Barne- og familieminister Grete Berget

Barnevernet mot et nytt århundre

Norsk barnevernkongress, Oslo 6-8 juni.

Barnets Århundre

I det første året i dette århundret, går mot slutten, kom det ut en bok i Sverige med en tittel som senere ble et velkjent slagord; Barnets Århundre. Boken vakte stor oppsikt og ble i løpet av få år oversatt til mange språk. Den var et glødende kampskrift med sterke utfall mot den herskende oppdragelse både i hjem og i skole. Boka var ikke så veldig original sett ut fra dagens verdier, men den kom i et historisk og psykologisk riktig øyeblikk. Og hvis vi tar tittelen - ikke bare som et opprop eller ønske - men som en spådom om det hundreåret som var innledet, har på mange måter har gått i oppfyllelse. Ikke i noen tidligere periode av historien har barndom blitt møtt med en slik interesse og blitt gjenstand for så mange studier som i det 20. århundre.

Den nye barndommen

I førindustriell tid ble barn betraktet som små voksne. Fra sjuårsalderen kunne de utføre enkle oppgaver. Den nye familien trakk barna bort fra de offentlige rommene - slike som arbeidsplasser og torg - og inn i familien. Barn skulle oppdras, og det var i første rekke hjemmenes oppgave - etter hvert også skolens. Barn og voksnes verdener ble skilt fra hverandre. Barn skulle beskyttes fra voksenverdenens liv. De skulle ikke lenger være små voksne, men barn. Den nye familien skapte bildet av barnet som eget vesen med særegne behov, støttet opp av barneklær, barnebøker og barnerom.

Den faktiske historiske utviklingen rommer selvsagt store forskjeller mellom land, landsdeler og samfunnsklasser, men hovedlinjen peker fram mot en ny og unik barndom. Barna ble "det gåtefulle folket" i barnets århundre.

Det første barnevernet

Ved inngangen til barnets århundre trådte Norges første barnevernlov i kraft. Loven om "forsømte børns behandling" (vergerådsloven) ble vedtatt fire år tidligere og var verdens første i sitt slag. Riktignok hadde det første barnevernet her i landet karakter av å være idèimport fra Europa, men samtidig var loven rettet inn mot bestemte sosiale problemer i det norske samfunnet, særlig økt kriminalitet blant ungdom. På den måten ble nå noe av ansvaret for utsatte barn og unge innlemmet i det offentlige. Vi står dermed overfor det juristen og barnevernhistorikeren Tove Stang Dahl har kalt en av velferdsstatens kilder.

Bak innføringen av et offentlig barnevern i Norge ligger også et annet forhold; framveksten av folkeskolen (enhetsskolen) og dens behov for å skille ut elever. I de aktuelle skolelovene nevnes tre kategorier av barn som ikke passer inn i den nye folkeskolen. De som viste "saa slett oppførsel at de øvrige skolebørn derved udsettes for skadelig paavirkning", omtales som kategori C. Det er denne C-kategorien som kom til å befolke skolehjemmene.

Erfaringene med Vergerådsloven la i sin tur grunnlaget for Barnevernloven av 1953, som på samme måte ble forløperen for Lov om barneverntjenester av 1993. Forholdene i dag er på alle måter annerledes enn for hundre år siden, men ett forhold ligner; det er stor aktivitet på barnevernfeltet både ved inngangen til, og ved utgangen av, Barnets Århundre.

Etter en god start på hundreåret, kom tilbakeslagene; barnets beste kom i skyggen. Vi må sørge for at det ikke skjer igjen, det skal ikke og må ikke skje igjen. I dag er barnevernet rustet opp til å klare denne oppgaven. Samtidig må vi ikke bli så hovmodige at vi ikke tror det kan skje igjen.

Mot et nytt barnets århundre?

Grunnlaget for et nytt barnets århundre er lagt bl a gjennom det nasjonale utviklingsprogrammet og klart formulerte mål for barneverntjenestens arbeid. Kommuner og fylkeskommuner fikk penger etter søknader og vurdering av lokale behov. Det ble gitt øremerkede midler, og det ble stilt krav om regelmessig, kvartalsvis rapportering av resultatoppnåelsen fra både kommuner og fylkeskommuner. I dette arbeidet fikk fylkesmennene en sentral og aktiv pådriverrolle. Forbedringene blir nå opprettholdt og ført videre etter at kommunene og fylkeskommunene har fått ansvaret tilbake.

Hovedmålet for Barne- og familiedepartementet er gode oppvekst- og levekår for barn og ungdom. Dette gjelder både barn og unge som vokser opp sammen med sin familie, og barn som på grunn av omsorgssvikt er plassert utenfor hjemmet. En viktig forutsetning for å få dette til, er at barnevernet kan fungere som og oppleves som en hjelpeinstans til barnets beste, med høy legitimitet og støtte i befolkningen. En gammel innvending mot barnevernet har vært tjenestens "lukkethet". Sett i forhold til tjenestens relativt vide tvangsfullmakter har dette virket uheldig. Flytting av tvangssakene fra kommunalt nivå til fylkesnemnda for sosiale saker, rutineforbedring, bedret rettsvern for dem sakene angår, tverrfaglig/ tverretatlig tilnærming og styrking på informasjonssiden, vil forhåpentligvis gi oss en mer åpen barneverntjeneste. Resultatene fra de siste meningsmålingene om folks holdninger til barnevernet (Norsk gallup1995) viste en positiv hovedtendens. Men ennå er skepsisen for stor. Det vil derfor framover bli lagt økt vekt på tiltak som styrker barnevernets tillit hos brukerne og i befolkningen ellers. Som et ledd i dette arbeidet har vi denne våren arrangert konferanser om barnevern og informasjon i samtlige fylker.

Hovedmålene framover er:

1. Et barnevern med høg kompetanse, kunnskap og kvalitet
2. Et godt, variert og helhetlig tiltaksapparat for barn og unge i kommuner og fylkeskommuner
3. Et samarbeidende og mer åpent barnevern.
4. Høg rettssikkerhet for barn og foreldre i alle faser i barnevernsaker

Barne- og familiedepartementet vil stille seg 100 % bak kommuner og fylkeskommuner i arbeidet med å nå disse målene.

Avslutning

Etter en god start på århundret, etterfulgt av både med- og motgang, har vi hatt en god innspurt og har dermed lagt et godt grunnlag for det neste hundreår med barnevern i Norge. Målet er et lite, men tilstrekkelig effektivt og sterkt barnevern, med høg kompetanse og evne til å gi rett hjelp til rett tid, og som samtidig fram mot og utover i det nye århundret er i stand til å samarbeide om de gode løsningene for utsatte barn og unge. I dag går tankene til alle de barna som har fått hjelp og avlastning gjennom barnevernet i disse 100 årene. Samtidig vet vi også at det gjennom årene er barn som ikke har fått tilstrekkelig hjelp. Vi vet - selv om barna våre fødes i et av verdens beste land å vokse opp i - at det også i dag fødes barn som fortsatt vil trenge hjelp fra barnevernet, barn som må flyttes til fosterhjem når foreldrene svikter. Disse barna trenger innsatsen fra barnevernet også inn i neste hundreår.

La meg benytte anledningen til å takke den enkelte i barnevernet for det arbeidet som gjøres - først og fremst for det enkelte barns beste. Men vi vet alle at det krever innsikt og innlevelse når skjønn i ofte vanskelige avgjørelser bestemmer barnets vei videre i livet. Og det er ikke alltid like lett å få aksept og forståelse fra de som står utenfor. Alt dette skal dere mestre, samtidig som samfunnet setter helt klare krav om rettssikkerhet for barnet og foreldrene. Det er denne utfordringen vi går videre med - inn i nye 100 år.

Lykke til med jubileet!