Statsråd Nils O. Totland

Hva betyr statsbudsjettet 1996 for pensjonister?

Kommuneansattes Pensjonistforening, Fet, 9. januar 1996

Gode venner !

Som statsråd deltar jeg på møter, blir bedt om å holde foredrag og er med i politiske dikusjoner rundt omkring i landet. Men det er spesielt trivelig å bli invitert "hjem" så å si, til sin egen kommune. Så tusen takk for invitasjonen og et riktig Godt Nytt År !

Når en reiser rundt i landet så møter en over alt, i by og bygd, den norske velfersstaten. Et samfunn som bygger på at fellesskapet er forpliktet til å stille opp for å sikre den enkelte utdanning, helsetilbud, omsorg og pleie, pensjon og trygd. Vi opplever fruktene av arbeiderbevegelsens kamp for et samfunn der fornedrende almisser er erstattet av ytelser en har rett til.

I et litt lengre historisk perspektiv kan vi si at de gamle fattiglover er erstattet av et regel- og lovverk med et helt annet syn på folks rettigheter og samfunnets forpliktelser.

I invitasjonen til dette møtet er jeg blant annet bedt om å si noe om hva statsbudsjettet for 1996 betyr for pensjonistene. Det skal jeg gjøre, men jeg vil sette diskusjonen om statsbudsjettet inn i en bredere sammenheng.

Utgangspunktet for mine betraktninger er Arbeiderpartiets og Regjeringens politikk for å forsvare velferdsstaten i et samfunn i voldsom endring.

Vi må skaffe oss et realistisk bilde av de utfordringer vi står overfor.

Deretter kan vi legge forholdene til rette, slik at vi blir i stand til å ta vare på og videreutvikle velferdsstaten inn i det nye århundre, som er like rundt hjørnet.

Viktige spørsmål å stille i denne sammenheng er:

1. Hvordan er den økonomiske situasjonen ?
   Hvordan har utviklingen vært de siste åra ?
   Er det økonomiske grunnlaget for velferden godt nok ?
2. Hvilke utfordringer står vi overfor og hva slags politikk varsles i velferdsmeldinga ?

Norsk økonomi går godt for tiden. Prisstigningen er den laveste i "manns minne". Rentene er lave. Bedriftene rapporterer om solide overskudd og industri-investeringene øker. Lønninger og pensjoner hadde en reell økning siste året. Vi er gjeldfrie som nasjon.

Ser vi oss rundt i Europa ellers så er vi nærmest i en unik situasjon.

Antall sysselsatte har økt med over 70000 de siste to år, og øker fortsatt sterkt.

Fjoråret ble avsluttet med at arbeidsledigheten i desember var den laveste for denne måneden på fem år ! Men det finnes malurt i begeret.

Vi har fortsatt i underkant av 100000 som hverken har arbeid eller er på tiltak. Men utviklingen går i riktig retning. For neste år spår Statistisk Sentralbyrå 4,5 % ledige. Vi nærmer oss solidaritetalternativets mål som er å presse ledigheten ned til 3,5% i første omgang.

Solidaritetsalternativet har stått sentralt i Regjeringens politikk for å få økonomien på rett kjøl og samtidig oppnå redusert arbeidsledighet.

Solidaritetsalternativet innebærer solidaritet mellom de som har og de som ikke har arbeid. Lønnstakerne viser moderasjon i sine lønnskrav mot at regjeringen bruker de økonomiske og politiske muligheter dette skaper til å bekjempe arbeidsløsheten.

Dette innebærer at den nominelle lønnsveksten blir lav. Men i motsetning til siste periode med høye tillegg, på 80-tallet, så har lønnstakere likevel opplevd en sterkere reallønnsvekst. Dette er en viktig erfaring å ta med seg fra 90-tallet.

Det er ikke antall kroner i lønningsposen som er det mest interessante, men hvor mye du får kjøpt for lønna eller pensjonen din !

De siste års utvikling befester derfor en vedvarende hovedtrend i Norge i etterkrigstida. Vi har opplevd en jevn og sterk velstandsøkning.

Resultatet i dag er at det store flertallet i Norge har gode levekår.

Regjeringen Brundtland har ført og fører en politikk som har lagt forholdene til rette, slik at denne situasjon skal vedvare.

Også pensjonistene har tatt del i denne generelle velstandsøkningen. Pensjonistene som gruppe har faktisk hatt en bedre inntekts- og levekårsutvikling enn gjennomsnittet for befolkningen.

Alderspensjonistene har blant annet fått bedre boforhold, og i løpet av 1980- og 1990-åra opplevd en forbruksvekst som er sterkere enn for befolkningen ellers. Ser en nærmere på utviklingen av pensjonene så langt i 90-åra,

så har reguleringene gitt relativt lave nominelle tillegg i grunnbeløpet.

Om lag på linje med inntektsutviklingen til arbeidstakergrupper

det er naturlig å sammenligne med. Som følge av den lave prisstigningen i den samme perioden har det imidlertid vært en reell vekst i pensjonene.

Siden 1990 har utviklingen i grunnbeløpets realverdi vært positiv.

Foruten økningen i grunnbeløpet mottar en stadig større del av pensjonistene høyere tilleggspensjon. Gjennomsnittlig tilleggspensjon for pensjonistene som gruppe øker ettersom nye pensjonistkull, med større opparbeidede rettigheter, kommer til. For pensjonistene som gruppe bidrar dette til å trekke opp den gjennomsnittlige pensjonsinntekten. Dessuten har minstepensjonistene, på grunn av opptrappingen av særtilleggssatsene, hatt en vekst i sin disponible realinntekt som er sterkere enn økningen i grunnbeløpet. Regjeringen har også gått inn for en tilnærming mellom gifte og samboende pensjonister.

Julehandelen vi akkurat har lagt bak oss er også et bevis på at de fleste har en tilfredsstillende økonomi. I flg. pressen var julehandelen i fjor rekordstor, i størrelsesorden 8 - 9 milliarder kroner. Samtidig vet vi at vi i inneværende år skal avsette et beregnet overskudd på statsbudsjettet, tolv milliarder, i et petroleumsfond. Pengene skal gjøre fellesskapet i stand til å møte økende pensjonsutbetalinger etter århundreskifte. Tolv milliarder er selvsagt en enorm sum, men sett i forhold til hva vi bruker til julehandel er ikke beløpet stort.

Dette reiser to spørsmål. For det første om fordelingen mellom privat og offentlig forbruk:

At vi bare avsetter en og en tredjedels julehandel for å sikre offentlige ytelser i framtida er et tankekors. For det andre vet vi at selv om vi i jula - liten som stor - statistisk brukte 2000 kr. pr nordmann, er det mange som også i denne høytida må snu på skillingen for å få pengene til å strekke-til det nødvendige.

Vi må se på fordelingen i en velferdsstat der et lite mindretall har sakket akterut, mens det store flertallet har det bra.

Vi må rette mer av vår innsats og oppmerksomhet mot de, som til tross for at de lever i kanskje verdens fremste velferdsstat, har dårlige levekår:

Eldre som bor alene, uten annen inntekt enn folketrygdens minstepensjon. Enslige forsørgere med full overgangsstønad fra folketrygden. Unge arbeidsledige med lav utdanning, og enkelte grupper blant funksjonshemmede.

Blant annet gjennom avisoppslag fra enkelte kommuner vet vi også at grupper av pleietrengende eldre har kommet dårlig ut, og tildels gått glipp av det økende velstandsnivået. Vi må sørge for at også disse gruppene av eldre "henger med" og får verdige levekår. Leder av Statens Eldreråd, Harriet Andreassen, uttaler i denne forbindelse til Dagbladet (14/12 - 95):

"I dag har de fleste eldre det bra, men det pleietrengende mindretall trenger mer tilsyn og hjelp."

Regjeringen har lagt vekt på dette, bl a gjennom trygdeoppgjørene og i Velferdsmeldingen som ble lagt fram for Stortinget sist sommer.

Dette og mer konkrete tiltak over statsbudsjettet vil jeg komme tilbake til.

Så litt om utfordringene framover;

I Velferdsmeldingen gjennomgås de sosiale velferdsordningene, og regjeringen setter en del problemstillinger, som helt sikkert vil skape debatt, på dagsorden.. Bakgrunnen for meldingen er blant annet de store utfordringene vi står overfor med tanke på den framtidige finansieringen av velferdsordningene. I en kommentar til dette skrev Arbeiderbladet (14/2) at sosialministeren var på vei inn i et "politisk minefelt".

Men som dere vet, miner må uskadeliggjøres før de gjør for stor, vilkårlig og ubotelig skade.

Og selv om den økonomiske situasjonen i dag er lys, så er utsiktene framover usikre. En kan fristes til å sitere den franske filosof Voltair: "Det eneste vi kan si med sikkerhet er at alt er usikkert."

Det er likevel to ting vi kan si med stor grad av sikkerhet uten å bli tatt for spåmenn.

For det første:

Den norske arbeidsstyrken vil etter år 2010 være svakt voksende, samtidig som antall pensjonister blir langt flere. I dag har Norge ca. 625000 alderspensjonister, i år 2030 vil tallet ha økt til ca. 940000.

I dag er det tre yrkesaktive for hver pensjonist. Når dagens 30-åringer blir pensjonister vil det kun være 1,9 yrkesaktive for hver av dem.

Framtidas pensjonister vil dessuten ha høyere opptjente pensjonsrettigheter enn dagens pensjonister. Samtidig vil stadig flere bli riktig gamle og behovet for pleie- og omsorgstjenester vil øke merkbart.

Utgiftene til pensjoner, pleie- og omsorgstjenester vil derfor øke sterkt som andel både av offentlige utgifter og av den totale verdiskapningen.

Og for de med store hjelpe- og peiebehov er det aller viktigste at den nødvendige pleie og omsorg er tilgjengelig når de trenger det.

For det andre:

Inntektene av olje og gass vil bli mindre i samme periode.

Noen tall som viser oss forholdet mellom utgiftene i folketrygda til alders- og uførepensjoner og forventede olje - og gass-inntekter:

• I år 2000 vil olje og gassinntektene være like store som utbetalingene til alders- og uførepensjoner.
• I år 2010 kan inntektene være redusert slik at de dekker halvparten av statens pensjonsutgifter.
• I år 2030 vil kanskje olje - og gassinntektene bare kunne dekke en tiendedel av utbetalingene til alders og uførepensjoner.

Utfordringen vi står overfor er ikke knyttet til tryggheten for opptjente rettigheter på kort sikt. Offentlige pensjonisters situasjon i dag og i de nærmeste åra er sikker. Spørsmålet om tryggheten for pensjonister og andre hvis velferd er avhengig av statens økonomiske situasjon, blir adskillig mer relevant dersom vi tenker på utfordringene vi står overfor en to - tre tiår inn i det neste århundre.

Men blant annet fordi vi i de aller nærmeste årene vil få store inntekter fra olje- og gass-virksomheten, så har vi økonomi til å håndtere denne situasjonen.

Vi er i en vesentlig gunstigere stilling enn mange andre nasjoner. Og med en fornuftig, langsiktig økonomisk politikk, vil vi uten tvil makte å ta vare på den norske velferdsstaten inn i det neste århundre. Men det er en viktig forutsetning:

Vi må forvalte våre inntekter fra olje- og gassvirksomheten fornuftig, og vi må gjøre det nå.

Det er dette som min kollega fra Hedemarken, Sigbjørn Johnsen, mener når han sier at vi må sørge for å få pæeng på bok.

Vi må ikke fristes til å bruke alle pengene i dag og velte ansvaret for å sikre velferdsstaten over på kommende generasjoner. For å si det vel dramatisk:

Vi som lever i dag har muligheten til å bevilge oss ut av ethvert problem i noen år, men da lever vi som Ludvig den 15. før den franske revolusjon.

Han var klar over hva som var i vente for Frankrike, men trøstet seg med at "etter oss kommer syndefloden".

Det er ikke lett å følge en slik nøktern og forsvarlig økonomisk politikk, samtidig som vi har sterk vekst i vår økonomi. Nå går alt virkelig mye bedre i fedrelandet, enn det vi for få år siden opplevde.

Nå må vi passe oss så vi ikke gjentar feilene fra 80-åra !

Nå må vi passe oss slik at vi ikke kommer opp i de samme økonomiske problemer som våre svenske venner sliter med !

I tillegg til å husholde med våre olje- og gassinntekter så vil den såkalte arbeidslinja stå sentralt i regjeringens kortsiktige og langsiktige politikk.

Arbeidslinja innebærer at vi vil legge til rette for at alle arbeidsføre i yrkesaktiv alder skal arbeide og forsørge seg selv. Høy sysselsetting er en forutsetning for å sikre velferdssamfunnet økonomisk. Både av hensyn til den enkelte og samfunnet som helhet bør vi støtte opp under deltagelse i arbeidslivet for de som er i ferd med å falle ut.

Noen av andre strategier som trekkes opp i velferdsmeldinga for å møte denne situasjonen er :

1. Å prioritere utbygging og utvikling av pleie - og omsorgstjeneste for eldre og fuksjonshemmede. Mange har for dårlig tilbud i dag og flere eldre vil gi økende behov i framtida. Regjeringen har i årets statsbudsjett fått tilslutning til en tiltakspakke på ytterligere 500 millioner kroner til pleie- og omsorgstjenester.
2. Å slå ring om folketrygden. Den er og skal fortsatt være grunnpilaren/bærebjelken i det norske velferdssamfunnet. Pensjonssystemet i folketrygden skal fortsatt gi grunntrygghet til alle gjennom minstepensjonen, og en tilleggspensjon som gir en viss sikring av tilvant arbeidsinntekt for yrkesaktive.
3. En bedre fordeling og koordinering av velferdsgodene. Vi må få med oss den gruppen som ikke har fått del i levekårsforbedringen de seinere åra. Velferdsmeldingen legger derfor opp til en rekke tiltak for å oppnå en bedre fordeling av ytelser og levekår.

Det koster å opprettholde et høyt velferdsnivå. Gjennom arbeidslinja med flere i arbeid og færre på trygd kan vi dempe veksten i utgiftene til velferden

og styrke det økonomiske grunnlaget for den. Men vi må nok også være innstilt på å betale mer for å opprettholde velferdsstaten.

Utfordringene stiller krav til oss alle, også til oss som er eller snart blir pensjonister.

De fleste pensjonister, som alle andre aldersgrupper, har det bra i dagens Norge.

En stor spørreundersøkelse i fjor vår viste at hele 90% ga uttrykk for at de hadde en bra pensjonist-tilværelse. I en slik situasjon blir eldrepolitikk mye mer enn eldreomsorg. Eldrepolitikken må blant annet ta vare på den ressurs

som de eldre representerer. Altfor ofte omtales de eldre som et problem, altfor sjelden blir de eldre betraktet som en gruppe på linje med andre aldersgrupper - det vil si en uensartet gruppe, der behovene for tjenester er varierende og der den enkelte har ansvar for seg selv og sin framtid.

Det offentlige må legge forholdene til rette slik at den enkelte kan få en god og meningsfylt alderdom. Men offentlig innsats kan aldri erstatte det sosiale liv og de meningsfylte aktiviteter som menneskene selv må ta et ansvar for.

Regjeringens oppgave blir også å trekke med de som ikke har en verdig alderdom, samtidig som grunnlaget legges for en god livsstandard og et verdig liv for morgendagens pensjonister.

Det som vil kjennetegne morgendagens pensjonist - i enda større grad enn nåværende pensjonister - er at de vil være i en helt annen og bedre økonomisk situasjon. Mens dagens 67-åring i gjennomsnitt får en pensjon på 70.000 kroner, vil de framtidige pensjonister heve en pensjon på over 100.000 kroner.

I tillegg kommer betydelige tilleggspensjoner. Dette reiser viktige problemstillinger om f.eks. skattereglene for pensjonister, om pensjonistene må ta et større ansvar for sin bosituasjon når den gamle boligen ikke lenger er hensiktsmessig, osv..

Dette, sammen med de andre perspektiver jeg har trukket opp, gjør at Regjeringen går inn for en gradvis tilnærming i beskatningen av henholdsvis pensjoner og arbeidsinntekter på middels inntektsnivå og høyere.

Tilnærmingen vil imidlertid ikke berøre pensjonister med lavere inntekter, og de som beskattes under den såkalte skattebegrensningsregelen. (Grensen for å beskattes under denne ligger i dag på 125 000 kroner i året for enslige pensjonister og 193 000 kroner for pensjonist-ektepar.)

Velferdsmeldingen signaliserer også at brukerbetalingen for pleie- og omsorgstjenester må utformes med tanke på at framtidas pensjonister vil ha bedre økonomi og levekår enn dagens. Og for å unngå for store skjevheter i inntekts- og byrde fordelingen mellom generasjonene må vi også drøfte om framtidas eldre i større grad skal bidra til egne velferdstilbud.

Samtidig med at morgensdagens velferdsordninger skal diskuteres i forbindelse med velferdsmeldinga, så vil Regjeringen,som tidligere nevnt, legge til rette for en utbygging av pleie- og omsorgstjenesten i årene framover. Det er viktig å stimulere til økt utbygging av omsorgsboliger og sykehjemsplasser, med størst vekt på omsorgsboliger. I enkelte kommuner er det fortsatt behov for flere sykehjemsplasser. Vi ønsker å legge til rette for at kommuner som trenger å styrke sykehjemstilbudet kan gjøre det.

Det er også et mål for for Regjeringen at de som må ha langvarig opphold i institusjon skal kunne få enerom.

Konkret har regjeringen i statsbudsjettet for 1996 fått gjennomslag for en tiltakspakke som styrker budsjettet i forhold til 1995 med i alt 500 millioner kroner. Satsingsområdene er bl a.

• 100 millioner kroner til nye omsorgsboliger/sykehjemsplasser, hvorav 20 millioner til omgjøring av flersengsrom til ensengsrom i institusjoner.
• Et nytt tilskudd på 150 millioner kroner til kommuner som enten har eller vil etablere heldøgntjeneste. Døgntjeneste i de hjemmebaserte pleie- og omsorgstjenestene er en nødvendig forutsetning for at omsorgsboliger kan bli et godt alternativ for personer med omfattende pleie- og omsorgsbehov.
• 115 millioner kroner til øremerket styrking av pleie- og omsorgstjenesten (fordelt etter kriteriet aleneboende eldre over 67 år/eldre over 80 år).
• Det bor i dag over 2000 fysisk funksjonshemmede under 67 år i kommunale og fylkeskommunale alders- og sykehjem.

Av mange oppleves dette som uverdig.

Regjeringen ønsker derfor å utvikle alternative omsorgsformer.

På denne bakgrunn bevilges 70 millioner kroner til et eget stimuleringstilskott for å sette kommunene i stand til å starte opp bygging av andre botilbud til funksjonshemmede under 50 år. Dette vil samtidig frigjøre sykehjemsplasser for andre brukere 5 millioner kroner i økt bevilgning til oppbygging/styrking av frivillighetssentralene. Regjeringen ser på den frivillige innsatsen som et verdifullt bidrag, og ønsker at det fortsatt skal legges til rette for samarbeid mellom den frivillige og offentlig innsatsen.

60 millioner kroner til å styrke Sosial- og helsedepartementets botilskuddsordning for pensjonister. Bakgrunnen for dette er at Regjeringen vil sikre en sosial profil som skjermer dem med lavest inntekt.

Botilskuddsordningen skal avhjelpe situasjonen for pensjonister med lave pensjoner og høye boutgifter.

Så langt konkrete tiltak på årets statsbudsjett.

Det er kommunenes ansvar å ivareta en rekke av de tjenestene jeg nettopp har nevnt overfor ulike grupper av pleie- og omsorgstrengende. Styringsmyndigheten og ansvaret for finansiering og drift innenfor helse- og omsorgstjenesten er i betydelig grad desentralisert til kommunesektoren. Skal vi "nå fram" er det nødvendig at kommunene følger opp regjeringens prioriteringer og de politiske signaler som gis av Storting og regjering.

Jeg mener at midlene og mulighetene nå er tilstede: staten har som nevnt bevilget ekstra midler, og utviklingen i kommunenes økonomi generelt sett er positiv. De fleste kommuner har de siste årene fått konsolidert sin økonomi og opplever økt skatteinngang og redusert gjeldsbyrde.

Det må kunne stilles krav til kommunesektoren om at ressursene brukes så effektivt som mulig, og at de kontinuerlig omdisponeres i forhold til endringer i befolkningens behov og nye/endrede oppgaver.

Jeg vil i denne sammenheng oppfordre dere - både som organisasjon og enkeltindivider: Vær aktive! Svært mange av de beslutninger som påvirker pensjonistenes levekår og livssituasjon fattes lokalt. Betydningen av slagkraftige organisasjonerer er viktige for alle grupper, også dere.

Deltagelse er en forutsetning for at det lokale selvstyret og demokratiet skal fungere!

Avslutningvis vil jeg slå fast at vi skal klare å finansiere velferdsstaten og folketrygden også i framtida. Og det skal skje uten at folk mister vesentlige sosiale rettigheter. Dere kan altså være trygge for dagens ordninger og opptjente rettigheter.

Men tida som kommer krever politisk vilje til å videreutvikle velferdsstaten, og vilje til å være med å betale for den.

Dessuten kreves oppslutning og tillit til velferdstaten blant befolkningen - ung som gammel! En undersøkelse gjennomført i 1995 viste generelt stor oppslutning og positive holdninger til velferdstaten.

Tilliten til ordningene, for eksempel at man får den pensjon man har krav på etter gjeldende regler, var imidlertid tildels sviktende i de yngre aldersgruppene.

Denne tilliten må gjenopprettes. Det gjør vi best ved å føre en ansvarlig politikk som sikrer at fellesskapet lever opp til de forpliktelser vi har overfor dagens og morgendagens pensjonister.

Takk for meg!