Statsråd Nils O. Totland

Rikets tilstand fram mot år 2000 - utfordringer i statlig sektor

Foredrag for representantskapet i YS -S, 29/5-96.

Takk for invitasjonen.

Tittelen "Rikets tilstand fram mot år 2000 - Utfordringer for statlig sektor",

har en spennvidde som innebærer at emnet, innenfor en tidsramme på under en halvtime, må få en noe overfladisk behandling. Jeg har derfor valgt å reflektere litt rundt velferdsstaten, for så å berøre spesielt to områder - seniorpolitikken og behovet for kompetanseutvikling. I tittelen ligger også et tidsperspektiv på bare en tre (3) - fire (4) år. Når jeg nå likevel skal ta fram min krystallkule vil jeg også legge et litt større tidsperspektiv til grunn. Et hundreårsskifte, for ikke å si et tusenårsskifte, er en anledning til både å kaste et blikk tilbake på det århundre vi har lagt bak oss, og samtidig forsøke å si noe om det vi går inn i.

Ved forrige sekelskifte gjorde mange seg tanker om framtida. På verdensutstillingen i Chicago i 1893 ble 74 anerkjente kommentatorer bedt om å se hundre år fram i tida. De spådde i vilden sky. Fengsler og fattighus ville ikke finnes lenger, skattene ville være redusert til et minimum og hele verden ville være åpen for internasjonal handel. Det ville ikke være behov for en stående hærstyrke og helsen ville være så god at en levealder på opp til 150 år ville være vanlig. Offentlig sektor ville utvikle seg til et lite og enkelt system...

Dette bekrefter Storm P.`s ord om at det er vanskelig å spå særlig om framtida. En gjør klokt i å ha dette i mente når en gjør seg tanker om framtida.

I det århundre som snart er historie har vi i Norge fått det jeg vil kalle gjennombruddet for folk flest. Århundrers lenker, bånd og tvang er brutt.

Våre forfedres liv i fattigdom og undertrykkelse ble erstattet av velferdssamfunnet. Dette var århundre da den demokratiske arbeiderbevegelse utformet en praktisk strategi og politikk basert på ideene fra den franske revolusjon: Frihet, Likhet og Brorskap.

Det viktigste virkemiddel i denne sammenheng var og er en sterk offentlig sektor.

En offentlig sektor som kan sørge for at den individuelle hjelpesløshet ble erstattet av et system der fellesskapet tar på seg et ansvar for de som trenger hjelp og støtte. Et system basert på gjensidige rettigheter og plikter for hver enkelt. Jeg tør be dere som tillitsvalgte også å tenke gjennom om vi litt for ofte er opptatt av rettighetene og glemmer pliktene som følger med. Den utfordring vi står overfor i de kommende tiår er å ta vare på og videreutvikle offentlig sektor. Fra mitt politiske ståsted vil jeg si at det er å bære med seg den sosialdemokratiske arven inn i en ny og forandret verden. Det er gjennom å foreta de nødvendige endringer og samtidig gjøre offentlig sektor sterkere, at vi kan opprettholde trygge sosiale sikkerhetsnett, og sikre økonomiske og politiske rettigheter, og dermed velferdsstaten inn i et nytt århundre.

En av de store seire til sosialdemokratiet er at så å si alle politiske partier i dag slutter opp om velferdsstaten. For mange har glemt at det ikke alltid har vært slik, og dermed står i fare for å tro at velferdsstaten er vunnet en gang for alle.

Slik er det ikke. Velferdsstaten må skapes hele tiden. Den må i dag, som tidligere, bli til med motstand fra konservative krefter, hvis fremste politiske karakteristikk er "det store nei".

Nei til alt som kan forandre Norge som det var i går eller i dag.

I en situasjon der verden rundt oss endrer seg dramatisk er en slik konservativ holdning kanskje den alvorligste trussel mot velferdssamfunnet og mot statlig sektor. Og la meg understreke det er ikke verdikonservatismen i og for seg jeg tenker på, men den form for konservatisme som markedsføres under radikale flagg og slagord.

Siden alle stort sett er enige om målet - å ta vare på den nordiske velferdsmodellen, så dreier mye av den politiske debatt seg mer om virkemidler. Spørsmålene som skaper debatt er mer knyttet til hvilke politiske grep som er nødvendig, hvilke virkemidler vi må ty til for å ta vare på og å videreutvikle velferdsstaten inn i ei ny tid.

Jeg vil minne om at det ikke er mer enn et par tiår siden at velferdsstatens fundamenter viste alvorlige sprekker. Den økonomiske nedgangen som fulgte i kjølvannet av jappetida var en alvorlig trussel mot offentlig sektor, både statlig og kommunal. Regjeringen Brundtlands politikk, helt siden den tok over for ti år siden, har i bunn og grunn dreid seg om å sikre et solid økonomisk og politisk fundament for velferdsstaten, etter jappetidas utskeielser.

Den 11. mai 1996 gir fylkesmann Kåre Willoch sin versjon i en kronikk i Aftenposten med tittelen "Et tiårsminne".

Jeg vil ikke her og nå bruke tid på å skifte sol og vind i den debatten, men bare konstatere at etter flere år med lavere vekst enn våre handelspartnere, så er trenden snudd.

Oppgangen i norsk økonomi har nå vart i snart 3 år. Norge har de siste årene både hatt en høyere vekst enn gjennomsnittet for OECD- området og våre handelspartnere, samtidig som vi har klart å holde prisene under kontroll.

Og når jeg er inne på OECD.

En studie om inntektsfordelingen i OECD-området viser at Norge sammen med to-tre andre land har den beste fordeling i befolkningen når det gjelder inntekt etter skatt. Inntektsfordelingen i Norge de siste 10 - 15 år viser en høy grad av stabilitet.

Den økonomiske politikken som har vært ført de siste årene, der solidaritets- alternativet har spilt en sentral rolle, har vært sterkt medvirkende til de gode resultatene. Sysselsettingen har vokst betydelig og ledigheten er på vei nedover.

En stram finanspolitikk og ansvarlig og solidarisk opptreden av partene i arbeidslivet har vært avgjørende forutsetninger for å sikre moderat vekst i priser og lønninger i en periode med sterk konjunkturoppgang.

En av hovedutfordringen også i statlig sektor er nå å videreføre solidaritetsalternativet. Legge forholdene til rette for en fortsatt stabil økonomisk utvikling og ytterligere nedgang i arbeidsledigheten. Jeg skal være forsiktig med å kommentere årets lønnsoppgjør. Vi får vente med det til medlemmene også har sagt sitt. Men en ting har jeg i allefall lært.

Det å si seg fornøyd med resultatet er ikke bra ! Heller ikke må du finne på å smile, for ikke å si juble, det passer liksom ikke i denne geskjeften.

Da blir en fort stemplet som "Norges dyreste mann", for å sitere fra en av de mindre innsiktsfulle kommentarer i Økonomisk Rapport.

Vi kan glemme Jens Book Jensens oppfordring: "Det er lov å være blid."

Lønnsoppgjøret vi har bak oss vil gi en reallønnsvekst vi ikke har sett maken til på over 20 år. Det kan bidra til en utvikling med pressproblemer og tiltakende kostnadsvekst. Dette kan svekke konkurranseevnen og gjøre det vanskeligere å oppnå lavere ledighet på varig basis. Derfor er det viktig at vi ikke gjentar feilene fra 1980-tallet, da vi fikk et lønns- og prispress og et etterfølgende dramatisk fall i sysselsettingen.

Vi har alle et ansvar, og med alle mener jeg Regjering, Storting, arbeidsgivere og arbeidstakere. Ikke minst vil behandlingen av det reviderte nasjonalbudsjett bli en lakmustest på om vi i årene som kommer vil klare å styre på dette området.

Og det er grunn til å minne om hva vi så langt har oppnådd:

De to siste årene har sysselsettingen økt med til sammen nær 70 000 personer, og for i år anslås en ytterligere vekst, slik at en over tre år vil få en økning på nær 100 000 personer. Vi må mange år tilbake for å finne en tilsvarende sterk vekst i sysselsettingen. Det er også interessant å legge merke til at vi siden 1980 har hatt en voldsom vekst i andelen av sysselsatte kvinner. I 1980 var kvinneandelen i arbeidsstyrken 55,1% av totalt antall kvinner. I fjor var 64% av kvinnene i arbeidsstyrken. Dette er et uttrykk for kvinnenes innmarsj i norsk arbeidsliv og dermed for likestilling.

I statlig sektor må vi gjøre vårt til at denne utvikling fortsetter, både karrieremessig og lønnsmessig må vi, om arbeidsgiver, føre videre en aktiv kvinnepolitikk.

Til høsten er det to år siden vi diskuterte medlemsskap i EU. I den debatten var det mye snakk om "de fire friheter".

Gjennom EØS-avtalen er vi med i et stort europeiske område der det utvikles et felles regelverk for varer, kapital, tjenester og mennesker hva angår økonomiske forhold. Mitt politiske utgangspunkt når jeg gjør meg noen tanker om utfordringer og krav til offentlig sektor, etter at "de fire friheter" er på plass, er "de fire tryggheter":

• Trygghet for arbeid og inntekt.
• Trygghet for utdannelse.
• Trygghet for helse.
• Trygghet for bolig.

Dette er fundamentet for et menneskeverdig samfunn. Skal vi klare å sikre dette er det Regjeringens syn at offentlig sektor, stat og kommune, fortsatt har en sentral rolle å spille. Men i en verden preget av hurtige forandringer kan vi ikke ha en statisk og konservativ offentlig sektor, det er nødvendig med en kontinuerlig fornyelse. For å sitere fra Arbeiderpartiets Programrådslag "Form framtida - i fellesskap": "Det offentliges rolle blir endret og sterkere".

Innenfor offentlig sektor, både statlig og kommunal, vil Regjeringen derfor framover mot tusenårsskifte videreføre arbeidet med å vri ressursbruken mot høyt prioriterte områder som utdanning, helse, omsorg og miljø.

Offentlig sektor vil derfor, ikke minst på grunn av økende omsorgsoppgaver, oppleve vekst men denne veksten vil hovedsaklig komme i kommunene.

Vi kan ikke forvente at statlig sektor vil vokse, snarere tvert i mot.

I tiden vi står foran er det ikke vekst, men heller omstilling som vil stå i sentrum i statlig sektor.

I mitt innlegg på YS - Stat konferansen på Geilo la jeg stor vekt på tre viktige premisser eller strømninger i tiden som vil påvirke vårt og alle andre land.

De grep vi gjør for å møte disse sterke føringene i politikken er også avgjørende for vår evne til å videreutvikle statlig sektor frasmover. Internasjonaliseringen, den informasjonsteknologiske - og demografiske utvikling må møtes med en aktiv og gjennomtenkt politikk.

Velferdsmeldingen, Rattsø-utvalget og diskusjonen om statlige virksomheters tilknytningsformer er alle tre dagsaktuelle problemstillinger som nettopp dreier seg om dette.

La meg ta et nærmere blikk på den demografiske utvikling og konsekvensene av denne for statlig sektor.

Ser vi på den korte perioden fram til år 2000 så er det, på grunn av de store etterkrigskullene, særlig antall personer mellom 50 og 59 år som vil øke.

Denne "etterkrigsbølgen" vil rulle videre og gi seg forskjellige utslag. Etterkrigskullene begynner å få barnebarn i skolepliktig alder. Fram til år 2000 vil det bli ca. 50 000 flere barn og ungdom i grunnskolene. Dette vil selvsagt kreve at fellesskapet kanaliserer tilstrekkelig med ressurser til skolen.

Samtidig vet vi at vi fram til 2010 - 2020 vil få en betydelig vekst i antall pensjonister, fra dagens 625000 alderspensjonister til 940000 i 2030.

Belastningen på velferdsstatens bærebjelke, folketrygden, vil bli betydelig.

Det er i denne situasjonen viktig å tenke lengre enn i fireårsperioder eller fram til neste valg, for ikke å si nominasjon. Kravene til en solid økonomi, kombinert med evne og vilje til å prioritere på lengre sikt vil bli svært avgjørende. Den fremste trussel mot våre muligheter til å klare denne oppgaven er, dersom vi holder oss i vår hjemlig politiske andedam, at vi ikke har et realistisk regjeringsalternativ som springer ut av en opposisjon, som selv både har evne til - og føler seg presset til - å tenke langsiktig. Denne situasjonen fikk vi til overmål demonstrert i Nils Gunnar Lies "Holmgang" i forrige uke.

Jeg registrerer at professor Thomas Chr. Wyller i Arbeiderbladet den 25. mai gir opposisjonens søken etter en alternativ regjeringsplattform karakteristikken "verdensfjernt taktikkeri".

Tilbake til demografien. En kan med rette spørre er det noe problem at antallet mellom 50 og 59 år vokser sterkest fram til år 2000 ? Vi snakker jo om folk i sin beste alder. Her kan jeg uttale meg på grunnlag av erfaring.

Ja, jeg mener nok at vi blir noe generelle når vi også ellers drøfter aldersgrensespørsmål.

Er ikke statlige ansatte i sin "beste alder" verdifulle ressurser ? Selvsagt er de det, men likvel la meg nevne tre grunner til at dette er en utfordring for statlig sektor:

• For det første: Arbeidsstokken blir i gjennomsnitt eldre. Da er det nødvendig å legge bak seg mytene og fordommene, som i noen grad rammer eldre kollegaer, om at alder er en ulempe. Det kan snarere være det motsatte som er tilfelle.
• For det andre har erfaring og nyere forskning vist oss at eldre arbeidstakere selvsagt har sin læringsevne inntakt, og at de er omstillingsdyktighet og kreative.. Lojalitet, arbeidsmoral, pålitelighet og påpasselighet er heller ikke å forakte.. Videre har eldre arbeidstakere etablert verdifulle kontakter, bygd opp over et langt liv. Når de i tillegg også kan formidle verdier og tidligere erfaring, sier det seg sjøl at de er verdifulle medarbeidere. Samtidig skal vi huske at eldre arbeidstakere utgjør en forskjelligartet gruppe, mange med etterspurte kvaliteter, andre med behov for gradvis nedtrapping av sin yrkesaktive periode.
• For det tredje har vi ikke råd til å gå inn på den politikken som en har sett tilløp til enkelte steder, særlig i utlandet.

Eldre arbeidstakere med overskudd og jobbinteresser er støtt ut i ledighet eller førtidspensjonsordninger.

Det kan være belastende rent menneskelig å støtes ut av arbeidslivet. Og det er ingen verdig avslutning på yrkeslivet.

Dessuten har ikke samfunnet råd til å kaste vrak på den ressursen de representerer samtidig som folketrygden skal dekke kostnadene.

Mot denne bakgrunn er det ikke overrraskende at jeg vil understreke betydningen av å ta vare på, og gi utviklingsmuligheter, også til den eldre del av arbeidsstokken. Dette er i tråd med regjeringens arbeidslinje, og er en svært viktig utfordring i statlig sektor i de nærmeste årene.

Seniorpolitikk er derfor viktig. Den innebærer et bevisst forhold til eldre, erfarne arbeidstakere slik at de kan være yrkesaktive så lenge de har mulighet og interesse for det.

I dag har vi en rekke elementer som kan inngå i en "seniorpolitikk" til glede for arbeidstaker og virksomheten som helhet, og som vi må utvikle videre.

Administrasjonsdepartementet har forøvrig laget et veiledningshefte for formålet. Dette kan være en god hjelp for de statlige virksomheter i denne svært viktige siden av arbeidsgiverrollen.

La meg så til slutt si noen får ordnoen konkrete forvaltningspolitiske utfordringer.

Av flere mulig områder vil jeg nevne to av særlig betydning. For det første de utfordringene også statlig sektor møter i tilknytning til anvendelse av informasjonsteknologien, og til dels som en følge av dette, kravene til omstilling og kompetansebygging. Informasjonsteknologien har for alvor gjort sitt inntog i forvaltningen de siste 10 årene. Sannsynligvis har vi så langt bare fått en forsmak på hvilke muligheter den gir oss i arbeidet med å utvikle en god forvaltning. Regjeringen har i rapporten "Den norske IT-veien.Bit for bit"

beskrevet noen av de viktigste utfordringene og antydet hvordan informasjonsteknologien kan brukes til å nå sentrale samfunnsmål. Gjennom Statssekretærutvalgets arbeid og rapport, er det nå lagt et grunnlag for en koordinert innsats for utformingen av det norske informasjonssamfunnet.

Det offentlige må også vise vei ved selv å ta i bruk informasjonsteknologi, og være lokomotiv i utviklingen i samarbeid med næringslivet. Spesielt viktig blir det at skoleverket og utdanningssektoren bruker informasjonsteknologiens muligheter til å kvalifisere den framtidige arbeidskraften for et stadig mer kunnskapskrevende arbeidsliv.

Den teknologiske utviklingen, internasjonaliseringen, endringer i brukernes forventninger og krav til statlig sektor, bidrar til å sette kompetansebygging og omstillingsevne på dagsorden.

For Regjeringen er det maktpåliggende å håndtere omstillingsprosessene så langt som mulig uten bruk av oppsigelser. Tryggheten til den enkelte arbeidstaker må ivaretas, men trygghet må ikke oppfattes som beskyttelse mot endring. En utfordring er å gjøre statlig sektor mer i stand til å takle de mange utfordringer som knytter seg til endringsprosesser. Sett fra et personalpolitisk ståsted vil omstillingsutfordringene i hovedsak handle om behov for kompetanseheving og kompetanseendring.

For den enkelte vil utfordringen bestå i å sørge for å ha en kompetanse som kan brukes flere steder, det være seg i egen virksomhet eller i annen virksomhet. Det er med andre ord vel så viktig å ha en breddekompetanse som en spisskompetanse. Den enkelte må oppmuntres til, men også selv ta ansvar for sin egen kompetanseutvikling. Det er viktig, ikke bare når den virksomheten en jobber i skal omstille, eller kanskje nedbemanne, at en er forberedt i den forstand at en har kompetanse som gjør en i stand til å møte krav og forventning i framtidens arbeidsmarked, enten dette er innefor eller utenfor staten.

På virksomhetsnivå kan man gjøre mye for å legge tilrette for at de ansatte kan gis mulighet for å skaffe seg bredere kompetanse. Dette kan dels gjøres innenfor virksomheten, f.eks ved jobbrotasjon.

Dels kan det skje ved at de ansatte oppmuntres til å skaffe seg kompetanse utenfor virksomheten. I dette bildet er det grunn til å sette spørsmålstegn ved de eksisterende etatsinterne utdanningene. Disse kan,i sin nåværende form, bidra til å gi den enkelte en for snever kompetanse i forhold til den utviklingen vi er inne i. I forbindelse med Reform 94 pågår det derfor en utvikling der etatsfag gjøres til bredere offentlige fag.

Administrasjonsdepartementet som statlig arbeidsgiver fører også en politikk som fremmer mobilitet og utvikling av den enkeltes breddekompetanse.

I denne sammenheng vil jeg peke på hospiteringsordninger, utdanningsvikariater, ordningen med lærlinger og kompetanseutviklingstiltak

rettet mot andre sektorer enn bare den man er ansatt i. Regjeringen er også i gang med å vurdere nye modeller for å møte omstillingsutfordringene.

Som dere er klar over - utfordringene er mange, men det er også våre muligheter til å mestre utfordringene. Det er jo dette som gjør at faglig og politsk arbeid er både spennende og interessant. Jeg er derfor glad for at YS - Stat, med sitt representantskap, setter et sterkt søkelys på statlig og offentlig sektor. Vi trenger både å tenke gjennom og diskutere videre de oppgaver vi står foran, det være seg som arbeidstakere eller arbeidsgivere.