Barne- og familieminister Grete Berget

Forbrukerpolitikk og organisering

Forbrukerrådets landsmøte, 15. juni 1995

Dirigenter, landmøte.

Innledning

Takk for invitasjonen til å snakke om forbrukerpolitikk og organisering.

Dette er temaer som henger nært sammen. En god organisering er avgjørende både for å forvalte begrensede ressurser effektivt og få gjennomført våre politiske mål. Og på samme måte som forbrukerpolitikken må avspeile og rette seg inn mot et samfunn i stadig endring, kan heller ikke en organisasjonsmodell utformes en gang for alle.

I denne forsamling behøver jeg hverken å redegjøre for endringene i forbrukernes situasjon, i samfunnet og i tilbudet av varer og tjenester, eller argumentere for at også forbrukerinstitusjonene må endre sine prioriteringer og arbeidsformer i takt med disse. Utviklingen er så absolutt fanget opp og lagt inn i såvel de overordnede planer som de daglige og mer synlige gjøremål. Det viser seg i perspektiver og prioriteringer i Forbrukerrådets årsmeldinger, i det internasjonale engasjementet, og på Rådets utspill og utspillsformer i dagens mediaverden.

Utviklingen på SIFO avspeiler en orientering ut fra kjøkkenet via en stadig større del av de nasjonale markeder for varer og tjenester og ut på de internasjonale. Også Forbrukerombudet, med langt mer definerte og snevre rammer for virksomheten, er preget av problemstillinger som knapt fantes i institusjonens første år - det er nok å nevne stikkord som fjernsynsreklame over landegrensene.

Den samme utviklingen kjennetegner naturlig nok arbeidet i departementer og direktorater. Behovet for stadig å gjennomgå innretningen av arbeidet på forskjellige politikkfelter har på hele den offentlige sektor nødvendiggjort en omfattende organisasjonsutvikling. På vårt felt, og vel på flere andre, er den europeiske markedsutviklingen og EØS-avtalen det fremste eksemplet på betingelser og rammer som stiller helt nye krav til politikk, prioriteringer, kompetanse, opptreden på ukjente arenaer, arbeids- og samarbeidsformer og snur opp ned på tradisjoner for departementsarbeid.

Selv om det i dette tilfelle er departementet som blir en hovedaktør, setter den europeiske dimensjonen også et sterkt preg på virksomheten i institusjonene. Den reiser også spørsmålet om og hvordan institusjonene skal involveres i forhold til departementets arbeid og ansvar på dette særdeles viktige område. Her får institusjonenes status - som interesse- , forvaltnings- eller blandingsorgan - en ny betydning. Det gjelder i hvilken utstrekning de kan delta som nasjonale representanter i det europeiske arbeidet, og i hvilken grad de kan brukes som instrumenter i en nasjonal politikk for å utrede og ivareta viktige forbrukerinteresser. I denne sammenheng er det interessant at de andre nordiske land, gjennomgående på basis av nyere vurderinger av og beslutninger om organisasjosmønster i forbrukerpolitikken, har valgt andre løsninger enn vi har i Norge, ikke minst med større - og i ansvar - vidtfavnende forvaltningsinstitusjoner.

På bakgrunn av hele denne utviklingen kan det synes som litt av et paradoks både at de sentrale institusjonene på forbrukerområdet har bestått mer eller mindre uendret gjennom flere tiår, og at det kan synes nødvendig å argumentere for at en vurdering av organisasjonsmønsteret nå ikke bare var naturlig, men nærmest overmodent. Vi har følt et sterkt behov for en helhetlig gjennomgang for blant annet å vurdere om det er ønskelig i større grad å rendyrke institusjonenes roller. Vi har ikke minst ønsket en analyse som skulle avspeile samfunnsutviklingen i løpet av de siste 10 årene, nye internasjonale utviklingstrekk og forpliktelser, endringer i mediabildet, nye markedsføringsformer, og endrede krav til forbrukerne m.h.t. utdanning, informasjon og kunnskap.

Jeg ser med forventning fram til at det utvalget som i drøyt ett år har vurdert forbrukerapparatet, nå om kort tid skal levere sin innstilling. Den sendes med en gang ut på høring.

Jeg ber om forståelse for at jeg her og nå ikke kan foregripe innstillingen, eller spekulere i hva som kan bli resultatet av Rimbergutvalgets arbeid. Jeg vil også understreke at innstillingen ikke er å anse som det endelige svar, og mener det alvorlig når jeg både ser fram til og inviterer til en etterfølgende konstruktiv og bred debatt. Med "konstruktiv" mener jeg at vi må være innstilt på å tenke nytt og fordomsfritt, og godta at forandringer kan være nødvendig i utformingen av forbrukerapparatet inn i neste århundre.

Jeg har lyst til å minne om at mandatet til utvalget ikke er å se på innholdet i norsk forbrukerpolitikk. Hvordan vi skal organisere forbrukerarbeidet henger likevel i stor grad sammen med forbrukerpolitikkens mål, hovedoppgaver og aktuelle utfordinger. Jeg skal her gå nærmere inn på enkelte av de spørsmål, dilemmaer og utfordringer som vi i 1995 ser som særlig aktuelle.

La meg begynne med noen synspunkter i forhold til vårt mål om å fremme norske interesser i det internasjonale samarbeidet på forbrukersektoren

Gjennom nei til EU tapte vi mulighetene til å delta i utviklingen av et europeisk regelverk. Det er sterkt følbart ut fra at vi på forbrukersiden hadde en særlig stor del av vårt engasjement i interimsperioden i de deler av systemet vi nå er stengt ute fra. Dessuten hadde vi meget positivt samarbeid innenfor det "gamle" EFTA med tre land som fra nyttår ble medlem i Unionen..

Selvsagt må vi godta resultatet av folkeavstemningen, og bygge videre på de mulighetene vi har i EØS-avtalen. Vi må arbeide aktivt overfor EU-kommisjonen og tilby assistanse fra norske eksperter på de feltene der vi har noe å gi. Et avgjørende moment i den forbindelse er kompetanse, og at vi blir oppfattet som at vi har noe å tilføre EU i arbeidet. Praktisk ekspertise kombinert med de rette kontakter kan bety mulighet til medvirkning i deler av prosessene.

Det gode nordiske samarbeidet på forbrukersektoren har fått en ny dimensjon etter at et flertall av landene, de tre folkerikeste, nå er medlemmer av EU. På dette stadiet synes det nordiske samarbeidet som den aller viktigste innflytelseskanalen i dette arbeidet. Også her tror jeg det er viktig at vi er realister og ser at gamle forbindelser ikke alene er nok til å sikre interesse hos partnere som av naturlige grunner nå skjeler vel så mye sørover som nordvestover i landskapet. Det avgjørende er at vi har noe substansielt å bidra med. Men da tror jeg også at vi - i den grad vi kan levere overbevisende innspill om nordiske forbrukerinteresser og forbrukersynspunkter - kan bidra aktivt i utformingen av nordiske holdninger innenfor EU-arbeidet.

Jeg vil også understreke betydningen av at institusjonene arbeider aktivt overfor sine forbindelser i de andre europeiske landene, ut fra de kontakter de har etablert og de nettverk de er en del av. Jeg har i så måte merket meg Forbrukerrådets aktive deltakelse og engasjement i den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC. I det hele tatt ser jeg det slik at vi har mye å vinne på en bedre samordning av den innsatsen som skjer i departementet og institusjonene i forhold til det europarettede arbeidet, og tiden synes nå inne til et initiativ i den forbindelse.

Når alt dette er sagt, er det også vesentlig å huske på at fordelene også for forbrukerne i det indre marked i det alt overveiende ligger inne allerede i EØS-avtalen. Ikke minst gjelder dette forbrukernes sikkerhet for liv og helse, som vel er det viktigste av alle forbrukerkrav.

På varesiden har felles og skjerpede krav til sikkerhet, harmonisering av overvåking og håndheving, og systemer for varsling av farer, bidratt til et stort løft for det europeiske sikkerhetsarbeidet, og til å sikre at bare trygge produkter er på markedet også i vårt land. En stor del av den nasjonale innsatsen rettes nå mot områder som ikke er harmonisert og som tildels i begrenset grad kan harmoniseres: farlige tjenester og samspillet mellom produkt og bruker. Som en kanskje litt brå overgang til det dagligdagse og jordnære har jeg lyst til å gå litt nærmere inn på det siste, som illustrerer et satsingsområde som nær sagt pr. definisjon ikke kan dekkes med regelverk alene.

Vi er blant annet opptatt av de produkter mennesker kommer i kontakt med i institusjoner av ulike slag, hvor vi også står overfor det problem at det. ikke er bruker av produktet som er kjøper. I barnehager, lekeparker, og på idrettsplasser er det eieren av virksomheten som kjøper inn produktene og er ansvarlig for vedlikeholdet av disse. Brukerne kan i liten grad påse at dette blir gjort. Å opprettholde sikkerheten for brukerne krever kompetanse hos personalet og ofte et tverrfaglig samarbeid for å dekke både behovet for teknisk kunnskap og kunnskap om brukergruppene.

For å få en økt forståelse for forebyggende arbeid og risikovurderinger har departementet vært i kontakt med noen læresteder for å se på mulighetene for å få inn denne typen kunnskap i utdanningen. Et aktuelt tiltak er å få inn sikkerhet for forbrukere som en del av fagplanene i enkelte utdannings-institusjoner for eksempel for helsepersonell, politi og lærere. Det er også viktig å styrke samarbeidet med andre instanser som koples inn ved ulykker, feks. med politiet som skal underrettes og lede ulykkesetterforskningen ved enhver ulykke med personskade .

Departementet har tatt initiativ til et forskningsprosjekt som skal belyse egenskaper ved produkter involvert i ulykker og brukernes adferd. Det er et håp at prosjektet skal kunne danne grunnlag både for en bedring av produktene, og for bedret kunnskap om egne valg og risikovurderinger. Jeg har lyst til å understreke at dette ikke betyr at samfunnet skal være kjedelig og uten utfordringer, men vi skal ha utfordringene der vi forventer og ønsker dem, ikke ulykker der vi kun ønsker praktiske hjelpemidler eller fredelig lek.

Vi er inne i et omfattende arbeid mht. forbrukernes rettigheter:

I stor grad gjelder dette tillemping av felles europeisk regelverk, og i stor grad regelverk som avspeiler at nasjonale lover også på dette feltet ikke lenger alltid er tilstrekkelig, og at en harmonisering over landegrensene er nødvendig for å sikre forbrukernes interesser. Dette er særlig iøynefallende i forbindelse med at departementet nå er i gang med å forberede norsk lovgivning om "timeshare", etter at EU's direktiv ble vedtatt i fjor høst. Norske forbrukeres problemer er i stor grad knyttet til kontrakter inngått i andre europeiske land, hvor de føler seg presset eller lurt til å inngå avtaler som de ikke ville gått inn på under normale omstendigheter, og som norske lover ikke gjelder for . En ti dagers angrefrist for slike avtaler i hele EØS-området vil gjøre det mulig å fri seg fra avtalen uansett hvor de inngås . Andre viktige elementer i direktivet er opplysningsplikt og bestemmelser som gjør det mulig for forbrukeren å kreve at såvel kontrakten som opplysningene ellers utformes på hans eget språk.

Loven om pakkereiser er nettopp vedtatt i Stortinget i og vil innebære et bedre og klarere grunnlag for forbrukernes rettigheter når den trer i kraft.

EU's forbrukerministre har nylig kommet fram til en felles holdning til et direktiv om fjernsalg. Direktivet dreier seg om salgsformer der det ikke er fysisk kontakt mellom kjøper og selger, slik som ved telefonsalg og postordresalg. Vel så viktig er det kanskje at det også omfatter nye og raskt økende salgsformer via elektroniske og andre media. Det gjelder salg gjennom presentasjon av produkter på fjernsynsskjermen, som vi allerede ser en merkbar økning av også i vårt land gjennom de kommersielle TV-kanalene. Og det vil ikke minst gjelde de gryende og store markeder som ligger i salg via hjemmedata. Dette er på denne måten også et markert eksempel på regelverkutvikling for å ivareta de behov som en galloperende teknologisk utvikling skaper for rettighetsregulering, og på at den teknologiske utviklingen også gjør at grenser for nasjoner og nasjonal lovgivning i stadig mindre grad representerer en grense for forbrukertransaksjoner.

Den norske angrefristloven som opprinnelig typisk var rettet mot dørsalgssituasjoner o.l. er blitt utvidet til"å omfatte fjernsalgsformer etterhvert som behovet har meldt seg. Vi ser imidlertid nå et behov for en helhetlig gjennomgang av loven - for å få et regelverk som i form har en bedre systematikk og som i innhold er oppdatert i forhold til utviklingen. Dette vil bli gjort i forbindelse med at direktivet blir en del av EØS-regelverket. Direktivet slik det nå foreligger stiller forøvrig krav som vil innebære økt forbrukerbeskyttelse også i vårt regelverk: blant annet strengere informasjonskrav og rett for forbrukeren til å reservere seg mot oppsøkende salg. Også dette er et minimumsdirektiv, slik at det kan gis eller opprettholdes strengere norske regler der vi måtte finne det hensiktsmessig.

At forbrukerne ikke bare skal ha rett, men også få oppfylt sine rettigheter har vært en bærende tanke i norsk forbrukerpolitikk. I denne forbindelse er det arbeid Forbrukerrådet gjør ved å gi informasjon og annen bistand til forbrukerne av stor betydning. Vi har en rekke avtalebaserte reklamasjonsnemnder som løser forbrukertvister innenfor ulike bransjer, og vi har Forbrukertvistutvalget, som gjennom sine enkeltavgjørelser bidrar til å sette en standard på forbrukerrettens område.

I arbeidet med den nylig vedtatte pakkereiseloven ville vi prøve nye veier når det gjelder tvisteløsning. Om partene ønsker det - og det har de gitt klart uttrykk for at de gjør - kan vi på dette området få en klagenemnd som kan treffe bindende vedtak. Denne ordningen, som er den første i sitt slag når det gjelder de avtalebaserte nemndene, vil gi mulighet til å vinne erfaring før spørsmålet om å gå videre med denne modellen evt. blir tatt opp til generell vurdering.

I en del tilfeller, og kanskje da spesielt i de mest prinsippielle og viktigste sakene, tror jeg likevel domstolsbehandling vil være nødvendig for å avklart et rettsforhold. Domstolsbehandling av tvister vil imidlertid som regel være meget kostbart sett i forhold til tvistebeløpet og i forhold til den enkelte forbrukers økonomi.

Stortinget ber nå regjeringa om å legge fram en melding der den offentlige ordningen med fri rettshjelp vurderes på et bredt grunnlag, sammen med alternative rettshjelpmodeller. Jeg er spesielt opptatt av å ivareta forbrukerinteressene i et slikt arbeid, og har allerede sagt fra om at vi ønsker å ta del i dette arbeidet.

Ideen om å innføre en form for gruppesøksmål, som kan komme til anvendelse når flere har samme eller likeartede krav, har vært reist i ulike sammehenger. På bakgrunn av initiativ gjennom Nordisk Råd for noen år siden, ble det sist vinter lagt frem utredning av spørsmålet i Sverige, der gruppesøksmål beskrives som en mer rasjonell og hensiktsmessig prosessform. Gruppesøksmål kan i utgangspunktet være aktuelt på mange områder, men i utredningen er forbrukerretten nevnt særskilt.

Jeg er innstilt på at det nå også i Norge bør settes igang arbeid med å utforme forslag til en form for gruppesøksmål-institutt. Om dette skal vinkles bredt og generelt, og for eksempel tas opp i forbindelse med en mer omfattende gjennomgang av rettshjelptilbudet, eller om det skal avgrenses til forbrukerrettens område, kan jeg foreløpig ikke si. Dette er et spørsmål jeg først må diskutere med justisministeren. Jeg synes imidlertid i utgangspunktet at argumentene for gruppesøksmålsordningen er så sterke at spørsmålet bør få en løsning.

h3>Vi arbeider for bedre informasjon til forbrukerne. Gjennom endringer i markedsføringsloven ønsker vi å redusere forekomsten av urimelige og villedende markedsføringstiltak. I 1993 ble det nedsatt et utvalg som skulle foreta en generell gjennomgang av loven. Resultatet foreligger nå i form av en NOU, som er nå ute på høring (med frist 15 juli).

Det foreslås en tilføyelse i § 1 om at det i næringsvirksomhet ikke må foretas handlinger som strider mot "god markedsføringsskikk ", og en mindre endring i bestemmelsen om kjønnsdiskriminerende reklame. Det er også foreslått at det ved vurderingen av om et markedsføringstiltak rammes etter e 1, skal kunne legges vekt på om reklamen fremstår som særlig påtrengende. Reglene om tilgift og utlodning er foreslått forenklet, og det er også foreslått en del andre småjusteringer i loven.

Departementet vil bearbeide høringsuttalelsene utover høsten, og jeg tar sikte på å fremme lovforslag om endringer i løpet av våren 1996.

Rett før påske i år fremmet Regjeringen et lovforslag for å styrke sanksjonssystemet i markedsføringsloven. Et hovedproblem for FO har vært foretak som gjentar ulovlige markedsføringshandlinger ut fra at de vet at prisen for slike regelbrudd er svært lav. Det foreslås i proposisjonen at Forbrukerombudet skal kunne ilegge tvangsgebyr for gjentagelse av et ulovlig markedsføringstiltak.

Massemedia, teknologiske media, og barn og unge

Det er likevel klart at markedsføringsloven bare dekker en liten flik av de problemstillinger jeg som barne- , ungdoms- og forbrukerminister er opptatt av i forbindelse med massemedienes og reklamens rolle, særlig i forhold til barn og unge. Dette gjelder blant annet det forhold at reklamen tar andre og mer skjulte former enn i tider som nå fortoner seg uskyldsrene i så måte. Vår lov retter seg mot den åpne markedsføringen som vel var den enerådende på 70-tallet da loven ble unnfanget, men ikke mot påvirkning gjennom sponsing f.eks. i TV- programmer som er subsidiert av næringsdrivende, og hvor det er vanskelig nok selv for voksne å skille mellom salgsfremstøt og redaksjonelt innhold.

På 70-tallet - da reklame på radio, på TV og på trikker, busser, idrettsplasser, taxier og gigantiske boards i by- og landskapsbildet var et ukjent fenomen - diskuterte vi spørsmålet om reklamens totale volum og behovet for reklamefrie områder. Denne debatten synes underlig fraværende midt på 90-tallet , hvor f.eks. barna får reklamen inn - om ikke med morsmelken eller med teskjeer - så ihvertfall med et tosifret antall fjernsynskanaler fra den stund de er i stand til å feste blikket.

Det er allikevel sider ved barn og ungdom i forhold til massemedia og andre teknologiske media som er mer foruroligende. En ting er økende voldsinnslag i de ordinære TV-kanalene. En annen er de mer brutale måtene dette kommer til uttrykk på i video- og dataspill. En tredje, er spredningen av vold og ikke minst barnepornografi gjennom datanettverk.

Vi har her beveget oss over i problemstillinger langt fra markedsføringsloven, men sentralt i en samlet tilnærming til massemedia, reklame og påvirkning ut fra hensynet til barn og unge. Vi arbeider med et bredt temanotat om dette emnet, hvor vi blant annet vurderer å ta initiativ til en mediapolitisk oppvekstplan som et grunnlag for departementets samlede politikk og innsats på dette området. Jeg håper at vi på noe sikt skal få forvandlet en rekke gode idéer til praktiske resultater.

Forbruk og miljø

Om innsats mot den "mentale" forurensningen av miljøet er viktig, så gjelder det absolutt ikke mindre for det fysiske miljøet.

"Grønt forbruk" har vært lansert som en betegnelse på et forbruk som er i samsvar med overordnede miljøpolitiske mål og som kan bidra til en bærekraftig utvikling. Grønt forbruk forutsetter en samordnet innsats på mange plan og med en kombinasjon av restriksjoner og stimuli. Å satse ensidig på frivillig tilpasning til grønt forbruk vil ikke være tilstrekkelig for å nå målet - men som samfunn vil vi heller ikke kunne nå målet uten en kollektiv innsikt og oppslutning fra forbrukerne og samfunnsborgerne.

Miljø- og forbrukerpolitikken har en viktig felles utfordring i å legge til rette for et miljøvennlig forbruk, både gjennom informasjon og ved økonomiske stimuli.

Av forbrukerrettede tiltak på miljøsektoren er den nordiske hvite svanen er i løpet av de siste 5 år utviklet til et anerkjent og troverdig positivt miljømerke. Arbeidet med merket er inne i en god utvikling. Undersøkelser viser at 2 av 3 norske forbrukere i dag kjenner svanemerket, som finnes på stadig flere forbrukerprodukter som har viktige miljøsider. Utfordringer fremover blir å få miljømerket stadig flere produkttyper, og å samordne det nordiske arbeidet best mulig med EU's miljømerkeordning.

Sammenlignende varetester, bl.a. i forbrukertidsskrifter, er en tradisjonell måte for å formidle nøytral produktinformasjon om pris og kvalitet. Vi har nå tatt opp spørsmålet om å inkludere informasjon om produktenes miljøpåvvirkning (som ressursforbruk, antatte levetid, resirkulerbarhet o.l.)

På forbrukerområdet har vi gode erfaringer når det gjelder å få frem anvendbare forskningsresultater. Ytterligere fokus på problemstillinger knyttet til "bærekraftig forbruk" fra miljøer som driver forbruksforskning, vil ventelig kunne gi stor nytteverdi. En viktig forskningsoppgave i grenseflaten mot miljøområdet vil være å utvikle metoder for å måle endringer i husholdenes forbruksmønster, og å beskrive forutsetninger for og årsaker til slike endringer. Jeg er spent på SIFO's arbeid med en idè om å utvikle et særskilt informasjons- eller rådgivningsverktøy for "grønt forbruk", basert på en omfattende katalog over produkter på de ulike forbruksområder, og med utspring i SIFOs etablerte "standardbudsjett for husholdsutgifter".

Det siste bringer meg over til at forbrukernes økomomiske situasjon og hvordan de skal mestre den fortsatt er et viktig tema. Arbeidet har vært basert på to hovedpillarer som etter forutsetningene skulle utfylle hverandre: selve gjeldsordningsloven med systemer for løsninger for husholdninger som er kommet opp i uhåndterlige gjeldsproblemer, og etableringen av en økonomisk rådgivning på lokalt nivå.

Det er et klart behov for en mer permanent oppfølging når det gjelder å utvikle og sikre et tilbud i kommunene overfor innbyggere med gjeldsproblemer. Fra 1. juli i år erstattes det tidligere tidsbegrensede prosjektet av faste stillinger, som blir plassert ved fylkesmannsembetene i de store byene.

Toppen av gjeldsbølgen synes å være passert. Vi må nok likevel belage oss på at gjeldsproblemer av et visst omfang har kommet for å bli, som et mer permanent fenomen. Antallet saker etter loven viser således fortsatt stor stabilitet; jevnt over har det vært åpnet i namsretten i størrelsesorden et par hundre gjeldsordningssaker i måneden de siste 2 årene, faktisk med en svakt stigende tendens frem til i dag

SIFO har på oppdrag fra departementet kartlagt rådgivningstilbudet i kommunene vinteren 95, og resultatet er dokumentert i to ferske rapporter. Jeg merker meg her at det nå finnes et tilbud i så å si alle kommuner, men at kvaliteten selvfølgelig varierer - bl.a. avhengig av ressurssituasjone i den enkelte kommune.

Oppmerksomheten må imidlertid ikke bare rettes mot personer som allerede har gjeldsproblemer; ikke minst i et forebyggende perspektiv er det viktig at alle, og ikke minst ungdom får basiskunnskap om personlig økonomi. Fra dette skoleåret har vi gjennom Reform 94 fått et nytt fag i "Økonomi- og informasjonsbehandling" i den videregående skolen, som blant annet omfatter databehandling, personlig økonomi og samfunnsøkonomi. Vi er godt i gang med et omfattende kursopplegg for økonomilærerne.

I større grad enn tidligere er husholdningenes økonomiske velferd i dag påvirket av sin tilpasning i ulike markeder. Derfor er det viktig med kunnskap om husholdningenes økonomiske situasjon, og slik at en får med seg de store variasjonene som vi vil finne mellom ulike grupper. F.eks. er det grunn til å anta - faktisk vet vi en del om det allerede - at livsløpssituasjon har svært mye å si for et husholds økonomiske handlefrihet og velferd.

Avslutning

Jeg har her skissert aktuelle utfordringer og oppgaver i forbrukerpolitikken ut fra mitt og departementets ståsted. Programmet og dokumentene til landsmøtet synliggjør at Forbrukerrådets perspektiv naturlig nok både er et noe annet og bredere. Både her på landsmøtet og i det videre arbeidet skal dere høre om og diskutere såvel oppgaver som organisering av oppgavene. Mitt ønske i den forbindelse er at det blir det overordnede mål og de felles interesser i dette arbeidet som står i fokus, og at vi i fellesskap kan komme fram til den modell som er best egnet til dette i de kommende år. Velkommen til et slikt samarbeid, og lykke til med landsmøtet og med det mangfoldige videre arbeid også etter denne dagen.

---

Lagt inn 21 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen