Statsråd Grete Berget

Kommunalt likestillingsarbeid mot århundreskiftet.

Landskonferansen for kommunale og fylkeskommunale likestillingsutvalg, Molde, 9.5.1995

1. Innledning

Det er gått 2 år siden forrige landskonferanse for kommunale og fylkeskommunale likestillingsutvag, og mye spennede har skjedd i likestillingspolitikken. Dere som arbeider på det lokale plan har en viktig rolle for at vi skal nå de nasjonale målene. Jeg har derfor gledet meg til denne konferansen. Jeg vil prate om kommunale og fylkeskommunale likestillingsutvalg, men også et par andre viktige temaer.

Mange unge jenter tar likestilling for gitt. Mødregenerasjonen som har kjempet igjennom alle framstegene, skal være stolte av en dattergenerasjon som er så trygg og selvstendig. Men vi skal forberede dem på at de nok kan komme til å møte situasjoner der de selv opplever at vi ennå ikke er i mål. Vi ser fortsatt mange uløste oppgaver. Det er viktig at vi fortsatt kan argumentere godt for hvorfor likestillingsarbeid er viktig.

La meg ta en av debattene:
Enkelte hevder at tidligere var det slik alle skulle være hjemmeværende, og at i dag skal alle være yrkeskvinner - at alle kvinner skal velge likt og bli like.Vi ser forsøk på å tegne en politisk front mellom et sosialdemokrati som vil blande seg inn i den private sfære og regulere barnas oppvekst, og en høyreside som vil gi foreldre mer frihet og ansvar. Dette er en viktig og nødvendig debatt, og jeg tar den gjerne ofte, ja rett som det er. Det er selvsagt ikke slik at vi unnviker. Jeg har forsøkt å ta tak i innlegg og taler, for så å konkretisere, da blir det - for meg - spindelvev, og det blir verken barne-, familie- eller likestillingspolitikk av det. Da blir spørsmålet hvilken familiepolitikk er dette - er det slik at familiepolitikk er en del av det private som skal holdes unna politikk?

2. Frihet og likhet

Hva er politikkens område og hvor går grensene til privatlivet? Forskjellige politiske ideologier gir forskjellig svar. Det sosialdemokratiske syn er at vi trenger en sterk velferdsstat bygget på solidaritet. Det gir trygghet og sikrer likhet, og det er verdier som står sterkt i det norske folk. Demokrati forutsetter en balanse mellom individets rettigheter og plikter til kollektivet, og kollektivets pliker i forhold til den enkelte.

Jeg har møtt dem som vil begrense politikkens område og overlate det meste til markedet og privatsfæren. Denne ideologi selges under merket "valgfrihet". Det er lett å gjøre politisk gevinst på å hevde individets valgfrihet. Men det er ofte de sterkeste som kan utnytte den.

Eks. privat vold og krisesentrene. Hvilken frihet har en mishandlet kvinne i eget hjem uten et krisesenter som nødhavn?

Jeg og Arbeiderpartiet - er selvsagt for frihet i form av toleranse for at folk lever sine liv forskjellig, og at samfunnets normer gir denne frihet. Mitt likestillingsbudskap er ikke at alle skal presses inn i samme mønster - uansett livsfase.

En annen sak er om det er et offentlig ansvar å sørge for at alle har den materielle frihet til å realisere sine ønsker. Det er her de politiske meningsforskjellene kommer inn. Regjeringen ønsker en sterk velferdsstat for alle også i framtiden. Vi er for at småbarnsfamilien skal ha tid og tjenestetilbudet som er best mulig tilpasset den enkeltes situasjon.

Eks:
Når du er utearbeidende eller i utdanning, blir livet mye bedre og hverdagen lettere dersom du har barnehageplass, ikke må streve for å finne andre løsninger. Det handler om å legge til rette.

Det ligger i sakens natur at familie- og likestillingspolitikk griper langt inn i stuene til folk. Og da vil jeg minne om at det er tverrpolitisk enighet om at vi skal ha en likestillingspolitikk. Bare Fremskrittspartiet har ment det ikke er noen sak for det offentlige. Siden FNs verdenskvinnekonferanse i 1975 har det vært internasjonal enighet om at statene skal ha en likestillingspolitikk. Det er de radikale kreftene i vårt land som har gått i bresjen, mens de konservative har kommentert forslagene og ligget etter når det gjelder konstruktive alternativer. Det er samfunnsutviklingen som har krevd endringer i det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Det er kvinnene som først innså det, og har vært drivkraften til endringene. Vi må stoppe et øyeblikk og se hva som skjedde og hvor vi står.

3. Tilbakeblikk på 70-tallets kvinnebevegelse

Det startet på 50-tallet da 90% av gifte kvinner var husmødre. De ønsket at deres døtre skulle få utdanning, fordi de så at det var den viktigste forutsetningen for at døtrene - i motsetning til dem selv - ikke bare skulle ha valgfrihet i ulike livsfaser mellom rollen som husmor og yrkeskvinne.

Aksepteringen av kvinners rett til utdanning var en sterk drivkraft til endring. På begynnelsen av 70-tallet var 40% av de gifte kvinnene i arbeid, og langt flere ønsket arbeid. Men de var ikke "fri arbeidskraft" - hensynet til familien gikk først.

På 70-tallet var det klart at for samfunnet som helhet var de tradisjoner som holdt kvinnene hjemme mot deres vilje, ufornuftige. Mye av hjemmearbeidet var overført til markedet. Maskinene hadde tatt over mange av oppgavene i hjemmet. Barnekullene ble mindre. På arbeidsmarkedet var det etterspørsel etter kvinnene til de tjenesteytende næringene som vokste - særlig i offentlig sektor. Kvinnene var mobilisert, og bilen sørget for nødvendig mobilitet på bygd og i by.

Men likevel ble det en strid innen kvinnebevegelsen om hvorvidt politikken burde bygge på likhet mellom kjønnene eller ulikhet, men likeverd. Det var likestillingslinja som vant når det gjelder individuelle rettigheter. Likhet var en forutsetning for kvinners integrasjon i samfunnet - rett til lønnet arbeid, økonomisk selvstendighet og likedeling av arbeidsoppgavene i hjemmet. Det var også kvinners ønske.

Kvinnebevegelsen påpekte tidlig behovet for en familiepolitikk som gjorde det mulig for kvinner å kombinere yrke og familie. Det er Arbeiderpartiregjeringen, med god hjelp fra fagbevegelsen som har drevet fram en slik politikk, og tatt de tunge økonomiske løftene. Svært mange har nøyd seg med å rope på holdningsendringer. Det koster lite.

For holdningene til likestilling var på plass etterhvert. Prosessen gikk videre på 80-tallet. Kvinnenes arbeidstid økte. Men menn tok ikke nevneverdig mer av hjemmearbeidet. Den mest markante endringen var at yrkesaktiviteten blant småbarnsmødre økte kraftig. Idag er 3 av 4 mødre med førskolebarn er i jobb, og de arbeider oftere heltid enn andre kvinner. Også småbarnsfedre har høyere yrkesaktivitet og lengere arbeidsdager enn andre menn. Presset på barnefamiliene ble stort.

Jeg er derfor glad for at småbarnsfamiliens situasjon har fått så stor oppmerksomhet i det siste. Så stiller noen spørsmål om pendelen har svingt for langt ut, om barna må betale prisen for likestillingen? Har foreldrene valgt å jobbe så mye i småbarnsfasen eller er de tvunget av økonomien og arbeidslivets krav? Er en gammel tvangssituasjon erstattet med en ny?

4. Valgfrihet

Det er ingen tvil om at likestillingsutviklingen er positiv og nødvendig. Jeg er derfor ikke redd for at kvinner skal bli tvunget ut av arbeidslivet og tilbake til familien. Vi har krysset et vannskille - kvinnene vil bli i arbeidslivet.

Men vi står framfor et hovedspørsmål igjen: Skal bare kvinnene igjen ta hele ansvaret for barna og tilpasse jobbmønsteret sitt etter det - eller skal også menn ta ansvar for barna sine og tilpasse sin yrkesaktivitet?

Nå er kvinnene i den situasjon at likestillingen forplikter. Kvinnene har fått et stort ansvar som den ressurs de er - i dagens og morgendagens samfunn. Løsningen er ikke å reversere politikken, men å bringe den et skritt videre - bl.a. ved å tillate mannen større valgfrihet. Mannen har aldri hatt den frihet kvinnene har til å velge mellom hjemmearbeid og utearbeid, mellom barn og jobb. Det er ikke sikkert at alle menn har følt det som en frihet å ha forsørgeransvaret. Det tradisjonelle kjønnsrollemønstret menn fremdeles er underlagt må endres slik at også han har samme valgfrihet som kvinner til å kombinere hjemme- og utearbeid. Først da får vi likestilling. Likestilt omsorg vil løse flere av de gjenstående utfordringene. Dette er en hovedsak for meg og for regjeringen.

Valgfrihet for mannen er ikke framtredende i dagens debatt om småbarnsfamiliens situasjon. Derfor kommer debatten skjevt ut. Er det slik at kvinner ikke ønsker å slippe mannen inn på sine domener, hverken i familien og eller i arbeidslivet?

5. Modernisering av likestillingspolitikken

Det er behov for å se over det mål og de begreper vi har bygget likestillingspolitikken på. Likestilling har vært et rettferdskrav for kvinnene. Idag er det nokså åpenbart at kvinnene er en ressurs. Vi ser at:

• Jentene klarer seg svært bra på skolen. I grunnskolen får de bedre karakterer enn guttene.
• Kvinner er iferd med å bli den best utdannete arbeidskraften.
• I de senere årene har kvinner i høyere grad enn menn utvidet sitt utdannings- og yrkesvalg.
• Kvinner viser en fleksiblilitet i tilpasningen mellom arbeidsliv og familieliv, som gir dem bred livserfaring og en tilpasningsdyktighet som arbeidslivet etterspør.
• Kvinner er gode målbærere av de talenter og verdier som samfunnet trenger framover.

Det er liten grunn for kvinner til å føre en defensiv linje. Vi bør ikke være redde for å dele våre oppgaver med mannen. Derfor er vår politikk ikke bare en interessekamp for kvinner, men også en likestillingspolitikk. For meg er det en hovedsak. Når kvinner diskrimineres og utsettes for urettferdighet, da er jeg beredt til interessekamp for kvinner. Når vi skal lage familiepolitikk og arbeidslivs politikk, da vil jeg ha med både kvinner og menn. Det er er ikke slik i virkelighetens verden at det menn vinner, det taper kvinner - eller omvendt. Vi må ikke miste av synet at menn og kvinner har felles interesser, og at det er i alles interesser at det er balanse mellom de oppgaver som familien har og de oppgaver som andre institusjoner i samfunnet har.

Arbeidslivet må ikke bli for dominerende på vegne av familien. Det vil gå på bekostning av livskvaliteten for oss alle - og aller mest på barnas og andre som trenger omsorg. Dette er et problem regjeringen er svært opptatt av. Likestillingspolitikken må ikke begrense seg til forholdet mellom kjønnene som individer, men legge tilrette for den riktige balansen mellom individets og kollektivets rettigheter og plikter. En likestillingspolitikk som omfatter tiltak for både menn og kvinner og ivaretar barnas behov skulle dekke dette behov.

Likestilling bør ikke bare dreie seg om fordeling av goder, men også om plikter og om verdiskaping. Den verdi som kvinner bærer med seg av kapital i form av utdanning og kompetanse, kan ingen ta ifra henne, uansett hvilke valg hun måtte gjøre i en kortere eller lengere periode av sitt liv. Mange kvinner vil være heltidsarbeidende hele sitt yrkesaktive liv, men ikke alle kvinner ønsker det. Noen ønsker å være hjemme eller arbeide deltid i perioder av sitt liv - særlig når barna er små. 40% av unge kvinner (28 år) uten utdanning utover grunnskolen ønsker å være hjemme når barna er små. Deres ønsker og valg skal respekteres. Småbarnsfamilien må selv velge om den ene er hjemme eller kutter ned på sin arbeidstid når barna er små. Det bør være en valgmulighet for begge kjønn. Men prioriteringen mellom penger og tid må være et valg familien selv tar. Regjeringen har lagt til rette for en slik valgfrihet ved utvidet adgang til ulønnet permisjon, pensjonspoeng for hjemmearbeidende med små barn, og ved at deltidsarbeidende har like rettigheter som heltidsarbeidende. Engangsstønaden ved fødsel, for dem som ikke har vært i arbeid er kraftig økt, og mangedoblet i takt med utvidelsen av foreldrepermisjonen. Gjennom tidskontoen har pappa eller mamma, eller begge, mulighet til å velge kortere arbeidstid over en periode.

St.meld. nr. 70, 1991-92 om "Likestillingspolitikk for 1990-åra" bygger politikken på dette:

På det individuelle plan må politikken bygge på likhet mellom kjønnene. Det tradisjonelle kjønnsrollemønstret - for menn som for kvinner - innsnevrer mulighetene for bred livsutfoldelse.

I forholdet mellom familien og samfunnet forøvrig må politikken bygges på ulikhet, men likeverd. Familien hverken skal eller kan fungere på samme måte som samfunnet forøvrig. Den har oppgaver som ingen annen kan erstatte. De private omsorgsressurene må bevares. En omsorgskjede for familier med små barn skal motvirke at familielivet blir en kamp med klokka . Den skal gi TID - TRYGGHET OG TILSYN.

Det er et mål at samfunnet som helhet bygger på likeverdighet mellom de verdier og interesser henholdsvis kvinner og menn tradisjonelt har stått for. Menns verdier må ikke bli for dominerende i samfunnsplanleggingen. Likestilling må integreres i all politikk og bli en selvfølgelig del av arbeidslivets funksjoner.

Dette er en politikk for likestilling og likeverd, som er to sider av samme sak. Og vi ser mer og mer at kvinner og menn legger samme verdier til grunn, bl.a. at yngre menn prioriterer familie og barn i langt større grad enn det den forrige fedregenerasjon gjorde.

6. Familiepolitikk

Gode oppvekstkår for barn og unge er ett av regjeringens satsingsområder. Og jeg er ikke i tvil om at det store innslaget av kvinner i politikken har hatt betydning for at vi har fått det til. Vi kvinner kjenner problemene når det ikke finnes godt tilsyn for barna.

Regjeringen har tatt et stort økonomisk løft for å få på plass reformer som gir barn og foreldre TID -TILSYN - TRYGGHET. Det er de tre T'er jeg bruker som symbol på den helhetlige omsorgspolitikken. Og den er tuftet på likestillingens grunn. For meg er det maktpåliggende at familiepolitikken skal bidra til å øke valgfriheten. Den er lagt opp for å gi fleksible løsninger, tilpasset den enkelte families behov.

Omsorgskjeden for de små barna består av :

• 1 års lønnet foreldrepermisjon med fedrekvote
• tidskonto - mulighet til redusert arbeidstid for småbarnsforeldre
• barnehageplass til alle som ønsker det innen år 2000
• skolefritidsordninger for de yngste skolebarna
• skolestart for 6-åringer i 1997

Så sent som i 1986 hadde vi i Norge bare 18 ukers foreldrepermisjon. Nå er vi i toppdivisjonen i Europa, med 52 uker med 80 % lønn eller 42 uker med full lønn. Ved utvidelsen av foreldrepermisjonen i 1993 sikret vi at 4 uker av permisjonen forbeholdes faren. Slik vil vi påskynde far til å ta sin del av omsorgen og ansvaret for barnet. Fra vår side er dette ikke noe ønske om å detaljbestemme folks familieliv. Jeg ser det rett og slett som en god mulighet for fedrene til å komme på banen - til beste for barnet, moren og dem selv. Når utålmodigheten blir for stor, da tar jeg tak i virkemidler - slik vi gjorde f.eks. med kvinnekvotering også. For ti år siden var det var 2-400 menn (av 60.000 nye fedre i året) som tok deler av permisjonen. Det økte sakte til 7-800. Så satte vi i gang - med fedrekvote og kjærlig tvang - fra l. april i l993. Fedrene kom i siget - vel 1500 fedre tok ut permisjon i 1993. I 1994 tok 14.200 fedre ut permisjon! Nærmere en 20-dobling! Det skjer en papparevolusjon rundt oss, takket være fedrekvota. Det er et stort steg framover for likestillingssamfunnet. 90-årene blir ti-året da det skjedde noe stort med mannsrolla.

Dere får høre Gøran Wimmerstrøm berette om pappakurs - hvorfor og hvordan. Etter det er dere alle overbeviste om at pappakurs bør guttene våre ha. Vi setter i gang pappakurs etter inspirasjon fra naboene våre - fordi jeg vil ha menn som aktive medspillere, fordi barna trenger omsorg også fra pappa, fordi menn trenger en egen arena der de kan snakke sitt språk og te seg som menn sjøl om de snakker barn og omsorg. Dessverre blir pappakursene latterliggjort av politiske motstandere. Nå oppfattes de som en trussel. Pappakurs blir det - for alle "snart-pappaene" som ønsker det. Og det skal være frivillig - et tilbud. Det skal altså ikke stilles noe krav om kurs for å bli pappa. La meg også benytte anledningen til å avvise påstanden om at vi drøfter felles regler for barneoppdragelse. Rent oppspinn.

Som ledd i arbeidet for å legge tilrette for menn og omsorg, satte vi ned et utvalg høsten -94 som skal utrede konsekvensene av å gi fedre selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger. Jeg håper dette skal la seg gjennomføre.

Tidskontoen i foreldrepermisjonen er en reform som gir store muligheter til å bruke permisjonen slik det passer den enkelte familie best - økt valgfrihet. Ordningen gir mulighet til heltidspermisjon i en periode, for deretter å ta ut resten av permisjonen som redusert arbeidstid - enten pr. dag eller uke - med lønn. For eksempel kan man ta full permisjon i 8 måneder og deretter arbeide seks timers dag med full lønnsskompensasjon i ytterligere 1 år og 48 uker. Da nærmer barnet seg 3 år.

Tidskonto-ordningen fikk vi på plass for nesten 1 år siden. Vi har fått positive tilbakemeldinger, og vi er allerede igang med å se på hvordan den kan forbedres for at flere grupper kan få glede av den. Noen medier prøver å stemple tidskontoen som fiasko. Tull og tøys - tidskontoen er genial og den vil komme for fullt. Den gir økt valgfrihet og mer fleksibilitet, slik småbarnsforeldre i dag etterspør. Her er jeg rett og slett overbevist, og når den blir godt kjent og trygdekontorene blir trygge på den - da vil den gå unna som varmt hvetebrød.

Arbeidslivet må innrette seg på at det er normalt å ha barn, ikke avvikende. Normen om den mannlige "normalarbeidstakeren" på heltid er avlegs for et samfunn som krever fleksibiliet og større valgfrihet. Tidskonto- ordningen er det nå opp til arbeidslivets parter å forhandle om en videre utbygging. Jeg håper at mer tid skal bli et like viktig forhandlingstema som mer penger framover.

Vi brukte 149 år på å opprette de første 100 000 barnehageplassene i Norge. Nå har vi fått opp farten. De neste 100 000 nye plassene har vi brukt bare 8 år på. Om 5 år skal alle som ønsker det få tilbud om barnehageplass. Kommunene skal ha en stor del av æren.

Etter hjemmet blir barnehagen den viktigste oppvekstarenaen for de små barna. Og vi må tenke igjennom hva vi skal fylle den med. Det er laget en rammeplan for barnehagene, en felles plattform, for hva virksomheten skal inneholde. Likestilling er viet plass i rammeplanen. Det er også barns forhold til natur og miljø og til kultur - musikk såvel som lokalkultur.

Kjønnsrollemønsteret befestes tidlig. I barnehagen snakker guttene mest og høyest, og jentene er veldig jentete. Det observerer personalet i barnehagehagene daglig. En barnehage i Bærum utenfor Oslo bestemte seg for å gjøre noe med det. De lærte jentene å bli tøffere og guttene å bli mykere - og det fungerte. Negative reaksjoner kom fra enkelte gutte-fedre. De var redde for å få feminine sønner. Men de erfarte heller at gutten fikk flere ferdigheter. Noe for de lokale likestillingsutvalg?

Omkring 5 % av barnehagepersonalet er menn. Det er for lite. Barn trenger samvær med voksne av begge kjønn. Flere mannlige rollemodeller i barns oppvekstarenaer, som i barnehagen og småskolen, er derfor viktig for barna og for likestillingsprosessen. Det er en utfordring til kommunene.

Vi vil legge tilrette for dette ved at likestillingsloven endres slik at man kan oppfordre menn til å søke stillinger i omsorgsyrker som har med barn å gjøre, slik som i barnehager, barnevernsinstitusjoner og i skolen, og i tilhørende utdanninger. Lovendringen skal behandles i Stortinget i løpet av våren.

7. Likestilling som overordnet politikk

Likestilling handler om mye mere enn å telle kvinner og menn. Det er ingen selvsagt ting at økt deltaking fra kvinners side på alle samfunnsområder fører til større innflytelse over samfunnsutviklingen. Og derfor må vi spørre: hvordan skal de interesser og verdier kvinner står for få gjennomslag i hvordan vi løser dagens og framtidens utfordringer? Det handler om et samfunn som tar hensyn til de "myke verdier" og en politikk som omfordeler fra mannsinteresser til kvinneinteresser. Vi erkjenner at kvinner og menn ikke er like, men de skal ha likeverdige muligheter til å fremme sine verdier og sine interesser.

En politikk for et likestilt samfunn berører de fleste områder av samfunnslivet. Det har regjeringen tatt konsekvensen av gjennom arbeidet med handlingsprogram for likestilling i alle departementer. Det har pågått siden 1986, og det er Barne- og familiedepartementet som koordinerer og driver på arbeidet. Alle skal tenke likestilling, ikke bare de som arbeider spesielt med det. Hensynet til kvinner og til likestilling skal utgjøre som et selvfølgelig perspektiv på alt departementene utreder, beslutter og iverksetter. Departementene er pålagt å vurdere økonomiske og administrative konsekvenser av alle reformer og forslag til reformer. Det vi vil er at at likestillingskonsekvenser - de "myke" konsekvenser - skal vurderes på lik linje med de "harde". Den instruksen som departementene arbeider etter åpner for dette.

Dette er imidlertid ingen enkel oppgave. Det krever at byråkrater, såvel som politikere, evner å stille de rette spørsmål og søke den rette dokumentasjon. Men med kunnskap i bunnen og en viss porsjon kreativitet kan vi bringe opp fakta som: at kvinnelige etablerere ofte lykkes bedre enn mannlige. En konsekvens burde da være at vi ikke har råd til annet enn å satse mer på kvinnene. Anne Havnør fra BFD vil utdype integrering som metode i likestillingsarbeidet imorgen.

8. Den nordiske likestillingsmodellen

Den nordiske likestillingsmodellen har vakt internasjonal oppsikt. Kvinnene har gjort seg gjeldende i politikk og innflytelse, de kombinerer det å være i jobb med å være mamma. Vi er i ferd med å lage en helt ny samfunnsmodell der kvinner og menn deler jobb og omsorg.

De er ingen andre land som i den grad har satt mannsrollen på dagsordenen. Nylig har den første nordiske mannsrollekonferansen vært holdt i Stockholm, arrangert av menn og for menn. Den viste at menn er opptatt av de samme spørsmålene som vi kvinner har vært i mange år. Det er et godt grunnlag for felleskap i det videre likestillingsarbeidet. De nordiske likestillingsministerene vil drive spørsmålet om mannsrollen videre bl.a. ved den 4. verdenskvinnekonferansen i FNs regi, som finner sted i Beijing i september.

For dere som er interessert; det vil bli laget en rapport fra mannsrollekonferansen, som kan bestilles gjennom Nordisk Ministerråd.

9. Hva kan kommuner og fylkeskommuner gjøre?

Jeg skal ikke snakke om kvinnerepresentasjonen i politikken. Det regner jeg med vil bli tatt opp senere.

Kommunesektorens betydning for trygghet i hverdagen og for kvinners mulighet for arbeid er økende. Idag er hver tredje kvinne sysselsatt i kommunesektoren. Og som dere jo så godt kjenner til, er det på lokalt nivå velferdspolitikken utøves. Vi snakker om velferdskommuner. Derfor har vi i likestillingsmeldinga poengtert hvor viktig et aktivt lokalt likestillingsarbeid er, og at det bør styrkes.

Etter likestillingsloven har det offentlige en plikt til å drive et aktivt likestillingsarbeid - og det innbefatter selvsagt kommunesektoren. Men jeg har stor forståelse for at det ikke er noen enkel oppgave. Derfor har jeg lagt opp dette foredraget ut fra en målstyringstankegang. Det er akseptabelt for dere som skal forsvare det kommunale selvstyre! Det er særlig to ting av det jeg har nevnt som er aktuell lokal politikk på det konkrete plan: integrering av likestilling i alle politikkområdene for kommunesektoren, slik vi har gjort det på sentralt nivå, og et systematisk planarbeid med personal- og lønnspolitikken.

Kommuner og fylkeskommuner har viktige oppgaver når det gjelder helsevern og sosiale tjenester, skolen, arbeidsmarkedspolitikk, distriktspolitikk, i forhold til primærnæringene, for innvandrere, barne- og ungdomspolitikken og for den langsiktige planleggingen av kommuner og fylker. På alle disse områdene vil man finne spørsmål av likestillingspolitisk relevans.

For noen måneder siden sendt vi ut til alle kommuner og fylkeskommuner en brosjyre om hvordan man kan arbeide med integrering. Den kan bestilles fra departementet. Vi er igang med å utarbeidet et mer fyldig materiale, i samarbeid med flere departementer, som skisserer de sentrale målene for politikken og peker på områder hvor kommunene kan jobbe videre.

Mange stiller seg skeptisk til integrering, av frykt for at det i praksis skal bety nedprioritering, avvikling av særtiltak, øremerkete stillinger og budsjettposter. Men slik er det ikke. Særtiltak vil være nødvendige virkemidler på nye felt. Faktisk er dette den strategi for likestilling som er i framgang internasjonalt sett. Men det er noen forutsetninger som må være tilstede: forankring i ledelsen, organisering av arbeidet og kunnskap om hvor og hvordan det er forskjeller i menns og kvinners levesett og tenkemåte.

"Kommuneplanlegging på kvinners vilkår" er et godt ekempel på et vellykket integreringsprosjekt - og det har fått internasjonal oppmerksomhet. Det ble gjennomført i 6 kommuner og en fylkeskommune i 1989-92. Tankegangen var at kvinners hverdag hittil i liten grad har vært integrert i kommuneplanleggingen. De tekniske og økonomiske hensyn veide tyngst. Omsorg, miljø, utdanning, kultur og fritid, oppvekts- og levekår er stikkord for de sakene kvinnene på grasrota opplever som viktigst.

Prosjektet skal følges opp, og i år inviters alle landets fylkeskommuner til å være med og utvikle erfaringene videre i sine kommuner. Grip sjansen! Både departementet og Likestillingsrådet vil kunne bistå med faglige råd.

Jeg vil igjen pressisere at likestillingsarbeidet i fylker og kommuner må være et ansvar for de øverste politiske og administrative organer. Arbeidet må organiseres slik at det er mulig å arbeidet på bred basis. Det må utarbeides mandat og retningslinjer for arbeidet, likestillingstiltak må inn i budsjettprosessen, og det arbeidsområdet må inngår i relevante stillingsinstrukser og i kompetanseutviklingen. Dette er det viktigeste som startgrunnlag. Jeg kan ikke ta stilling til hvorvidt egne likestillingsutvalg eller andre utvalg er den rette organiseringen. Nå når kommunene er under omorganisering er det en gylden sjanse til å drøfte dette. Mitt poeng er at vi trenger et mer aktivt kommunalt likestillingsarbeid enn vi har idag, og at arbeidet får større bredde.

Det er behov for at kommunesektoren ser igjennom sin lønns- og personalpolitikk. Undersøkelser Likestillingsrådet har foretatt tyder på at man har kommet kort når det gjelder utjevning i stillingsfordeling og lønnsforskjeller. På praktisk talt alle utdanningsnivåer og fagfelt har kvinnene fortsatt en betydelig lavere stillingsplassering enn menn på samme alder. Få kvinner rykker opp til ledende stillinger. Majoriteten av kvinner har rutinepregete oppgaver. ( Kvinner i kommuner og fylkeskommuner, 1990. Administrative funksjonærer). Med ansvar for tunge kvinnedominerte yrkesgrupper, har kommunesektoren et særlig ansvar for at vi skal nå likelønnsmålet.

Kommunesektoren bør legge tilrette for et planmessig lønns- og personalarbeid.

Samordningen mellom det sentrale og lokale nivået er et sentralt spørsmål, som det må legges stor vekt på framover. Det sentrale likestillingsapparatet er under vurdering av et offentlig oppnevt utvalg. Utvalget er opptatt av å se det sentrale og lokale apparatet i sammenheng. Innstillingen foreligger i løpet av sommeren, jeg regner med at vi her får verdifulle innspill.

Med dette vil jeg takke for oppmerksomheten, og ønske lykke til videre med konferansen.

---

Lagt inn 21 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen