Statsråd Nils O. Totland

Aktuell lønns- og tariffpolitikk

Felles tariffkonferanse AF-S og AF-Ks råd, 6. februar 1996

Godtfolk

Takk for invitasjonen.

Det er en travel dag for flere sentrale organisasjoner. AF har sin felles tariffkonferanse. LO avholder sitt representantsskapsmøte. I kveld er jeg forøvrig invitert til Bondelagets jubileumsmiddag i forbindelse med organisasjonens 100-års jubileum. Jeg ser ikke bort fra at priser, lønninger, overføringer, renter, konkurransesituasjonen etc. vil bli fulgt opp også i disse mer jubilerende omgivelser. Det får meg til å tenke på at den inntektspolitiske siden av et slik oppgjør kan sammenlignes med en velkomponert middag. Hvor en nyter hele måltidet og gleder seg både over måten maten er tilbredt på og hvordan den smaker. Skal jeg så - litt dristig kanskje - prøve meg på å overføre dette bildet til fjorårets oppgjør, så sitter jeg med en følelse av at selv om AF forlot måltidet allerede ved forretten, så synes både AF og de andre hovedsammenslutningene, og et stort flertall av primærorganisasjonene, at 1995-oppgjøret ikke ble så verst. Noe også tallene fra Det tekniske beregningsutvalg og annen statistikk bekrefter.

Jeg har videre merket meg at dere i forbindelse med denne felles tariffkonferansen bruker begrepet " Det akademiske kvarter". Av og til, når jeg har støtt på begrepet, har jeg spurt meg selv hvordan det har oppstått. Selv i denne forsamling av akademikere er det kanskje flere som har lurt på hvor uttrykket egentlig stammer fra. I følge Gyldendals leksikon så var det akademiske kvarter det obligatoriske kvarteret som gikk over det kunngjorte tidspunkt for en forelesnings begynnelse. Professoren kunne bruke tiden til nok en gang å tenke gjennom dagens tema, finpusse sine formuleringer eller kanskje vel så ofte bevilge seg en ekstra kopp kaffe. For studentene var det en anledning til i allefall å kaste et blikk over de sider i pensum som dagens forelesning skulle dreie seg om, eller bevilge seg litt ekstra tid i kantina. Kort sagt det akademiske kvarter kan oppfattes som en slags ekstra tenkepause før "alvoret" begynner.

Slik sett passer det godt at vi kan diskutere tariffspørsmål i "det akademiske kvarter", før vi senere i vår tar fatt på et nytt krevende og vanskelige oppgjør. Vi må ta oss tid til både å tenkegjennom hva vi har oppnådd de siste årene, og minne hverandre om det felles ansvar vi har for å ta vare på det vi har oppnådd.

Ikke minst på grunn av et nært inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet har vi nådd gode resultater. Vi har hatt en sterk vekst i antall arbeidsplasser, ikke minst i offentlig sektor som er en stor arbeidsgiver for akademisk eller annen velutdannet arbeidskraft. I 1996 tyder prognosene på at vi vil være ca 110000 flere i arbeid enn i 1994.

Og vi har klart å redusere arbeidsledigheten: Vi nærmer oss målet til Sysselsettingsutvalget om å få ledigheten ned i 3,5%. Vi er inne i en god trend der lav kostnadsstigning gir økt konkurransekraft og lavere rentenivå, og dermed legger grunnlaget for økte investeringer og flere arbeidsplasser. Regjeringen støtter opp under denne utviklingen blant annet gjennom vridning av offentlige utgifter for å øke sysselsettingen, gjennomføring av en rekke arbeidsmarkedstiltak, næringspolitiske tiltak, satsing på utdanningsområdet og så videre.

En av bærebjelkene i dette byggverket er en lønns- og inntektsutvikling med lave nominelle tillegg.

Også det kommende inntektsoppgjør må sikre en tilstrekkelig lav pris- og lønnsvekst som gir grunnlag for bedret konkurranseevne, økonomisk vekst og derigjennom lavere ledighet.

Samtidig må vi legge grunnlaget for en finanspolitisk handlefrihet som gjør det mulig å møte de velferdspolitiske utfordringene i årene som kommer. Vi må bygge opp reserver i gode tider slik at vi får rygg til å bære økende utgifter til velferd, helse og omsorg. Vi kunne ha valgt annerledes - lagt opp til større pengebruk, bevilget oss høyere lønninger, større offentlig forbruk - fordi vi tilsynelatende har råd til det når de økonomiske trender peker oppover.

Ved budsjettbehandlingen i Stortinget i høst fikk vi demonstrert hvor krevende det er, ikke minst i økonomiske oppgangstider, å tenke langsiktig. Med den konstellasjon vi har på Stortinget er det ikke lett å etablere et flertall bak et helhetlig budjettopplegg som inkluderer avsetning av et forventet overskudd på statsbudsjettet. Langt på vei kan nok de fleste gi sin tilslutning til at vi skal sette "peeng på bok", for å bruke finansministerens formulering. Men i Stortinget florerer det med enkeltforslag til påplusninger, uten at det samtidig er like lett å etablere et samlet flertall for å finne budsjettdekning for alle gode forslag. I en kronikk i Aftenposten på lørdag satt Hermod Skånland fingeren på det sentrale poeng: "Noe av den største faren ved ikke å ha et realistisk regjeringsalternativ, er at opposisjonen ikke føler presset på seg til å tenke langsiktig."

Skånland trekker også inn spørsmålet om et slik kortsiktig og/eller langsiktig tidsperspektiv hos organisasjonene. Den enkelte lønnstaker blir bedt om å vise moderasjon for det gir de tryggeste arbeidsplassene. Men lønnstakere flest opplever ikke sin arbeidsplass som truet, særlig ikke i en oppgangsperiode. Mange velger å skifte jobb. Samtidig legges hele tiden gamle bedrifter ned og nye etableres. Omstilling medfører at et betydelig antall skifter arbeidsgiver hvert år. (Skånland skriver 30% får ny arbeidsgiver hvert år, skriver Skånland. Regaard i LO mener dette tallet er for høyt. Ca. 20% av arbeidsstokken får ny arbeidsgiver hvert år, iflg. Reegård. 10 % skifter jobb) I en slik situasjon, skriver Skånland, er det naturlig at den enkelte lønnstaker tenker kortsiktig og er opptatt av hva en kan få ut av arbeidsplassen mens en er der.

Dere som er samlet her, og som representerer fagforeninger og forbund, for ikke å snakke om AF som sådan, må - fortsatt ifølge Skånland - ha et lengre tidsperspektiv. Deres styrke avhenger jo av at dere har medlemmer som har arbeid og en positiv lønnsutvikling også utover den aktuelle tariff-periode. Da blir ikke perspektivet begrenset til hva den enkelte tjener her og nå, men vel så mye et spørsmål om hvordan lønns- og arbeidsforhold blir på sikt. Det er i et slik perspektiv vi kan plassere AFs uttalte bekymring for høy arbeidsledighet blant langtidsutdannede i framtida. Ved siden av et generelt samfunnsansvar har dere derfor, som organisasjoner, interesse av å få til "større moderasjon enn medlemmene selv har lyst til å vise", for å sitere vår gamle sentralbanksjef.

Jeg vil ikke gå mere inn på Skånlands betraktninger her og nå, men gi min fulle tilslutning til den konklusjon som hans resonnement leder til:

Regjeringen og organisasjonene må sammen ta ansvar for at moderasjons- og solidaritetslinjen får oppslutning og kan føres videre.

Dette er særlig viktig og krevende i en oppgangskonjunktur. Det er nødvendig med en bred forståelse av de utfordringer vi står overfor. Denne forståelse må trenge ned på grunnplanet i organisasjonene. Vi har alle et ansvar for å informere om viktige mål og sammenhenger i inntektspolitikken.

Vi kan i denne forbindelse trekke på erfaringene fra første halvdel av åttitallet. Da lærte vi at arbeidsplasser som skapes i en periode med meget sterk vekst i den innenlandske etterspørselen, er sårbare når konjunkturene igjen snur. Dagens konjunkturoppgang innebærer derfor særlige utfordringer med hensyn til å sikre en utvikling med stabil vekst, slik at arbeidsledigheten gradvis reduseres uten at pris- og kostnadsveksten skyter fart.

På mange måter bygger den oppgangen vi har nå på et mer solid grunnlag enn den vi var gjennom i begynnelsen av åtti-tallet. Men det kan ikke utelukkes at lavere vekst internasjonalt og fall i råvareprisene gir en svakere utviklingen i norsk økonomi enn vi har regnet med i Nasjonalbudsjettet. Størst usikkerhet er likevel knyttet til risikoen for sterkere pressproblemer i norsk økonomi enn forutsatt i det økonomiske opplegget for 1996. En ny omgang med sterk vekst i priser og lønninger vil undergrave konkurranseevnen og grunnlaget for varige arbeidsplasser.

Så over på det konkrete økonomiske opplegget for i år:

I Nasjonalbudsjettet er det lagt til grunn et anslag for lønnsveksten på 3 prosent fra 1995 til 1996. Med større lønnsoverheng ved dette årsskiftet enn ved forrige, vil det bli en krevende oppgave å holde dette anslaget. Men det er av stor betydning at vi klarer det. Det er også grunn til å understreke at beregningsutvalget anslår prisveksten til å bli meget lav - mellom 1 1/2 - 2 prosent. Med en lønnsvekst på 3% vil vi derfor også i 1996 kunne oppnå en pen reallønnsvekst.

Våre erfaringer fra tidligere perioder med konjunkturoppgang tilsier at det er en betydelig risiko for at lønns og kostnadsveksten kan bli sterkere enn 3%. Også i fjor fikk noen grupper en årslønnsveksten godt i overkant av 3 %. For eksempel 3 3/4 % for funksjonærer i NHO-området. Slike utslag for enkelte grupper truer selve den inntektspolitiske hovedlinje. Grupper som ikke vil ta del i det inntektspolitiske samarbeidet, og som legger opp til betydelige lønnstillegg i strid med solidaritetsalternativet, svekker slik grunnlaget for et bredt samarbeid til beste for alle på lengre sikt.

Tariffoppgjørene fra og med 1988 blir karakterisert som moderat, i motsetning til i 80-årene ellers. Men gir begrepet "moderat" en riktig karakteristikk av utviklingen ? Jeg vil i denne sammenheng støtte meg til et resonnement som den norske økonomen Juul Bjerke trakk opp i fjor vår:

• Lønnsmoderasjonen fra 1988 og utover har i utpreget grad vært et nominelt fenomen. I fra 1980-87 hadde vi dobbelt så stor lønnsøkning som perioden 1987 til 1994, men ikke noen reallønnsvekst overhode. I perioden 1987 - 1994 var det derimot reallønnsvekst for industriarbeidere på 0.7 % pr år.
• I tillegg til reallønnsutviklingen må vi ta med at vi i den siste 7-års periode både har hatt reell skattelette og en klar rentenedgang. Betydningen av den lave renten, både for husholdningenes og nasjonens økonomi, kan vanskelig overdrives. Ikke minst har lønnstakergrupper med studie- og etableringslån glede av en slik utvikling. Den reelle kjøpekraftsforbedring har derfor vært enda større enn hva utviklingen i reallønn tilsier.

Reallønnsveksten for statsansatte i midlere sjikt var i perioden 87-94 3.1 %. For perioden 1992-95 viser anslagene en reallønnsutvikling på 3.5 % for midlere sjikt og 2 % for øvre sjikt.

Ser vi på utviklingen for periodene 1980-87 og 1987-94 finner vi at hele nedgangen i nominell lønnsvekst i LO/NHO - området skyldes at lønnsglidningen i siste periode har falt betydelig. Det generelle tillegget har vært omtrent likt i begge perioder (omlag 1.9 %)

Disse tallene kan tolkes og brukes ulikt. Mitt poeng er at vi ikke må se oss blinde på at "store tall" alltid er "gode tall". Tvert imot viser utviklingen i de senere år det motsatte. Det er i den siste periode med lave nominelle tillegg at lønnstakerne har fått økt kjøpekraft.

Et hovedtariffoppgjør er et viktig tidspunkt for å se ting i sammenheng, og jeg har så langt trukket noen hovedlinjer som gir oss rammebetingelsene for årets oppgjør.

Jeg har observert at det lenge har vært drevet forpostfektninger med tall foran årets oppgjør. La meg derfor kort vise til Rapport nr. 1 av 17. januar fra Det tekniske beregningsutvalget:

For arbeidstakere i statsforvaltninge økte, ifølge prognosen, gjennomsnittlig månedsfortjeneste pr. årsverk med 2.5 % fra 1. oktober 1994 til

1. oktober 1995. Økningen fordeler seg med 3.1 % for kvinner og 2.25 % for menn. I disse tallene er ikke virkningen av sentrale justeringsforhandlinger og lokale forhandlinger i 1995 med.

Administrasjonsdepartementets egne tall, der den simulerte virkningen av justeringsoppgjøret pr 1. juli 1995 er beregnet, og effekten av lokale forhandlinger er lagt inn, gir en årslønnsvekst på 3 %.

Prosentvis årslønnsvekst i staten 1994-1995 <1>

Pst.endring

• Kvinner 3,57
• Menn 2,81
• Kvinner og menn 3,03

Som tallene viser har kvinnen fått minst 3/4 % mer enn menn.

For de mer teknisk interesserte kan vi også si at lønnssglidningen i staten har vært på omlag 0.45 %. Det er imidlertid knyttet en del usikkerhet til dette anslaget.

Dette er gjennomsnittstall. Jeg antar dere vil hevde at det er noen av deres grupper har kommet dårlig ut. For det første vil jeg da si at staten må ha et samlet grep, et helhetsperspektiv, i ethvert tariffoppgjør. I de mange interesse-avveininger må balanserte løsninger finnes. Alle kan ikke få alt innfridd. Alle må prioritere. I siste tariffoppgjør ble mange lederstillinger og en del "profesjonsstillinger" løftet. En tok også et grep om en stor gruppe saksbehandlerstillinger.

I tallene jeg viste ser vi at likelønnssatsingen gir konkret uttelling. Når det gjelder likelønn, synes jeg partene har fått til mye i en tid der tøff prioritering har vært nødvendig. Denne linjen skal vi, sammen med partene i arbeidslivet, føre videre. Men heller ikke denne siden av inntektspolitikken er enkel. Partene har fortsatt er hovedansvar for likelønnssatsingen, og det er gjennom tariff-forhandlingene grunnlaget for likelønn legges. Staten som arbeidsgiver har selvsagt et selvstendig ansvar.

Jeg synes det smaker for mye av retorikk når enkeltgrupper hevder at med den farten vi har i likelønnssatsingen så kommer vi ikke i mål før en generasjon til har vært gjennom arbeidslivet. Jeg er sikker på at vi i Norge, med partenes hjelp, er i mål lenge før det.

Solidaritetsalternativet har vært grunnlaget for det inntektspolitiske samarbeidet. AF på sin side har flere ganger gitt uttrykk for at de er kritiske til solidaritetsalternativet. Men jeg har merket meg at AF´s leder nå åpner for en dialog omkring de positive resultater og de muligheter solidaritetsalternativet gir. Dette er vel en erfaring vi kan gjøre på mange av livets områder - det går an å kjøre med tog som en selv ikke har bygget.

Og solidaritetsalternativet har også slått positivt ut for AF. Ved siden av å legge grunnlaget for en sterk offentlig økonomi, som mange av AFs medlemmer i det lange løp er avhengig av, så har også AFs medlemmer, i motsetning til i tidligere perioder, opplevd reallønnsvekst og sterk kjøpekraftsforbedring.

Men jeg vil tilføye at det i tiden som kommer er nødvendig med en bredest mulig forankring i de store hovedsammenslutningene for å videreutvikle solidaritetsalternativet. I ettertankens lys så kan det hende at Magne Songvold har et poeng, når han ved flere anledninger har understreket at AF ikke har hatt noe eierforhold til solidaritetsalternativet. Men i denne sammenheng vil jeg også minne om historien som gikk forut for utviklingen av solidaritets - alternativet. Det er riktig at AF i sin tid ikke deltok i sysselsettings - kommisjonen. Men AF støttet heller ikke opp under de tiltak myndighetene la til grunn for den snuoperasjon som begynte i 1988, og som nettopp endte opp i det sterke inntektspolitiske samarbeidet..

Akademikernes lønnsutvikling i perioden med solidaritetsalternativet er reelt bedre enn i perioden før. Min største bekymring er ikke dere som er og har vært en del år i arbeid. Dere har atskillig bedre muligheter for opprykk og karriere enn de fleste andre. De som har det tyngre er alle som skal ut i arbeidsmarkedet og drar store lån med seg. Disse kan vi ikke hjelpe bare ved å øke nybegynnerlønna. For dem teller stipendandel, studierenter og etableringskostnader vel så mye. De er tjent med at studierenta settes ned, slik det også er gjort.

I et hovedtariffoppgjør står gjerne flere problemstillinger på dagsordenen. Pensjonsalder, ferie og utdanning er områder som allerede er nevnt i debatten.

Med et samfunn og et arbeidliv i stadig forandring må utfordringene knyttet til å videreutvikle arbeidstakernes kompetanse stå sentralt på dagsorden.

Som arbeidsgiver er staten ingen sinke når det gjelder kompetanseutvikling. Det drives kunnskapsoppbygging i stor skala, både i sentraladministrasjonen, ved fagenheter og i mer produksjons- og tjenesterettet virksomhet.

Vi har et godt samarbeid mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden i staten når det gjelder kompetanse. Nå er oppgaven å videreutvikle dette for å finne hensiktsmessige løsninger på de nye utfordringene vi står foran.

En gjenganger i tariffsammenheng i staten de siste årene er overtid og midlertidige stillinger. Staten har, i samarbeid med hovedsammenslutningene, gjort en betydelig innsats for å kartlegge og redusere overtid og midlertidige tilsettinger de to siste årene. En har konkludert med at det ikke var urovekkende stor bruk av midlertidige tilsettinger og overtid i staten. En avdekket imidertid at det var stor forskjell mellom statlige virksomheter. En fikk med andre ord klarlagt i hvilke virksomheter en måtte arbeide for å gjøre noe med problemene. Kombinasjonen av sentralt og lokalt arbeid har båret frukt. Den siste foreløpige oversikten viser at overtidsbruk og midlertidighet er redusert. Tallene for 1995 viser en nedgang i overtid på 6%.

Utover de over nevnte budsjettmessige forutsetninger vil jeg ikke si noe om de økonomiske rammer for oppgjøret. Noen mener jeg allerede har sagt for mye. I et intervju i Aftenposten den tredje januar nevnte jeg at det så ut som om lønnsveksten i LO/NHO-området for 1995 ville bli på 3,5%. Nå tyder de siste prognoser på at lønnsveksten i LO/NHO-området vil bli omlag 3,3%. Men med tanke på de forholdsvis store lønnsoverheng som en slik situasjon medfører, ga jeg uttrykk for at det ville bli en krevende oppgave å holde rammen på 3% i årets oppgjør. Dette har i ettertid medført påstander om at jeg ikke tror det er mulig å oppnå en lønnsvekst fra 1995 til 1996 på 3%. Selvsagt er det mulig. Det er også helt nødvendig. Vi vil alle, både på kort og ikke minst på lengre sikt, være tjent med å holde en slik ramme.

Noen av reaksjonene i etterkant av intervjuet i Aftenposten gjør det likevel nødvendig å understreke, uten dermed å underkjenne Aftenposten, at diskusjonene omkring årets hovedtariff-oppgjør må foregå på et bredere og mer solid grunnlag en et tilfeldig intervju, for ikke å si ingress.

Helt til slutt vil jeg understreke at mitt utgangspunkt, for årets oppgjør, er et felles regulativ i stat og kommune med parallelle rammer. Dette vil selvsagt innebære at de ulike overheng mellom stat og kommune på ca. 0,5% krever et godt håndverk fra forhandlerne på begge sider av bordet.

Jeg kan videre opplyse om at vi tar sikte på at oppgjøret starter etter påske. Og jeg håper at vi i allefall på dette punkt raskt kan bli enige om en dato.

Jeg ser også for meg at årets oppgjør langt på vei vil kunne bygges over samme lest, med de samme elementene, som fjorårets oppgjør. Det var nemlig, som jeg sa innledningsvis, totalt sett et godt oppgjør. Med noen justeringer kan vi derfor legge det til grunn også for årets tariff-oppgjør, selv om det nå er et hovedoppgjør hvor andre elementer enn lønn også vil prege dagsorden. Jeg er forberedt på det.

Som en oppsummering av mitt innlegg velger jeg å sitere fra en lederartikkel i uka som gikk: "La ikke noen dårlige eksempler fra enkeltpersoner eller mindre grupper som ikke har magamål når industrien har høykonjunktur, lede oss vekk fra vår felles suksess solidaritetslinjen. Vi bør alle være fornøyde med en moderat og kontinuerlig forbedring av reallønnen....Fortsatt er 136000 personer uten regulært arbeid, så solidaritetsalternativet bør stå som modell for årets lønnsoppgjør. Solidaritetslinjen gjør oss alle til vinnere."

<1>I tallene for årslønn har vi benyttet den simulerte virkning av det sentrale justeringsoppgjøret pr 01.07.1995 for kvinner og menn hver for seg, mens virkningen av de lokale forhandlinger er lagt inn med 0,35 pst for begge.