Statssekretær Anne-Lise Hilmen, Administrasjonsdepartementet

VELFERDSPOLITIKKEN

KLP's pensjons- og finanspolitiske konferanse, Kiel, 5. mai 1995

1. Innledning

Jeg takker for invitasjonen til å holde fordrag om vår sosiale velferdspolitikk. Min statssekretærkollega i Sosial- og helsedepartementet, Ole Jacob Frich, skulle egentlig ha vært her. Han skal gifte seg denne helgen. Også statssekretærer må kunne prioritere egen velferdsøkning i blant!

Dere er vel kjent med - ikke minst gjennom avisene - at regjeringen for tiden arbeider med en stortingsmelding om den sosiale velferdspolitikken. Planen er at den skal oversendes Stortinget før det tar ferie i juni.

Hva er bakgrunnen for at vi gjennomgår våre sosiale velferdsordninger? Jo, for det første vil utgiftene til pensjoner og pleie- og omsorgstjenester økt sterkt i et litt lengre perspektiv. For det andre er vekstutsiktene for norsk økonomi forholdsvis moderate på langt sikt. Petroleumsinntektene forventes å gå ned. Hovedutfordringen blir dermed hvordan vi skal makte å sørge for et velferdssystem som gir sosial- og inntektsmessig sikring for alle uten å velte urimelige byrder over på kommende generasjoner. Vi må allerde nå innrette politikken slik at disse hensynene kan ivaretas på sikt.

Jeg skal i dette foredraget komme nærmere inn på den velferdspolitiske hovedutfordringen vi står overfor og til hvilke politiske målsettinger Regjeringen har for våre velferdsordninger. Jeg vil også komme inne på hovedstrategiene for å nå disse målsettingene og på hva som er grunnlaget for regjeringens tenkning i arbeidet med velferdsmeldingen.

2. Verdigrunnlaget

Regjeringens velferdspolitikk bygger på likeverd, solidaritet og frihet.

Våre sosiale velferdsordninger omfatter alle. De gir trygghet mot inntektsbortfall, og sikrer den enkelte hjelp og omsorg når behovet melder seg uavhengig av hvor mye den enkelte har betalt inn til fellesskapet.

Et hovedformål for velferdsordningene er å utjevne inntekter og levekår. De kombinerer fordeling og forsikring. De fleste betaler inn skatter og avgifter til fellesskapet etter evne. Vi får tilbake et velferdstilbud etter behov og opptjente rettigheter. Men den enkelte har også et ansvar for egen livssituasjon og for å utnytte de muligheter samfunnet gir. Ansvar og fellesskap i familie, nærmiljø og lokalsamfunn er viktige kvaliteter ved velferdssamfunnet.

De grunnleggende velferdsordningene skal være generelle. De gjelder for alle uavhengig av inntekt, bosted og sosial bakgrunn. Men ikke alle velferdsordninger bør gis likt til alle. Av og til må ordningene være mer målrettede for å oppnå like muligheter. Videre må vi forbedre våre sosiale velferdsordninger i samvar med samfunnsutviklingen og de behovene vi ser. Arbeidet med å utvikle velferdsstaten er derfor en vedvarende prosess.

Grunnlaget for velferdsordningene våre er verdiskapingen. Vi må ha kontroll med at vi ikke bevilger oss mer enn økonomien kan bære. Jeg kommer nærmere tilbake til dette senere.

3. Hvor står vi og hvilke utfordringer er det?

Oppslutningen om velferdsstaten

Velferdsordningene våre er avhengig av tillit og oppslutning blant folk flest. Dersom tilliten svikter, er veien kort til private løsninger for de som har råd til det og vi vil få større inntekts- og levekårforskjeller blant folk.

Undersøkelser som er gjort om nordmenns holdninger til velferdsstaten viser at folk flest er generelt positivt stemt til velferdsstaten. I en undersøkelse i 1995 mener om lag 56 prosent at omfanget av trygdeordningene bør opprettholdes på dagens nivå. Men det er likevel færre i 1995 som tror at de får den pensjonen de har krav på etter gjeldende regler enn i 1988 - 53 prosent i 1995-undersøkelsen mot 59 prosent i 1988. Størst skepsis synes det å være i aldersgruppen under 40 år.

Det er urovekkende at det er så stor skepsis blant de yngste aldersgrupper. Vi har derfor en stor oppgave i å forklare ungdommen at dagens trygdesystem også er laget for dem. Jeg kan likevel forstå noe av skepsisen. I dag er det tre yrkesaktive som betaler for hver pensjonist. Når dagens 30- åringer blir pensjonister vil det være bare 1,9 yrkesaktive til å betale for hver pensjonist. I tillegg vil framtidas pensjonister ha tjent opp høyere pensjonsrettigheter, og økningen i antall eldre over 80 og 90 år vil medføre økt behov for tyngre pleie- og omsorgstjenester. De samlede utgiftene til sosial velferd pr. yrkesaktiv må forventes å øke, særlig etter om lag år 2010 når de store aldersgruppene etter krigen blir pensjonister.

For å kunne opprettholde og bygge ut velferdsstaten kreves det politisk vilje til å opprettholde systemet og vilje til å være med på å betale. Dette gjør at vi må vurdere bl.a høyere egenandeler og noe høyere skatt for velstående pensjonister.

Velstandsutvikling og utjevning for flertallet

Det store flertallet i Norge har gode levekår og har hatt en velstandsøkning de siste 10-15 år. Dette er en fortsettelse av en jevn og sterk velstandsøkning og utjevning helt siden krigen.

• Flere er kommet i arbeid . Siden 1980 har antall sysselsatte økt med om lag 100 000 personer. Yrkesaktiviteten for kvinner har økt sterkt. Siden 1988 har arbeidsløsheten økt, men den har vært på vei ned den siste tiden.
• Det offentlig tjenestetilbudet på viktige områder har blitt vesentlig forbedret. Jeg kan nevne fødselspermisjon, barnehagedekning, utdanning og helse-, pleie- og omsorgstjenester for eldre og andre pleietrengende.
• Pensjonister som gruppe (alders, uføre- og etterlattepensjonister) har hatt en bedre inntekts- og levekårsutvikling enn gjennomsnittet i befolkningen.
• Alderspensjonistene har også fått bedre boforhold og har hatt en sterk formuesvekst i 1980- og 1990- åra - sterkere enn for befolkningen ellers.

Noen henger etter

Selv om flertallet har økt sin velferd de senere år, er likevel noen grupper blitt hengende etter i velferdsutviklingen. Det gjelder særlig enslige eldre som hovedsakelig lever på folketrygdens minstepensjon. Det gjelder også enslige forsørgere som lever på overgangsstønad fra folketrygden, unge arbeidsledige med lav utdanning og enkelte grupper av funksjonshemmede og innvandrere.

Det er også enkelte andre grupper med dårlige inntekts- og levekårsforhold, men det viktigste problemet for dem er ofte arbeidsløshet. Økonomiske og sosiale problemer som skyldes arbeidsløshet har vært et negativt trekk i utviklingen av levekårene de siste årene. Flere er blitt langtidsledige. Personer med lite utdanning og/eller helsemessige/sosiale problemer har større vansker enn andre med å få innpass i arbeidslivet.

Mange unge og eldre arbeidstakere er blitt rammet av arbeidsløshet. Ledigheten er høy blant ungdom mellom 20 og 24 år. Denne gruppen rammes sterkere av arbeidsløshet i nedgangstider enn andre aldersgrupper, men mange kommer også raskt i arbeid igjen i oppgangstider. Den åpne ledigheten blant de eldste aldersgruppene (over 60 år og tildels nedover i 50-årene) er lavere, men dette skyldes en betydelig overgang til uføre- og annen førtidspensjon.

Veksten i utgiftene er dempet

Det var en betydelig økning i antall stønadsmotakere i trygde- og sosialsystemet på 1980-tallet, men denne utviklingen er nå snudd. Sykefraværet har gått ned. Det har vært sterk nedgang i antall nye uførepensjonister. Antall personer som mottar sosialhjelp synes å ha stablisert seg. Det samme gjelder antall enslige forsørgere som mottar stønad fra folketrygden.

Utfordringene framover

Når vi i forbindelse med velferdsmeldingen gjennomgår våre sosiale velferdsordninger, er utgangspunktet at vi ønsker å bevare det verdifulle vi har bygget opp. Samtidig ønsker vi å videreutvikle. Samfunnet forandrer seg, og vi må hele tiden vurdere om velferdsordningene våre fungerer godt og rettferdig nok. De må tilpasses endringer i bl.a alderssammensetningen i befolkningen i tiden framover, endringer i familie- og samlivsmønsteret og økt kvinnelig yrkesdeltakelse. Sist, men ikke minst må de tilpasses den økonomiske utviklingen.

Økt antall eldre - økt pleie- og omsorgsbehov

I dag er det ca 620 000 personer over 67 år. Herav er knapt 180 000 over 80 år. I 2030 vil det etter Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivning være om lag 830 000 over 67 år og om lag 250 000 over 80 år. Antall eldre over 80 år vil øke fram mot år 2005 for deretter å gå ned fram mot år 2020. Fra 2020 til 2030 vil gruppen øke med om lag 65 000 personer. Alderspensjonistene vil i framtida ikke utgjøre noen ensartet gruppe. De fleste vil ha en trygg økonomi og god helse. Men med et økende antall eldre over 80 år vil det i framtida bli behov for tyngre pleie- og omsorgstjenester.

Styrke "arbeidslinja" i trygde- og sosialpolitikken

Mange arbeidstakere trekker seg tilbake fra arbeidslivet lenge før den formelle pensjonsalderen. Faktisk gjennomsnittlig avgangsalder er nå ca 60 år. Den forholdsvis lave gjennomsnittlige avgangsalder skyldes i stor grad uførepensjonering av 40 og 50-åringer, men også særaldersgrenser for ulike grupper, særlig i det offentlige.

Det er en nær sammenheng mellom arbeid og velferd. Høy sysselsetting er avgjørende for å sikre velferdssamfunnet økonomisk. Vår velferds- og sosialpolitikk må derfor støtte oppunder deltakelse i arbeidslivet for de som er i ferd med å falle ut. Det er best for den enkelte å klare seg selv ved egen innsats, når dette er mulig. Arbeid gir sosial tilhørighet, økonomisk selvstendighet og gir muligheter til å realisere og utvikle egne evner. Arbeid er velferd. Redusert tilstrømning til ulike former for førtidspensjonering er derfor viktig. Men samtidig bør vi ha førtidspensjonsordninger som gir arbeidstakere med et langt og slitsomt yrkesliv bak seg, muligheter til å trappe ned før nådd pensjonsalder.

Det har vært argumentert for at førtidspensjonering kan være et virkemiddel til å redusere arbeidsledigheten. Analyser fra en del andre europeiske land kan tyde på at dette er et svært kostbart og lite effektivt sysselsettingspolitisk virkemiddel.

Norsk økonomi på kort og lang sikt

I Langtidsprogrammet for perioden 1994-97 er det trukket opp retningslinjer for en helhetlig og langsiktig politikk for å øke verdiskapingen og sysselsettingen. Denne politikken gir resultater.

Norsk økonomi er nå i god balanse med gode vekstmuligheter i de nærmeste årene. Sysselsettingen øker. Arbeidsledigheten er på vei ned. I de nærmeste årene ventes vesentlig lavere vekst i de offentlige velferdsutgifene enn i forhold til situasjonen 10-15 år fram i tiden. Utsikt til økte inntekter fra olje- og gassproduksjonen i noen år framover og muligheten for overskudd på statsbudsjettet kan dermed gi en rimelig handlefrihet i den økonomiske politikken på kort sikt.

Beregninger i Langtidsprogrammet for perioden 1994-97 indikerer at vekstutsiktene for norsk økonomi på lang sikt er forholdsvis moderate, både sammenliknet med den historiske utviklingen og med den forutsatte veksten hos våre handelspartnere. Dette skyldes blant annet svak vekst i arbeidsstyrken etter år 2010 og en forventet nedgang i petroleumsvirksomheten. Dette viser at vi i framtida blir tvunget til å prioritere sterkere mellom ulike formål. For å få plass for nye krav og ønsker innen velferdspolitikken må det kuttes på andre områder.

Generasjonshensyn

Utgifter til pensjoner og pleie- og omsorgstjenester vil kunne øke sterkt som andel av offentlige utgifter og av den totale verdiskapingen i litt lengre perspektiv. Alderspensjonister vil som gruppe etter gjeldende pensjonsregler få en bedre inntektsutvikling enn lønnstakere. Dette skyldes at flere vil ha opptjent høyere rettigheter i og utenom folketrygden. En slik utviklingen vil innebære økt finansieringsbyrde for kommende generasjoner.

En av utfordringene i den sosiale velferdspolitikken blir derfor å innrette velferdstilbudene på en måte som gir en rimelig byrdefordeling mellom framtidens yrkesaktive og yrkespassive. For å sikre hovedmålene i velferdspolitikken i et lengre perspektiv er det allerede nå nødvendig å innrette politikken på flere områder slik at generasjonshensynene ivaretas.

Finansieringen av framtidige velferdstilbud

Et viktig bidrag for å sikre framtidig velferd er at det offentlige sparer gjennom overskudd på statsbudsjettet. På den måten kan vi møte framtidige utbetalinger fra folketrygden når petroleumsinntektene synker. Oppgangen i norsk økonomi gjør at vi antakelig vil få overskudd på statsbudsjettet i 1996. Det i utgangspunktet høye skatte- og avgiftsnivået gjør at en ikke i vesentlig grad kan dekke økte bevilgninger gjennom økte skatter og avgifter. En solid, konkurransedyktig og bærekraftig økonomi er derfor den eneste farbare vei for å trygge den økonomiske velferden. Våre velferdsgoder skal tross alt dekkes av den løpende nasjonalinntekten. Eller sagt på en annen måte: Den yrkesaktive delen av befolkningen finansierer systemet.

Veksten i utgiftene til velferdstilbudene

Folketrygden er grunnpillaren i vårt velferdssystem. Dette gjør det nødvending å vie oppmerksomhet til utgiftene. Folketrygdens utgifter til alders- og uførepensjon utgjør i dag vel halvparten av de totale utgifter til folketrygden eller om lag 9 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Fram mot år 2030 kan denne andelen øke til nærmere 17 prosent av BNP. Beregninger som er gjennomført, bl.a av Lund-utvalget, viser at dersom gjennomsnittlig avgangsalder fra arbeidslivet, som nå er ca 60 år, øker med 3 år vil veksten i folketrygdens utgifter til alders- og uførepensjon kunne dempes vesentlig. En slik økning er likevel ikke tilstrekkelig til å hindre at utgiftene som andel av BNP øker fram mot år 2030.

Oppsummering

Jeg vil oppsummere mine synspunkter så langt med følgende:
Vi står overfor to oppgaver. Den ene er videreføring av den politikken som ble trukket opp i Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet for perioden 1994-97 og som gir en helhetlig og langsiktig strategi for å øke verdiskaping og sysselsetting. Den andre oppgaven består i å sørge for et velferdssystem som gir sosial og inntektsmessig sikring for alle, men som ikke velter urimelige byrder over på framtidige generasjoner.

4. Hva bør vi gjøre?

Det første strategien for å sikre våre velferdsgoder i framtiden er selvsagt.

God orden i samfunnsøkonomien og de offentlige budsjetter

Vi må ha en nasjonaløkonomi som legger til rette for økt sysselsetting og verdiskaping. Følger vi opp Solidaritetsalternativet, har vi lagt grunnlaget for en slik utvikling. Samtidig må vi ha en rimelig fordeling av de verdier som skapes. Det må videre være balanse i de offentlige budsjetter, slik at vi kan sikre handlefriheten i den økonomiske politikken og finansieringen av de offentlige velferdsgodene.

Vi må vokte oss for ikke å komme i samme situasjon som Sverige, der store og økende underskudd i statsfinansene har gjort det nødvendig med omfattende innsparinger den siste tiden - innsparinger som også har gått utover velferdsgoder.

Det finnes ingen annen måten å sikre velferden og en rimelig fordeling mellom generasjonene på, enn å holde god orden i nasjonaløkonomien og offentlige budsjetter.

Den andre strategien er:

Befeste og styrke arbeidslinja

Som nevnt er det best at den enkelte kan forsørge seg selv gjennom inntektsgivende arbeid, når dette er mulig. Det er derfor viktig å motvirke utestenging, utstøtning og passivisering av mennesker som har problemer på arbeidsmarkedet. Vi må satse på aktive tiltak og fleksible løsninger både for unge, middelaldrende og eldre som ikke slipper til eller har falt ut eller står i fare for å falle ut av arbeidslivet. Uføre og andre med yrkeshemming bør få større muligheter til arbeid.

Regjeringen vil ikke gå inn for å endre inngangskriteriene for uføretrygd, men mener likevel at det kan være behov for visse justeringer i regelverket.

Vi må vurdere å åpne for at uføre kan få økt friinntektsgrense før pensjonen blir redusert. På denne måten kan vi stimulere til økt arbeidsinnsats blant litt yngre uføre (40-50 åringene).

Kanskje kan det også være fornuftig å la uføre få prøve seg i arbeidslivet uten å miste retten til uføretrygd. Dersom arbeidsforsøket mislykkes, slipper vedkommende å søke om uførepensjon på nytt. Dette kan gjøre det mer tiltrekkende for uføre til å prøve seg i arbeidslivet.

Jeg tror ellers at det vil være fornuftig å leggge om den tradisjonelle opptjeningsprofilen i private tjenestemannsordninger til lineær opptjening. Den opptjeningsprofilen vi har i dag, gir så store kostnader når arbeidstakeren kommer opp i åra at personer som nærmer seg pensjonsalderen får vansker med å få ansettelse eller å forbli i arbeid.

Særaldersgrensene for å gå av med pensjon i privat og offentlig sektor må gjennomgås med sikte på å heve den gjennomsnittlige avgangsalder på sikt. Regjeringen har foreslått at særaldersgrensen på 68 år i statens Pensjonskasse blir opphevet.

I forbindelse med lønnsoppgjøret i 1988 ble det innført en ordning med avtalefestet førtidspensjon (AFP) etter avtale mellom LO og NHO. Lignende avtaler ble samtidig inngått mellom partene i stat og kommune. Ordningene trådte i kraft 1. januar 1989. AFP-ordningen er begrenset til pensjonsordninger som er opprettet etter avtale mellom landsomfattende organisasjoner av arbeidstakere og arbeidsgivere. Pensjonsalderen i AFP har vært 64 år fra 1. oktober 1993.

Staten betaler et tilskudd til finansieringen av AFP i privat sektor som tilsvarer ca 40 prosent av utgiftene til ordningen.

Det er ikke hensiktsmessig å utvide denne ordningen ytterligere. Dette er begrunnet både ut fra en erkjennelse av de finansieringsbyrder vi får i framtiden og et behov for å heve den gjennomsnittlige pensjonsalder for å styrke arbeidslinja. Regjeringen har sagt klart fra at det ikke er aktuelt i framtiden å medfinansiere ytterligere nedsettelse av aldersgrensen i AFP selv om partene i arbeidslivet avtaler dette.

Den tredje strategien er:

Bedre helse- og sosialtjenester for eldre og funksjonshemmede

Behovet for offentlige tiltak for eldre og funksjonshemmede, f eks pleie- og omsorgstjenester, hjelpemidler og diverse servicetiltak forventes å øke i framtida. Dette skyldes særlig økningen i tallet på personer over 80 og 90 år, siden det er disse gruppene som er de største brukerne av offentlige omsorgstjenester. I tillegg til at vi får et økt antall eldre, vil vi også kunne forvente at det blir flere aleneboende eldre. Dette er erfaringsvis en gruppe med et svært høyt behov for omsorgstjenester.

Det vil være kommunenes ansvar å ivareta disse tjenestene overfor de ulike gruppene av pleie- og omsorgstrengende. Det er i denne sammenheng viktig at kommunene følger opp de politiske signalene som gis av Storting og regjering.

Kommunene har stor frihet til å utforme sitt tjenestetilbud. Den økonomiske situasjonen er også forskjellig fra kommune til kommune. Dette gir grunnlag for ulik ressursinnsats mellom kommunene.

Til tross for en bedring i tjenestetilbudet er det likevel slik at en betydelig andel av den omsorgen som gis til eldre og funksjonshemmede i dag gis av familiemedlemmer eller andre husholdsmedlemmer.

Mens det tidligere har vært vanlig å se på de kommunale pleie- og omsorgstjenestene som en eldreomsorg, vil det i framtida også komme til nye grupper pleie- og omsorgstrengende. Dette skyldes særlig reformer i samfunnet som har ført til ansvarsoverføring fra ett nivå til et annet, f.eks HVPU-reformen.

Det er imidlertid ikke alle utviklingstrekk som går i retning av økt behov for offentlige tjenester. Bedre boligstandard og bedre helsetilstand i befolkningen kan bidra til et redusert hjelpebehov, i alle fall for de noe yngre eldste. I tillegg vil utviklingen av tekniske hjelpemidler bidra til å bedre funksjonsevnen for mange funksjonshemmede på mange områder.

I en tid med økt press på de offentlige ordningene er det viktig å peke på at den enkelte har et ansvar for seg og sin egen framtid. Bl.a. ligger det i dette en utfordring i retning av at dagens unge og folk som i dag er midt i livet, må legge større vekt på planlegging av egen alderdom. Ikke minst gjelder dette i forhold til å skaffe seg en hensiktsmessig bolig der en kan leve en selvstendig tilværelse når helsa begynner å svikte.

Den fjerde strategien er:

Et helhetlig og stabilt pensjonssystem

Folketrygden skal bestå som hovedelementet i pensjonssystemet. Gjennom folketrygden skal vi sikre en minstepensjon som gir grunntrygghet for alle innbyggere, og en tilleggspensjon som gir en viss standardsikring i forhold til tidligere arbeidsinntekt. Tjenestepensjoner og individuelle pensjonsforsikringer skal supplere folketrygdens standardsikring.

Det vil ikke komme store endringer i selve grunnlaget for folketrygdsystemet. For brå omveltninger skaper usikkerhet og fører til at folk begynner å ordne seg utenfor. For det andre er det viktig med stabilitet eller forutsigbarhet, slik at en skal kunne planlegge livet sitt.

Det er en tendens til å snakke om pensjonssystemet som om det bare er folketrygd. Ser vi på den gjennomsnittlige alderspensjonist, kommer ca en tredel av inntekten fra andre kilder enn folketrygden. De andre kildene er hovedsakelig litt arbeidsinntekt, renteinntekter og ytelser fra private og offentlige tjenestemannsordninger. Det betyr at når vi skal lage et helhetlig pensjonssystem, må vi også se på hvordan de supplerende ordningene støtter opp under folketrygden. Blant annet av den grunn vil det være aktuelt å kreve en bedre fordelingsprofil i de skattebaserte private ordningene, men også fordi det er rimelig med en viss sosial profil i ordninger som indirekte er delfinansiert med offentlige midler.

Den femte strategien er:

Målrettede tiltak mot særlig vanskeligstilte

De fleste har det godt i Norge. Likevel er den noen som har lave inntekter og dårlige levekår. Blant disse er enslige forsørgere på overgangsstønad, sterkt funksjonshemmede, enslige minstepensjonister og rusmiddelbrukere. Noen av disse gruppene kan det være vanskelig å hjelpe og utsiktene til bedring kan være usikre.

Så langt som mulig må vi unngå at personer med god helse og i yrkesaktiv alder blir varig avhengig av hjelpeappparatet.

Mange av de vanskeligstilte er kvinner. Det vurderes forbedringer i velferdstilbudet som har særlig betydning for kvinner. Jeg kan nevne:

• Enslige forsørgere på overgangsstønad får vesentlig økt stønad mot at perioden slik stønad gis for kortes ned.
• Kvinner med liten eller ingen pensjonsopptjening sikres bedre økonomi etter skilsmisse.
• Enslige minstepensjonister - ofte kvinner - sikres økonomisk gjennom forbedret bostøtte.

Den sjette strategien er:

Vi bør betale mer for velferden

Det koster å opprettholde et høyt velferdsnivå. Gjennom arbeidslinja med flere i arbeid og færre på trygd kan vi dempe veksten i utgiftene til vår velferd og styrke det økonomiske grunnlaget. Dette er de viktigste bidragene. Men vi må nok også være innstilt på å betale mer for å opprettholde velferdsstaten. Dels må vi vurdere høyere beskatning for pensjonister med gode inntekter og dels høyere brukerbetaling for pleie- og omsorgstjenester.

De framtidige eldre-generasjonene vil trolig stille større og annerledes krav til de offentlige velferdsordningene enn dagens eldre. De vil stille større krav til valgfrihet og fleksible løsninger når det bl.a gjelder boformer og ulike servicetilbud. Samtidig vil framtidens pensjonister ha bedre råd enn pensjonistene i dag. For å unngå skjevhet i inntekts- og byrdefordelingen mellom generasjonene, bør framtidas eldre i større grad bidra til egne velferdstiltak. Særlig den velferdsøkning som går på mer valgfrie og fleksible bolig- og servicetilbud.

5. Mer effektiv forvaltning

I Administrasjonsdepartementet er vi opptatt av at det finnes fram til bedre organisasjonsformer og mer effektiv ressursbruk i offentlig forvaltning.

Helse- og omsorgtjenesten disponerer betydelige ressurser. Også i velferdssektoren må det være slik at vi må spørre om vi kan få mer ut av hver krone vi bruker. Styringsmyndigheten og ansvaret for finansiering og drift innenfor helse- og omsorgstjenesten er i betydelig grad desentralisert til kommunesektoren. Statens ansvar er primært å utvikle styringssystemer som ivaretar nasjonale mål. Styrket samarbeid mellom trygdekontor og arbeidskontor er et eksempel på slike tiltak.

Imidlertid er det ikke alltid lett å forene nasjonale mål og prioriteringer med desentralisering. Dette gjelder både med hensyn til likeverdige tilbud geografisk og med hensyn til standard, kvalitet og omfang av tilbudene.

Det må stilles krav til kommunesektoren om at ressursene anvendes så effektivt som mulig, og at de kontinuerlig omdisponeres i forhold til endringer i befolkningens behov og nye oppgaver. I Langtidsprogrammet er det nevnt en del tiltak som kan understøtte disse kravene, bl. a:

• vurdere finansieringsordninger som i sterkere grad stimulerer produktivitet og prioriteringer i samsvar med nasjonale mål.
• stille krav om systematisk rapportering fra kommunesektoren om resultater og måloppnåelse.
• bedre statens muligheter til å korrigere utviklingen dersom resultatoppnåelse og ressursdisponering er utilfredsstillende.

6. Uformell omsorg

La meg si noen ord om den uformelle omsorgen i pleie- og omsorgtjenesten.

Helse- og omsorgstjenestene skal i hovedsak finansieres av felleskapet. Veksten i de offentlige utgiftene gjør det imidlertid nødvendig å se nærmere på organiseringen og finansieringen av enkelte av helse- og omsorgstjenestene. Dersom det er mulig å frigjøre ressurser som i dag er bundet opp til å dekke tilbud som like godt kunne vært dekket på annen måte, kan den offentlige innsatsen målrettes og bygges mer ut på de høyest prioriterte områdene.Økt samarbeid mellom offentlige instanser, frivillige organisasjoner og ideelle grupper bør kunne spille en større rolle i framtidens omsorg.

Et begrenset kommersielt privat tilbud bør fortsatt være et supplement til det offentlige helsetilbudet, men under offentlig kontroll slik at likehetsidealene på velferdsområdet ikke svekkes.

Den uformelle omsorgen er ikke lett å kvantifisere, men den har antakelig et større omfang enn den omsorgen som ytes av det offentlige. Den uformelle omsorgen er hovedsakelig en husholdsomsorg eller en ektefelleomsorg. Det synes å være behov for bedre kunnskap om hensiktsmessige tiltak som kan støtte opp under den uformelle omsorgen, slik at den kan videreutvikles og slik at en kan få en bedre samordning mellom uformell og formell omsorg.

Avslutning

Det blir ofte framstilt slik at det er et motsetningsforhold mellom velferdsstaten og et lønnsomt næringsliv. Men det er det ikke. De henger tvertimot uløselig sammen. Et lønnsomt næringsliv skaper grunnlag for å løse helse - og sosialoppgavene. Velferdsstaten bidrar til økonomisk og sosial stabilitet. Den demper konflikter og negative utslag av konjunkturer og bidrar til at vi er et forholdsvis homogent samfunn. Dette skaper igjen et velfungerende samfunn som et lønnsomt næringsliv er avhengig av.

Imidlertid må vi passe oss slik at velferdsstaten ikke overbelaster vår økonomi. Som jeg har sagt, vil et økt antall eldre fører til at vi på litt lengre sikt vil få en sterk vekst i utgiftene til pensjoner og pleie- og omsorgstjenester. Samtidig er vekstutsiktene for norsk økonomi moderate. Petroleumsinntektene synker. Kursen må justeres allerede nå, slik at vi også i framtiden kan makte å gi alle sosial- og inntektsmessig sikring. Vi kan ikke velte urimelige byrder over på kommende generasjoner.

Vi skal makte å finansiere velferdsstaten og folketrygden også i framtiden uten å måtte ta fra folk vesentlige sosiale rettigheter- og ytelse. Vi skal derfor opprettholde nivået, men vi må arbeide hardt og målbevisst for at så mange som mulig i arbeidsfør alder skal være - ikke forsørget - , men selvforsørget. Samtidig skal vi sikre folk de trygdeytelser de har krav på og yte de tjenester som de har behov for. Det har vi både råd til og plikt til!

Takk for oppmerksomheten!

---

Lagt inn 17 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen