigen med fellesprogrammet og tanken om å løfte i flokk. Krigen og situasjonen etter den skapte et miljø og en holdning som på mange måter var med på viske ut tradisjonelle motsetninger i politikken.

Av og til kan det være god hjelp i at vi er et lite land. Det gjør avstanden mellom oss mindre. Og ikke minst avstanden til de som beslutter.

At vi har klart å bygge opp et samfunn med mindre økonomiske forskjeller mellom folk enn i de fleste andre land er også med på å legge grunnlaget for samarbeid. Reduserte økonomiske motsetninger mellom folk er viktig for å få til et godt samarbeidsklima. Det er ikke i mange land det ville reise seg mediastormer når ledere for enkeltbedrifter får store lønnstillegg. Jeg tror vi skal være glad for at det fortsatt er slik at denne typen beslutninger vekker interesse og engasjement.

Den nære kontakten mellom organisasjonene og myndighetene, noe som bl. a. dette møtet er et eksempel på, er også et viktig grunnlag for løsning av problemene vi står foran. Den infrastruktur av organer og kontakter som er bygd opp rundt samarbeidet mellom myndigheter og organisasjoner bidrar til den felles virkelighetsforståelsen som er nødvendig for å få til gode samarbeidsforhold. Vi kjenner hverandres standpunkter og mål, og ikke minst, vi har en brukbar kjennskap til hvorfor vi mener og gjør det vi gjør. Slik skapes den nødvendige tillit som må til for å kunne meisle ut og skape oppsluttniong om felles mål og strategier.

Organisasjonsforholdene i Norge gir et godt utgangspunkt for et inntektspolitisk samarbeid. De tre store lønnstakerorganisasjonene - Landsorganisasjonen, Akademikernes Fellesorganisasjon og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund- dekker tilsammen om lag halvparten av lønnstakerne.

Tilsvarende forhold gjelder på arbeidsgiversiden der Næringslivets Hovedorganisasjon, kommuner og stat omfatter virksomheter som sysselsetter om lag 55 pst av lønnstakerne.

Det hører også med til bildet at bedrifter og ansatte utenfor disse områdene ofte følger det mønster som legges opp ved lønnsoppgjørene i de store områdene.

Vi kan altså si, at til tross for at 40 % av lønnstakerne er uorganisert, dekker noen få organisasjoner en vesentlige del av arbeidslivet. Det gjør det mulig å samle representanter for arbeidslivet ifora av rimelig begrenset omfang . Inntektspolitikken oppgave er - for å bruke Sysselsettingsutvalgets ord - å få til en gunstig sammenheng mellom arbeidsledighet og inflasjon slik at lav ledighet kan kombineres med lav prisstigning og bedret konkurranseevne.

Jeg går ut fra at vi er enige i at dette fortsatt er målet. Men skal vi lykkes i arbeidet er det ikke nok at vi i dette rommet er enige. Det må også være en bred aksept om dette og - i stor grad også om virkemidlene for å oppnå det - i organisasjonene.

Det må være hovedorganisasjonenes ansvar å formidle til sine medlemmer de nødvendige holdninger for å klare dette. Og det er holdninger som må få utslag i lønns- og inntektsoppgjør på alle plan.

Den måten organisasjonene er bygget opp på vil ha betydning for denne viktige oppgaven. Her er det forskjell mellom organisasjonene. Mulighetene for styring fra sentralt hold er ulike - formelt og reelt. Jeg er klar over at dette har sine årsaker, men forholdet påvirker den rolle organisasjonene kan spille som samarbeidspartnere.

De krav som inntektspolitikken stiller må gjelde alle grupper. Det har imidlertid vist seg at enkelte grupper har hatt en forholdsvis sterk lønnsvekst i de senere år. Tall fra Det tekniske beregningsutvalget viser at grupper som ikke er utpregede lavlønte - som funksjonærer i NHO-bedrifter og ansatte i bank og forsikring - har hatt en klart sterkere lønnsvekst enn gjennomsnittet. Det holder ikke å forklare dette med strukturelle endringer - f.eks. med endringer i alderssammensetningen for de ansatte. Slike endringer skjer i mer eller mindre grad for alle grupper.

Vi har videre sett at mindre grupper med sterk markedsposisjon - som flygeledere, heismontører og politi - lett skaper uro.

Krav om forsvarlig opptreden gjelder selvfølgelig også andre enn lønnstakere som omfattes av tariffavtaler. Det gjelder viktige grupper som jordbrukere, fiskere og pensjonister. Ikke minst bør ledere og selvstendig næringsdrivende føle et ansvar. Jeg merket meg med stor tilfredshet at Karl Glad på LOs sysselsettingskonferanse påtalte de høye inntektene i finansmiljøet og i en del frie yrker.

En utvikling der enkeltgrupper får klart større tillegg enn andre eller forsøker å skaffe seg andre fordeler, skaper spenninger som gjør det inntektspolitiske samarbeide vanskeligere, ja nærmest umulig, i alle fall i oppgangstider.

Vi har sett krav fra grupper som går langt utenfor de muligheter som er tilstede. Det er også krav innenfor en og samme organisasjon som går i ulike retninger. Uansett hvor gode intensjonene bak slike krav er, må de tilpasses de økonomiske realitetene vi står ovenfor. En bør kunne vente at en organisasjon samordner kravene fra sine ulike grupper slik at de blir i rimelig samsvar med det overordnede mål, selv om gruppene formelt er selvstendige avtaleparter.

Hva er så utfordringene framover?

1. Vi skal føre en inntektspolitikk som sikrer en tilstrekkelig lav pris- og lønnsvekst som gir grunnlag for bedret konkurranseevne, økonomisk vekst og derigjennom lavere ledighet.
2. Vi skal legge grunnlaget for en finanspolitisk handlefrihet som gjør det mulig å følge opp de utfordringene pensjonspolitikken stiller i årene framover.

Samtidig vil ulike grupper i samfunnet ha sine krav. At det innenfor alle disse mål og ønsker vil være innbyrdes konflikter, er selvsagt. Det er derfor grunn til å gjenta at det overordnede målet er økt sysselsetting. Innenfor rammen av den politikken som må føres for å løse dette problemet, er det vi kan arbeide for løsningen av de øvrige målene. Våre ambisjoner på andre områder enn det å skaffe arbeid til de som ikke har det, må derfor stå i forhold til dette prioriterte område.

Dette legger et stort ansvar på partene i arbeidslivet. Gjennom frie forhandlinger skal vi løse viktige oppgaver. At det er nødvendig med en bred forståelse av de utfordringene vi står overfor er innlysende. Det gjelder ikke bare for de sentrale tillitsvalgte i organisasjonene, men forståelsen må trenge ned på grunnplanet. Informasjon om mål og sammenhenger er derfor viktig.

Med tendenser til et tiltakende press i deler av arbeidsmarkedet blir utfordringene større. Fra myndighetenes side er det viktig å føre en samlet økonomisk politikk som bidrar til at presset i økonomien ikke blir for stort. Vi unngå å gjøre de samme feilene som ble gjort midt på 80-tallet. Organisasjonene må i alle ledd være situasjonen bevisst, og ikke nytte anledningen til å presse lønnsveksten utover de rammer som er forenlig med sysselsettingsmålet. Samtidig er det viktig at økte fortjenestemuligheter ikke tyter ut i økte lederlønninger, men kanaliseres til formål som sikrer framtidig sysselsetting og vekst, f.eks. investeringer i etterutdanning av bedriftenes ansatte.

Det er behov for styring både for å sikre tilstrekkelig lave totalrammer og en rimelig fordeling. og styringsbehovet tiltar jo flere fordelingspolitiske oppgaver som skal løses. Med lave rammer for lønnsveksten for å kunne styrke grunnlaget for vekst og sysselsetting, blir det en formidabel oppgave samtidig å tilfredstille de fordelingspolitiske hensynene som allerede har vært framme i debatten. Det er nok å nevne stikkord som lavinntektsprofil, forholdet mellom kvinne og mannslønninger, krav om høyere lønn for akademikere i offentlig sektor og andre grupper som mener at de har sakket akterut i lønnsutviklingen.Vi kan ikke løse alle disse oppgavene samtidig. Ja noen av dem er også innbyrdes motstridende. Vi må m.a.o. prioritere. Og fra Regjeringens side har vi prioritert - og vil fortsatt prioritere - de arbeidsledige.

Nå har jeg tidligere sagt at løsningen av ledighetsproblemet ikke betyr at vi skal legge alle andre gode formål til side. At full sysselsetting er jobb nummer 1, betyr ikke at vi ikke også kan jobbe med andre ting, men vi må sette ambisjonsnivået vårt i forhold til det overordnede målet.

Ut fra foreløpige signaler fra flere organisasjoner synes det klart at lavlønn og likelønn blir sentrale temaer i oppgjørene framover. Likelønn og lavlønn er ofte to sider av samme sak, men ikke alltid. Likelønnsspørsmålet er mer sammensatt enn som så, og ulike virkemidler vil være nødvendig å bruke.

Debatten om likelønn foregår ofte med utgangspunkt i uklare begreper. Og det opereres med ulike tall for å tallfeste lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. En undersøkelse som omfatter ansatte i samme bedrift og med samme stillingsbetegnelse, viser lønnsforskjeller mellom 2 og 6 pst avhengig av sektor. Et annet tall som brukes for lønnsforskjellen er 14 pst. Denne forskjellen kan i stor grad føres tilbake til at kvinner og menn arbeider i ulike sektorer og at kvinner gjennomgående er på lavere stillingsnivå enn menn. Begge beregninger illustrerer sentrale sider ved likelønnsspørsmålet. Men det er viktig at vi er oss bevisst på hvilket grunnlag vi debatterer.

Nå bør vi ikke glemme at det har skjedd en klar utjevning fra 1980 og til i dag. Men det er en godt stykke igjen før vi kan si at vi har en tilfredsstillende situasjon. Jeg har forståelse for at mange gir uttrykk for utålmodighet, men det ville bli en ryddigere debatt om likelønnskrav ble satt inn i en mer realistisk økonomisk ramme.

Likelønnsspørsmålet er først og fremst partenes ansvar. Myndighetens hovedansvar har vært å legge forholdene tilrette ved tiltak på ulike områder som barnehagedekning, omsorgpermisjonsordninger mm.

Samarbeidet mellom myndigheter og organisasjonene og mellom organisasjonene for å styrke næringslivets konkurranseevne og sikre grunnlaget for en varig vekst i sysselsettingen skjer på mange plan. Et eksempel er de tiltak som har vært satt i verk for å redusere sykefraværet. Her er det oppnådd resultater som klart er med på å redusere bedriftenes og samfunnets kostader. I tariffavtalene både i privat og offentlig sektor er det forutsatt at det skal sees nærmere på overtidbruken. I staten er det om få dager klart for en rapport om dette spørsmålet.I avdelinger i Hydro har fagforening og ledelse gått inn for å redusere overtidsbruken og derigjennom fått plass til å ta inn flere lærlinger som også etter endt læretid har kunnet få fast arbeid. At satsing på lærlinger er viktig er vi alle enige om. Godt utdannede fagfolk på alle plan i næringslivet er avgjørende for å få til nødvendige omstilinger. Reform 94 er et sentralt virkemiddel i den sammenhengen.

Det er avgjørende for utviklingen videre at vi på ulike plan kan fortsette samarbeidet for å kommer fram til løsninger som styrker mulighetene for sysselsettingsvekst. Så lenge vi kan enes om at det er de arbeidsledige som har første prioritet tror jeg også vi skal klare å komme fram til løsninger på andre områder. Fra regjeringens side vil det være det som er den grunnleggende føringen for hvordan andre problemstillinger blir håndtert, og jeg regner med at det vil være situasjonen også for organisasjonenes vedkommende.