Statssekretær Ingunn Yssen

Utfordringer i barnepolitikken

Allmøte i Barne- og familiedepartementet, 27. januar 1995

Jeg er blitt utfordret til å holde et politisk innlegg om et av BFDs sentrale politikkområder. Jeg vil ta for meg utfordringer vi står overfor i barnepolitikken. Vi har i OVP for i år valgt mottoet "mer likestilt omsorg". Det bygger videre på "Ta barn på alvor" som har vært departementets motto siden 1991.

Jeg vi starte med å nevne seks punkter som jeg synes angår viktige prinsipper for barnepolitikken. Dette er:

1. Vi må ta utgangspunkt i barns rettigheter, og forsøke å vurdere følgene av politikken ut fra barnets ståsted.
2. Virkemidlene må nå fram til alle barn - og virkemidlene må være gode.
3. Vi må ha en spesiell innsats for de svakeste og for barn med spesielle oppvekstkår.
4. Barnepolitikken utføres i praksis i kommunene - og barneperspektivet må på den politiske dagsorden i kommunene.
5. Store samfunnsmessige endringer, som endringer i familiemønsteret, kvinners yrkesaktivitet og den teknologiske utviklingen fører til nye utfordringer.
6. Familien/foreldrene har ansvar - og det offentlige skal støtte opp om foreldrenes ansvar, og vi må se sammenhengen i barne-, familie- og likestillingspolitikken.

I den politiske debatten er det kanskje det siste punktet av de 6 punktene jeg nevnte, som er mest framtredende. Ideologiske føringer som angår spørsmålet om familien rolle og ansvar versus det offentliges ansvar er ofte også det som styrer diskusjonen om virkemidler i barnepolitikken. Her opplever vi også ofte mer eller mindre dulgte påstander om at det er kvinnenes yrkesaktivitet og den offentlige likestillingspolitikken som skaper problemer for barn og unge.

Svaret på problemet med "tidsklemma" som mange barnefamilier kommer opp i - kan ikke være at bare en av foreldrene skal kunne delta i yrkeslivet. Erfaring tilsier at det i så fall vil bli mannen. Kvinnene har gjennom 70- og 80-åra marsjert ut i utdannings- og yrkeslivet. Vi har selvsagt ikke tenkt å gå tilbake til kjøkkenbenken igjen. Kvinnene er ikke i flertall på utdanningsinstitusjone bare for å berike sin fritid etter at de har fått barn, men fordi vi vil ha meningsfylte arbeidsoppgaver og gjøre samfunnsnyttig innsats i tillegg til den viktige oppgaven det er å ha omsorg for barn. Utfordringene ligger derfor i å tilrettelegge ordninger i arbeidslivet og utbygge gode omsorgsordninger som gjør det mulig å kombinere omsorgen for barn med yrkesaktivitet på en god måte. Det er langs disse linjene vi fortsatt vil arbeide.

Regjeringen har i langtidsprogram og i Arbeiderpartiets program slått fast at utvidelse av tjenestetilbudet kommer foran det å øke kontantoverføringene til barnefamiliene. Dette er både et ideologisk valg, og et valg basert på analyse av den virkeligheten vi ser rundt oss. Derfor har vi også gjennom tidskontoordningen og bedrete permisjonsregler osv. gjort det mulig for foreldrene å få mer tid til barna og mulig for foreldrene til bedre å kunne fordele omsorgsoppgaver seg imellom.

Vi ser allerede nå at dette har ført til at flere menn tar permisjon og bruker mer tid sammen med barna mens de er små. At begge foreldre har nærhet og god kontakt med barna fra fødselen av, er viktig. At en tar vare på denne kontakten - og at de unge har tilstrekkelig voksenkontakt, er også meget viktig. Jeg tror det er nødvendig - også for å bekjempe voldstendenser blant ungdom, at vi voksne bruker mye tid og energi på å snakke med og være sammen med de unge.

Å få flere menn på banen i barneomsorgen og barneoppdragelsen er en viktig utfordring også i forhold til barnepoltikken, og det er et eksempel på sammenhengen mellom barnepolitikken og likestillingspolitikken. Mennenes tilstedeværelse og delaktighet er selvsagt forferdelig viktig for barna. Barn trenger begge foreldre.

Økte voldstendenser og det som kanskje kan kalles økte oppløsningstendenser er noe som må tas alvorlig. Men, vi må bygge på kunnskap om den virkeligheten vi ser rundt oss. Den tilsier ikke at det er noen enkel sammenheng mellom ungdomskriminalitet og vold på den ene siden, og det at vi har to-inntektsfamilier, dvs. kvinners yrkesaktivitet og at barn tilbringer tid i barnehager på den annen side. Å tro at økte kontantoverføringer til barnefamilier og at en av foreldrene (les moren) er hjemme, at det er det som skal til for å hindre ungdomskriminalitet og vold, virker utrolig naivt, men kanskje farlig besnærende.

La meg gå tilbake til det jeg nevnte om at barn trenger begge foreldre. Det kan være mye som tyder på at i noen spesielle tilfeller, kan fraværet av en god farsfigur - eller en god mannsrollemodell - gi svært uheldige utslag. For eksempel ble det nylig slått opp i en avis at forskningsresultater tilsier at det er typisk for unge, mannlige voldskriminelle at de har manglet positive farsfigurer i oppveksten. Selvsagt må vi passe på at slike oppslag ikke fører til at vi ikke kan holde flere tanker i hodet samtidig. De fleste barn som vokser opp med bare mor blir verken voldsmenn eller ungdomskriminelle. Og voldsutøvelse kan ha mange årsaker, der svik fra far kan være én av årsakene. Men likevel synes jeg det er grunn til å ta alvorlig synspunkter fra forskerhold som peker på at fraværet av positive manns/farsfigurer kan ha negative konsekvenser med hensyn til det å lære å håndtere sine aggresjoner og lære sosialt akseptable omgangsformer. Det er heller ikke første gang forskere peker på dette.

Hva kan vi som politikere gjøre i forhold til dette? Selvsagt er de synspunkter vi fremmer debatter om slike spørsmål viktige. Derfor må vi holde diskusjonen om slike spørsmål varm. Men vi kan også gjøre mer, for å støtte opp under verdisynet, og for å ta ansvar. Og det gjør vi. Vi må bl.a. gjennom det politiske kritikere kaller "stadig nye tiltak", som foreldreveiledningen, foreldremeklingen og gjennom ordninger som reguleres av barneloven - som som kjent er til revisjon - sørge for at far oppmuntres til og stimuleres til å ta sin del av barneomsorgen både etter samlivsbrudd så vel som innenfor kjernefamilien. Derfor arbeider vi i departementet nå også bla. med de å etablere velkjente "pappakursene", som ett av mange virkemidler.

Samtidig må vi også arbeide for at barn som har for lite kontakt med far, kanskje er direkte sviktet av far, får andre positive mannsrollefigurer. Her spiller den skjeve kjønnssammensetningen i omsorgsyrkene inn. Derfor jobber vi også for å øke det mannlige innslaget slike yrker. Ett skritt i denne retningen ligger i vårt forslag, som snart vil ligge i Stortinget, om å åpne for positiv særbehehandling av menn til visse omsorgsyrker som har med barn å gjøre (barnehager, grunnskole, barnevern).

Mannsbildet som presenteres i media - er et annet felt. Voldsfilmene formidler neppe særlig positive mannsrollefigurer.

Flere departementer arbeider med en Handlingsplan mot vold i bildemedier, som Regjeringen snart vil legge frem. Når utenlandsk forskning viser at også videovold kan være en viktig årsak til voldsutøvelse blant barn og unge, så må vi ikke lukke øynene for det. Selv om foreldrene selv har et ansvar for hva barna ser, er det bred enighet om at vi f.eks. skal ha aldersgrenser på kinoene. Vi vet at det er vanskelig for mange foreldre å beskytte barna mot underholdningsvolden. Den kommer i så stort omfang og langs så mange kanaler, at foreldre nå til dags har langt større utfordringer enn foreldrene til de av oss som er så "gamle" at vårt tilbud var Falkeklubben med Rolf Riktor og hørespillene i radio lørdag ettermiddag.

Virkeligheten i dag er totalt annerledes. Og det å ta utgangspunkt i hva teknologiske og samfunnsmessige endringer medfører av utfordringer for barnepolitikken, handler også om å ta alvorlig den massive påvirkning som barn og unge utsettes for gjennom underholdningsvolden. Å begrense at barn blir utsatt for voldsunderholdning kan som nevnt være vanskelig, og vanskeligere i noen familier enn i andre. Når vi, som jeg nevnte innledningvis, har som mål å ha en spesiell innsats for de mest utsatte barna, må vi også huske på at det er blant disse den negative effekten av underholdningsvolden kan være sterkest.

Innvandrerbarn

Jeg nevnte en spesiell innsats for de utsatte barna. Vi må se i øynene at vi finner mange med fjernkulturell opprinnelse blant dem. Blant mange av deres familier, særlig blant flyktninger og asylsøkere som er kommet de senere årene, finner vi at mange mangler arbeid og svært mange er avhengige av sosialhjelp. Slike problemer forsterker andre utfordringer og vanskeligheter som barn og unge i disse familiene møter i vårt samfunn. Barnepolitikkens oppgaver er ikke å skape sysselsettingsmuligheter, men dette kan være et eksempel på at helheten i Regjeringens politikk har betydning også for barne- og familiepolitikken.

Å hjelpe disse barna til å finne seg til rette i samfunnet og å hindre en skjevutvikling er en utfordring for hele samfunnet. Gjennom skoleverket og barnehagetilbudet kan vi gjøre mye. At barnevernet er rustet til å ta seg av problemer som oppstår i slike familier, er også svært viktig. Arbeid for økt deltaking og integrering i vanlige fritidsaktiviteter, er ikke mindre viktig. Blant annet derfor har vi i Barne- og familiedepartementet økt våre bevilgninger til storbytiltak såpass mye de siste årene. Dette er også tiltak som når fram til mange innvandrerungdommer.

Barnetrygden

Barnetrygden. Jeg skal ikke si mange ord om dette, fordi dette er en diskusjon som kommer - og mine standpunkter her vil jeg komme frem til etter hvert som vi har fått de utredninger vi trenger og gjennom de diskusjoner som er nødvendige. Men - noen stikkord til denne diskusjonen vil jeg nevne:

1. Arbeiderpartiets program tilsier at økt tjenestetilbud prioriteres framfor økte kontantoverføringer, og barnetrygden bør kunne ses i forhold til velferdsordninger, tjenestetilbud og ulike tiltak for barn og barnefamilier.
2. Spørsmålet om fordelingsvirkninger kan ses i lys av vårt mål om å nå frem til svake eller utsatte barnegrupper og barnefamilier.

Denne diskusjonen er i seg selv en utfordring for barne- og familiepolitikken.

Barnekonvensjonen

Vi har utfordringer som dreier seg om barns rettigheter, barneperspektivet og barnepolitikken i kommunene. Barns rettigheter er som kjent nedfelt i FNs barnekonvensjon. Vi må overvåke at de mål, pålegg og prinsipper som er nedfelt der, følges på alle nivåer i samfunnet. Vår offentlige satsing på barne- og familiepolitikken er i høyeste grad i tråd med barnekonvensjonen. Konvensjonen peker i flere artikler på at statene har et ansvar for hjelpe og støtte foreldrene, og at en således ikke kan overlate ansvaret for barneomsorgen til familien alene. Det fører for langt å eksemplifisere dette nå. Men som en sluttkommentar til mitt forrige tema om barn og mediavold, vil jeg sitere en artikkel i Barnekonvensjonen (artikkel 17, e) der det heter at statene "skal oppmuntre utviklingen av passende retningslinjer til vern av barnet mot informasjon og stoff som er skadelig for hans eller hennes velbefinnende". Jeg tolker dette som et prinsipp som stadfester statens plikt til å ta ansvar for å verne barn mot f.eks. vold i bildemediene. Regjeringens Handlingsplan mot vold i bildemediene er nettopp å virkeliggjøre det vi bes om av FN, nemlig å utvikle retningslinjer for å verne barna mot dette.

Barnekonvensjonen og kommunenes arbeid. Barneperspektiv - tverretatlig samarbeid og samordning

Jeg vil også nevne at FNs ekspertkomite for barns rettigheter er svært opptatt av hvordan barns behov og interesser ivaretas i kommunene, og hvilke offentlige midler kommunene har til rådighet til barnepolitiske tiltak. FN-komiteen er blant annet bekymret for noe de har sett tendenser til i mange land, at en desentralisering av oppgaver og ansvar kommer sammen med reduserte midler på lokalt plan, med negative virkninger for barns oppvekstkår. Norge fikk ros av komiteen for det motsatte, at økt ansvar hos kommunene kom sammen med økte overføringer til kommunene når det gjaldt tiltak for barn. Eksempler her var vår ti-dobling fra og med 1991 til kommunene av midler til barnevernet, økt barnehageutbygging og 6-årstilbud i skolene, samt statlig støtte til utbyggingen av skolefritidsordningene i kommunene.

Et annet viktig prinsipp i barnekonvensjonen gjelder det vi kaller "barns medvirkning"; barns rett til å fremme egne synspunkter, og rett til at deres synspunkter skal bli tillagt behørig vekt, slik det står i artikkel artikkel 12 i barnekonvensjoen - altså at barn og unge skal bli hørt.

Prinsippet er nedfelt både i vår barnelov og i barnevernlov, men også på andre felter er dette et viktig prinsipp, og bør bli det i enda sterkere grad.

Alle som har ansvar og innflytelse i forhold til barns og unges oppvekst, bør nemlig stille seg spørsmålet: Hva er konsekvensene for barn og unge hvis vi velger denne løsningen, eller foretar andre prioriteringer?

For å få vite dette, er det også viktig å få fram og lytte til barnas egne synspunkter. Mange kommuner bør i sterkere grad benytte seg av de ordninger som allerede finnes for å sørge for at barns behov og interesser blir ivaretatt og hørt. Her har vi både regelen i plan- og bygningsloven om at alle kommuner skal oppnevne en barnefaglig representant som skal ivareta barns interesser i plan- og utbyggingssaker, og Rikspolitiske Retningslinjer, med hjemmel i denne loven, om hvordan barns interesser i planleggingen skal ivaretas.

Det er store variasjoner mellom kommunene i hvordan disse ordningene tas på alvor og brukes, og det ligger en stor utfordring i å bruke dem aktivt. Samtidig skjer det mye spennende i kommunene på dette feltet, blant annet utviklingsarbeid, som også BFD støtter, om barns og unges medvirkning i plan- og beslutningsprosess. I tillegg til at barns og unges medvirkning øker treffsikkerheten og kvaliteten på barne- og ungdomspolitikken, må vi også se dette som et viktig ledd i demokratiopplæring av barn og unge. Vi ønsker å fortsette og stimulere til økt utviklingsarbeid i kommunene på dette området som, i stikkordsform, kan kalles barneperspektivet i kommunene. Vi vil også samarbeide med Kommunenes Sentralforbund om et prosjekt som de har kalt "Oppvekst i kommunene".

En annen viktig utfordring for barnearbeidet i kommunene er det tverretatlige samarbeidet. En del kommuner har omstrukturert sitt politiske og administrative system slik at hensynet til barn blir satt klarere på dagsorden, men her kan og bør mye fortsatt gjøres. Når barn settes i sentrum - må de organisatoriske løsningene som kommunene velger i oppvekstpolitikken formes ut fra hva som er best for barna. Når barnet er i sentrum - er ikke den enkelte etat eller profesjon i sentrum. Samarbeid, samordning og tverrfaglighet - og "det å dra i lag" må være fremherskende.

Når vi nå starter opp på et nytt år - 1995 - med en nye overordnet virksomhetsplan er det ingen tvil om at vi har nok av oppgaver - små og store.

Det er fristende å sammenligne departementet med et stort maskineri, med små og store tannhjul som griper inn i hverandre. Noen store, tydelige hjul eller oppgaver, noen små, nærmest uanselige. Men alle er viktige for å få maskineriet eller departementet til å fungere.

Jeg ønsker alle lykke til.

---

Lagt inn 21 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen