Statsråd Nils O. Totland

Hvordan kan offentlig innkjøpsvirksomhet bidra til næringsutvikling og norsk verdiskapning

NHOs årskonferanse 4. januar 1996

Godtfolk.

Takk for invitasjonen.

Med emnet "Norsk Verdiskaping: Staten som strategisk medspiller og krevende kunde" setter denne sesjonen fokus på et - for Regjeringen - viktig område.

I Langtidsprogrammet 1994 -1997 heter det under kapitlet "Strategi for økt verdiskaping og sysselsetting" at "det vil bli lagt vekt på å utnytte mulighetene for at det offentlige kan stimulere utviklingen av bedrifter ved å framstå som en krevende kunde".

Offentlige innkjøp omfatter, ifølge Statistisk Sentralbyrås beregninger, ca. 20 prosent av brutto nasjonalproduktet. Det vil si at vi årlig går til offentlige anskaffelser for ca. 140 milliarder kroner, hvorav igjen ca. halvparten er statlige innkjøp.

Dette innebærer at i den grad etater og virksomheter klarer å samarbeide om og samordne sine innkjøp, så vil det offentlige bli en betydelig aktør på innkjøpssida. Statlige etater skal ikke bekrefte reklameslagordet fra 30-åra om "en gang kunde alltid kunde". Tvert imot skal markedet være klar over at det offentlige er en krevende kunde, som ikke lar seg by hva som helst. Slik vil offentlig innkjøp bli et virkemiddel for å nå viktige samfunnspolitiske mål.

Jeg vil nevne tre hovedmål i denne forbindelse:

1. Innsparinger på innkjøpssida kan bidra til å frigjøre ressurser som kan kanaliseres til prioriterte samfunnsområder - til helse, omsorg og utdanning.
   For denne forsamling er det ikke overraskende at Regjeringen er av den oppfatning at innsatsen på disse områder først og fremst er et offentlig ansvar.
2. Å bidra til at norske bedrifter blir mer effektive og konkurransedyktige i forhold til sine utenlandske konkurrenter. Med sitt store omfang er det norske offentlige marked en utmerket "treningsarena" for bedrifter som vil skjerpe sin konkurransedyktighet.
3. Å effektivisere offentlige innkjøp, for å bygge opp under et oppegående, konkurransedyktig næringsliv, er ett av flere virkemidler for å nå Regjeringens fremste mål: Å øke sysselsettingen og opprettholde og videreutvikle velferdsstaten

Hvilke konkrete tiltak har så Regjeringen satt i verk for å gjøre det offentlige til en krevende kunde ?

Men før jeg svarer på det spørsmålet vil jeg hevde at "offentlige innkjøpere er bedre enn sitt rykte". Det har nemlig dannet seg den oppfatning, for ikke å si myte, at offentlig virksomhet generelt, og innkjøp spesielt, innebærer dårligere ressursbruk enn tilsvarende aktivitet i privat sektor. Jeg tillater meg å tvile på at det rent generelt er slik. Hovedpoenget er heller at det både i privat og offentlig sektor er rom for forbedringer, mer rasjonelle, effektive løsninger, bedre ressursbruk. Og siden omfanget av offentlige innkjøp er så stort, så innebærer selv en liten prosentvis effektivisering store beløp.

Blant annet på grunn av dette er offentlige innkjøp satt på Regjeringens dagsorden. Ett av tiltakene i denne samenheng er "Det statlige innkjøpsprogrammet", som i 1996 går inn i sitt tredje og siste år. Innkjøpsprogrammets mål er blant annet å effektivisere og profesjonalisere den statlige innkjøpsvirksomheten og bidra til at staten framstår med en mer helhetlig innkjøpspolitikk. samt bidra til næringsutvikling. Programmet er et samarbeid mellom Administrasjonsdepartementet, Nærings- og energidepartementet, Miljøverndepartementet, Statskonsult og Statens forvaltningstjeneste.

I inneværende år vil vi få en gjennomgang og bearbeidelse av det materiale som foreligger, slik at vi kan danne oss et bilde av de effektivitetsgevinster og den konkrete innsparing programmet har bidratt til. Det er likevel ingen tvil om at programmet allerede har vist at bevisst satsing på mer profesjonell innkjøpsvirksomhet gir resultater. Men det er knyttet en del metodiske problemer til å måle resultatene. For eksempel foreligger det som regel ingen "før- og etterpris". En mulighet er å se på forventede kostnader i forkant og de faktiske kostnader etter at innkjøpet/tiltaket er gjennomført. De verdifulle samfunnsmessige ringvirkninger, slik som verdien av større konkurransedyktighet og bedre ressursutnyttelse i næringslivet, er også ofte vanskelige å måle konkret.

Et eksempel hvor en har hatt grunnlag for å regne på effektene av innkjøpsarbeidet, er et prosjekt for samordning ved innkjøp av standardbiler med støtte fra Rikstrygdeverket. Her kan vi så langt vise til en prisreduksjon på 30 millioner kroner.

Stikkord knyttet til Innkjøpsprogrammet er: Kompetanseheving, organisasjonstilpasning, rådgivning innen logistikk og regelverk, nye hjelpemidler for elektronisk handel og informasjonsformidling, for å nevne det viktigste.

For å styrke den innkjøpsfaglige kompetanse ble rådgivningsenheten Statskjøp etablert i Statens forvaltningstjeneste. Det skjedde i 1993. Enheten er et innkjøpsfaglig kompetansesenter for statlige etater og institusjoner, og er en viktig del i utviklingen av den samlede innkjøpskompetanse på statlig side.

Statskjøp har for eksempel satt igang et lovende samarbeidsprosjekt der seks store statlige brukere, med Postverket i førersetet, har gått sammen om å lage en rammeavtale om leveranse av lysrekvisita. Modellen kalles storbrukeravtale og åpner for spennende muligheter på en rekke områder.

I tillegg vil jeg nevne at Statskonsult har flere tiltak for å bygge opp kompetanse på innkjøpsområdet, blant annet et opplæringstilbud i statlige anskaffelser

Staten kjennetegnes ved at det er et fåtall store etater og sektorer som står for den største delen av innkjøpene. Ikke bare utgjør disse etatene de største volumene, men de står også normalt for de mest komplekse kjøpene. Forsvaret og Statens vegvesen står alene for halvparten av innkjøpene i statsforvaltningen utenom forvaltningsbedriftene. Legger man så til de neste 10 største innkjøpere i staten så snakker vi om bortimot 80% av innkjøpsvolumet målt i kroner. Den store mengden av statsetater, ca. 200, står for de resterende 20% av statens totale innkjøp. Både kompetansekravene og måten å organisere og gjennomføre innkjøpene på kan derfor variere betydelig mellom de større og de mindre statlige etater. I en slik situasjon er det viktig at den innkjøpspolitikk staten utvikler er tilstrekkelig fleksibel til å møte forskjellige problemstillinger knyttet til innkjøpsspørsmål.

Mitt bestemte inntrykk er at vi har en positiv utvikling på dette området. Vi blir stadig bedre til å utnytte vår posisjon som storkunde og til å stille krav til leverandørene. Det offentlige er i ferd med å bli en krevende kunde, og følger altså opp den strategi som ble lagt i Regjeringas langtidsprogram.

I denne sammenheng vil jeg vise til en undersøkelse MMI har gjennomført for Administrasjonsdepartementet blant et utvalg næringslivsledere. 38% synes at staten er mer krevende enn privat sektor med tanke på samlede krav til pris, kvalitet, leveringstid og dokumentasjon. 46% synes at staten er like krevende som privat sektor. Bare 10% synes at staten er mindre krevende enn privat sektor.

I Aftenposten i romjula kunne vi lese om det avisa kalte "Ridderne av det grønne bord". Fem aktører fra norsk næringsliv hadde etablert noe de kalte "European Green Table". Utgangspunktet for gruppens arbeid er en oppfatning om at " miljøproblemer best løses ved markedetes hjelp". Jeg for min del tror jeg vil formulere meg litt annerledes. Også markedet kan medvirke til, under visse forutsetninger, å løse miljøproblemer. Jeg vil tilføye: Hvis norsk næringsliv klarer å ligge i forkant internasjonalt, og tilpasse sin virksomhet kravene til en bærekraftig utvikling, så vil norsk næringsliv kunne få konkurransefordeler på et område som i tiden framover vil stå høyt på dagsorden, nemlig etterspørsel etter produkter og varer som tilfredsstiller strenge miljøkrav.

Ved å stille miljøkrav til nye produkter kan det offentlige bidra til nettopp å vri produksjonen av varer og tjenester mer og mer i langsiktig, miljøvennlig retning. I tillegg til å skåne vårt ytre og indre miljø til beste for fremtidige generasjoner, føler jeg meg sikker på at vi dermed bidrar til at våre bedrifter tar innover seg den konkurransefordel det er å levere miljøvennlige varer. Nettopp denne kompetanse tror jeg i årene framover blir veldig viktig for norsk næringsliv, og her kan altså offentlig sektor gjøre sitt ved å stille egnede krav.

Det er viktig å understreke at arbeidet med å utvikle offentlig sektor til en krevende kunde hele tiden skal skje innenfor rammene av pålagte regelverk. De viktigste regelsett internasjonalt er EØS - og WTO - regelverket. Nasjonalt har vi regelverket for statens anskaffelsesvirksomhet - REFSA. Dette er bestemmelser og forpliktelser som gir spillereglene når det gjelder offentlig innkjøp. Med andre ord er dette regelverk som både kunder og leverandører må ha kunnskap om.

EØS-regelverket for offentlige anskaffelser ble gjort gjeldende fra 1. januar 1994. EØS-området utgjør selvsagt et svært viktig marked for Norge. I denne sammenheng vil jeg minne om EØS-bilaget i Norsk lysingsblad. Her gis det oversikt over alle ukens kunngjøringer i Norge og Europa. I tillegg kan både oppdragsgivere og leverandører finne artikler om aktuelle og interessante problemstillinger knyttet til offentlige innkjøp. De to sidene er et viktig bidrag for å holde seg ajour om hva som skjer, for økt innsikt og kompetanse. Døm selv. Ta en titt på julenummeret som skal være å finne her i dag.

En liten, men viktig, digresjon i denne sammenheng. I forbindelse med utbyggingen av Gardemoen Hovedflyplass har en nå inngått kontrakter, der en har fulgt EØS-prosedyrene for offentlige anskaffelser. Av en total kontraktssum på ca. 3,5 milliarder kroner har 90% gått til norsk næringsliv og industri. Den eneste store leveranse som har gått til utlandet er baggasjehåndteringssystemet. (Til en nederlandsk bedrift.) Dette viser at norsk næringsliv så absolutt er konkurransedyktig i EØS-området.

Til slutt vil jeg nevne de muligheter som IT-teknologien åpner i tilknytning til samspillet mellom kunde og leverandør. Løsninger som innebærer effektiv kommunikasjon - uavhengig av tid og fysiske grenser, er nærmest ubegrensede.

Det er store muligheter, men også betydelige utfordringer i dette arbeidet. Vi må for all del ikke tro at effektiviseringsgevinstene på feltet kommer av seg selv. IT-informasjon stiller høye krav til eksakthet, og det forutsetter et omforenet språk. Vi må også hele tiden være på det rene med hvordan tilstanden er i næringslivet når det gjelder bruk av IT-verktøyet, og takten i innføringen av elektronisk kommunikasjon mellom produsenter, leverandører og kunder. Ved å velge et utviklingstempo som dels harmoniserer med markedets muligheter, dels virker som en pådriver innenfor rimelighetens grenser, kan vi få et effektivt og vellykket resultat etterhvert. Men vi må ta ett skritt om gangen. Vi må lete etter modeller som heller ikke stenger ute de som ennå ikke behersker elektronisk kommunikasjon, men på sikt må alle innstille seg på å ta dette nye verktøyet i bruk.

Ikke minst på dette feltet kan omstillingsarbeidet innen innkjøpsvirksomheten i staten føre til krevende omstillingsprosesser for mange bedrifter. Mitt inntrykk er at vi er godt igang med denne prosessen, og at mange bedrifter allerede er fullt på høyde med de nye krav. Men det står nok fortsatt noe igjen i omstillingsprosessen på næringslivets hånd, som det gjør på vår. Dette er en situasjon som påkaller forståelse for hverandres situasjon og behov. Vi har et godt utgangspunkt i dette arbeidet. Vi har muligheter bare vi makter å gripe dem. det kan vi klare gjennom dialog, samarbeid og samordning til beste for norsk verdiskaping og dermed sysselsetting.

Takk for oppmerksomheten !