Statsråd Nils O. Totland

Studieforbundenes rolle i arbeidslivets kompetanseutvikling mot slutten av et århundre

Frokostmøte i Voksenopplæringsforbundets regi, 10. januar 1996

Takk for invitasjonen !

Noen kan kanskje stusse litt over at jeg, som Administrasjonsminister, innleder på et frokostmøte i forbindelse med et tema som dreier seg om opplæring og kompetanse. Dette tema er på mange måter først og fremst Kirke - og Undervisningsministerens bord. La meg derfor slå fast at jeg ikke på noen måte har til hensikt å gå undervisningsministeren i næringa.

Jeg vil liste opp fire gode grunner for at jeg likevel - med glede - sa ja takk til invitasjonen:

1. Vi har startet på et år hvor voksenopplæring vil stå høyt på den politiske dagsorden. I denne sammenheng er det viktig med en bred debatt. Tusenvis av mennesker vil blant annet med utgangspunkt i debatten i tilnytning til LO's handlingsprogram og Arbeiderpartiets programrådslag "Form framtida - i fellesskap", diskutere utdanning og kompetanse også for voksne. I denne debatten vil også jeg være med.
2. Fordi debatten på mange måter er i startfasen så er det fra fagmyndighetenes side ikke fattet noen endelige beslutninger. Innholdet i en utdanningsreform for voksne er ikke bestemt, og strukturen er ikke lagt. Noe svar på spørsmålet om hvilken rolle og funksjon norske studieforbunden er tiltenkt innenfor dette reform-område, får dere derfor ikke av meg. Tiden er nemlig på langt nær inne for å trekke de endelige konklusjoner. Dersom det hadde vært tilfelle så hadde det vært undervisningsministeren, og ikke undertegnede, som hadde deltatt på dette forkostmøte. Samtidig er det selvsagt slik at det i denne fasen er viktig med høyttenkning og diskusjon.
3. Videre er jeg direkte "part" i saken. Staten som en stor arbeidsgiver, med et voksende behov for høykompetente, fleksible og omstillingsdyktige medarbeidere, har et selvstendig ansvar for å legge forholdene til rette for etter- og videreutdanning for sine medarbeidere. Voksenopplæringsforbundets styreleder, Arne J. Eriksen, har i et problemnotat i forkant av dette møtet en visitt til statlig sektor. I notatet hevder han at staten har en arbeidsgiverstrategi som "raskt vil utelate studieforbund som AOF og SAF". (SAF = Studieforbundet AF) Jeg vil om litt komme tilbake til denne påstanden.
4. Sist, men ikke minst det er hyggelige å besøke "gamle tomter". Før jeg ble "kallet" til Kongens bord, så hadde jeg som kjent min arbeidsplass i AOF.

Diskusjonen om "å utvikle tilbud om opplæring som er tilpasset voksnes behov og livssituasjon" (sitat fra debattopplegg om LO's handlingsprogram) pågår som nevnt i mange miljøer, og med mange såkalte "tunge aktører" er på banen.

For Arbeiderbevegelsen har skole- og utdanningspolitikk stått sentralt fra første stund. Det er derfor heller ikke overraskende at første kapittel i Arbeiderpartiets programrådslag har fått overskriften "Utdanning og opplæring i en strategi for arbeid til alle." Arbeiderpartiet har alltid gått foran og vist vei i skole - og utdanningspolitikken. Like muligheter til utdanning har vært og er ett av de viktigste politiske mål. Dette har gitt seg utslag i en sterk vilje til reformer. Uten å gjøre dette til et partipolitisk innlegg vil jeg likevel nevne at vi kan ane en tradisjon i norsk skolepolitisk debatt. Arbeiderpartiet foreslår og gjennomfører reformer. De andre partiene har som hovedopgave å kritisere det som blir gjort. Så vidt jeg vet har for eks. Høyre gått imot alle skolereformer siden 1920 !

Denne lite ærerike politiske linje i skolepolitikken ble forlenget i forbindelse med Reform 94 ! I forbindelse med Reform -94 gikk Høyre imot selve retten til 3-årig videregående opplæring !

Allerede før den organiserte arbeiderbevegelse sto fram, så var troen på at veien til et bedre samfunn med likhet og mindre forskjell på folk gikk gjennom utdanning, grunnfestet.

I sitt blad "For arbeiderklassen" skrev salige Henrik Wergeland allerede for over 150 år siden: "Bokhylden er den Stige, der fører til at blive Overmandens Lige".

Det er i denne tradisjon vi må sette både Reform -94 og seksårsreformen.

Vi vil få en befolkning med høyere kompetanse, noe som er helt nødvendig for å møte framtidas utfordringer.

6 - årsreformen vil gi hele befolkningen lengre grunnutdanning, og vil også gi et pedagogisk tilbud til de 60% av 6-åringene som ikke har det i dag.

Slik sett er 6-årsreformen også et spørsmål om å følge likhetsprinsippet.

Alle barn i Norge skal ha samme rett til skolegang !

Etter at seksårsreformen og Reform 94 snart er satt på skinnene vil fokus bli rettet mot de voksne. I programrådslaget inviterer partiet til å diskutere en utdanningsreform for voksne. Det foregår allerede i dag mye voksenopplæring. Men det er for tilfeldig, for usystematisk og for skjevt fordelt.

Det er faktisk slik at det er de som har mest utdanning fra før, som tar mest utdanning i voksen alder. De som har minst utdanning, tar minst.

LO har lansert et forslag om at alle arbeidstakere skal ha lovfestet rett til å ta et halvt år med etterutdanning hvert femte år. Erfaringene fra Danmark, der de har innført rett til utdanningspermisjon, er at ordningen først og fremst benyttes av yrkesgrupper som har forholdsvis mye utdanning fra før - og som det i tillegg er få av i arbeidsmarkedet, som sykepleiere, leger og førskolelærere.

Dette skaper fordelingsproblemer og problemer i arbeidsmarkedet.

En annen mulighet kan være å gi støtte til planer for kompetanseutvikling som har forankring i en bedrift eller etat.

Spesiell oppmerksomhet må vies de som står utenfor arbeidslivet.

En utdanningsreform for voksne må omfatte dem som kanskje har størst behov for det. I dag skjer mye av utdanning og opplæring for ledige gjennom arbeidsmarkedsetaten. Ofte er motivasjon for videre opplæring eller jobbsøking første skritt på veien for de som har vært ledige lenge.

I høst satte Yngve Hågensen spørsmålet om etterutdanning etterutdanning høyt på dagsorden, da han lanserte noen tanker om at en burde prioritere velferd og utdanning foran generell lønnsvekst. I Oslo Arbeiderblad den 22. desember sa NHO's direktør Karl Glad at han var "innstilt på å gi arbeidstakere tariffestet rett til etterutdanning". Samtidig med at både Arbeiderpartiet har startet debatten om en utdanningsreform for voksne, så har altså de mest sentrale parter i arbeidslivet tatt opp spørsmålet som et tariff-politisk tema. Mye er selvsagt uklart ennå, men viktige skritt kan bli tatt allerede ved vårens oppgjør.

Staten som arbeidsgiver er i allefall svært opptatt av dette spørsmålet. Og i den videre utforming av utdanningspolitikken for de voksne vil helt sikkert også studieforbundene få en viktig rolle. Studieforbundene gjør en viktig innsats i dag for å gi voksne utdanning på voksnes egne premisser. Vi må nyttiggjøre oss de erfaringer og den kompetanse som studieforbundene representerer. Statsråd Hernæs sa om dette på LO/AF-konferansen den 17. oktober ("Etter- og videreutdanning i et sysselsettingsperspektiv" ) i forbindelse med organisering og framdrift av arbeidet med kompetanseutvikling i den voksne befolkning at han ville "søke samarbeid med ...sentrale departementer, med partene og med andre sentrale aktører i voksenopplæringsfeltet."

Hva som så etterhvert kommer ut av diskusjonen i partiet, i fagbevegelsen, i forbindelse med tariff-oppgjøret og i forbindelse med neste langtidsprogram, vil tiden vise. Men la meg slå fast enda en gang; også studieforbundene vil få en rolle å spille i denne sammenheng.

Staten som arbeidsgiver er, som sagt, opptatt av etterutdanning. Jeg har et overordnet ansvar for kompetanseutviklingen i staten og er opptatt av og arbeider aktivt for å styrke kompetansearbeidet i statlige virksomheter. Det er derfor ikke spesielt hyggelig å lese i styreleder Arne J. Eriksen's problemnotat i forkant av denne konferansen der det heter at studieorganisasjonene har "merket en svekket forståelse for sin virksomhet", og videre at "arbeidstakerne er blitt betydelig svekket på det statlige området."

Jeg må innrømme at dette ikke er det inntrykket jeg sitter med. Jeg får melding tilbake om at samarbeidet mellom arbeids- og arbeidstaker organisasjonene i staten fungerer godt også på dette området, selv om perspektivet og vurderingene kan være noe forskjellig av og til.

Vi har også et avtaleverk som sikrer gode arenaer for dialog mellom partene om kompetanseutvikling:

Hovedavtalen sikrer arbeidstakersidens drøftingsrettigheter både sentralt og lokalt, og fastslår arbeidsgivers ansvar for kompetanseutvikling. Gjennom Hovedtariffavtalen har de sentrale parter i flere tariffperioder gått sammen om å avsette midler for å stimulere til en mer planmessig kompetanseutvikling i de statlige virksomhetene. (30 millioner kroner i 1994 - 1996). Jeg vil også nevne at undersøkelser viser at staten satser milliardbeløp årlig på kompetanseutvikling og at investeringene fordeles på brede grupper, og ikke bare retter seg mot de med lang utdanning før de begynte i staten. (I denne forbindelse kan vises til en undersøkelse av Nordhaug som viste at staten for eks. i 1992 brukte 1,7 milliarder kroner, eller om vi vil 5% av lønnsmassen til kompetanseutvikling - etterutdaning.)

Så staten er ingen sinke på dette området. Men mye kan alltid gjøres bedre. Og derfor er jeg glad for at vi nå, etter å ha reformert det norske skoleverket fra bunn til topps, kan sette opplæring av voksne på dagsorden. Flere aktører må nå trekke sammen for å heve kompetansen og gi muligheter til etterutdanning for de som er i arbeidsstyrken. Ikke minst er det viktige at vi har oppmerksomhet mot de ledige og de som står mest utsatt til for å falle ut av arbeidsmarkedet, de med den laveste utdanningen.

Det er nok av problemstillinger og oppgaver å gripe fatt i. Stikkordmessig kan nevnes:

• Våre universiteters og høgskolers plass i forbindelse med etter - og videreutdanning for voksne.
• Utvikling av en bedre dialog mellom utdanningsmyndigheter, læresteder og arbeidsliv.
• Bedre data - og statistikkføring for å skaffe oss oversikt over ressursbruk og kompetanseutvikling knyttet til arbeidslivet.
• Kartlegging av arbeidstakernes og virksomhetenes behov. En slik kartlegging vil ofte danne grunnlaget for konkrete kompetansetiltak, og understreke arbeidsgivers ansvar for å ta vare på å legge til rette for de grupper som ikke har blitt prioritert tidligere i forbindelse med etterutdanning og kompetanseoppbygging.

Vi har lagt bak oss en svært aktiv og spennende utdanningspolitisk tid. Men jeg tror vi står overfor like store utfordringer når vi nå tar fatt på neste etappe. Den viktige diskusjonen om - og gjennomføringen av - en utdanningspolitisk reform for voksne vil helt sikkert bli like interessant, engasjerende og krevende. Dersom alle sentrale aktører sammen klarer å utvikle et godt og konstruktivt samarbeid, vil vi også klare å få en utdanningspolitisk reform for de voksne på plass.