Statsråd Nils O. Totland

Offentlig fagopplæring

Innlegg i tverretatlig konferanse om offentlig fagopplæring, Hamar, 13. mars 1996

Kjære konferansedeltakere, foredragsholdere og gjester!

Jeg er glad for at så mange har satt hverandre stevne her på Hedemarken for å legge grunnlaget for en enda sterkere offensiv satsing på offentlig fagopplæring i statsbedrifter. Dersom denne konferansen blir vellykket har Administrasjonsdepartementet planer om å avholde to nye konferanser for resten av landet. Slik sett håper vi å videreføre en aktive linje fra departementets side for å gjøre vårt til at Reform 94 blir en vellykket reform.
Dette vil være med å legge grunnlaget for å sikre full sysselsetting, og samtidig sørge for at privat og offentlig virksomhet får en kvalifisert og kompetent arbeidsstokk i årene vi har foran oss. Den viktigste årsaken til at dette er så påkrevet er den tekniske og vitenskapelige utviklingen. De av deltakerne som er like gamle som meg, husker kanskje de batteridrevne reiseradioene som kom på femti-tallet. Merkeradioer som Kurer og David-Andersen var drømmen for mange familier. Disse radioene forutsatte de nye og sensasjonelle radiorørene som kunne gå på batteristrøm - 90 volt var det visst. Vi synes radioene var svært turvennlige, selv om bare batteriet veide godt over en kilo. Senere fikk vi de små lette transistorradioene som kunne gå på noen lommelykt-batterier. I dag finner vi reiseradioer bygget opp av små forsterkere og noe de kaller mikrochips.
En liknende utvikling har vi sett ikke bare i dagliglivet i hjem og fritid, men også i yrkes- og samfunnsliv for øvrig. For bare noen få år siden kunne mange nevenyttige bileiere spare noen kroner ved å skru litt selv. I dag er det mindre rom for selvlærte "bilmekanikere", som i tillegg til avanserte teorikunnskaper, iallefall må ha tilgang til kostbart elektronisk måleverktøy.
Skal vi reparere kjøkkenutstyr , videoapparater, båndopptaker eller hva det nå måtte være, så har sikkert de flest opplevd at en som oftest ikke reparerer det som har gått i stykker, en setter inn nye komponenter, dersom det ikke blir for dyrt.

Går vi til yrkeslivet vet vi jo at dataalderen har nådd de fleste av oss. Tekstbehandling har for eksempel blitt et nyttig verktøy for kontortilsatte og saksbehandlere. Tilsatte ved telefonsentralene betjener ikke lenger manuelle sentraler, men ofte datastyrte telefonvekslere ved hjelp av en dataskjerm.
De lukkede toalettsystemene på togene blir reparert av mekanikere med kjennskap til det avanserte datastyrte systemet. Slik kunne jeg trekke fram eksempel på eksempel. Noen yrker får nytt innhold, andre forsvinner.
Stolte yrker med lange tradisjoner, slik som støpere, instrumentmakere, skreddere, buntmakere, urmakere også videre står i fare for å forsvinne og er blitt verneverdige.

Det er en menneskelig reaksjon å bli litt nostalgisk når vi opplever så raske forandringer. Noen og enhver kan gripe seg selv i å lengte tilbake til et samfunn journalisten Oddvar Thompson i Østlendingen/Hamar Dagblad beskriver slik: "...Vi som begynte på skolen for 50 år siden, den gang det var over 60 nordmenn pr. bil. Da var riksveg 50, som nå heter E6, et grusete vaskebrett gjennom barndommens dal. Langs veien sto telefonstolpene med alle sine tråder i luftspenn, og der samlet trekkfuglene seg som notetegn i en høstsymfoni. Telefonen var ei brun og fin trekasse på veggen og hadde nummer 75 sammen med naboen. Dama på sentralen ringte en gang når vi skulle ta telefonen, og to ganger når naboen skulle ta den. Postkontoret var på jernbanestasjonen. Der hentet postmannen posten vår og bar den rundt i bygda.
Til stasjonen kom det aller meste bygda trengte utenfra. Nå er stasjonen ubetjent fordi det er så mange biler for varer og mennesker."

Men ser vi nøyere etter var nok heller ikke Norge for 40 - 50 år siden problemfritt og uten konflikter.

Jeg er neppe noen stor spåmann når jeg sier at den utvikling vi står midt oppe i vil fortsette. Også morgendagen vil være preget av et samfunn og et yrkesliv i forandring. Omstilling og mobilitet vil være en del av arbeidslivets hverdag.
Heller ikke staten kan skjermes fra denne virkeligheten. I takt med den teknologiske utviklingen vil også kompetansekravene i arbeidslivet øke, og de vil endres.

Hvilke utviklingslinjer kan vi skimte i de nærmeste årene?
Som kjent er det vanskelig å spå om fremtiden. Men vi kan forsøke å resonnere litt rundt én mulig retning: Nesten halvparten av elevene i den videregående skolen går nå på yrkesfaglige studieretninger. Fra og med i år vil de fleste ungdommene ha den videregående skolen som en minimums utdanning.
Over en tredjedel vil ha en fagutdanning. Det er derfor grunn til å anta at andelen av ufaglærte arbeidere vil synke i årene som kommer, ikke minst vil dette gjelde ufaglærte kvinner.

I dag blir rundt halvparten av alle fagprøver avlagt av paragraf 20- kandidater. På lengre sikt vil vi i Norge antagelig komme ned på en andel på ca. 10%.
Det vil si samme andel som i Tyskland i dag. På den annen side er de store ungdomskullene fra 70-årene nå snart ute av utdanningssystemet og ungdomskullene vil bli mindre for en periode.
Samtidig eldes arbeidsstokken. Det innebærer blant annet at andelen yngre i arbeid med relativt fersk utdanning reduseres, mens de med "gammel" utdanning blir flere. Dette vil skje samtidig med et sterkt omstillingsbehov i arbeidslivet. Konsekvensen er at omfanget av etterutdanning trolig må bli betydelig større dersom arbeidsstokken skal bli skikkelig operativ.
Vi har allerede vært inne på at den teknologiske utviklingen går meget raskt. Mulighetene innenfor kommunikasjon, telekommunikasjon, arbeids- og tidsbesparende hjelpemidler, nye typer arbeidsorganisering og nye produksjonsmetoder har hatt vesentlig innvirkning på dagliglivet i hjem, yrke, samfunn og fritid. Informasjonsmengden og mulighetene for å produsere ny kunnskap er blitt større. Samtidig forårsaker og muliggjør den moderne teknologien raske endringer i arbeids- og samfunnsliv. Vi ser at det internasjonale samfunnet rykker stadig nærmere. Næringslivet orienterer seg stadig sterkere mot markeder i andre deler av verden.
Vi ser også en økende vilje til å akseptere kvalifikasjoner og yrkesgrupper på tvers av landegrenser. Mye tyder på at internasjonaliseringen vil tilta i styrke.
Den økende internasjonale handelskonkurransen vil tvinge Norge, som et lite land, til å skjerpe sine internasjonale konkurransefortrinn ytterligere.

De internasjonale økonomiske utfordringene, kombinert med teknologiske nyvinninger, vil også kunne føre til enda større bevegelse og mobilitet både innenfor og utenfor grensene. Omstilling og nyskaping synes å bli stikkordene i norsk næringslivs planleggingsstrategi i årene fremover.
En slik omstillingsberedskap vil også bli en sentral del av hverdagen for den offentlige forvaltningen.

Samtidig vil økende krav om omstilling forsterke behovet for det motsatte: Ønsket om stabilitet, identitet og fast grunn under føttene. Spørsmålet om hva slags samfunn vi vil ha vil bli et sentralt tema i en verden som endrer seg så raskt som vår. De menneskelige behov knyttet til forutsigbare rammebetingelser og faste orienteringspunkter vil komme klarere til overflaten.
De største utfordringer vi står over de neste tiårene er antagelig å kombinere statens krav til og behov for omstilling med grunnleggende mennesklige behov.
I Norge vil vi selvsagt alltid finne forskjellige syn på hva slags framtidssamfunn vi vil ha. Men et stort flertall vil nok raskt slutte opp om hva slags samfunn vi ikke vil ha. Per Edgar Kokkvold beskrev det slik i Arbeiderbladet for 14 dager siden: "Vi vil ikke ha et tredelt samfunn med fattige og utstøtte på den ene siden, med rike og priviligerte på den andre, og med en taus majoritet midt i mellom, som lever i det store, komersielle flatland..." Faren ved den teknologiske utvikling, ikke minst med de nye media, er at forholdene mer og mer legges til rette for å underholde, mindre og mindre for å informere.
Forfatteren Johan Borgen sa en gang at det vi trenger ikke er avkobling,men tilkobling. Det synes å være kloke ord i vår tid. Og i denne situasjon vil utdanning og livslang læring bli viktigere enn noen gang før.

Etatsopplæringen i staten er bærer av en bestemt utdanningstradisjon.
En tradisjon der utdanningen passet som hånd i hanske til virkelighetens verden, og verden var stort sett uforanderlig. En slik nøye tilpasset etatsopplæring passet godt i et samfunn der utviklingen og endringene ikke skjedde altfor fort. Mange av oss, som har fått en slik etatsutdanning, husker med vemod tilbake til en tid da stasjonsmesteren og postmesteren nesten sto på lik linje med presten og legen i bygda. Den nye etatsopplæringen må nå tilpasses et et samfunn som er preget av en rask teknologisk og forhåpentligvis bærekraftig utvikling. De bedriftene som makter å ta fatt på nødvendig omstilling, og ta opp i seg ny teknologi og kompetanse, vil få et konkurransefortrinn. I slike bedrifter vil kompetanse bli like avgjørende som tilgang på råvarer, kapital og maskiner. Det normale vil bli livslang personalopplæring. I en slik virksomhet under stadig utvikling og endring vil grunnutdanningens innhold nødvendigvis måtte bli bredere. Administrasjonsdepartementets mål er derfor å bidra til å få utdannet fagarbeidere med en kompetanse som også kan fremme omstillingsevne og mobilitet.

Den gamle etatsopplæringen var god og veltilpasset etater med små endringer. Utdanningen ga ofte sosial sikkerhet og trygghet i jobben. Men i en verden i endring vil en slik utdanning kunne fungere som en husmannskontrakt.
Den binder deg til bedriften og virksomheten, og gir ikke tilstrekkelig bredde i kompetansen til å søke annet arbeid. Den gjør arbeidstakeren sårbar i en situasjon der ny teknologi og nye krav til kompetanse endret virksomhetens rammebetingelser. En slik utdanningen kvalifiserer stort sett for arbeid i en etat, og oftest bare på et sted i selve virksomheten. Utdanningen var en hemsko for mobilitet, både i forhold utenverdenen, mellom statsetatene , men også innad i selve virksomheten. Etatsopplæringen er ofte nesten like gammel som virksomheten selv. I fremtidens statsetat vil vi forhåpentligvis ha tilsatte med en så bred grunnutdanning at ny kompetanse lett kan "fylles på", dersom vedkommende skulle skifte arbeid eller den tekniske utviklingen i faget skulle kreve det. Morgendagens fagarbeider vil aldri bli ferdig utlært. Livslang læring vil være en naturlig del av jobbinnholdet.

Overgangen fra etatsopplæring til offentlig fagopplæring er også et bidrag til en mer langsiktig politikk for mobilitet. For staten innebærer dette en kulturendring. Vi går fra en situasjon med livslange arbeidsforhold på samme sted, ofte i samme funksjon, til en situasjon der det er helt normalt å skifte stilling. Det er denne utviklingen vi nå er inne i..
AD vil stimulere virksomhetene til å utnytte de muligheter som ligger i en bredere opplæring innenfor rammene av Lov om fagopplæring i arbeidslivet.
En styrket fagopplæring vil bidra til kompetanseutviklingen.
Bredere utdanning vil styrke omstillingsberedskapen og åpne for større mobilitet og fleksibilitet.

Gjennom det omstillingsarbeidet som pågår i staten, har vi sett at medarbeidere med enten lav formell kompetanse eller sterkt spesialisert kompetanse rammes sterkest i en omstillingsprosess. Morgendagens fagarbeider med en bred kompetanse som lett kan påbygges vil være en trygg og attraktiv medarbeider.
For arbeidsgiverne kan utdanningskostnadene kortsiktig kunne øke.
Skal utdanningen inneholde en endringsberedskap må nemlig grunnkunnskapene gå ut over det helt nyttige i øyeblikket. Kanskje må arbeidsgiverne også fylle på med nye kurs umiddelbart etter at fagutdanningen er over. På litt lengre sikt er imidlertid en slik kompetanse en avgjørende forutsetning for virksomhetenes evne til å overleve i et dynamisk samfunn som vårt.

Jeg er spesielt glad for at jentene nå er i ferd med å erobre nye skanser i arbeidslivet. Tidligere har lærlingordningen vært en mannsdominert bastion, med noen unntak for yrker som for eksempel frisør og blomsterdekoratør. Reform 94 forutsetter at en tredjedel av ungdomskullet skal få en fagopplæring. Det betyr at dersom reformen skal bli en suksess må også de kvinnedominerte yrker komme med i ordningen. Det er derfor gledelig at yrker som laborant, barne- og ungdomsarbeider, omsorgsarbeider, renholdsarbeider og kontorist er kommet med på fagarbeiderlisten. Uten å gripe inn i vårens tariffoppgjør må det kunne sies at på sikt vil de nye fagene være viktige bidrag til utjevningen av lønnsforskjellene mellom menn og kvinner.

Det blir en utfordring for de som skal utforme læreplaner, at vi klarer å skille ut de basiskunnskapene og ferdighetene som skal danne fundamentet for spesialisering og videre læring. Detaljkunnskaper blir i stigende grad tidsavhengige. Innenfor hvert fagområde blir det viktigere å definere den kunnskapen og de ferdigheter som er mest motstandsdyktige mot forandringer.
Selv i et omskiftelig samfunn er det ikke alt som forandres.

På dette tidspunkt er de fleste av dere innforstått med begrepet intensjonsavtaler. Dette er som kjent en avtale der virksomhetene forplikter seg til å ta inn et visst antall lærlinger. Disse avtalene vil dels danne forutsetningene for skoleklasser og linjevalg under planleggingsfasen hos skolemyndighetene, men de vil også kunne være forutsetningen for at virksomheten i det hele tatt får en lærling. Dette betyr at Reform `94 stiller krav om kompetanse- og personalplanlegging på en helt annen måte enn tidligere. Virksomhetene bør ha strategiske planer med en tidshorisont på minst 2-3 år hvor behovene for kompetanse og personale blir analysert og planlagt.
Kanskje må virksomhetene allerede ut i ungdomsskolen for å informere ungdommen om de yrkesmuligheter og karriereveier som valg av studieretning innebærer.

Pr. dato har vi ingen statistikk som forteller oss hvor mange tilsatte fagarbeidere med offentlig fagbrev vi har i staten. Men det er grunn til å anta at vi har under 4000, kanskje helt ned mot to-tre tusen. På den bakgrunn var det mer ambisiøst enn tallet i seg selv antyder, da staten som arbeidsgiver satte seg som mål å skaffe 1000 lærlingplasser i 1996.
Et av de forbehold vi tok var at helt relevante fag for staten , for eksempel kontorfaget, måtte være på plass før sommeren.

Hvordan ligger vi så an?

I kontorfaget er sluttkompetansen ferdig utarbeidet. Det foreligger allerede et forslag til videregående kurs 1 i handel og kontor. Og et forslag til bedriftsopplæringsdelen vil snart bli utarbeidet. Dersom alt går som planlagt burde vi derfor kunne ta inn lærlinger i dette faget til sommeren.

Administrasjonsdepartementet prioriterer fortsatt informasjonsarbeidet høyt. Vi sender i disse dager ut en oppslagsperm til de statlige medlemmene i opplæringsrådene, til medlemmer av Statens lærlingeforum og til våre kontaktpersoner i departmentene og de store etatene.
Om kort tid vil også en ny brosjyre som tar for seg lærlingordningen i staten bli sendt ut. Forhåpentligvis vil både mappen og brosjyren være til nytte i det videre lærlingarbeidet.
Administrasjonsdepartementet har bedt de andre departementene og de store lærlingetatene om opplysninger om intensjonsavtaler, lærekontrakter, kontaktpersoner, adresser, fag , osv. Disse opplysningene er nå samlet i en database. Selv om innrapporteringen til AD ennå ikke er avsluttet har vi allerede sendt disse opplysningene til medlemmene av Statens lærlingforum, det vil si hovedsammenslutningene, alle departementene og - fremfor alt - til alle yrkesopplæringsnemnder i Norge. Vi har bedt våre interessenter om tilbakemelding dersom listene ikke stemmer overens med de faktiske forhold. På den måten vil vi følge aktivt opp og kvalitetssikre målet om 1000 lærlingplasser i staten.
Jeg er glad for å kunne fortelle forsamlingen at opptellingen viser at antall lærlingplasser er i overkant av 1000. Det er likevel ingen grunn til å hvile på laurbærene. Dels er undersøkelsen ikke ferdig, dels har vi allerede registrert at det ikke alltid er samsvar mellom planer og den gjenstridige virkelighet.
På det nåværende stadium er det likevelall grunn til å tro atmålet vil bli nådd.
Det betyr ikke nødvendigvis at alle virksomheter får de lærlinger de har bedt om.

Vi vet at antall elever i et fag ikke alltid stemmer overens med det behovet opplæringsbedriftene har. Det gjenstår å se hvordan dette slår ut for staten.

I det hele tatt går vi spennende tider i møte. Om noen måneder skal tusenvis av ungdom begynne på sitt første år etter grunnkurs, da vil vi få svaret på om vi har lykkes eller ikke. Helt sentralt i denne sammenheng står lokale og regionale nøkkelpersoner med lederansvar og/eller faglig ansvar for fagopplæringen, tillitsvalgte i hovedsammenslutningene og representantene i yrkesopplæringsnemdene. Kort sagt dere som er representert her i dag.

Jeg vil ønske dere lykke til med konferansen og takke for oppmerksomheten!