Barne- og familieminister Grete Berget

Et samfunn i endring krever nye virkemidler

Reykjavik tirsdag 11. juni 1996

Som Barne-, familie- og likestillingsminister beveger jeg meg daglig i et felt der debatten går høyt og meninger brytes. Debatten griper rett inn i dagens tema – hvordan kommer morgendagen til å se ut og hvordan vil vi at den skal være – for barna, kvinnene, mennene og familien. Gammelt og nytt har gått side om side inn i det moderne samfunn.

Morgendagens velferdssamfunn skal utformes i brytningen mellom gamle og nye verdier, i kampen mellom tradisjon og fornyelse. Gamle kjønnsroller må vike plassen for en ny arbeidsdeling mellom kvinner og menn. Mitt postulat er at det nå først og fremst er endringer i mannsrollen som skal bringe oss inn i morgendagen. Morgendagens velferdssamfunn må bygge på likestilling mellom kvinner og menn i familie og i arbeidsliv, og på barnas behov for tid sammen med begge foreldrene. Dette er ikke noen enkel programformulering; det er et mål som setter store krav til utforming av politikken og hvor det er stor uenighet om valg av virkemidler.

En av de konservative politikerne i Norge har uttalt at hun ønsker seg familien som et statstomt rom. Det er et dilemma hvor langt inn i den private sfære staten skal bevege seg, men for meg er det utenkelig at den moderne familien skulle kunne klare seg uten offentlig bistand og tilrettelegging i form av permisjonsrettigheter, overføringsordninger og et godt utbygget tjenestetilbud. Familien som et statstomt rom er derfor i beste fall et unyansert utsagn, i verste fall et blindspor – både i debatten, i politikken og i det virkelige liv.

La meg først ta fatt i begrepet tid. Tid har med strukturering å gjøre, med regularitet og rytme, med kontroll, dagliglivets organisering, men vi snakker også om livstid, livsløp. Tid har betydning for hvert enkelt individ, men også for familien. Dessuten har tid ulik betydning alt etter hvor en er i livet. I utformingen av familiepolitikken har det å gi tid til småbarnsfamiliene vært et sentralt punkt for meg. Allikevel er det viktig å innse at småbarnsforeldre fortsatt mangler tid. Full innsats på jobben og hjemme gir en presset livssituasjon. Hvordan gi mere tid?

Her utkrystalliseres sterke motsetninger mellom på den ene siden de som mener at kontantstøtte vil gi familiene en mindre stressende hverdag ved at en av foreldrene kan velge å være hjemme, og på den andre siden de som mener at familien først og fremst trenger tjenester og permisjonsrettigheter. Jeg tilhører den siste kategorien. Jeg ønsker å gi mere tid til småbarnsforeldrene uten at resultatet blir at kvinner må vende hjem.

I stedet for kontantstøtte må mannen på banen. Bytt konantstøttens kroner med menns omsorgspotensiale. Da vil vi få en bedre fordeling av det ubetalte arbeidet. For meg er det innlysende at tjenester kombinert med likestilling i hjemmet vil monne på tidspresset. Kvinnene endret raskt sin samfunnstilknytning fra hjemmearbeidende til yrkesaktive – og i stort omfang. Det moderne kvinneliv består av jobb, barneomsorg og husarbeid. Kvinner har hatt høy omstillingstakt, mennene langt lavere. En liten del av mannelivet består av husarbeid og barneomsorg. Mennene må ta utfordringen, noe annet vil være et nederlag for mannen som kjønn, for mannen som deltager i et samfunn i endring. Mennene har nå mulighet til å utforme en ny rolle som få menn i den vestlige industrialiserte verden har prøvd ut. De bør gripe den – egentlig har de ikke noe valg om de vil være fullverdige deltakere i det moderne samfunnet.

Den enorme samfunnsmessige omveltningen som har skjedd i kjølvannet av kvinners inntreden på arbeidsmarkedet, har også medført endring av barndommen. De fleste småbarn i dag er i barnehagen. Dette er også et politisk konflikttema. Frontene står mellom på den ene siden de som mener at barnehagen er et uomtvistelig gode og at aldri i historien har barn og foreldre hatt så god, tett, meningsfull og oppfølgende kontakt som i dag; det er barna som står i sentrum for de voksnes verden – noen sier at det er barna som konstituerer familien. På den andre siden står de som mener at barneomsorg som ikke gis i hjemmet av foreldrene er mindre bra for barna og at vi er i ferd med å institusjonalisere barndommen. Jeg er ikke i tvil om at barnehager er et gode, og i Norge har vi en hard jobb å gjøre med å fullføre barnehageutbyggingen fram mot tusenårsskiftet. Samtidig må vi passe nøye på at tilbudet blir tilpasset familiens behov, både slik at de minste barna får plass til ikke alt for store kostnader og at oppholdstiden blir mer fleksibel enn i dag.

Mennene er i ferd med å ta mer ansvar for barna. Jeg har i hele min statsrådperiode jobbet for å styrke båndet mellom far og barn. Ulike regelverk som regulerer dette forholdet er endret. At fedre må ta 4 uker av foreldrepermisjonen har gitt som resultat at 70 prosent av fedrene som har rett til fødselspenger, benytter ordningen. Før fedrekvoten var dette tallet bare 2-4 prosent. Fedrekvoten var et bevisst grep for å få flere fedre til å ta omsorg for egne barn. Det har stått strid om innføringen av fedrekvoten. Deler av kvinnebevegelsen markerte motstand. Det viser seg at når kvinner må gi noe for å oppnå det vi alle ønsker, nemlig en sterkere involvering fra mannens side i barneomsorgen, da blir det mere diskusjon. Dette skjer med forslaget om endring av bidragsreglene ved skilsmisse. Debatten handler om det fortsatt bare skal være fars inntekt (bidragpliktig) som skal telle, eller om kvinners nye yrkesmønster også skal tas med når nye modeller skal utformes, slik at bidragmottakers inntekt også skal telle med når bidrag fastsettes. Flere bidragspliktige ønsker å ta ansvar etter et samlivsbrudd og bruker fortsatt tid med barna. Men skal samvær kompenseres gjennom lavere bidrag, eller skal man forvente at fedrene betaler samme bidrag uansett hvor mye tid de har sammen med barna? Kort oppsummert: Hvor langt skal vi gå når lovverk og overføringsordninger skal tilpasses et nytt familiemønster og endrede kjønnsrolle- mønster. Forslaget har skapt het debatt. I denne saken opplever vi at radikale feminister stiller seg avvisende, mens konservative kvinner ønsker endringer velkommen.

Vi i Norden har Europas høyeste fertilitetsnivå. Langt høyere enn land med mer tradisjonelle familieverdier og et mer tradisjonelt kjønnsrollemønster, såsom Italia og Spania. Nedgang i fertiliteten over tid får dramatiske konsekvenser for befolkningens alderssammensetning, noe som vil kunne bety en alvorlig trussel mot morgendagens velferdssamfunn. Dette er en stor bekymring i mange europeiske land, spesielt i Sør-Europa. At vi har klart å snu den negative utviklingen ser jeg som uttrykk for at den nordiske velferdsmodellen er vellykket. Dagens unge verdsetter høyt den muligheten som gis til å kombinere omsorg og yrke. Aldri har så mange kvinner tatt utdanning. Vi vet at uavhengig av utdanningsnivå avviser flertallet av dagens unge kvinner at de ikke skulle kunne kombinere yrke og barn. De har tillit til ansvars- og arbeidsdelingen mellom familien og det offentlige. Det er et viktig mål å opprettholde den høye fertiliteten, og vi ser at politikken virker. Men vi kan ikke hvile på laurbærene. Vi må følge årvåkent med i utviklingen og hele tiden lete etter virkemidler som bringer oss videre.

Et viktig spørsmål å stille er om alt ligger optimalt til rette for kombinasjon av yrke og omsorg for begge kjønn. Arbeidsgiverne har et stort ansvar for å tilrettelegge for at også mannlige arbeidstakere tar omsorgsansvar. Man kunne tenke seg at på samme måte som det før ble stilt spørsmålstegn ved om kvinner var stabil nok arbeidskraft, kunne det stilles spørsmål ved småbarnsfedre som alltid var på jobben og som ikke lot seg merke av at de også var fedre. En viktig målestokk på om politikken lykkes vil være i hvilken grad menn bruker tid på den hjemlige arena.

I brytningen mellom det gamle og det nye utfordres etablerte skillelinjer i politikken. Det skapes nye motsetninger og nye allianser. Det gjør det vanskelig, men også utfordrende å utforme politikken på dette området.

Takk for meg!