Statsråd Nils O. Totland

Nasjonal IT-handlingsplan for offentlig sektor

Nasjonal IT-konferanse for kommunesektoren, Oslo, 10. juni 1996

Kjære arrangører, kjære seminardeltakere.

Takk for invitasjonen.

De utfordringer den informasjonsteknologiske utvikling stiller oss overfor gir næring til en stadig sterkere debatt om IT og det "nye" informasjonssamfunnet vi ser vokser frem.

Det er i dag, på dagen, to år siden KS og AD møttes for å diskutere behovet for et mer systematisk samarbeide mellom kommunesektoren og staten om infrastruktur på IT-området.

I løpet av disse to årene har utviklingen på IT-området, både i samfunnet generelt og i offentlig forvaltning, skutt ytterligere fart. Et eksempel er bruken av Internett som er i ferd med å bli alminneliggjort. I forvaltningen har det skjedd en bevisstgjøring når det gjelder de muligheter som IT- kommunikasjon på tvers av virksomhets- og sektorgrenser, åpner for.

I programmet har dette innlegget fått tittelen "Nasjonal handlingsplan for offentlig sektor". Det lyder ambisiøst i mine ører. Selv om Regjeringen har opprioritert IT på den politiske dagsorden, så er jeg i tvil om området egner seg for overordnede store planer. Regjeringen er opptatt av å legge forholdene mest mulig til rette slik at vi evner å skape gode rammebetingelser og tilstrekkelig samordning av mange "små" planer, på et område som kjennetegnes av en så dynamisk utvikling at omfattende og detaljerte overordnede plandokumenter raskt blir innhentet og forbigått av utviklingen.

Men dette betyr ikke at vi mener at denne utviklingen ikke lar seg styres eller påvirkes på en helhetlig måte. Men særlig på et område som er så sterkt preget av internasjonalisering og rask utvikling, vil de tradisjonelle, nasjonale styringsmidler komme til kort. Nye former for styring og påvirkning må utvikles i takt med teknologiutviklingen og ikke minst i takt med utviklingen på de ulike oppgaveområder.

"Den største politiske utfordringen ved IT-revolusjonen blir å holde fingrene fra fatet", uttalte Carl I Hagen til et datatidsskrift for noen uker siden.

Det er ikke uventet at Fremskrittspartiets formann ordlegger seg slik, og det er vel heller ikke uventet at regjeringen er uenig i dette synet.

Vi ønsker selvsagt ikke reguleringer for reguleringenes egen skyld. Men bruken av informasjonsteknologi berører etter hvert alle sider av samfunnet, fra arbeidsmetoder og arbeidsinnhold, utdanningssystemer og helsevesen, til folks dagligliv. Dette skaper både nye muligheter og nye utfordringer som også politikerne må forholde seg til på en aktiv måte.

Mulighetene er knyttet til nye former for kommunikasjon, samhandling og verdiskaping. Norge er et spredtbygd og langstrakt land hvor den landbaserte næringsvirksomheten er preget av små og mellomstore bedrifter. Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi er et viktig virkemiddel som kan bidra til å redusere avstands- og smådriftsulemper.

Utfordringene dreier seg om å få utviklingen på disse områdene til å skje i samsvar med det som er de overordnede målene for regjeringens politikk:

Et tryggere og mer rettferdig samfunn, med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte menneske.

Regjeringen har således ikke andre mål for IT-politikken enn vi har for miljøpolitikken, velferdspolitikken, eller den økonomiske politikken.

Informasjonsteknologien er noe vi bruker for å nå disse målene.

Derfor har regjeringen ikke ønsket å utpeke en egen IT-minister, men lagt vekt på at teknologiutnyttelsen må integreres i oppgaveløsningen i de respektive sektorer, og følgelig være et ansvar for alle statsråder.

Samtidig finner det sted en svært rask utvikling av informasjonsteknologien og anvendelses-mulighetene. Denne utviklingen er sektorovergripende, i høyeste grad internasjonal og bidrar i seg selv til raske endringer av næringsliv og samfunnsliv forøvrig, og den utfordrer samtidig mange av de grunnleggende verdier som regjeringen legger til grunn.

Omfattende og ukritisk bruk av teknologi kan bidra til økte forskjeller mellom de mennesker som evner å utnytte den nye teknologien til økt kunnskap og skaping av verdier, og de som av ulike årsaker ikke evner å nyttiggjøre seg disse mulighetene. Samtidig griper denne informasjonsutviklingen i høy grad over tradisjonelle organisatoriske og funksjonelle grenser.

Regjeringen legger derfor opp til en aktiv politikk for å påvirke utviklingen og legge føringer for hvordan informasjonssamfunnet skal utvikle seg.

Målet er at alle får like muligheter til å ta del i informasjonssamfunnet, samtidig som det legges til rette for skaping av verdier gjennom et livskraftig næringsliv. Begge disse elementene er sentrale for å kunne opprettholde og videreutvikle velferdssamfunnet.

Behovet for å utvikle en slik mer helhetlig IT-politikk var utgangspunktet da regjeringen i mars 1995 nedsatte Statssekretærutvalget for informasjonsteknologi. I januar i år avga statssekretærutvalget en rapport som har fått den megetsigende tittel "Den norske IT-veien. Bit for bit".

Den norske IT-veien må som alle andre IT-veier åpne for at vi kan dra nytte av den raske informasjonsutveksling som mengden av elektroniske signaler på kort tid, bits for bits, åpner for. Men som på alle utviklingsområder ligger heller ikke IT-veien ferdig en gang for alle. Den må bygges bit for bit.

Statssekretærutvalgets rapport beskriver viktige utfordringer og foreslår gjennom 30 politikkformuleringer og 60 tiltak hvordan informasjonsteknologien kan bidra til å nå sentrale samfunnsmål på de ulike områder. Mange av forslagene er allerede i ferd med å iverksettes, mens det på andre områder kreves mer tid. Rapporten er avgitt til Regjeringens IT-utvalg, som ledes av statsministeren. Ansvaret for oppfølgningen av de ulike politikk- og tiltaksområdene er lagt til ulike statsråder.

Statssekretærutvalget for IT vil i fortsettelsen, på vegne av regjeringsutvalget, ha en koordinerende og pådrivende funksjon i forhold til den departementsvise oppfølgningen.

For å få ytterligere innspill til det videre arbeid og som bidrag til en bredere samfunnsdebatt, har rapporten vært sendt ut til godt over 1000 ulike institusjoner og organisasjoner i privat og offentlig sektor for kommentarer.

Selv om det riktignok er få kommuner og fylkeskommuner som har avgitt kommentarer, viser både de svarene som fram til nå har strømmet inn og diskusjonen om rapporten som pågår i media, at vi et godt stykke på vei har lykkes med å få satt IT på dagsorden i bred forstand.

Statssekretærutvalgets rapport har etter min mening evnet på en god måte både å synliggjøre den spennvidden som teknologiutviklingen representerer, samtidig som den reiser mange fundamentale spørsmål. Dette er spørsmål som går langt ut over rent teknologiske problemstillinger, og som er sentrale innenfor politikkområder knyttet til tele, forvaltningsutvikling, media, kultur, helse, samferdsel, utdanning, næringsutvikling og på konkurranseområdet, etc.

Jeg vil her trekke fram noen få, men for Regjeringen viktige momenter.

Den nye kommunikasjonsteknologien karakteriseres ofte som en sammensmeltning av telekommunikasjoner, datakommunikasjon og kringkasting. Sammen med nye høyhastighetsnett gir dette mulighet for en enorm vekst i informasjonsflyten, men gjør det samtidig vanskelig å håndheve enerett og de tradisjonelle regulatoriske regimer på de ulike områder.

Utviklingen har bidratt til en deregulering av telemarkedene og økt konkurranse innen teletjenester innen de fleste land. Tradisjonelle regler innenfor media- og kulturområdene, for eksempel rettsregler for opphavsrettigheter, settes på nye prøver gjennom denne utviklingen. Bedre samarbeid på tvers av tradisjonelle departements- og sektorgrenser om de ulike regulatoriske regimer - eller "spillet om spillereglene" som det treffende blir kalt i IT-rapporten - er ett eksempel på en krevende utfordring som vi nå står foran.

Mange frykter at ny teknologi fører til færre arbeidsplasser. Utviklingen hittil har vist at denne frykten er dårlig begrunnet. Aldri før har vi i Norge tatt i bruk så mye ny teknologi og aldri før har de teknologiske endringene skjedd raskere.

Likefullt har det blitt flere arbeidsplasser enn noensinne. Dette skyldes både at arbeidet med selve teknologien krever mange arbeidsplasser, teknologien skaper grunnlaget for utvikling på nye områder og nye tjenester, og teknologien skaper en større økonomisk vekst enn ellers.

Men utfordringene når det gjelder innføring av teknologi og sysselsetting, er særlig av strukturell art. Det er ofte ikke slik at den arbeidskraften som erstattes av teknologi- anvendelser uten videre har kompetanse til å fylle de nye jobbene.

Livslang læring blir derfor en stadig viktigere forutsetning for å kunne delta i et arbeidsliv hvor omstillinger er en del av hverdagen. Men det er i hvert fall sikkert at dersom vi ikke forholder oss aktivt til denne daglige, kontinuerlige omstillingen, men skyver problemene foran oss, så vil endringene komme på en langt mer ukontrollert og smertefull måte.

Informasjonsteknologien skaper også nye arbeidsplasser gjennom å stimulere til innovasjon i næringslivet og vekst i IT-næringen. Norges ledende posisjon på IT innen f.eks. den maritime sektor og satellittkommunikasjon, har skapt nye markeder for IT-industrien i Norge. Gjennom langsiktig satsing på forskning og utvikling og markedsarbeid, opplever nå norsk IT-industri vekst i både eksport og sysselsetting. Også markedet for elektroniske informasjonstjenester er i sterk vekst. Statssekretærutvalget for IT anslår i sin rapport at det ble omsatt for om lag 2 milliarder kroner i slike tjenester i 1994.

Skal det potensialet som anvendelse av informasjonsteknologi gir for vekst og verdiskaping realiseres, må forholdet mellom myndigheter og næringsliv være karakterisert av samarbeid og en klar arbeidsdeling mellom myndigheter og næringsliv. Næringslivet må ta et hovedansvar for å utnytte de muligheter som IT gir for egen virksomhet.

Det innebærer at bedriftene må ta et ansvar for kompetansehevings- og opplæringstiltak for sine ansatte, engasjere seg aktivt i forsknings- og utviklingsarbeid og ta i bruk teknologien på en måte som styrker konkurransekraften.

Myndighetenes oppgave vil først og fremst være å utforme gode rammebetingelser for næringslivets teknologiutnyttelse, men på en slik måte at en ivaretar viktige samfunnsmessige hensyn. Regjeringen ønsker å stimulere til vekst i IT-bransjen og til næringsutvikling i helt nye markeder som følge av ny teknologi og behov. IT-industrien er svært forskningsintensiv og opererer i et konkurranseutsatt marked. Det vil fortsatt være behov for at det offentlige bidrar til næringens forsknings- og utviklingsaktiviteter.

Norge har i dag en meget godt utbygd teleinfrastruktur og teleprisene i Norge er på flere områder blant de aller laveste i Europa. En godt utbygd og rimelig telekommunikasjonsinfrastruktur er et særlig viktig aspekt for Norge.

Som jeg var inne på innledningsvis, er det viktig at vi i Norge med store avstander og spredt bosetting, utnytter de nye elektroniske kommunikasjonsmulighetene til å redusere avstandsulempene.

I dag har norske eksportører i gjennomsnitt 15% høyere transportkostnader enn våre konkurrenter. Gode IT- og telematikksystemer vil redusere disse kostnadene både for land- og sjøtransport, gjøre eksportnæringene mer konkurransedyktig og gi nye muligheter for befolkningen og næringslivet i distriktene.

Men også denne medaljen har to sider. Utviklingen åpner også for at lokalsamfunnet og de lokale markeder for konkurranse utenfra.

Det har over lengre tid blitt gjort mye for å integrere informasjonsteknologi i skole og utdanning. På universitets- og høyskolesiden kom utviklingen av nettinfrastrukturen forholdsvis tidlig i gang. Videreutviklingen i form av høykapasitetsnettet mellom de norske universitetene, det såkalte "Supernettet", var det første av sitt slag i Europa.

Over dette supernettet er det nå mulig å kjøre bl.a. multimedia-anvendelser som nettverkene tidligere ikke hadde kapasitet til.

Men mye gjenstår på dette området. Jeg vil spesielt nevne de oppgaver vi står foran knyttet til innføring av IT i grunn- og videregående skole, både når det gjelder utstyr, programvare og kompetanse. Dette vet jeg at ikke minst kommunene og fylkeskommunene som eiere av skolene, er opptatt av.

Helsesektoren er et område hvor gevinstpotensialet ved bruk av elektroniske informasjonsnettverk kan ligge i en størrelsesorden på flere milliarder kroner pr år. Norge ligger allerede langt fremme når det gjelder å utvikle og ta i bruk telemedisin. Fjernkonsultasjon, fjernundervisning og kompetanseoverføring, og elektronisk dokumentutveksling vil kunne fornye helsetjenesten og gi flere og bedre tjenester til befolkningen. I Nord- Norge utføres det allerede mer enn 7000 fjernkonsultasjoner i året. Et større utviklingsarbeide som det kan være naturlig å vise til i denne sammenheng, er "Regionalt helsenettverk". Dette pågår i regi av det regionale helseutvalget i helseregion vest og støttes av Sosial- og helsedepartementet og Kommunenes Sentralforbund. Innenfor en treårsperiode skal dette prosjektet realisere en rekke telemedisinske tjenester samt elektronisk meldingsformidling innen regionen.

Hvilke føringer gir så Statssekretærutvalgets rapport og oppfølgningen av denne for kommunesektoren?

For det første synes jeg det er viktig å minne om at praktisk talt alle sider ved det brede samfunnsmessige perspektivet som legges til grunn i IT-rapporten til Statssekretærutvalget, også berører kommunesektoren. Det er selvfølgelig ikke slik at en i denne kan "dele" Norge i en statlig del og en kommunal del.

Nei, det er som for andre veier, det være seg riksveier eller stamveier, de er like viktige for kommunene som for staten.

Hovedtyngden av de føringer som oppfølgningen av IT-rapporten medfører, vil som før nevnt foregå innenfor den enkelte fagsektor.

Her er det nok å vise til de to store sektorene som jeg allerede har vært innom; undervisning og helse. Selv om vi innenfor disse to og flere andre sektorer har mange eksempler på utviklingsprosjekter hvor kommunesektoren og staten samarbeider tett, kan det nok også være eksempler på tiltak og prosjekter hvor kommunesektoren mener at den ikke er blitt tatt tilstrekkelig hensyn til, og hvor fagsektorene i for stor grad "kjører sine egne løp".

I mange tilfeller kan nok dette være en berettiget kritikk. I norsk forvaltning har vi tradisjonelt lagt stor vekt på en klar oppgave- og ansvarsdeling lagt til de ulike sektorer.

Det er mange og store fordeler ved en slik sektorisering. Ulempene er imidlertid at en mangler sterke tradisjoner for samarbeid på tvers av etats- og sektorgrenser. Dette kan være et problem både mellom de statlige sektorer, og mellom statsforvaltningen og kommunesektoren.

Dette er jo heller ikke et ukjent fenomen innad i kommunesektoren, både når det gjelder forholdet mellom de ulike kommunale etater, og kommunene og fylkeskommunene imellom.

Statssekretærutvalgets rapport setter i langt sterkere grad IT-området på den politiske dagsorden. Dette bidrar i seg selv til et større press overfor den enkelte virksomhet og sektor til å legge større vekt på samarbeid og samspill med andre virksomheter. Etter hvert blir det ikke enkelt for ledere, uansett forvaltningsnivå og sektor, å komme utenom at en systematisk anvendelse av IT er et helt nødvendig virkemiddel for en effektiv og kvalitativt god ressursbruk.

Med de utfordringer velferdssamfunnet står overfor i tiden som kommer er en slik effektivisering av ressursenbruken helt nødvendig.

Det gir rom for å styrke ressursinnsatsen på områder hvor behovene ikke er dekket godt nok. Det er derfor på sin plass med en generell understrekning av at strategier og planer for IT-anvendelsen må være en selvfølgelig del av virksomhetsplanleggingen og mål- og resultatansvaret for alle ledere i offentlig forvaltning.

Når det gjelder IT-samarbeidet mellom kommunesektoren og staten, er jeg opptatt av at dette skjer på en åpen og likeverdig måte.

En grunnleggende premiss for dette arbeidet må være at det ikke endrer den eksisterende ansvars- og funksjonsfordelingen mellom stat og kommunesektor på en utilsiktet måte. IT-samarbeidet må heller ikke forkludre ansvarslinjene for oppgaveløsingen i den enkelte sektor.

Jeg vil forøvrig benytte anledningen til å berømme Kommunenes Sentralforbund for heftet "Byggesteiner for kommunal IT-politikk", som forelå omtrent samtidig med Statssekretærutvalgets rapport.

I dette heftet legges det noen sentrale byggesteiner i arbeidet med å møte utfordringene for kommunenes vei inn i informasjonssamfunnet, og som er en viktig "bit" av den norske IT-veien.

Det blir ofte påpekt fra kommunalt hold at mye av nøkkelen til en bedre kommunAL OG FYLKESKOMMUNAL samordning, på tvers av etatene og sektorene, er at sektorene også er bedre samordnet på statlig sentralt nivå.

Videre vet jeg at kommunesektoren er opptatt av at den tildels omfattende innrapporteringen til statlig nivå må tilpasses bedre kommunenes egne systemer og informasjonsbehov. Dette er viktige momenter.

La meg her vise til det såkalte KOSTRA-arbeidet som er et samarbeids- prosjekt under ledelse av Kommunal- og arbeidsdepartementet.

KOSTRA (KOmmune - STat - RApportering) har sin bakgrunn i de retningslinjer som ble fastsatt i stortingsmeldingen "Om forholdet mellom staten og kommunane". KOSTRA har som formål å bidra til;

• effektivisering og forenkling (samordning) av informasjonsutvekslingen mellom stat og kommune
• å framskaffe relevant og pålitelig informasjon om økonomi og tjenesteyting fra kommunene, tilpasset de statlige behov for oppfølging med utgangspunkt i nasjonale målsettinger, og
• å gi kommunene sammenlignbar informasjon tilbake til bruk som styringsdata for enkeltkommuner

Siktemålet er å utvikle rapporteringssystem som gir relevant informasjon for utviklingen i kommuneforvaltningen, sett i forhold til de utviklingsmål som sektorene har. Dette innebærer at en i tillegg til informasjon om rene økonomiske forhold, også bør gi informasjon om produksjon av velferdstjenester, produktivitet og omstilllingsevne, om likhet og likverd i tjenestetilbudet. Skal det være mulig å sammenligne kommuner krever dette en felles og entydig struktur på økonomi- og tjenesterapporteringen.

Viktige virkemidler for bedre "styringsinformasjon" og felles utnyttelse av informasjonsressursene, som bl.a. KOSTRA-prosjektet skal bidra til, vil nettopp være ny teknologi og systematisk samarbeid mellom kommunesektoren og staten om felles infrastrukturløsninger.

La meg derfor i den siste delen av innlegget fokusere litt på det som jeg startet med; Samarbeidet mellom KOmmunesektoren og STaten om infrastruktur på IT-området (KOSTIT). I løpet av de to årene dette samarbeidet har pågått har det i regi av en arbeidsgruppe mellom KAD, KS og AD vært gjennomført en overordnet vurdering av grunnlaget for et samarbeid om infrastruktur og andre tiltak på IT-området. I fjor høst ble det nedsatt et KOSTIT-strategiråd hvor blant annet AD, KAD og KS, andre "tunge" departementer i forhold til kommunesektoren, og ressurspersoner fra kommunene og fylkekommunene er med. Dette strategirådet skal senere i denne måneden ta stilling til konkrete samarbeidstiltak og en felles strategi som setter samarbeidstiltakene i en nødvendig sammenheng. Jeg vil ikke her foregripe denne behandlingen, men jeg har samtidig forståelse for en tiltakende utålmodighet fra mange av aktørene. Nå må vi komme igang med konkrete tiltak for å realisere en enkel og sikker elektronisk informasjonsutveksling og samhandling mellom forvaltningsnivåene. Etter det jeg forstår arbeides det nå med forslag om iverksettelse av et slikt felles kommunikasjonsprosjekt som vil være et viktig bindeledd mellom den tverrsektorielle infrastrukturutviklingen på statlig side og infrastrukturutviklingen på kommunal side. Dette vil være et viktig grunnlag for kommunesektoren og staten til å møte forventningene og utfordringene fra "informasjonssamfunnet" på en helhetlig måte.

Utviklingen av felles, tverrsektoriell infrastruktur på IT-området er forøvrig ett av flere sentrale politikk- og tiltaksområder i "Den norske IT-veien" som Administrasjonsdepartementet har koordineringsansvaret for.

Og når infrastrukturen kommer på plass, vil det ikke være mangel på bruksmuligheter her.

Det har i den senere tid vært en nærmest eksplosiv utvikling i å formidle offentlig informasjon ved hjelp av Internett, både på kommunal og statlig side.

Dette er et viktig samarbeidsområde for å utvikle brukerperspektivet, forbedre tilgjengeligheten og ikke minst tilrettelegge for en bedre dialog med brukerne.

Utnyttelsen av informasjonsteknologien i et deltakelses- og demokratiperspektiv er kanskje en av de mest spennende, men samtidig også en av de mest krevende sidene ved teknologi- og forvaltningsutviklingen.

Dersom vi ikke evner å utnytte informasjonsteknologiens effektiviseringspotensiale, samtidig som vi ivaretar og videreutvikler forvaltningens tradisjonelle normer og verdier for upartiskhet, demokratisk deltakelse, personvern, kvalitet og etterrettelighet, har vi svekket forvaltningens legitimitet og dermed noe av grunnlaget for å ivareta og videreutvikle velferdssamfunnet.

Her tror jeg også kommunene har en viktig utfordring i systematisk å utnytte informasjons- og kommunikasjonsteknologien både til å forbedre eget informasjonsgrunnlag og -tilrettelegging og til å utvikle dialogen mellom administrasjon, politikerene og brukerne. Jeg vet at flere kommuner allerede har tatt tak i denne problemstillingen. Med sin lokale forankring og nærhet til brukerne burde kommunene ha svært gode forutsetninger for å lykkes og kanskje også bli en viktig drivkraft overfor sentralforvaltningen på dette området.

Takk for meg og lykke til videre med konferansen.